Hvordan helbrede en fanatiker?
Hvordan helbrede en fanatiker? Dette spørsmålet har forfatteren og samfunnsdebattanten Amos Oz tatt opp i sin bok med samme navn. Boken førte til dannelsen av Teskedsorden, som i dag arbeider for større toleranse i Sverige. (Teskedsorden ble grunnlagt i 2006 av avisen VI og arbeider for større toleranse mellom mennesker. Den har mottoet «For toleranse, mot fanatisme». Overs. anm.)
Amos Oz er en israelsk forfatter som er født i Jerusalem av foreldre som utvandret fra Europa på 1930-tallet. Amos Oz har i flere år vært en aktuell kandidat for nobelprisen i litteratur. I hele sitt liv har han på nært hold sett hvordan fanatismen påvirker mennesker, til dels som soldat i konflikten med Palestina, men også i et skadet samfunn som er rammet av krigens ødeleggelse. Amos Oz anser seg selv som pasifist, men han skiller mellom å forsvare seg mot angrep og angripe med vold. Om han er nødt, vil han ta til våpen, men han avholder seg fra å skape nye konflikter.
Hva mener han så er løsningen på konflikten mellom Israel og Palestina? Kompromisser. Det er noe Amos Oz tror sterkt på, og i dette tilfellet ville et egnet kompromiss vært en tostatsløsning. En fanatiker har vanskeligheter med å kompromisse, men det er det som er nødvendig, ikke bare for å løse konflikten som er nevnt over, men for å løse alle konflikter. Men det Amos Oz betoner aller sterkest, er at det finnes en fanatiker i oss alle, og at vi ikke kan hjelpe andre fanatikere før vi har fått innsikt i vår egen fanatisme.
Identifisering av en fanatiker
Hvordan vet man hvem som er fanatiker? En måte å få vite det er gjennom humor. En fanatiker har vanskeligheter med å le av seg selv og er ofte sarkastisk, mener Amos Oz. Humor krever at individet har distanse til seg selv og kan se det komiske i sitt eget resonnement. Det har en fanatiker generelt sett vanskeligheter med, ifølge Oz. I boken Hvordan helbrede en fanatiker belyser Amos Oz, gjennom en venns samtale med en drosjesjåfør, et annet tegn på fanatisme. Drosjesjåføren mente at alle arabere burde drepes. Vennen til Amos Oz spurte ham hvem det var som skulle utføre drapene. Drosjesjåføren svarte «vi». Da spurte vennen hvem «vi» var. Til dette svarte drosjesjåføren «de israelske jødene». «Hvem er de israelske jødene?» spurte han. Var det de militære, politiet eller sivile? Drosjesjåføren mente da at drapene skulle fordeles likt mellom alle israelske jøder, alle skulle drepe et antall hver. Da stilte vennen et siste spørsmål: Hvis drosjesjåføren hadde fått i oppdrag å drepe alle beboerne i en leiegård og hadde utført oppdraget, men da han var på vei hjem, hørte at det lå et spedbarn igjen og skrek i huset, ville han da gå tilbake og drepe det? Etter en stunds betenkningstid svarte drosjesjåføren: «Du er virkelig ond, den saken er klar.» Abstraksjon eller rasjonalisering er typisk for en fanatiker. Drosjesjåføren hadde ikke tenkt igjennom hva det han sa, faktisk innebar. Når individet ikke kan se sluttresultatet av sitt resonnement, er det lettere å ha en ekstrem mening. Fanatikeren blir fremmedgjort fra sluttresultatet av sin handlemåte. Når sluttresultatet blir presentert for ham, blir det vanskeligere å stå for sine meninger.
Amos Oz beskriver også i boken sin hvordan en fanatiker forholder seg til andre mennesker. Han mener at en fanatiker er mye mer interessert i sin neste enn denne er i seg selv. Dette skyldes en svak selvoppfatning, men interessen for sine medmennesker er drevet av velvilje. Han tar Osama Bin Laden som eksempel. Amos Oz hevder at Bin Laden sannsynligvis ikke hatet Vesten, men snarere ville redde den vestlige verden fra sine «fæle» verdier. Altså at drivkraften ikke var noen form for inhumanitet, men snarere et innskrenket syn på hva som virkelig er løsningen på et problem. Skyldfølelse er et annet element som beskrives i boken. En fanatiker ofrer ofte mye for andre, noe som igjen fører til dårlig samvittighet hos mottakeren. Dette kan bli et middel til manipulasjon.
