Hva er sannhet?
Lukkede religiøse samfunn tilkjennegir og kunngjør gjerne at de er den eneste gruppen som har sannheten. Jehovas vitner pleier til og med å si at de «lever i sannheten». Altså sannhet i bestemt form entall, det finnes bare én, og alt annet et det motsatte, løgn. Verdien av sannheten er åpenbar, å vite hva som er sant, er grunnleggende for å kunne gjøre framskritt.
Relativismen mener at alt er relativt og at, som Sokrates uttrykte det, «Det eneste jeg vet, er at jeg intet vet». Descartes stolte ikke på noe, og Bacon mente at vi danner våre oppfatninger ut ifra vår natur, vår opprinnelse og påvirkning. Focault mente at når menneskene fødes inn i et tankesett, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å tenke utenfor denne boksen. Og det finnes virkelig mennesker som drar nytte av at individene tenker innenfor boksen.
Sannhet er altså ikke noe selvsagt, men kan et religiøst samfunn ha sannheten? Svaret er utvilsomt ja, men bare kan. Et religiøst samfunn kan ha sannheten, men å kunne ha og faktisk ha er to helt forskjellige ting.
Relativismen mener at alt er relativt og at, som Sokrates uttrykte det, «Det eneste jeg vet, er at jeg intet vet». Descartes stolte ikke på noe, og Bacon mente at vi danner våre oppfatninger ut ifra vår natur, vår opprinnelse og påvirkning. Focault mente at når menneskene fødes inn i et tankesett, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å tenke utenfor denne boksen. Og det finnes virkelig mennesker som drar nytte av at individene tenker innenfor boksen.
Sannhet er altså ikke noe selvsagt, men kan et religiøst samfunn ha sannheten? Svaret er utvilsomt ja, men bare kan. Et religiøst samfunn kan ha sannheten, men å kunne ha og faktisk ha er to helt forskjellige ting.
Sannhet er det som på en korrekt måte gjenspeiler virkeligheten. Med andre ord er ikke utsagnet «stjerner finnes ikke» sant, for det gjenspeiler ikke virkeligheten korrekt, på samme måte som utsagnet «enhjørninger finnes» heller ikke gjør det, ettersom disse dyrenes eksistens ikke er bekreftet. Så sannhet og fakta går hånd i hånd.
For å gå dypere inn i spørsmålet vedrørende eneretten på sannhet, er det verdt å se nærmere på selve påstanden. Påstanden har en regel; etter en påstand er svaret alltid «ja» eller «nei». Hvis det ikke lar seg gjøre å svare ja eller nei, er påstanden ufullstendig. I resten av artikkelen kommer vi til å behandle påstanden «Gud finnes». Artikkelen kommer ikke til å ta for seg hans eksistens eller ikke-eksistens, men utelukkende behandle det opprinnelige spørsmålet (kan et lukket religiøst samfunn ha sannheten?). Spørsmålet er da: Stemmer denne påstanden med virkeligheten?
For å gå dypere inn i spørsmålet vedrørende eneretten på sannhet, er det verdt å se nærmere på selve påstanden. Påstanden har en regel; etter en påstand er svaret alltid «ja» eller «nei». Hvis det ikke lar seg gjøre å svare ja eller nei, er påstanden ufullstendig. I resten av artikkelen kommer vi til å behandle påstanden «Gud finnes». Artikkelen kommer ikke til å ta for seg hans eksistens eller ikke-eksistens, men utelukkende behandle det opprinnelige spørsmålet (kan et lukket religiøst samfunn ha sannheten?). Spørsmålet er da: Stemmer denne påstanden med virkeligheten?
Finnes Gud?
For å hevde at påstanden «Gud finnes» stemmer med virkeligheten må den underbygges av fakta. Et individs samlede erfaringer kalles evidens. Så hvis en person hele livet kun har sett hvite fugler og aldri har hørt snakk om fugler med andre farger, er det for denne personen rasjonelt å tro at det ikke finnes fugler med andre farger, da evidensgrunnlaget består av hvite fugler. Det er viktig å tenke på at grunnen til at en person for eksempel tror på Gud eller ikke gjøre det, skyldes ulik evidens – ulike erfaringer – noe som skal respekteres.
