- Jeg forlot menigheten for 20 år siden. Men nå kom altså kollapsen ("Anne", 39 år)
- Jeg har gått til behandling hos forskjellige psykologer for spiseforstyrrelser, angst og depresjon. Men de tar bare tak i symptomene. (Ingrid, 42 år)
Å FORLATE ET LUKKET TROSSAMFUNN
|
Kjenner du noen som har forlatt et lukket trossamfunn? Jobber du i hjelpapparatet og skal hjelpe en person som har forlatt et slikt trossamfunn?
For å kunne gi riktig hjelp og støtte, må man forstå den spesielle virkeligheten den man vil hjelpe er vant med. Man må forstå hvordan medlemmets verdisyn og selvforståelse er blitt formet gjennom menigheten, man må forstå hvorfor det kan være vanskelig å bryte og hvorfor mange går tilbake til trossamfunnet. Og man må forstå hvilke etterreaksjoner som er vanlig blant personer som har forlatt slike trossamfunn. Dette krever kunnskap. |
1. Hva definerer et lukket trossamfunn?Man må kjenne til hva et lukket trossamfunn er for å kunne gjenkjenne et. Gjennom å ha kunnskap om hvordan livet er i slike trossamfunn vil man klare å vise den nødvendige forståelse for hvilken virkelighet den hjelpesøkende er vant med. Forståelsen er også viktig for at den som trenger hjelp skal få tillit til den som skal hjelpe.
Hjelpekilden definerer lukkede trossamfunn som trossamfunn som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet. Forklaringen ligger i trossamfunnets negative verdensbilde, noe som fører til at det religiøse fellesskapet blir overvåkende og stiller urimelige krav til medlemmene. Denne kontrollen skaper usynlige vegger mellom medlemmer og storsamfunnet. I boken "Lærebok om religionspsykologi" (2013), kapittelet "Individet i religiøse sekter" (Ringnes, H. K., & Ulland), vises det til følgende kjennetegn: 1) Trossamfunnet har sannheten, og denne har gjerne tilkommet lederen(ne) i form av en åpenbaring fra oven. Innen tankekontroll er dette synonymt med å ha hellig vitenskap, altså at det kun eksisterer èn sannhet og dermed er alle andre synspunkter uriktige. 2) Kunnskapen er hierarkisk og esoterisk. Med dette menes det at medlemmene ikke får tilgang til all informasjon i starten, men de må gjøre seg fortjent gjennom lydighet til å få denne kunnskapen. Åpenbaring av hele sannheten fordrer altså modenhet. Deler av trossamfunnets historie holdes også skjult, som en følge av at læresetningene ofte har endret seg gjennom årene. Stilles det spørsmålstegn ved dette forklares det med ”ny innsikt” eller ”ny åpenbaring”. 3) De har et eget verdiladet språk bestående av ord og uttrykk utenforstående ikke har del i. Ordet ”sannhet” er synonymt med gruppens lære. Dette skaper fellesskap blant medlemmene, som i sin tur skaper en psykisk distanse til utenforstående og kan gjøre det vanskelig for utenforstående å diskutere med medlemmer. 4) Hos noen trossamfunn/ sekter skjer det en identitetsendring, der medlemmer får et nytt navn for å vise distanse til sitt gamle liv. 5) Det er et sterkt konformitetspress innad og tvil er uakseptabelt med mindre den er rettet mot en selv. Dersom en person tviler kan det årsaksforklares med demonbesettelse som i sin tur er gjenstand for utdrivelse. Tvil kan også motarbeides ved økt deltagelse i menighetens aktiviteter, økt isolasjon fra omverdenen, flere bønner til Gud og grundigere studier i menighetens hellige skrifter. 6) Det eksisterer en høy sosial kontroll og det er krav om renhet. Ledelsen kontrollerer penge-, tidsbruk og informasjonstilgang. Gjennom kravet om renhet er verden delt inn i svart/hvitt, de utenfor og vi innenfor. Skyldfølelse blir brukt som velegnet virkemiddel slik at når medlemmet opplever skam og skyldfølelse projiseres disse følelsene over på ytre fiender, gjerne imaginære som sådan(demoner). 7) Lederen har makten og organisasjonen er hierarkisk oppbygget rundt denne 8) Det er sterke og enkle fiendebilder der de gode er innenfor og de onde er utenfor. De utenfor sees som mindreverdige, stakkars dem som ikke har skjønt hva som er viktig, de velter seg i synd etc. 9) De holder levende en indre fiende gjennom fokus på at det onde også finnes blant medlemmene i form av feil og synder. Medlemmene må bekjenne sine synder og angre oppriktig eller forlate menigheten. 10) Å forlate menigheten møtes med sanksjoner. Utbryterne fryses ut og all sosial kontakt kuttes. Dette vil ofte resultere i psykiske belastninger. I mange oppfatninger en dette en organisert og systematisk avvisning for å oppnå konformitet. Når vi forstår kjennetegnene på lukkede trossamfunn, blir det enklere å forstå den som har brutt ut av trossamfunnet. Når man er kjent med at medlemmet er skolert i å se på samfunnet rundt som farlig og et onde, kan man bedre forstå den skepsis familie, omgangskrets eller hjelpeapparat gjerne blir møtt med. Når vi forstår at sosial kontakt kuttes ved utbrytning hjelper det oss å forstå et eventuelt manglende nettverk rundt personen, ettersom de ikke får ha kontakt med dem de kjenner, samt at de da kan få hjelp til å etablere nye venner gjennom eksempelvis støttegrupper. For fagfolk som møter religiøse avhoppere er det spesielt viktig å ha kunnskap om prosessene og kjennetegnene, da dette kan trygge den hjelpsøkende på at den blir trodd. Les blogginnlegg basert på dette kapittelet |
2. HVORDAN BLIR MAN SOSIALISERT INN I ET LUKKET TROSSAMFUNN?
For å forstå vanskene med veien ut av trossamfunnet, må vi forstå veien inn. Hvordan sosialiseres man inn i trossamfunnet?