Teskedsordens tilblivelse
En av de personene som forstod verdien av Amos Oz' bok, var Camilla Nagler, som i dag jobber for Teskedsorden. En orden som har sitt navn etter en metafor som Amos Oz beskriver. Han beskriver tre ulike måter et menneske vil handle på hvis det begynner å brenne. Den første typen menneske vil løpe så fort han kan, uten å bry seg om de andre som ikke kan løpe fra flammene. Den andre typen menneske skriver et sint leserinnlegg i avisen dagen etter og krever den ansvarlige myndighetspersonens avgang. Men den tredje typen menneske henter en bøtte med vann og begynner å slukke flammene. Har han ingen bøtte, tar han et glass, og har han ikke noe glass, så tar han en teskje. Hvis alle mennesker tar en teskje og begynner å øse vann, så kan alle flammer slukkes.
Camilla Nagler, som var initiativtaker til opprettelsen av denne ordenen, forteller hvordan det hele begynte. Hun var forlegger for boken Hvordan helbrede en fanatiker. Hun var usikker på om den ville selge noe bra og var urolig for at den skulle bli raskt glemt. Hun innså at hun var tvunget til å sette boken i en sammenheng, et forum der den ikke ville bli glemt, men hun trengte hjelp. Hun valgte å henvende seg til avisen VI, ettersom hun mente at avisen hadde samme holdninger som Amos Oz. VIs sjefredaktør fikk manuset til lesing, og Camilla Nagler foreslo at de skulle starte en orden. Hun tenkte at Teskedsorden skulle bli 2000-tallets svar på «VI-skogen», som ble startet på 80-tallet. Den gang var det avisens medarbeider Sten Lundgren som etter sin reportasjereise til Kenya så behovet for treplanting, og som på ett år fikk inn to millioner kroner til formålet. Sjefredaktøren var positiv til Camilla Naglers idé og begynte med å sende ut boken som sommerlesing til avisens 40 000 abonnenter. Snart var det avgjort, ordenen ble stiftet. Alle som ble spurt om å være med i styret, svarte ja. Teskedsorden besluttet å dele ut to stipender hvert år og å sende boken Hvordan helbrede en fanatiker til alle 17-åringer i Sverige. For drøye to år siden besluttet også COOP å øke sin støtte slik at Teskedsorden kunne ansette et lønnet personale.
På spørsmålet om hvor grensen går mellom en fanatiker og et dedikert menneske, svarer Camilla Nagler: «En fanatiker er en person som for enhver pris skal overbevise en annen om sine meninger.» I en tid der fremmedfiendtlighet er på politisk fremmarsj, har Teskedsorden innsett viktigheten av sin rolle for å forhindre spredningen av fanatisme. Dette gjør man gjennom utdannelse, og mottoet er «jo tidligere desto bedre». Camilla Nagler forklarer at samfunnet blir mer og mer segregert, og det har på grunn av dette blitt mer akseptert å uttrykke ekstreme meninger på en måte som aldri hadde blitt akseptert for 30 år siden. «Det var en enklere tid, ettersom man ikke hadde noen særlig innvandring å snakke om, og når integreringen mislykkes, oppstår problemene.» Målgruppen er likevel ikke fanatikerne selv, men deres «haleheng». De som er i den indre kjernen, er ofte vanskelige å nå, men de som er potensielle ekstremister, kan man nå før de blir det.