Hvilke fakta har vi for at «Gud finnes»? Enkelte religiøse mennesker mener at kompleksiteten i skaperverket er et bevis. Dette er ikke et bevis, det er en tolkning av virkeligheten. Det kan ganske riktig forholde seg slik, men det behøver ikke gjøre det. Dermed er det ikke et faktum, men en mulighet som bygger på visse antagelser. Å si at Gud har gjort mirakler er heller ikke noe bevis, ettersom det ikke finnes noen bevis på at det har skjedd. Men det kan ha skjedd. Visse begivenheter som har skjedd, er blitt tilskrevet Gud. Å si at «evolusjonsteorien ikke lar seg bevise sikkert» og bruke det som bevis, er heller ikke noe bevis, for begge deler kan være feil og begge deler kan være riktig. Å si at Bibelens profetier har gått i oppfyllelse er ikke noe bevis, for uansett om de har gjort det eller ikke, beviser det ingenting, bare konstaterer. Med andre ord kreves det tro når bevisene ikke strekker til. Da gjelder det å ha en rasjonell tro som preges av godt underbygde erfaringer.
For å hevde at påstanden «Gud finnes» stemmer med virkeligheten må den underbygges av fakta. Et individs samlede erfaringer kalles evidens. Så hvis en person hele livet kun har sett hvite fugler og aldri har hørt snakk om fugler med andre farger, er det for denne personen rasjonelt å tro at det ikke finnes fugler med andre farger, da evidensgrunnlaget består av hvite fugler. Det er viktig å tenke på at grunnen til at en person for eksempel tror på Gud eller ikke gjøre det, skyldes ulik evidens – ulike erfaringer – noe som skal respekteres.
Hvilke fakta har vi for at «Gud finnes»? Enkelte religiøse mennesker mener at kompleksiteten i skaperverket er et bevis. Dette er ikke et bevis, det er en tolkning av virkeligheten. Det kan ganske riktig forholde seg slik, men det behøver ikke gjøre det. Dermed er det ikke et faktum, men en mulighet som bygger på visse antagelser. Å si at Gud har gjort mirakler er heller ikke noe bevis, ettersom det ikke finnes noen bevis på at det har skjedd. Men det kan ha skjedd. Visse begivenheter som har skjedd, er blitt tilskrevet Gud. Å si at «evolusjonsteorien ikke lar seg bevise sikkert» og bruke det som bevis, er heller ikke noe bevis, for begge deler kan være feil og begge deler kan være riktig. Å si at Bibelens profetier har gått i oppfyllelse er ikke noe bevis, for uansett om de har gjort det eller ikke, beviser det ingenting, bare konstaterer. Med andre ord kreves det tro når bevisene ikke strekker til. Da gjelder det å ha en rasjonell tro som preges av godt underbygde erfaringer.
Argumenter for en gud
Et argument skal følge en logisk struktur. Et argument skal ha minst to rimelige premisser (antagelser) som deduktivt eller induktivt leder til konklusjonen (slutningen). Dette kalles et velfundert argument. Det finnes flere former for velfunderte argumenter som denne artikkelen ikke kommer til å berøre. Argumenter kan brukes for å styrke eller rent ut bevise at noe er sant eller falskt. I en argumentasjonsanalyse kan argumenter granskes ut ifra det som kalles standardform. Det ser ut som følger:
Premiss 1
Premiss 2
Konklusjon
Først premissene og så konklusjonen. For at et argument skal være velfundert, skal argumentet være deduktivt eller induktivt gjeldende. Deduktivt innebærer at konklusjonen er et direkte resultat av premissene. Eksempel:
P1: Alle hunder er grå
P2: Zelda er en hund
K: Zelda er grå
Ifølge P1 (premiss 1) er altså alle hunder grå, og hvis Zelda er en hund, er hun grå. Konklusjonen er altså et direkte resultat av premissene. Et induktivt velfundert argument bygger på konklusjonen, at rimelige slutninger kan dras ut ifra premissene. Det kan for eksempel se slik ut:
P1: Solen sto opp i dag
P2: Solen sto opp i går
K: Solen kommer til å stå opp i morgen
Det er rimelig å tro at det forholder seg slik, men det kan være annerledes, det handler med andre ord om hva som er rimelig å tro, og om hvilken erfaring individene innehar som stadfester argumentet.