Sosialiseringsprosessene i trossamfunnene så vel som ellers foregår som følger:
1) Foretrukket atferd dannes og kommer til uttrykk gjennom positiv og negativ forsterkning som ”ros og ris”. Ofte opplever medlemmene seg i konflikt med majoritetssamfunnets syn på dem. Når majoritetssamfunnet retter synet mot kritikkverdige forhold innad i menigheten og medlemmene føler seg forfulgt, tolker de fleste det som at de har valgt rett og er utvalgt fordi de har blitt advart av menigheten om at dette skal skje. Å føle seg forfulgt kan derfor virke som en positiv forsterkning som øker engasjementet i troen.
2) Når foretrukket atferd er oppnådd, vil personen imitere andre, f. eks. ser den at andre gjør ting som den får ros og anerkjennelse for og prøver derfor å imitere den andre ved eksempelvis å forkynne eller holde taler.
3) Etterhvert vil personen identifisere seg med de andre medlemmene av menigheten og etterligner dem, f. eks. å ta voksendåp som 9-åring.
4) Siden vil personen bli innlært i roller innenfor kulturen, dette har sammenheng med forbilder i menigheten , eksempelvis de ”flinke barna” som sitter rolig på møtet.
5) Til sist vil personen reflektere over egen atferd, enten å være fornøyd med sin innsats og få ros for dette eller være misfornøyd og få tid til anger. Barn som sosialiseres inn i isolerte trossamfunn gjør ofte dette uten protester, ettersom sosialiseringen forutsetter signifikante andre (personer barnet samhandler med) som de ser opp til og ønsker å etterleve. Denne prosessen gjelder også for nylig rekrutterte medlemmer.
Gjennom sosialiseringen vil medlemmet få et syn på seg selv og verden utenfor gjennom trossamfunnets briller. Dette kan gi seg utslag i feks hvordan man møter psykiske problemer hos et medlem i gruppen. Psykiske problemer kan gi seg utslag i angst, søvnproblemer, konsentrasjonsproblemer blant annet, og i sektmedlemmets briller kan angst være et symptom for at medlemmet har syndet mot Gud, det er personen som viser symptomet det er noe galt med fordi han eller hun har handlet galt.
Les blogginnlegg basert på dette kapittelet
Sosialiseringsprosessene i trossamfunnene så vel som ellers foregår som følger:
1) Foretrukket atferd dannes og kommer til uttrykk gjennom positiv og negativ forsterkning som ”ros og ris”. Ofte opplever medlemmene seg i konflikt med majoritetssamfunnets syn på dem. Når majoritetssamfunnet retter synet mot kritikkverdige forhold innad i menigheten og medlemmene føler seg forfulgt, tolker de fleste det som at de har valgt rett og er utvalgt fordi de har blitt advart av menigheten om at dette skal skje. Å føle seg forfulgt kan derfor virke som en positiv forsterkning som øker engasjementet i troen.
2) Når foretrukket atferd er oppnådd, vil personen imitere andre, f. eks. ser den at andre gjør ting som den får ros og anerkjennelse for og prøver derfor å imitere den andre ved eksempelvis å forkynne eller holde taler.
3) Etterhvert vil personen identifisere seg med de andre medlemmene av menigheten og etterligner dem, f. eks. å ta voksendåp som 9-åring.
4) Siden vil personen bli innlært i roller innenfor kulturen, dette har sammenheng med forbilder i menigheten , eksempelvis de ”flinke barna” som sitter rolig på møtet.
5) Til sist vil personen reflektere over egen atferd, enten å være fornøyd med sin innsats og få ros for dette eller være misfornøyd og få tid til anger. Barn som sosialiseres inn i isolerte trossamfunn gjør ofte dette uten protester, ettersom sosialiseringen forutsetter signifikante andre (personer barnet samhandler med) som de ser opp til og ønsker å etterleve. Denne prosessen gjelder også for nylig rekrutterte medlemmer.
Gjennom sosialiseringen vil medlemmet få et syn på seg selv og verden utenfor gjennom trossamfunnets briller. Dette kan gi seg utslag i feks hvordan man møter psykiske problemer hos et medlem i gruppen. Psykiske problemer kan gi seg utslag i angst, søvnproblemer, konsentrasjonsproblemer blant annet, og i sektmedlemmets briller kan angst være et symptom for at medlemmet har syndet mot Gud, det er personen som viser symptomet det er noe galt med fordi han eller hun har handlet galt.
Les blogginnlegg basert på dette kapittelet
3. MENIGHETEN SOM ET SOSIALT SYSTEM
Medlemmer av et lukket trossamfunn er først og fremst et medlem, og dens person kommer i annen rekke. Det er derfor svært viktig å forstå hvordan menigheten former medlemmene.
Hvordan blir menigheten et eget sosialt system, og hvordan påvirker dette medlemmene?
1) Gjentatt samhandling og varighet. I isolerte trossamfunn skjer dette ved fast møtedeltagelse som har faste dager og tider, eller ved å forkynne budskapet sammen.
2) Felles fokus, samhandlingen omhandler felles interesser. Felles interesser kan være å jobbe for å rekruttere flest mulig, eller at noen går sammen om å hjelpe noen som er "på avveie". "Hvis du virkelig skal vokse, så vokser du i menigheten. Du vokser ikke i det verdslige"
3) Felles problemforståelse gir bedre samhold innad og skaper klarere grenser mot samfunnet utad. Isolerte trossamfunn viser dette feks gjennom at det er et alvorlig svik å fortelle utenforstående om kritikkverdige forhold i hjemmet eller menigheten.
I et sosialt system vil alle medlemmene få en rolle, for noen er det roller som passer en, for andre blir rollene som en tvangstrøye. I isolerte trossamfunn kan medlemmene tildeles en rolle, eller bestrebe seg på å få en ny rolle.