For å nå «halehenget» setter man fokuset på skolen. Camilla Nagler forteller om et toleranseprosjekt som Teskedsorden har drevet i samarbeid med Kungälvs kommune. Det hele begynte med at et par nynazister mishandlet en mann og druknet ham. Nyheten vakte sterke følelser hos allmennheten, og man innså at noe måtte gjøres for å forhindre at dette skulle skje igjen. Man valgte å satse på å gi ungdommer som var i risikosonen for ekstremisme, ekstra undervisning i svensk, historie, religion og samfunnskunnskap, i klasser som var blandet med faglig flinke elever. Målet var at elevene skulle gå ut med gode karakterer i disse fagene. Hva ble resultatet av dette preventive arbeidet? I Kungälv har tilslutningen til nynazistiske grupper falt, mens man i omkringliggende kommuner kan se at oppslutningen er konstant. Med dette i ryggen forsøker man å arbeide mot politikere og allmennhet. Allmennheten når man via avisen VI, Teskedsordens venneforening og gjennom å være synlige på blant annet Almedalsveckan, Peace & Love og Göteborgsmässan.
«Alle kan bidra,» sier Camilla Nagler, «om ikke annet så kan du kjøpe vår teskje og bidra på den måten». Tanken er at alle skal bidra etter evne, enten med en bøtte eller med en teskje, og man skal få det bedre selv ved sin innsats. Men om alle samarbeider, kommer vi til å lykkes, «samarbeid er en undervurdert arbeidsform,» sier Camilla Nagler og ler, «man hjelper hverandre mer enn man konkurrerer». Det er ikke vanskelig å kjenne igjen den religiøse fanatikeren i Amos Oz' bok. Problemet med å spøke om Gud, den manglende forståelsen av hva Guds dommedag i praksis ville innebære, den enorme interessen for «sin neste» og hvordan skyldfølelse skapes, dels gjennom Jesu offerdød, men også i de oppofrelsene menighetsmedlemmene selv gjør. At fanatikere ikke gjør ting av ondskap selv om det kan se slik ut, er viktig å forstå. Dette mennesket er bare helt overbevist om at det det gjør, er det absolutt riktige å gjøre. En slik innsikt kan være det avgjørende hvis man vil nå frem til en fanatiker. «Vi må holde hverandre i hånden,» avslutter Camilla Nagler. Hvis noen har falt, må man være villig til å strekke ut en hånd, og da må man ha forståelse for hvorfor noen er blitt en fanatiker, men ikke godta fanatismen. Å dømme fanatikere hardere enn de dømmer omverdenen er ikke noe som løser problemet.
Skrevet av Vera Lanängen
Oversatt av Kristin Preus
Boken Hvordan helbrede en fanatiker er oversatt til norsk og utgitt på Arneberg forlag (2005).
Diskuter artikkelen i vårt diskusjonsforum
Link til original artikkel i Hjälpkällan
Amos Oz er en israelsk forfatter som er født i Jerusalem av foreldre som utvandret fra Europa på 1930-tallet. Amos Oz har i flere år vært en aktuell kandidat for nobelprisen i litteratur. I hele sitt liv har han på nært hold sett hvordan fanatismen påvirker mennesker, til dels som soldat i konflikten med Palestina, men også i et skadet samfunn som er rammet av krigens ødeleggelse. Amos Oz anser seg selv som pasifist, men han skiller mellom å forsvare seg mot angrep og angripe med vold. Om han er nødt, vil han ta til våpen, men han avholder seg fra å skape nye konflikter.
Hva mener han så er løsningen på konflikten mellom Israel og Palestina? Kompromisser. Det er noe Amos Oz tror sterkt på, og i dette tilfellet ville et egnet kompromiss vært en tostatsløsning. En fanatiker har vanskeligheter med å kompromisse, men det er det som er nødvendig, ikke bare for å løse konflikten som er nevnt over, men for å løse alle konflikter. Men det Amos Oz betoner aller sterkest, er at det finnes en fanatiker i oss alle, og at vi ikke kan hjelpe andre fanatikere før vi har fått innsikt i vår egen fanatisme.