Hvorfor er ikke kompleksiteten i «skaperverket» et bevis på Guds eksistens? For det første er det ikke noe argument, ettersom det bare er et premiss. Men ifølge det som kalles velvillighetsprinsippet skal mottakeren hjelpe avsenderen til å forsøke å få argumentet godt underbygd. Dermed kan det se ut på følgende måte:
P1: Noe komplekst oppstår ikke på slump og krever en skaper
P2: En bil er noe komplekst og krever en skaper
P3: Universet er mer komplekst enn en bil og krever en skaper
K: Gud kan skape det komplekse universet
Dette er en måte å bruke kompleksitetsargumentet på. Legg merke til at det avsluttes med «kan» og ikke «har» for å få en logisk konklusjon. Det ligger med andre ord ikke noen vurdering i det, men det er den eneste muligheten for å bygge opp argumentet. Argumentet bygger på forutsetningen at noe komplekst ikke oppstår tilfeldig, men det finnes materie på subatomært nivå som oppstår og forsvinner tilfeldig. (En subatomær partikkel er en partikkel som er mindre enn et atom. o.a.) Så det er et velfundert argument, men det beviser ingenting. Derimot viser det at det er rimelig å tro at Gud finnes ut ifra premissene. Likevel faller argumentet på sitt eget argument. For om noe komplekst krever en skaper, hva krever da den komplekse skaperen? En skaper. Hva krever denne skaperen? Det er med andre ord enten en evig spiral av skapere, eller så krever ikke noe komplekst en skaper, men kan ha en skaper. Enten det forholder seg på ovennevnte måte eller ei, så finnes det ikke noen forbindelse mellom dette og Guds eksistens. Hvis det skal gjøre det, må argumentet se slik ut:
P1: Det går ikke an å bevise evolusjonsteorien
P2: Det som ikke går an å bevise, er ikke sant
P3: Hvis ikke evolusjonsteorien stemmer, må Gud finnes
P4: P1 stemmer
K: Gud finnes
Dette er et velfundert argument. Problemet med dette argumentet er at det forutsetter et enten-eller-forhold som ikke nødvendigvis stemmer overens med virkeligheten (falsk dikotomi). Det forutsetter således at Gud og evolusjonsteorien står i motsetning til hverandre når de begge i selve sitt vesen kan være riktige eller gale. Et annet problem med argumentet er at det går like bra å bytte plass på ordene «evolusjonsteori» og «Gud».
Dermed kan lukkede religiøse samfunn ha rett, de kan til og med ha sannheten. Men bare kan. Gud finnes kanskje, men et kanskje er ikke en sannhet, det er en mulighet. Å velge å tro på denne muligheten må være opp til den enkelte, og en slik beslutning bør respekteres. Men når lukkede religiøse samfunn sier at de har sannheten eller rett og slett lever i den, er det ikke en korrekt gjenspeiling av virkeligheten, men det kan være det.
