Fakta om Jehovas vitner - historie
Trossamfunnet Jehovas vitner oppstod i USA ved at Charles Taze Russell (1852 - 1916) startet bibelstudiegrupper i 1870-årene. Russell ønsket å finne tilbake til Bibelens uforfalskede lære. Han ansees av Jehovas vitner som den som gjenopprettet Jehovas organisasjon på jorden i nyere tid. I 1909 ble hovedkontoret flyttet fra Russells hjemby, Allegheny i Pennsylvania, til Brooklyn, New York. Organisasjonen hadde fått internasjonal utbredelse. Siden den tid er dette blitt til et verdensomspennende trossamfunn med drøyt ti millioner medlemmer.
I Norge etablerte Jehovas vitner seg i 1892, da emigranten Knud Pederson Hammer fra Skien vendte tilbake til hjemlandet fra USA og startet en bibelstudiegruppe. Den store veksten kom etter Den annen verdenskrig. I denne perioden ble flere arrestert og bøtelagt på grunn av forkynnervirksomhet og utdeling av litteratur. I 1950 slo Høyesterett fast at Jehovas vitner har rett til å drive slik virksomhet. I dag mottar gruppen statsstøtte. De ble registrert som eget trossamfunn i 1988.
Jehovas vitner er blitt forfulgt og har opplevd motstand opp gjennom historien. Den mest omfattende forfølgelsen skjedde i Tyskland før og under Den annen verdenskrig. Da krigen brøt ut var allerede 6000 vitner internert, og mange mistet livet under krigen. Jehovas vitner var den eneste religiøse gruppen som utgjorde en egen fangekategori i leirene. Til forskjell fra jødene kunne Jehovas vitner bli løslatt hvis de avsverget sin tro, men få gjorde det.
I samme periode fikk mange vitner i de allierte landene problemer fordi de nektet militærtjeneste, og å hilse flagget. Å hilse flagget var obligatorisk i amerikansk skole, noe Jehovas vitner karakteriserte som avgudsdyrkelse og parallell til nazi-hilsenene i Tyskland. Barn fra Jehovas vitne-familier ble utvist fra skolen i nesten en tiårs-periode før amerikansk høyesterett avviste tvungen flagghilsen i 1943.
Etter Den annen verdenskrig har det ikke forekommet systematiske forfølgelser i vestlige land, men Jehovas vitner er blitt forfulgt i kommunistiske og muslimske land. For eksempel rapporterer ikke Jehovas vitner om arbeid i land som Afghanistan, Algerie, Egypt, Irak, Iran,Marokko og Saudi-Arabia, men Jehovas vitner har sannsynligvis grupper også der.
Kilde: www.snl.no
I Norge etablerte Jehovas vitner seg i 1892, da emigranten Knud Pederson Hammer fra Skien vendte tilbake til hjemlandet fra USA og startet en bibelstudiegruppe. Den store veksten kom etter Den annen verdenskrig. I denne perioden ble flere arrestert og bøtelagt på grunn av forkynnervirksomhet og utdeling av litteratur. I 1950 slo Høyesterett fast at Jehovas vitner har rett til å drive slik virksomhet. I dag mottar gruppen statsstøtte. De ble registrert som eget trossamfunn i 1988.
Jehovas vitner er blitt forfulgt og har opplevd motstand opp gjennom historien. Den mest omfattende forfølgelsen skjedde i Tyskland før og under Den annen verdenskrig. Da krigen brøt ut var allerede 6000 vitner internert, og mange mistet livet under krigen. Jehovas vitner var den eneste religiøse gruppen som utgjorde en egen fangekategori i leirene. Til forskjell fra jødene kunne Jehovas vitner bli løslatt hvis de avsverget sin tro, men få gjorde det.