Identifisering av en fanatiker
Hvordan vet man hvem som er fanatiker? En måte å få vite det er gjennom humor. En fanatiker har vanskeligheter med å le av seg selv og er ofte sarkastisk, mener Amos Oz. Humor krever at individet har distanse til seg selv og kan se det komiske i sitt eget resonnement. Det har en fanatiker generelt sett vanskeligheter med, ifølge Oz. I boken Hvordan helbrede en fanatiker belyser Amos Oz, gjennom en venns samtale med en drosjesjåfør, et annet tegn på fanatisme. Drosjesjåføren mente at alle arabere burde drepes. Vennen til Amos Oz spurte ham hvem det var som skulle utføre drapene. Drosjesjåføren svarte «vi». Da spurte vennen hvem «vi» var. Til dette svarte drosjesjåføren «de israelske jødene». «Hvem er de israelske jødene?» spurte han. Var det de militære, politiet eller sivile? Drosjesjåføren mente da at drapene skulle fordeles likt mellom alle israelske jøder, alle skulle drepe et antall hver. Da stilte vennen et siste spørsmål: Hvis drosjesjåføren hadde fått i oppdrag å drepe alle beboerne i en leiegård og hadde utført oppdraget, men da han var på vei hjem, hørte at det lå et spedbarn igjen og skrek i huset, ville han da gå tilbake og drepe det? Etter en stunds betenkningstid svarte drosjesjåføren: «Du er virkelig ond, den saken er klar.» Abstraksjon eller rasjonalisering er typisk for en fanatiker. Drosjesjåføren hadde ikke tenkt igjennom hva det han sa, faktisk innebar. Når individet ikke kan se sluttresultatet av sitt resonnement, er det lettere å ha en ekstrem mening. Fanatikeren blir fremmedgjort fra sluttresultatet av sin handlemåte. Når sluttresultatet blir presentert for ham, blir det vanskeligere å stå for sine meninger.
Amos Oz beskriver også i boken sin hvordan en fanatiker forholder seg til andre mennesker. Han mener at en fanatiker er mye mer interessert i sin neste enn denne er i seg selv. Dette skyldes en svak selvoppfatning, men interessen for sine medmennesker er drevet av velvilje. Han tar Osama Bin Laden som eksempel. Amos Oz hevder at Bin Laden sannsynligvis ikke hatet Vesten, men snarere ville redde den vestlige verden fra sine «fæle» verdier. Altså at drivkraften ikke var noen form for inhumanitet, men snarere et innskrenket syn på hva som virkelig er løsningen på et problem. Skyldfølelse er et annet element som beskrives i boken. En fanatiker ofrer ofte mye for andre, noe som igjen fører til dårlig samvittighet hos mottakeren. Dette kan bli et middel til manipulasjon.
Teskedsordens tilblivelse
En av de personene som forstod verdien av Amos Oz' bok, var Camilla Nagler, som i dag jobber for Teskedsorden. En orden som har sitt navn etter en metafor som Amos Oz beskriver. Han beskriver tre ulike måter et menneske vil handle på hvis det begynner å brenne. Den første typen menneske vil løpe så fort han kan, uten å bry seg om de andre som ikke kan løpe fra flammene. Den andre typen menneske skriver et sint leserinnlegg i avisen dagen etter og krever den ansvarlige myndighetspersonens avgang. Men den tredje typen menneske henter en bøtte med vann og begynner å slukke flammene. Har han ingen bøtte, tar han et glass, og har han ikke noe glass, så tar han en teskje. Hvis alle mennesker tar en teskje og begynner å øse vann, så kan alle flammer slukkes.
Camilla Nagler, som var initiativtaker til opprettelsen av denne ordenen, forteller hvordan det hele begynte. Hun var forlegger for boken Hvordan helbrede en fanatiker. Hun var usikker på om den ville selge noe bra og var urolig for at den skulle bli raskt glemt. Hun innså at hun var tvunget til å sette boken i en sammenheng, et forum der den ikke ville bli glemt, men hun trengte hjelp. Hun valgte å henvende seg til avisen VI, ettersom hun mente at avisen hadde samme holdninger som Amos Oz. VIs sjefredaktør fikk manuset til lesing, og Camilla Nagler foreslo at de skulle starte en orden. Hun tenkte at Teskedsorden skulle bli 2000-tallets svar på «VI-skogen», som ble startet på 80-tallet. Den gang var det avisens medarbeider Sten Lundgren som etter sin reportasjereise til Kenya så behovet for treplanting, og som på ett år fikk inn to millioner kroner til formålet. Sjefredaktøren var positiv til Camilla Naglers idé og begynte med å sende ut boken som sommerlesing til avisens 40 000 abonnenter. Snart var det avgjort, ordenen ble stiftet. Alle som ble spurt om å være med i styret, svarte ja. Teskedsorden besluttet å dele ut to stipender hvert år og å sende boken Hvordan helbrede en fanatiker til alle 17-åringer i Sverige. For drøye to år siden besluttet også COOP å øke sin støtte slik at Teskedsorden kunne ansette et lønnet personale.