En rollekonflikt oppstår når et medlem f.eks forelsker seg i en person som ikke tilhører trossamfunnet. Han blir da dratt mellom det å fortsette å utføre den "flinke" rollen slik det er forventet av trossamfunnet, og det å være kjæreste med alt det innebærer, og som jenta/ gutten forventer, noe som gjerne er i konflikt med trossamfunnets normer.
I de sosiale systemene følger man formelle og uformelle regler. I noen menigheter er reglene så uformelle at bare medlemmene seg i mellom klarer å forstå dem. Herunder kommer symboler og internt språk inn, som "de verdslige" og "sannheten".
Fra ledelsen kommer det føringer for hva i livet som er viktig og uviktig, og det hersker en elitetenkning der de utenfor har heller dårligere utsikter for framtiden, alle sosiale og følelsemessige behov blir dekket av trossamfunnet. Dette kan føre til at medlemmene har liten forståelse og respekt for at andre kan leve et tilfredsstillende liv med en annen religion og kultur. Dette kommer av frykt for dårlig påvirkning dersom man skal respektere "de andres" levesett. Barn som vokser opp med slike holdninger vil stå i fare for ikke å utvikle grunnleggende sosiale holdninger om likeverd og respekt.
Vi ser at i motsetning til andre trossamfunn, der troen er noe man har, er det slik i lukkede trossamfunn at troen er noe man er gjennom roller man får utdelt i den sosiale gruppen som menigheten utgjør. Man er først og fremst et medlem av trossamfunnet, alt annet kommer etter. Gjennom formelle og uformelle regler formes medlemmets verdisyn og selvforståelse. Dette er viktig å vite for de som skal hjelpe en som har brutt ut.
Medlemmer av et lukket trossamfunn er først og fremst et medlem, og dens person kommer i annen rekke. Det er derfor svært viktig å forstå hvordan menigheten former medlemmene.
Hvordan blir menigheten et eget sosialt system, og hvordan påvirker dette medlemmene?
1) Gjentatt samhandling og varighet. I isolerte trossamfunn skjer dette ved fast møtedeltagelse som har faste dager og tider, eller ved å forkynne budskapet sammen.
2) Felles fokus, samhandlingen omhandler felles interesser. Felles interesser kan være å jobbe for å rekruttere flest mulig, eller at noen går sammen om å hjelpe noen som er "på avveie". "Hvis du virkelig skal vokse, så vokser du i menigheten. Du vokser ikke i det verdslige"
3) Felles problemforståelse gir bedre samhold innad og skaper klarere grenser mot samfunnet utad. Isolerte trossamfunn viser dette feks gjennom at det er et alvorlig svik å fortelle utenforstående om kritikkverdige forhold i hjemmet eller menigheten.
I et sosialt system vil alle medlemmene få en rolle, for noen er det roller som passer en, for andre blir rollene som en tvangstrøye. I isolerte trossamfunn kan medlemmene tildeles en rolle, eller bestrebe seg på å få en ny rolle.
En rollekonflikt oppstår når et medlem f.eks forelsker seg i en person som ikke tilhører trossamfunnet. Han blir da dratt mellom det å fortsette å utføre den "flinke" rollen slik det er forventet av trossamfunnet, og det å være kjæreste med alt det innebærer, og som jenta/ gutten forventer, noe som gjerne er i konflikt med trossamfunnets normer.
I de sosiale systemene følger man formelle og uformelle regler. I noen menigheter er reglene så uformelle at bare medlemmene seg i mellom klarer å forstå dem. Herunder kommer symboler og internt språk inn, som "de verdslige" og "sannheten".
Fra ledelsen kommer det føringer for hva i livet som er viktig og uviktig, og det hersker en elitetenkning der de utenfor har heller dårligere utsikter for framtiden, alle sosiale og følelsemessige behov blir dekket av trossamfunnet. Dette kan føre til at medlemmene har liten forståelse og respekt for at andre kan leve et tilfredsstillende liv med en annen religion og kultur. Dette kommer av frykt for dårlig påvirkning dersom man skal respektere "de andres" levesett. Barn som vokser opp med slike holdninger vil stå i fare for ikke å utvikle grunnleggende sosiale holdninger om likeverd og respekt.
Vi ser at i motsetning til andre trossamfunn, der troen er noe man har, er det slik i lukkede trossamfunn at troen er noe man er gjennom roller man får utdelt i den sosiale gruppen som menigheten utgjør. Man er først og fremst et medlem av trossamfunnet, alt annet kommer etter. Gjennom formelle og uformelle regler formes medlemmets verdisyn og selvforståelse. Dette er viktig å vite for de som skal hjelpe en som har brutt ut.
4. Hvorfor kan det være problematisk å bryte ut?
For barn som er sosialisert inn i et trossamfunn kan det være spesielt vanskelig å forlate et trossamfunn.
Lojalitet til foreldrene eller bryte med alt?
Når barnet skal finne sin egen identitet er det naturlige at det ønsker å etterligne sine foreldre. Det skal en del til for et barn å velge en annen livskurs enn foreldrene, spesielt hvis det bare koker ned til to muligheter: Å følge foreldrene og troens vei, eller å bryte med alt man er opplært til og sosialisert inn i.
Tilhørighet eller "de utenfor"
Oppvekst i trossamfunn handler om å føle tilhørighet og mestring gjennom forsterkning og åndelighet. Det symbolske språket og avstanden til ”de utenfor” hjelper til å styrke båndene innad i troen, samtidig som angsten for disse andre forsterkes gjennom fryktskapende utsagn om at andre ikke er til å stole på, at de er syndere, dyrkere av falsk religion eller skal ødelegge for trossamfunnet.
Dette sitatet fra boken Lev med Jehovas dag i tankene kan gi en pekepinn på hvorfor det blir slik:
Lojalitet til foreldrene eller bryte med alt?
Når barnet skal finne sin egen identitet er det naturlige at det ønsker å etterligne sine foreldre. Det skal en del til for et barn å velge en annen livskurs enn foreldrene, spesielt hvis det bare koker ned til to muligheter: Å følge foreldrene og troens vei, eller å bryte med alt man er opplært til og sosialisert inn i.