I samme periode fikk mange vitner i de allierte landene problemer fordi de nektet militærtjeneste, og å hilse flagget. Å hilse flagget var obligatorisk i amerikansk skole, noe Jehovas vitner karakteriserte som avgudsdyrkelse og parallell til nazi-hilsenene i Tyskland. Barn fra Jehovas vitne-familier ble utvist fra skolen i nesten en tiårs-periode før amerikansk høyesterett avviste tvungen flagghilsen i 1943.
Etter Den annen verdenskrig har det ikke forekommet systematiske forfølgelser i vestlige land, men Jehovas vitner er blitt forfulgt i kommunistiske og muslimske land. For eksempel rapporterer ikke Jehovas vitner om arbeid i land som Afghanistan, Algerie, Egypt, Irak, Iran,Marokko og Saudi-Arabia, men Jehovas vitner har sannsynligvis grupper også der.
Kilde: www.snl.no
Begynnelsen (1870–1916)
Charles Taze Russell
I 1870 dannet Charles Taze Russell og andre en uavhengig gruppe i Pittsburgh i Pennsylvania for å studere Bibelen. I løpet av sin tjeneste bestridde Russell flere trosbekjennelser, læresetninger og tradisjoner som kristne i sin alminnelighet anerkjente, blant disse læren om en udødelig sjel, læren om et brennende helvete, predestinasjonslæren, Jesu kjødelige gjenkomst,treenighetslæren, og at jorden skulle brennes opp med ild.
Fra 1876 av hevdet Russell at «Hedningenes tider» ville ende i oktober 1914, et tidspunkt hvor verdenssamfunnet ville bli erstattet av den fullstendige opprettelsen av Guds rike på jorden.
I 1876 møtte Russell Nelson H. Barbour, og senere det året utgav de sammen boken Three Worlds, and the Harvest of This World, som kombinerer læren om gjenopprettelse med tidsprofetier. Gjennom boken fremmet de det syn at Guds handlemåte i forhold til mennesker ble håndtert i æraer, hvor hver æra ble avsluttet med en «innhøsting», at Kristi usynlige gjenkomst fant sted i 1874, innledningen av «evangeliets innhøstningstid», og at 1914 ville markere slutten på en 2520 år lang periode kjent som «Hedningenes tider».
Tidlig i 1878 gikk de sammen om utgivelsen av et religiøst tidsskrift, Herald of the Morning. Juni 1879 skilte de lag på grunn av læremessige uenigheter og avsluttet samarbeidet. Russell publiserte fra juli 1879 tidsskriftet Zion's Watch Tower and Herald of Christ's Presence (Sions Vakttårn og Forkynner av Kristi nærvær), og presenterte bladets formål; å vise at verden var inne i «de siste dager», og at en ny tidsalder for jordisk og himmelsk gjenopprettelse under Jesu Kristi usynlige styre var nært foranstående.
Fra 1879 samlet tilhengere av Vakttårnet seg i selvstendige menigheter for å studere bibelen emnevis. Det ble dannet tretti menigheter, og i løpet av 1879 og 1880 besøkte Russell hver av dem for å demonstrere det mønster for møter som han anbefalte. Etterhvert som det ble dannet nye menigheter, forble hver og en av menighetene selvstendige administrative enheter, som under en kongregasjonalistisk form for styring. Russell etablerte i 1881Zion's Watch Tower Tract Society, og 15. desember 1884 ble selskapet formelt registrert (inkorporert) som en ideell organisasjon med formål å distribuere traktater og bibler.
I 1900 hadde Russell organisert tusenvis av deltids- og heltidskolportører, og han utnevnte misjonærer for utenlandsoppdrag, samt etablerte avdelingskontor. I løpet av 1910-årene hadde organisasjonen nesten hundre «pilegrimer», eller omreisende predikanter. Russell iverksatte også en betydelig, global trykkerivirksomhet, og han ble i løpet av 1912 den mest distribuerte religiøse forfatteren i Amerika.