På spørsmålet om hvor grensen går mellom en fanatiker og et dedikert menneske, svarer Camilla Nagler: «En fanatiker er en person som for enhver pris skal overbevise en annen om sine meninger.» I en tid der fremmedfiendtlighet er på politisk fremmarsj, har Teskedsorden innsett viktigheten av sin rolle for å forhindre spredningen av fanatisme. Dette gjør man gjennom utdannelse, og mottoet er «jo tidligere desto bedre». Camilla Nagler forklarer at samfunnet blir mer og mer segregert, og det har på grunn av dette blitt mer akseptert å uttrykke ekstreme meninger på en måte som aldri hadde blitt akseptert for 30 år siden. «Det var en enklere tid, ettersom man ikke hadde noen særlig innvandring å snakke om, og når integreringen mislykkes, oppstår problemene.» Målgruppen er likevel ikke fanatikerne selv, men deres «haleheng». De som er i den indre kjernen, er ofte vanskelige å nå, men de som er potensielle ekstremister, kan man nå før de blir det.
For å nå «halehenget» setter man fokuset på skolen. Camilla Nagler forteller om et toleranseprosjekt som Teskedsorden har drevet i samarbeid med Kungälvs kommune. Det hele begynte med at et par nynazister mishandlet en mann og druknet ham. Nyheten vakte sterke følelser hos allmennheten, og man innså at noe måtte gjøres for å forhindre at dette skulle skje igjen. Man valgte å satse på å gi ungdommer som var i risikosonen for ekstremisme, ekstra undervisning i svensk, historie, religion og samfunnskunnskap, i klasser som var blandet med faglig flinke elever. Målet var at elevene skulle gå ut med gode karakterer i disse fagene. Hva ble resultatet av dette preventive arbeidet? I Kungälv har tilslutningen til nynazistiske grupper falt, mens man i omkringliggende kommuner kan se at oppslutningen er konstant. Med dette i ryggen forsøker man å arbeide mot politikere og allmennhet. Allmennheten når man via avisen VI, Teskedsordens venneforening og gjennom å være synlige på blant annet Almedalsveckan, Peace & Love og Göteborgsmässan.
«Alle kan bidra,» sier Camilla Nagler, «om ikke annet så kan du kjøpe vår teskje og bidra på den måten». Tanken er at alle skal bidra etter evne, enten med en bøtte eller med en teskje, og man skal få det bedre selv ved sin innsats. Men om alle samarbeider, kommer vi til å lykkes, «samarbeid er en undervurdert arbeidsform,» sier Camilla Nagler og ler, «man hjelper hverandre mer enn man konkurrerer». Det er ikke vanskelig å kjenne igjen den religiøse fanatikeren i Amos Oz' bok. Problemet med å spøke om Gud, den manglende forståelsen av hva Guds dommedag i praksis ville innebære, den enorme interessen for «sin neste» og hvordan skyldfølelse skapes, dels gjennom Jesu offerdød, men også i de oppofrelsene menighetsmedlemmene selv gjør. At fanatikere ikke gjør ting av ondskap selv om det kan se slik ut, er viktig å forstå. Dette mennesket er bare helt overbevist om at det det gjør, er det absolutt riktige å gjøre. En slik innsikt kan være det avgjørende hvis man vil nå frem til en fanatiker. «Vi må holde hverandre i hånden,» avslutter Camilla Nagler. Hvis noen har falt, må man være villig til å strekke ut en hånd, og da må man ha forståelse for hvorfor noen er blitt en fanatiker, men ikke godta fanatismen. Å dømme fanatikere hardere enn de dømmer omverdenen er ikke noe som løser problemet.
Skrevet av Vera Lanängen
Oversatt av Kristin Preus
Boken Hvordan helbrede en fanatiker er oversatt til norsk og utgitt på Arneberg forlag (2005).
Diskuter artikkelen i vårt diskusjonsforum
Link til original artikkel i Hjälpkällan