Tilhørighet eller "de utenfor"
Oppvekst i trossamfunn handler om å føle tilhørighet og mestring gjennom forsterkning og åndelighet. Det symbolske språket og avstanden til ”de utenfor” hjelper til å styrke båndene innad i troen, samtidig som angsten for disse andre forsterkes gjennom fryktskapende utsagn om at andre ikke er til å stole på, at de er syndere, dyrkere av falsk religion eller skal ødelegge for trossamfunnet.
Dette sitatet fra boken Lev med Jehovas dag i tankene kan gi en pekepinn på hvorfor det blir slik:
Tenk nå på såkalte venner du har som ikke tilber Jehova. Har du ikke lagt merke til at ’nettopp de guttene, eller jentene, som har pakt med hverandre’, som har knyttet vennskapsbånd, ofte bedrar hverandre og ’legger et nett under’ sine såkalte venner? De mener kanskje at de vennene de har ført bak lyset, er godtroende og mangler skjelneevne, så de ikke gjennomskuer knepene … Tror du at slike ”venner” virkelig ville ha brydd seg om deg hvis du fikk problemer?
(Lev med Jehovas dag i tankene 2006, s136 avsn. 23)
Sosiale bånd
I et lukket trossamfunn opplever den enkelte sosial status og vennskap. Trossamfunnets mål blir personens mål og selvrealisering. Å forlate trossamfunnet vil derfor bety at man brått står uten nettverk og den sosiale status man var vant med.
Tvil undertrykkes
Det er lite rom for tvil, for dette kan føre til frafall. Snakker man med menighetens ledere om dette blir tvilen mest sannsynlig tidlig kuet.
Lydighet mot autoriteter hemmer kritikk
Å være kritiske til hva ens egne foreldre og bestevenner tror på er også vanskelig, spesielt dersom trossamfunnet har spesielt fokus på lydighet mot autoritetene.
Med tanke på den investering man har gjort i trossamfunnet, lojalitetsfølelsen man føler overfor sine foreldre og menigheten, de sosiale bånd man har til gruppen og avstanden til det som er utenfor, så er det ikke vanskelig å forstå at det kan oppleves vanskelig å forlate trossamfunnet, eller at man ofte søker seg tilbake dit.
I et lukket trossamfunn opplever den enkelte sosial status og vennskap. Trossamfunnets mål blir personens mål og selvrealisering. Å forlate trossamfunnet vil derfor bety at man brått står uten nettverk og den sosiale status man var vant med.
Tvil undertrykkes
Det er lite rom for tvil, for dette kan føre til frafall. Snakker man med menighetens ledere om dette blir tvilen mest sannsynlig tidlig kuet.
Lydighet mot autoriteter hemmer kritikk
Å være kritiske til hva ens egne foreldre og bestevenner tror på er også vanskelig, spesielt dersom trossamfunnet har spesielt fokus på lydighet mot autoritetene.
Med tanke på den investering man har gjort i trossamfunnet, lojalitetsfølelsen man føler overfor sine foreldre og menigheten, de sosiale bånd man har til gruppen og avstanden til det som er utenfor, så er det ikke vanskelig å forstå at det kan oppleves vanskelig å forlate trossamfunnet, eller at man ofte søker seg tilbake dit.
Gud ser deg hele tiden. Han passer på at du ikke gjør gale ting, og han passer på at du ikke tenker gale ting. Gud vet alt, og passer hvert skritt du tar, hver tanke du tenker. Du blir alltid vurdert med tanke på å overleve Dommens dag.
Den virkeligheten trossamfunnets medlemmer lever i har svært paranoide trekk. Dette er også en tankeverden man tar med seg når man forlater trossamfunnet. Selv om du har fjernet deg fra menighetens tankesett, så har hjernen en viss treghet. Av de vel 70.000 tankene du tenker hver dag, så er 90% av dem de samme som du tenkte i går.
En del avhoppere sliter derfor lenge med paranoide tanker. For noen videreutvikles de til stadige tanker om at man blir forfulgt og avlyttet, en tilstand som til slutt kan føre til psykose og dertil behov for behandling av psykiatrien.
For mange vil det ta mange år å gå gjennom disse psykologiske prosessene, og dette er viktig å vite både for de som utgjør religiøse avhopperes nettverk og de som profesjonelt ønsker å hjelpe dem. Det er spesielt viktig å forstå at disse prosessene for mange tar svært langt tid, og man kan ikke forvente at man skal ha endret virkelighetsoppfatning og selvforståelse med det samme man forlater trossamfunnet.
Les blogginnlegg basert på dette kapittelet
En del avhoppere sliter derfor lenge med paranoide tanker. For noen videreutvikles de til stadige tanker om at man blir forfulgt og avlyttet, en tilstand som til slutt kan føre til psykose og dertil behov for behandling av psykiatrien.
For mange vil det ta mange år å gå gjennom disse psykologiske prosessene, og dette er viktig å vite både for de som utgjør religiøse avhopperes nettverk og de som profesjonelt ønsker å hjelpe dem. Det er spesielt viktig å forstå at disse prosessene for mange tar svært langt tid, og man kan ikke forvente at man skal ha endret virkelighetsoppfatning og selvforståelse med det samme man forlater trossamfunnet.
Les blogginnlegg basert på dette kapittelet
5. Mentale endringsprosesser etter å ha gått ut fra trossamfunnet
Den svenske psykologen Marianne Englund som har lang erfaring med å behandle personer som har forlatt et lukket trossamfunn, ser at de fleste går gjennom en lang reise der de skal gjennom ulike psykologiske prosesser: Man skal gå fra å være en gruppe til å bli et individ. Man skal gå fra et sort/hvitt verdensbilde til et nyansert verdensbilde. Man skal gå fra å være ufullkommen til menneskelig. Fra å ha blitt lært hva en skal si i alle situasjoner, der en har argumentert slik en blitt opplært, "papegøyeprat", skal man nå tenke selv, formulere meninger fra eget hode og ikke fra andres. Dette er prosesser som tar tid.