I 1909 ble hovedkontoret flyttet til Brooklyn, New York, i en sammenslåing av trykkerifasiliteter, Selskapet Vakttårnets kontorer, samt et møtelokale. På dette tidspunktet hadde bevegelsen blitt internasjonal. Selv om dens tilhørere i flere tiår fram til denne perioden ble omtalt som bibelstudenter, gikk de ikke under noe offisielt navn. Russell besvarte et spørsmål angående navnet på bevegelsen, med at «vi skiller oss ikke ut fra andre kristne ved å anta et spesielt eller særegent navn. Vi er tilfreds med benevnelsen, 'kristne', som de første hellige var kjent ved.»
Blant de navn bevegelsen gikk under, var «russellitter», «millennister» og «Vakttårn-folkene». Mangelen på navn gjorde også gruppen lettere å forveksle med andre ny-religiøse bevegelser, og det ble etterhvert mer innlysende at organisasjonen trengte et navn som kunne skille dem ut fra disse. Russell introduserte navnet Den Internasjonale Bibelstudieforening (International Bible Students' Association, IBSA) i 1910, et navn bevegelsen skulle komme til å bruke fram til 1931. Russell døde 31. oktober 1916, på hjemtur fra en av sine foredragsreiser.
I 1870 dannet Charles Taze Russell og andre en uavhengig gruppe i Pittsburgh i Pennsylvania for å studere Bibelen. I løpet av sin tjeneste bestridde Russell flere trosbekjennelser, læresetninger og tradisjoner som kristne i sin alminnelighet anerkjente, blant disse læren om en udødelig sjel, læren om et brennende helvete, predestinasjonslæren, Jesu kjødelige gjenkomst,treenighetslæren, og at jorden skulle brennes opp med ild.
Fra 1876 av hevdet Russell at «Hedningenes tider» ville ende i oktober 1914, et tidspunkt hvor verdenssamfunnet ville bli erstattet av den fullstendige opprettelsen av Guds rike på jorden.
I 1876 møtte Russell Nelson H. Barbour, og senere det året utgav de sammen boken Three Worlds, and the Harvest of This World, som kombinerer læren om gjenopprettelse med tidsprofetier. Gjennom boken fremmet de det syn at Guds handlemåte i forhold til mennesker ble håndtert i æraer, hvor hver æra ble avsluttet med en «innhøsting», at Kristi usynlige gjenkomst fant sted i 1874, innledningen av «evangeliets innhøstningstid», og at 1914 ville markere slutten på en 2520 år lang periode kjent som «Hedningenes tider».
Tidlig i 1878 gikk de sammen om utgivelsen av et religiøst tidsskrift, Herald of the Morning. Juni 1879 skilte de lag på grunn av læremessige uenigheter og avsluttet samarbeidet. Russell publiserte fra juli 1879 tidsskriftet Zion's Watch Tower and Herald of Christ's Presence (Sions Vakttårn og Forkynner av Kristi nærvær), og presenterte bladets formål; å vise at verden var inne i «de siste dager», og at en ny tidsalder for jordisk og himmelsk gjenopprettelse under Jesu Kristi usynlige styre var nært foranstående.
Fra 1879 samlet tilhengere av Vakttårnet seg i selvstendige menigheter for å studere bibelen emnevis. Det ble dannet tretti menigheter, og i løpet av 1879 og 1880 besøkte Russell hver av dem for å demonstrere det mønster for møter som han anbefalte. Etterhvert som det ble dannet nye menigheter, forble hver og en av menighetene selvstendige administrative enheter, som under en kongregasjonalistisk form for styring. Russell etablerte i 1881Zion's Watch Tower Tract Society, og 15. desember 1884 ble selskapet formelt registrert (inkorporert) som en ideell organisasjon med formål å distribuere traktater og bibler.
I 1900 hadde Russell organisert tusenvis av deltids- og heltidskolportører, og han utnevnte misjonærer for utenlandsoppdrag, samt etablerte avdelingskontor. I løpet av 1910-årene hadde organisasjonen nesten hundre «pilegrimer», eller omreisende predikanter. Russell iverksatte også en betydelig, global trykkerivirksomhet, og han ble i løpet av 1912 den mest distribuerte religiøse forfatteren i Amerika.