Forfatter: Vera Lanängen, hentet fra Hjälpkällans hjemmeside
Oversatt av Kristin Preus
Les andre artikler
Et argument skal følge en logisk struktur. Et argument skal ha minst to rimelige premisser (antagelser) som deduktivt eller induktivt leder til konklusjonen (slutningen). Dette kalles et velfundert argument. Det finnes flere former for velfunderte argumenter som denne artikkelen ikke kommer til å berøre. Argumenter kan brukes for å styrke eller rent ut bevise at noe er sant eller falskt. I en argumentasjonsanalyse kan argumenter granskes ut ifra det som kalles standardform. Det ser ut som følger:
Premiss 1
Premiss 2
Konklusjon
Først premissene og så konklusjonen. For at et argument skal være velfundert, skal argumentet være deduktivt eller induktivt gjeldende. Deduktivt innebærer at konklusjonen er et direkte resultat av premissene. Eksempel:
P1: Alle hunder er grå
P2: Zelda er en hund
K: Zelda er grå
Ifølge P1 (premiss 1) er altså alle hunder grå, og hvis Zelda er en hund, er hun grå. Konklusjonen er altså et direkte resultat av premissene. Et induktivt velfundert argument bygger på konklusjonen, at rimelige slutninger kan dras ut ifra premissene. Det kan for eksempel se slik ut:
P1: Solen sto opp i dag
P2: Solen sto opp i går
K: Solen kommer til å stå opp i morgen
Det er rimelig å tro at det forholder seg slik, men det kan være annerledes, det handler med andre ord om hva som er rimelig å tro, og om hvilken erfaring individene innehar som stadfester argumentet.
Hvorfor er ikke kompleksiteten i «skaperverket» et bevis på Guds eksistens? For det første er det ikke noe argument, ettersom det bare er et premiss. Men ifølge det som kalles velvillighetsprinsippet skal mottakeren hjelpe avsenderen til å forsøke å få argumentet godt underbygd. Dermed kan det se ut på følgende måte:
P1: Noe komplekst oppstår ikke på slump og krever en skaper
P2: En bil er noe komplekst og krever en skaper
P3: Universet er mer komplekst enn en bil og krever en skaper
K: Gud kan skape det komplekse universet
Dette er en måte å bruke kompleksitetsargumentet på. Legg merke til at det avsluttes med «kan» og ikke «har» for å få en logisk konklusjon. Det ligger med andre ord ikke noen vurdering i det, men det er den eneste muligheten for å bygge opp argumentet. Argumentet bygger på forutsetningen at noe komplekst ikke oppstår tilfeldig, men det finnes materie på subatomært nivå som oppstår og forsvinner tilfeldig. (En subatomær partikkel er en partikkel som er mindre enn et atom. o.a.) Så det er et velfundert argument, men det beviser ingenting. Derimot viser det at det er rimelig å tro at Gud finnes ut ifra premissene. Likevel faller argumentet på sitt eget argument. For om noe komplekst krever en skaper, hva krever da den komplekse skaperen? En skaper. Hva krever denne skaperen? Det er med andre ord enten en evig spiral av skapere, eller så krever ikke noe komplekst en skaper, men kan ha en skaper. Enten det forholder seg på ovennevnte måte eller ei, så finnes det ikke noen forbindelse mellom dette og Guds eksistens. Hvis det skal gjøre det, må argumentet se slik ut:
P1: Det går ikke an å bevise evolusjonsteorien
P2: Det som ikke går an å bevise, er ikke sant
P3: Hvis ikke evolusjonsteorien stemmer, må Gud finnes
P4: P1 stemmer
K: Gud finnes
Dette er et velfundert argument. Problemet med dette argumentet er at det forutsetter et enten-eller-forhold som ikke nødvendigvis stemmer overens med virkeligheten (falsk dikotomi). Det forutsetter således at Gud og evolusjonsteorien står i motsetning til hverandre når de begge i selve sitt vesen kan være riktige eller gale. Et annet problem med argumentet er at det går like bra å bytte plass på ordene «evolusjonsteori» og «Gud».
Dermed kan lukkede religiøse samfunn ha rett, de kan til og med ha sannheten. Men bare kan. Gud finnes kanskje, men et kanskje er ikke en sannhet, det er en mulighet. Å velge å tro på denne muligheten må være opp til den enkelte, og en slik beslutning bør respekteres. Men når lukkede religiøse samfunn sier at de har sannheten eller rett og slett lever i den, er det ikke en korrekt gjenspeiling av virkeligheten, men det kan være det.
Forfatter: Vera Lanängen, hentet fra Hjälpkällans hjemmeside
Oversatt av Kristin Preus
Les andre artikler