Fra gruppemedlem til identitetskrise
Som et gruppemedlem kan man i mange tilfeller sies å bli en slags sitatmaskin for det trossamfunnet man tilhører. Siden man først og fremst er en representant for en organisasjon, og ens identitet er å være medlem av trossamfunnet, kan man si at man bærer på en uekte identitet. Ens ekte identitet blir kvalt, undertrykt og korrigert slik at den blir i samklang med organisasjonens oppfatninger og definisjoner av rett og feil måte å være menneske på, og den uekte identiteten er blitt internalisert* i individet.
Når man så forlater et lukket trossamfunn havner man derfor ofte i en identitetskrise. Ofte er man i en periode språkløs overfor sin identitet, i den forstand at man ikke lenger kan bruke de innlærte frasene. Man er uvant med å kjenne etter hva man selv ønsker, føler og tenker. Konsekvensen blir at ens selv blir desorientert. Man vet ikke hvem man er uten sitt falske identitet, som lenge har vært en del av selvbildet.
Noe av konsekvensen er at man lenge etter å ha forlatt trossamfunnet bruker definisjoner som «utstøtt» «frafallen» «X-jv, X-mormoner, X-smiths» etc. som en del av flere overgangsidentiteter man har før man til slutt finner egne definisjoner rundt seg selv og sin identitet, definisjoner som ikke er laget av trossamfunnet. Å finne til sin egen definisjon av seg selv og sin identitet tar tid, og det kan være en angstskapende prosess.
Faktorer som hemmer endringsprosessen
Når man har forlatt trossamfunnet skal man gjenskape sin identitet i relasjon mennesker utenfor menigheten, og som man tidligere ble advart mot å knytte bånd med, og som skulle bli betraktet som upålitelige og til og med farlige. Dette skaper en følelse av utrygghet, og prosessen med å definere et ekte selv, ens identitet utenfor trossamfunnet som et individ og ikke gruppemedlem, blir hemmet av denne tillitsproblematikken.
Samtidig tar det lang tid å avvenne seg lojaliteten til organisasjonen man var medlem av. Den fungerer på mange måter som en hemmende faktor i prosessen å begynne å definere en ekte identitet. Hvert forsøk på å definere seg selv filtreres gjennom lojalitetstanken som styrer identiteten til gruppemedlemmet. Derfor erfarer mange at de i perioden kan leve i en tilværelse av ikke-tilhørighet. Man er ikke gruppemedlem lenger, men man er heller ikke «verdslig». Ens tilværelse kan på mange måter ligne tilværelsen for en papirløs flyktning, man har krysset grensen men kan ikke umiddelbart være en del av den nye verdenen.
Dette harmonerer i en viss grad også med trossamfunnets egen beskrivelse av hvordan det er å være medlem. De definerer seg å være i verden men skal ikke være en del av den. Livet i menigheten har derfor lært individene hvordan de skal befinne seg i en tilværelse med andre mennesker «som om» de var en del av samfunnet man ikke er en del av. Når man forlater trossamfunnet blir man med andre ord desorientert om hvordan man skal kunne bli en del av samfunnet med en ekte identitet.
Fra ufullkommen til menneskelig
I menigheten var det fokus på at en var et ufullkomment menneske, som person var man "defekt", noe man skulle føle skam over. Å leve, lengte, føle, tenke eller nyte var noe man på mange måter ikke fortjente. Når man så forlater trossamfunnet og skal tillate seg det som tidligere var forbudt, det å være hundre prosent menneske, å leve, å lengte, føle, tenke og nyte, så gjør man ikke det uten angst.
Hvorfor er det slik? Som vi har sett, i lukkede trossamfunn er trossamfunnet en del av medlemmets identitet, man er først og fremst et medlem av trossamfunnet, og bare i annen rekke er man sin egen person. Når man så tar bort trossamfunnet, tar man samtidig bort hvordan man skal tenke, hva det er greit å mene og føle, hva man kan gjøre osv. Hvis man som medlem noengang forsøkte å sette seg selv først, hvis man forsøkte å nyte livet, ville man føle skam, skyld og redsel. Når man har forlatt trossamfunnet står man igjen med kun sin egen person, og tar ofte med seg angsten for sin egen person. Det tar tid å forstå at "ufullkommen" bare er en forestilling om mennesket, og det tar tid å forstå at man bare er "menneskelig". Først når man har forstått at man ikke er ufullkommen, vil angsten over egen person slippe.
Å bytte tankesett
Gud ser deg hele tiden. Han passer på at du ikke gjør gale ting, og han passer på at du ikke tenker gale ting. Gud vet alt, og passer hvert skritt du tar, hver tanke du tenker. Du blir alltid vurdert med tanke på å overleve Dommens dag.
Den virkeligheten trossamfunnets medlemmer lever i har svært paranoide trekk. Dette er også en tankeverden man tar med seg når man forlater trossamfunnet. Selv om du har fjernet deg fra menighetens tankesett, så har hjernen en viss treghet. Av de vel 70.000 tankene du tenker hver dag, så er 90% av dem de samme som du tenkte i går.
En del avhoppere sliter derfor lenge med paranoide tanker. For noen videreutvikles de til stadige tanker om at man blir forfulgt og avlyttet, en tilstand som til slutt kan føre til psykose og dertil behov for behandling av psykiatrien.
For mange vil det ta mange år å gå gjennom disse psykologiske prosessene, og dette er viktig å vite både for de som utgjør religiøse avhopperes nettverk og de som profesjonelt ønsker å hjelpe dem. Det er spesielt viktig å forstå at disse prosessene for mange tar svært langt tid, og man kan ikke forvente at man skal ha endret virkelighetsoppfatning og selvforståelse med det samme man forlater trossamfunnet.
Les blogginnlegg basert på dette kapittelet.