I 1909 ble hovedkontoret flyttet til Brooklyn, New York, i en sammenslåing av trykkerifasiliteter, Selskapet Vakttårnets kontorer, samt et møtelokale. På dette tidspunktet hadde bevegelsen blitt internasjonal. Selv om dens tilhørere i flere tiår fram til denne perioden ble omtalt som bibelstudenter, gikk de ikke under noe offisielt navn. Russell besvarte et spørsmål angående navnet på bevegelsen, med at «vi skiller oss ikke ut fra andre kristne ved å anta et spesielt eller særegent navn. Vi er tilfreds med benevnelsen, 'kristne', som de første hellige var kjent ved.»
Blant de navn bevegelsen gikk under, var «russellitter», «millennister» og «Vakttårn-folkene». Mangelen på navn gjorde også gruppen lettere å forveksle med andre ny-religiøse bevegelser, og det ble etterhvert mer innlysende at organisasjonen trengte et navn som kunne skille dem ut fra disse. Russell introduserte navnet Den Internasjonale Bibelstudieforening (International Bible Students' Association, IBSA) i 1910, et navn bevegelsen skulle komme til å bruke fram til 1931. Russell døde 31. oktober 1916, på hjemtur fra en av sine foredragsreiser.
Reorganisering (1917–1942)
Den fuldbyrdede Hemmelighed (The Finished Mystery), det sjuende bindet iStudier i skriften, utgitt i 1917.
Den 6. januar 1917 ble Selskapet Vakttårnets juridiske rådgiver, Joseph Franklin Rutherford, valgt som Selskapet Vakttårnets neste president. Valget var omdiskutert, og situasjonen tilspisset seg sommeren 1917, da Den fuldbyrdede Hemmelighed (The Finished Mystery), det sjuende bindet i Studier i skriften, ble utgitt. Boken, som var skrevet av to bibelstudenter, men til dels var basert på Russells egne notater, var godkjent for utgivelse av Rutherford og hans to nærmeste medarbeidere, Selskapet Vakttårnets visepresident Pierson og Selskapet Vakttårnets sekretær-kasserer Van Ambourgh, men det øvrige styret var ikke informert om utgivelsen. Fire styremedlemmer som var i opposisjon til Rutherford, ble, samme dag som frigivelsen av boken, avsatt gjennom en juridisk finesse av Rutherford, og fire nye styremedlemmer ble satt inn. Boken fremmet kraftig kritikk av den katolske kirke og de protestantiske kirkesamfunn, og også kristnes deltakelse i «den store krigen».
I 1918 ble Rutherford og sju av hans medarbeidere, arrestert og anklaget for oppvigleri og brudd på spionasjeloven. Sju av dem ble dømt til tjue års fengsel, den åttende til ti år. En landsomfattende underskriftskampanje ble iverksatt, parallelt med at de åtte straffedømte søkte om benådning av USAs daværende president Woodrow Wilson. Omlag ni måneder etter domfellelsen erkjente Wilson i en melding til riksadvokaten at «fengselsstraffene er klart urimelige». De straffedømte ble løslatt mot kausjon kort tid etter, og saken ble endelig frafalt 5. mai 1920.
I løpet av Rutherfords funksjonstid som Selskapet Vakttårnets president gjennomgikk bibelstudentene mange forandringer, både organisasjonsmessig og i form av endringer innen lærespørsmål, og hus-til-hus-forkynnelse og store stevner ble viktige arbeidsformer. Fra 1919 av ble menighetenes egenstyre gradvis redusert, og organisasjonen fikk en mer hierarkisk struktur. Menighetens eldste gikk fra å være demokratisk valgt, til å bli utnevnt fra sentralt hold, i begynnelsen i form av en «arbeidsdirektør» som skulle føre tilsyn med menighetens arbeid. Menighetens forkynnelsesarbeid skulle rapporteres gjennom ham. Det var også dette året at utgivelsen av Den Gyldne Tidsalder, nå kjent som Våkn opp!, ble påbegynt. Ved et internasjonalt stevne avholdt iCedar Point, Ohio i september 1922, ble forkynnelsesarbeidet tillagt en ny betydning. I løpet av 1920-tallet sluttet de å feire høytider som de anså for å være hedenske.
Den 26. juli 1931, ved et stevne i Columbus, Ohio, introduserte Rutherford organisasjonens nye navn, Jehovas vitner (engelsk Jehovah's Witnesses), basert på Jesaja 43, 10: «'Dere er mine vitner', lyder Jehovas utsagn, 'ja min tjener, som jeg har utvalgt,'». Navnet ble godkjent ved resolusjon, og ble valgt for å skille denne gruppen av bibelstudenter ut fra uavhengige grupper som hadde brutt forbindelsen med Selskapet Vakttårnet. I 1932 ble ordningen hvor menighetene valgte de eldste, avskaffet, og fra og med 1938 definerte organisasjonen seg selv som gjennomgående teokratisk gjennom en endring vedtatt ved resolusjon i menghetene, hvor menighetens eldste ble utvalgt sentralt.
Gjennom 1920- og 1930-tallet endret trossamfunnet sin forståelse av spørsmål relatert til eskatologi og frelse, og gikk bort fra enkelte tidligere oppfatninger, blant disse at det skulle foregå en oppstandelse av «fortidens trofaste» i 1925. Siden 1932 av har Jehovas vitner lært at en klasse mennesker skulle oppnå evig liv på jorden; siden 1935 har nye medlemmer av trossamfunnet blitt betraktet som tilhørende denne klassen.
En annen endring i denne perioden, som omhandlet deres lære angående lydighet i forhold til staten, fikk dramatiske konsekvenser for trossamfunnet i land som hadde betydelig deltakelse i andre verdenskrig. Militærnekting ble i praksis ble gjort til en religiøs plikt, og fra 1935 inntok Jehovas vitner en holdning i forhold til nasjonalflagg som medførte at de ikke deltok i flagghilsen. Medlemmer av trossamfunnet var allerede under forfølgelse, blant annet på grunn av sine anklager mot den katolske kirke, og var jevnlig gjenstand for arrestasjoner og pøbelangrep; følgene av deres nye forståelse i disse lærespørsmålene bidro til intensivert forfølgelse, og over atten tusen arrestasjoner av Jehovas vitner ble gjennomført fram til 1951 i USA alene I Tyskland ble flere tusen av vitnene plassert i konsentrasjonleirer, hvor de fra 1935 av utgjorde en egen definert kategori.
Da Rutherford døde i januar 1942, hadde antallet av Jehovas vitner vokst til 113 624, fordelt på 5323 menigheter.
Les mer om Rutherford: "The Successor problem"
Kilde: Artikler fra Wikipedia
Den 6. januar 1917 ble Selskapet Vakttårnets juridiske rådgiver, Joseph Franklin Rutherford, valgt som Selskapet Vakttårnets neste president. Valget var omdiskutert, og situasjonen tilspisset seg sommeren 1917, da Den fuldbyrdede Hemmelighed (The Finished Mystery), det sjuende bindet i Studier i skriften, ble utgitt. Boken, som var skrevet av to bibelstudenter, men til dels var basert på Russells egne notater, var godkjent for utgivelse av Rutherford og hans to nærmeste medarbeidere, Selskapet Vakttårnets visepresident Pierson og Selskapet Vakttårnets sekretær-kasserer Van Ambourgh, men det øvrige styret var ikke informert om utgivelsen. Fire styremedlemmer som var i opposisjon til Rutherford, ble, samme dag som frigivelsen av boken, avsatt gjennom en juridisk finesse av Rutherford, og fire nye styremedlemmer ble satt inn. Boken fremmet kraftig kritikk av den katolske kirke og de protestantiske kirkesamfunn, og også kristnes deltakelse i «den store krigen».