Fra gruppemedlem til identitetskrise
Som et gruppemedlem kan man i mange tilfeller sies å bli en slags sitatmaskin for det trossamfunnet man tilhører. Siden man først og fremst er en representant for en organisasjon, og ens identitet er å være medlem av trossamfunnet, kan man si at man bærer på en uekte identitet. Ens ekte identitet blir kvalt, undertrykt og korrigert slik at den blir i samklang med organisasjonens oppfatninger og definisjoner av rett og feil måte å være menneske på, og den uekte identiteten er blitt internalisert* i individet.
Når man så forlater et lukket trossamfunn havner man derfor ofte i en identitetskrise. Ofte er man i en periode språkløs overfor sin identitet, i den forstand at man ikke lenger kan bruke de innlærte frasene. Man er uvant med å kjenne etter hva man selv ønsker, føler og tenker. Konsekvensen blir at ens selv blir desorientert. Man vet ikke hvem man er uten sitt falske identitet, som lenge har vært en del av selvbildet.
Noe av konsekvensen er at man lenge etter å ha forlatt trossamfunnet bruker definisjoner som «utstøtt» «frafallen» «X-jv, X-mormoner, X-smiths» etc. som en del av flere overgangsidentiteter man har før man til slutt finner egne definisjoner rundt seg selv og sin identitet, definisjoner som ikke er laget av trossamfunnet. Å finne til sin egen definisjon av seg selv og sin identitet tar tid, og det kan være en angstskapende prosess.
Faktorer som hemmer endringsprosessen
Når man har forlatt trossamfunnet skal man gjenskape sin identitet i relasjon mennesker utenfor menigheten, og som man tidligere ble advart mot å knytte bånd med, og som skulle bli betraktet som upålitelige og til og med farlige. Dette skaper en følelse av utrygghet, og prosessen med å definere et ekte selv, ens identitet utenfor trossamfunnet som et individ og ikke gruppemedlem, blir hemmet av denne tillitsproblematikken.
Samtidig tar det lang tid å avvenne seg lojaliteten til organisasjonen man var medlem av. Den fungerer på mange måter som en hemmende faktor i prosessen å begynne å definere en ekte identitet. Hvert forsøk på å definere seg selv filtreres gjennom lojalitetstanken som styrer identiteten til gruppemedlemmet. Derfor erfarer mange at de i perioden kan leve i en tilværelse av ikke-tilhørighet. Man er ikke gruppemedlem lenger, men man er heller ikke «verdslig». Ens tilværelse kan på mange måter ligne tilværelsen for en papirløs flyktning, man har krysset grensen men kan ikke umiddelbart være en del av den nye verdenen.
Dette harmonerer i en viss grad også med trossamfunnets egen beskrivelse av hvordan det er å være medlem. De definerer seg å være i verden men skal ikke være en del av den. Livet i menigheten har derfor lært individene hvordan de skal befinne seg i en tilværelse med andre mennesker «som om» de var en del av samfunnet man ikke er en del av. Når man forlater trossamfunnet blir man med andre ord desorientert om hvordan man skal kunne bli en del av samfunnet med en ekte identitet.
Fra ufullkommen til menneskelig
I menigheten var det fokus på at en var et ufullkomment menneske, som person var man "defekt", noe man skulle føle skam over. Å leve, lengte, føle, tenke eller nyte var noe man på mange måter ikke fortjente. Når man så forlater trossamfunnet og skal tillate seg det som tidligere var forbudt, det å være hundre prosent menneske, å leve, å lengte, føle, tenke og nyte, så gjør man ikke det uten angst.
Hvorfor er det slik? Som vi har sett, i lukkede trossamfunn er trossamfunnet en del av medlemmets identitet, man er først og fremst et medlem av trossamfunnet, og bare i annen rekke er man sin egen person. Når man så tar bort trossamfunnet, tar man samtidig bort hvordan man skal tenke, hva det er greit å mene og føle, hva man kan gjøre osv. Hvis man som medlem noengang forsøkte å sette seg selv først, hvis man forsøkte å nyte livet, ville man føle skam, skyld og redsel. Når man har forlatt trossamfunnet står man igjen med kun sin egen person, og tar ofte med seg angsten for sin egen person. Det tar tid å forstå at "ufullkommen" bare er en forestilling om mennesket, og det tar tid å forstå at man bare er "menneskelig". Først når man har forstått at man ikke er ufullkommen, vil angsten over egen person slippe.
Å bytte tankesett
Gud ser deg hele tiden. Han passer på at du ikke gjør gale ting, og han passer på at du ikke tenker gale ting. Gud vet alt, og passer hvert skritt du tar, hver tanke du tenker. Du blir alltid vurdert med tanke på å overleve Dommens dag.
Den virkeligheten trossamfunnets medlemmer lever i har svært paranoide trekk. Dette er også en tankeverden man tar med seg når man forlater trossamfunnet. Selv om du har fjernet deg fra menighetens tankesett, så har hjernen en viss treghet. Av de vel 70.000 tankene du tenker hver dag, så er 90% av dem de samme som du tenkte i går.
En del avhoppere sliter derfor lenge med paranoide tanker. For noen videreutvikles de til stadige tanker om at man blir forfulgt og avlyttet, en tilstand som til slutt kan føre til psykose og dertil behov for behandling av psykiatrien.
For mange vil det ta mange år å gå gjennom disse psykologiske prosessene, og dette er viktig å vite både for de som utgjør religiøse avhopperes nettverk og de som profesjonelt ønsker å hjelpe dem. Det er spesielt viktig å forstå at disse prosessene for mange tar svært langt tid, og man kan ikke forvente at man skal ha endret virkelighetsoppfatning og selvforståelse med det samme man forlater trossamfunnet.
Les blogginnlegg basert på dette kapittelet.