I 1918 ble Rutherford og sju av hans medarbeidere, arrestert og anklaget for oppvigleri og brudd på spionasjeloven. Sju av dem ble dømt til tjue års fengsel, den åttende til ti år. En landsomfattende underskriftskampanje ble iverksatt, parallelt med at de åtte straffedømte søkte om benådning av USAs daværende president Woodrow Wilson. Omlag ni måneder etter domfellelsen erkjente Wilson i en melding til riksadvokaten at «fengselsstraffene er klart urimelige». De straffedømte ble løslatt mot kausjon kort tid etter, og saken ble endelig frafalt 5. mai 1920.
I løpet av Rutherfords funksjonstid som Selskapet Vakttårnets president gjennomgikk bibelstudentene mange forandringer, både organisasjonsmessig og i form av endringer innen lærespørsmål, og hus-til-hus-forkynnelse og store stevner ble viktige arbeidsformer. Fra 1919 av ble menighetenes egenstyre gradvis redusert, og organisasjonen fikk en mer hierarkisk struktur. Menighetens eldste gikk fra å være demokratisk valgt, til å bli utnevnt fra sentralt hold, i begynnelsen i form av en «arbeidsdirektør» som skulle føre tilsyn med menighetens arbeid. Menighetens forkynnelsesarbeid skulle rapporteres gjennom ham. Det var også dette året at utgivelsen av Den Gyldne Tidsalder, nå kjent som Våkn opp!, ble påbegynt. Ved et internasjonalt stevne avholdt iCedar Point, Ohio i september 1922, ble forkynnelsesarbeidet tillagt en ny betydning. I løpet av 1920-tallet sluttet de å feire høytider som de anså for å være hedenske.
Den 26. juli 1931, ved et stevne i Columbus, Ohio, introduserte Rutherford organisasjonens nye navn, Jehovas vitner (engelsk Jehovah's Witnesses), basert på Jesaja 43, 10: «'Dere er mine vitner', lyder Jehovas utsagn, 'ja min tjener, som jeg har utvalgt,'». Navnet ble godkjent ved resolusjon, og ble valgt for å skille denne gruppen av bibelstudenter ut fra uavhengige grupper som hadde brutt forbindelsen med Selskapet Vakttårnet. I 1932 ble ordningen hvor menighetene valgte de eldste, avskaffet, og fra og med 1938 definerte organisasjonen seg selv som gjennomgående teokratisk gjennom en endring vedtatt ved resolusjon i menghetene, hvor menighetens eldste ble utvalgt sentralt.
Gjennom 1920- og 1930-tallet endret trossamfunnet sin forståelse av spørsmål relatert til eskatologi og frelse, og gikk bort fra enkelte tidligere oppfatninger, blant disse at det skulle foregå en oppstandelse av «fortidens trofaste» i 1925. Siden 1932 av har Jehovas vitner lært at en klasse mennesker skulle oppnå evig liv på jorden; siden 1935 har nye medlemmer av trossamfunnet blitt betraktet som tilhørende denne klassen.
En annen endring i denne perioden, som omhandlet deres lære angående lydighet i forhold til staten, fikk dramatiske konsekvenser for trossamfunnet i land som hadde betydelig deltakelse i andre verdenskrig. Militærnekting ble i praksis ble gjort til en religiøs plikt, og fra 1935 inntok Jehovas vitner en holdning i forhold til nasjonalflagg som medførte at de ikke deltok i flagghilsen. Medlemmer av trossamfunnet var allerede under forfølgelse, blant annet på grunn av sine anklager mot den katolske kirke, og var jevnlig gjenstand for arrestasjoner og pøbelangrep; følgene av deres nye forståelse i disse lærespørsmålene bidro til intensivert forfølgelse, og over atten tusen arrestasjoner av Jehovas vitner ble gjennomført fram til 1951 i USA alene I Tyskland ble flere tusen av vitnene plassert i konsentrasjonleirer, hvor de fra 1935 av utgjorde en egen definert kategori.