6. Hvilke etterreaksjoner kan personer fra lukkede trossamfunn få?
I en undersøkelse av 43 tidligere medlemmer av Livets Ord Bibelskole i 1991 kom det fram at angst, skyldfølelse og emosjonelle forstyrrelser var typisk, og at hver fjerde person hadde forsøkt å ta selvmord etter avsluttet medlemsskap. I en empirisk studie fra 2003 av 157 tidligere medlemmer fra ulike sekter fant de følgende hovedtrekk: tilbøyelighet til depresjon og angst, dårlig selvbilde, tapsopplevelse, vanskelighet i sosiale relasjoner, familieproblemer, engstelse for seksualitet, ustabilt følelsesliv, anlegg for psykosomatiske plager, skjule fortiden og aggresjon mot gruppen. Etter behandling ble depresjon, angst, psykosomatiske plager og å skjule fortiden mindre etter å ha forlatt gruppen, mens dårlig selvbilde og aggresjon mot gruppen ble større .
I boken "Troende til litt av hvert" skriver Tord Sveinall at 2/3 av utbrytere av lukkede trossamfunn har langvarige følelsesmessige vanskeligheter. Han hevder at det er et klart forhold mellom tiden man har vært et aktivt medlem i et sektmiljø og den tiden det psykisk sett tar å melde seg ut Depresjon, angst, aggresjon og sorg er vanlige ettervirkninger. Under følger en omtale av vanlige ettervirkninger: Selvbebreidelse, fornekter at trossamfunnet har gjort "feil" De vanskeligste tilfellene er de som er blitt ekskludert men som likevel mener at sekten de er ekskludert fra har ”sannheten”. De kan komme tilbake men føler seg så ydmyket med tanken på å skulle bekjenne sine synder at de lar være. De ser på seg selv med trossamfunnets briller, og betrakter seg derfor som syndere. Depresjon og aggresjon Å frivillig forlate et sektmiljø kan føre til depresjon over å ha mistet mange år av livet sitt. Depresjonen går ofte over i aggressivitet overfor sekten, og selvforakt og selvbebreidelse kommer snikende. Motstridende følelser Flere som har vokst opp i dette har motstridende følelser, de ser de positive sidene som store samlinger og sosialt fellesskap, men også de negative og vonde sidene i form av sosial isolering og mobbing. Mister faste holdepunkter Mange utbrytere mister sine faste holdepunkter den første tiden etter bruddet og skal gjenoppbygge hele tilværelsen. Angst Mange opplever et kaos av følelser i form av angst for andre, fortapelse og å skulle bli sett ned på. Ensomhet Med å bryte med et trossamfunn vil mange samtidig miste sitt nettverk av både familie og venner, og vil føle stor ensomhet. Tier om sine opplevelser/ bakgrunn Samtidig er utbryteren ofte redd for at ikke andre skal tro på det den forteller, og er redd for å si noe ufordelaktig om menigheten de var en del av. Flyter mellom ulike virkelighetsoppfatninger Man forandrer heller ikke virkelighetsoppfatning over natten, og vil nok i en periode flyte mellom det man var vant til i sekten og i den nye virkeligheten. Skyldfølelse Personen opplever stadig å komme til kort i forhold til de normer som er satt, noe som er vanlig i etterkant av kriser. Beslutningsvegring Vurderings- og bedømmingsevne er sterkt redusert. Personen er vant til å bli fortalt hva den skal tro, tenke, lære og lytte til. Beslutningsvegringen kan settes i sammenheng med tap av at andre tidligere tok valgene, men at en nå er overlatt til seg selv. Unngåelsesatferd Man kan ofte føle en redsel overfor det man har forlatt. De forsøker å holde seg unna steder de vet medlemmene holder til og ferdes, gjerne av frykt for å bli overtalt til å bli med tilbake eller for å bli konfrontert med sin avgjørelse. Følelsen av å miste kontakten med Gud Ved å forlate trossamfunnet kan man oppleve et åndelig tomrom. Noen trossamfunn forteller i tillegg det er helvete som venter dersom man forlater menigheten, noe som naturligvis vil bidra til økt angst. Seksuelle problemer Kanskje har vedkommende levd i et strengt miljø der det var klare regler for hvordan kontakten med det annet kjønn skulle forløpe, eller fordømmende holdninger til homofili. Resultatet kan bli en selvutslettende seksualitet der eksempelvis skamfølelse viser seg etter hvert og kan gi langvarige problemer Mentale vansker Dommedagsfokus kan føre til eller fremprovosere angst. Motvilje overfor ”de utenfor” kan gi følelse av ensomhet, at demonisering kan skape paranoide og psykotiske tilstander og at krav om underkastelse og absolutt lydighet kan føre til egosvakhet. Redsel for nye grupper Svært mange opplever redsel for å havne i nye grupper, hvor man igjen kan bli manipulert. Sorg Å forlate et trossamfunn, kan i mange tilfeller sammenlignes med den sorgprosessen man gjennomgår ved en skilsmisse eller ved at noen nære dør. Når man opplever et betydningsfullt tap, vil man oppleve sorg. Man sørger på ulikt vis, vanlige sorgreaksjoner er: 1) Kroppslige / fysiske reaksjoner som viser seg i lidelse, tretthet, søvnløshet etc. 2) Emosjonelle reaksjoner som kommer til uttrykk i tristhet, sinne, skyldfølelse, angst, lengsel, lettelse etc. 3) Tankemessige reaksjoner i form av konsentrasjonsvansker, hukommelsesproblemer, søk etter mening og kontroll. 4) Atferdsmessige reaksjoner viser seg i gråt, unngåelse, rastløshet, passivitet, stoff/alkoholmisbruk, sosial tilbaketrekning. 5) Relasjonelle endringer og rolleendring Det er tydelig at mennesker som bryter ut av eller ekskluderes fra isolerte kristne trossamfunn har mye å bære på. Det er en kjent sak at mennesker ikke kommer ut av en krise uten psykologisk bearbeiding. At tiden skal lege alle sår stemmer ikke helt med virkeligheten. Riktignok glemmer man over tid grunnen til sine reaksjoner og følelser, men de er der like fullt og kommer tilbake i nye situasjoner. De kan komme tilbake som nye symptomer, som angst og søvnproblemer. Les blogginnlegget dette kapittelet er basert på. |
|
7. Hvordan kan man hjelpe?
Hvordan kan hjelpeapparatet på beste måte hjelpe personer som har forlatt et lukket trossamfunn?
I hjelpeapparatet ser det ut til å herske en holdning om at religion er en privatsak, og mange hjelpere ønsker derfor ikke å gå inn på temaet. Religion anses uansett som et ømtålig tema, og man er gjerne redd for å tråkke noen på tærne. Dette kan også ha med frykt for det ukjente å gjøre, frykten for å bli innlemmet i noe man ikke kjenner rekkevidden av. Forhåpentligvis vil denne artikkelen vise at det tvert imot er viktig at hvis man ønsker å hjelpe personer som har brutt ut av et isolert trossamfunn bør man altså være preget av kunnskap om temaet, evne til relasjonsbygging og anerkjennelse.
Hilde Langvann
22/4-2013
Kapittel 5 er basert på en forelesning av Marianne Englund. De øvrige kapitlene er basert på en bacheloroppgave fra en sosialfaglig student som ønsker å være anonym.
- Man må kjenne til hva et lukket trossamfunn er for å kunne gjenkjenne et. Gjennom å ha kunnskap om hvordan livet er i slike trossamfunn vil man klare å vise den nødvendige forståelse for hvilken virkelighet den hjelpesøkende er vant med. Forståelsen er viktig for at den som trenger hjelp har tillit til den som skal hjelpe.
- Ved å ha innsikt i de rekrutteringsprosesser og sosialiseringprosesser medlemmene har gått gjennom, vil man bedre forstå hva som ligger til grunn for at enkelte søker seg til og blir i en sekt.
- Ved å forstå sosialiseringsprossene og hvordan trossamfunnet fungerer som et eget sosialt system vil man samtidig også få et innblikk i personens virkelighetsforståelse og hvordan troen er noe man er, ikke har.
- Kjennskap til de mentale endringsprosesser man skal gå gjennom vil gi en bedre forståelse av at personen trenger tid.
- Kjennskap til etterreaksjoner man kan ha, og det faktum at man går gjennom en sorgprosess som gir seg utslag på ulike måter, kan gjøre det lettere for fagpersoner å vite hvordan man skal imøtekomme mennesker som har brutt ut av et lukket trossamfunn, enten det er frivillig eller ufrivillig.
- Først når man vet hva man som behandler eller helse- og sosialarbeider snakker om kan man møte mennesker på en gagnlig måte og bli sett på som en god hjelper.
- Det viktigste for den som har brutt med en sekt er at den som vil hjelpe lytter empatisk, anerkjenner personens opplevelser og problemer, komme med råd og veiledning, gi støtte og ikke stiller for mange spørsmål i starten.
- Har hjelperen god handlings og relasjonskompetanse er det stor sjanse for å skape en tillitsfull relasjon. Får vedkommende tillit til hjelperen vil historien komme av seg selv, og det er viktig å huske på at hjelpesøkeren ikke er ute etter mengder av medlidenhet, men heller støtte og hjelp til å takle sin vanskelige livssituasjon.
I hjelpeapparatet ser det ut til å herske en holdning om at religion er en privatsak, og mange hjelpere ønsker derfor ikke å gå inn på temaet. Religion anses uansett som et ømtålig tema, og man er gjerne redd for å tråkke noen på tærne. Dette kan også ha med frykt for det ukjente å gjøre, frykten for å bli innlemmet i noe man ikke kjenner rekkevidden av. Forhåpentligvis vil denne artikkelen vise at det tvert imot er viktig at hvis man ønsker å hjelpe personer som har brutt ut av et isolert trossamfunn bør man altså være preget av kunnskap om temaet, evne til relasjonsbygging og anerkjennelse.
Hilde Langvann
22/4-2013
Kapittel 5 er basert på en forelesning av Marianne Englund. De øvrige kapitlene er basert på en bacheloroppgave fra en sosialfaglig student som ønsker å være anonym.
Kilder:
Leira, Halldis Karen. 2003. Det gode nærvær. Kulturens psykologiske betydning.
Nishida, K. & Kuroda, F. 2003. A study of psychological problems after leaving destructive cults: The effects of the progress period after leaving and counseling.
Redd Barna. 2005. Til tross for tro. Beretninger om å vokse opp i isolerte trossamfunn
Statens offentliga utredningar. SOU 1998:113. I god tro. Samhället och nyandligheten.
Sveinall, Arne Tord. 2000. Troende til litt av hvert. Om religiøs sekterisme og sjelesorg.
Swartling, P. G., & Swartling, G. (1991). Vanlig med psykiske vansker hos forhenværende medlemmer av Livets Ord.
Totland, Kjell. 2006. Hvorfor er det så vanskelig å komme seg ut av enkelte nyreligiøsebevegelser?
Totland, Kjell. 2006. Nyreligiøse bevegelser og mental helse.
Bugge, Kari E, Hilde Eriksen og Oddbjørn Sandvik. 2003. Sorg.
Watchtower Library. 2006. Lev med Jehovas dag i tankene.
Leira, Halldis Karen. 2003. Det gode nærvær. Kulturens psykologiske betydning.
Nishida, K. & Kuroda, F. 2003. A study of psychological problems after leaving destructive cults: The effects of the progress period after leaving and counseling.
Redd Barna. 2005. Til tross for tro. Beretninger om å vokse opp i isolerte trossamfunn
Statens offentliga utredningar. SOU 1998:113. I god tro. Samhället och nyandligheten.
Sveinall, Arne Tord. 2000. Troende til litt av hvert. Om religiøs sekterisme og sjelesorg.
Swartling, P. G., & Swartling, G. (1991). Vanlig med psykiske vansker hos forhenværende medlemmer av Livets Ord.
Totland, Kjell. 2006. Hvorfor er det så vanskelig å komme seg ut av enkelte nyreligiøsebevegelser?
Totland, Kjell. 2006. Nyreligiøse bevegelser og mental helse.
Bugge, Kari E, Hilde Eriksen og Oddbjørn Sandvik. 2003. Sorg.
Watchtower Library. 2006. Lev med Jehovas dag i tankene.