Da Rutherford døde i januar 1942, hadde antallet av Jehovas vitner vokst til 113 624, fordelt på 5323 menigheter.
Les mer om Rutherford: "The Successor problem"
Kilde: Artikler fra Wikipedia
Videre utvikling (1942 fram til i dag)
I et valg uten interne konflikter og med enstemmig resultat, etterfulgte Nathan Homer Knorr Rutherford som Selskapet Vakttårnets president 13. januar 1942, fem dager etter Rutherfords død. Knorr var sentral i utbyggingen av Jehovas vitners organsisasjons infrastruktur, og la til rette for strukturell opplæring av vitnene gjennom etableringen av «den teokratiske tjenesteskolen» i 1942 (lansert for menighetene i 1943), som fortsatt er en del av Jehovas vitners ukentlige møteprogram, samt etableringen av Vakttårnets bibelskole Gilead i 1943, som utdanner misjonærer for trossamfunnet. Disse, samt andre endringer, gav høy avkasting i form av nye tilhengere; i en 25-årsperiode fra 1946 økte antallet Jehovas vitner med 800 prosent, og de kom til å operere i 86 nye land.
Et annet betydlig prosjekt som ble påbegynt under Knorr, var utarbeidelsen av en ny bibeloversettelse til moderne engelsk. Oversettelsen ble påbegynt i siste halvdel av 1940-årene, I 1950 ble New World Translation of the Christian Greek Scriptures (Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter) utgitt. I løpet av de påfølgende ti årene ble også litt og litt av resten av Bibelen oversatt og utgitt, inntil den komplette oversettelsen forelå på engelsk i 1961. Under Knorrs tid som Selskapet Vakttårnets president, begynte Selskapet Vakttårnet å publisere artikler og bøker anonymt, noe som av vitner fra hovedkontoret i Brooklyn begrunnes med at det ikke er enkeltpersoners synspunkter som fremmes, men organisasjonenes sanne lære. Den nye bibeloversettelsen ble, i tråd med denne oppfatningen, utarbeidet av en anonym oversettelseskomité.
Jehovas vitner gjennomgikk omfattende organisatoriske endringer i løpet av 1970-årene. I 1972 ble ordningen med en «tilsynsmann» (tidligere også omtalt som «arbeidsdirektør») avskaffet, og menighetene skulle nå administreres av et råd av eldste. Én eldste skulle være ordstyrer, men vervet skulle gå på omgang blant samtlige eldste. Fra 1971 av var ikke Det styrende råd lengre sammenfallende med styret i Selskapet Vakttårnet, og det skulle ikke lengre bestå av et fast antall medlemmer. Det styrende råd fikk også større kontroll over den åndelige delen av Jehovas vitners virksomhet. I 1976 ble det opprettet seks utvalg, ledet av Det styrende råd, som fordelte det administrative arbeidet relatert til organiseringen av Jehovas vitner mellom seg. I tillegg ble det opprettet utvalg for hvert av Jehovas vitners avdelingskontor, bestående av tre eller flere medlemmer, og som har som oppgave å føre tilsyn i sitt område. Endringene medførte en maktforskyvning fra presidenten til Det styrende råd når det kom til lærespørsmål, mens Det styrende råd, på sin side, frasa seg juridisk makt.
Veksten i antall Jehovas vitner stagnerte i siste halvdel av 1970-årene. Både kritikere av trossamfunnet og uavhengige skribenter har satt stagnasjonen i direkte sammenheng med forhåpninger som ble bygd opp i forhold til årstallet 1975; sammenhengen er verken bekreftet eller avkreftet av Selskapet Vakttårnet. Sosiologen Holden beskrev situasjonen som oppsto, som det etterspillet relatert til forutsigelser innad i trossamfunnet med «den mest ødeleggende effekten for [Selskapet] Vakttårnets medlemstall». Vekstraten gikk tilbake til normalt nivå ved inngangen til 1980-tallet.
Etter Knorrs død i 1977, ble posisjonen som president i Selskapet Vakttårnet holdt av Frederick Franz (1977–1992), etterfulgt av Milton G. Henschel (1992–2000). Henschel var president fram til det i 2000 ble foretatt organisasjonsmessige endringer, hvor Selskapet Vakttårnets styre ble adskilt fra Det styrende råd. Siden 2000 har Don A. Adams, som ikke er medlem av Det styrende råd, vært president.
Kilde: Wikipedia
Et annet betydlig prosjekt som ble påbegynt under Knorr, var utarbeidelsen av en ny bibeloversettelse til moderne engelsk. Oversettelsen ble påbegynt i siste halvdel av 1940-årene, I 1950 ble New World Translation of the Christian Greek Scriptures (Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter) utgitt. I løpet av de påfølgende ti årene ble også litt og litt av resten av Bibelen oversatt og utgitt, inntil den komplette oversettelsen forelå på engelsk i 1961. Under Knorrs tid som Selskapet Vakttårnets president, begynte Selskapet Vakttårnet å publisere artikler og bøker anonymt, noe som av vitner fra hovedkontoret i Brooklyn begrunnes med at det ikke er enkeltpersoners synspunkter som fremmes, men organisasjonenes sanne lære. Den nye bibeloversettelsen ble, i tråd med denne oppfatningen, utarbeidet av en anonym oversettelseskomité.
Jehovas vitner gjennomgikk omfattende organisatoriske endringer i løpet av 1970-årene. I 1972 ble ordningen med en «tilsynsmann» (tidligere også omtalt som «arbeidsdirektør») avskaffet, og menighetene skulle nå administreres av et råd av eldste. Én eldste skulle være ordstyrer, men vervet skulle gå på omgang blant samtlige eldste. Fra 1971 av var ikke Det styrende råd lengre sammenfallende med styret i Selskapet Vakttårnet, og det skulle ikke lengre bestå av et fast antall medlemmer. Det styrende råd fikk også større kontroll over den åndelige delen av Jehovas vitners virksomhet. I 1976 ble det opprettet seks utvalg, ledet av Det styrende råd, som fordelte det administrative arbeidet relatert til organiseringen av Jehovas vitner mellom seg. I tillegg ble det opprettet utvalg for hvert av Jehovas vitners avdelingskontor, bestående av tre eller flere medlemmer, og som har som oppgave å føre tilsyn i sitt område. Endringene medførte en maktforskyvning fra presidenten til Det styrende råd når det kom til lærespørsmål, mens Det styrende råd, på sin side, frasa seg juridisk makt.
Veksten i antall Jehovas vitner stagnerte i siste halvdel av 1970-årene. Både kritikere av trossamfunnet og uavhengige skribenter har satt stagnasjonen i direkte sammenheng med forhåpninger som ble bygd opp i forhold til årstallet 1975; sammenhengen er verken bekreftet eller avkreftet av Selskapet Vakttårnet. Sosiologen Holden beskrev situasjonen som oppsto, som det etterspillet relatert til forutsigelser innad i trossamfunnet med «den mest ødeleggende effekten for [Selskapet] Vakttårnets medlemstall». Vekstraten gikk tilbake til normalt nivå ved inngangen til 1980-tallet.
Etter Knorrs død i 1977, ble posisjonen som president i Selskapet Vakttårnet holdt av Frederick Franz (1977–1992), etterfulgt av Milton G. Henschel (1992–2000). Henschel var president fram til det i 2000 ble foretatt organisasjonsmessige endringer, hvor Selskapet Vakttårnets styre ble adskilt fra Det styrende råd. Siden 2000 har Don A. Adams, som ikke er medlem av Det styrende råd, vært president.
Kilde: Wikipedia