A loving provision?

Forandring til noe positivt

I masteravhandlingen «A loving provision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises,» ser Julia Gutgsell nærmere på de langsiktige konsekvensene for de som har opplevd ekskludering fra trossamfunnet Jehovas Vitner. 

I denne delen ser vi nærmere på tiden etter bruddet, og hvordan endringene man gjennomgår fører til en positiv utvikling.
Alle informantene i denne studien gjennomgikk traumatiske hendelser mens de var en del av og etter å ha forlatt Jehovas vitner. Mange av informantene gjennomgikk disse traumatiske opplevelsene i barndommen og tidlig i voksen alder. Mens de delte hvordan det å bli ekskludert påvirket deres opplevelser av seg selv, venner og familier, så vel som tilpasningen til livet utenfor gruppen, har hver enkelt deltaker klart å gjøre opplevelsen deres til noe positivt. 
 
Temaer de har delt i denne transformasjonen er: å bli mer avstemt og følsom for andre menneskers behov, bli mentorer, hjelpere og talsmenn for tidligere medlemmer av Jehovas vitner, økt motstandskraft og omskriving av deres personlige fortellinger. Det som er tydelig ut fra hver enkelt deltakers opplevelse, er at uansett hvor mye smerte og traumer de har opplevd, deler de alle troen på at det å ha forlatt er bedre enn det alternative livet de ville hatt ved å leve som et aktivt Jehovas vitne. 
 
Philip deler hvordan det å bli frosset ut av familien og vennene han vokste opp med har gjort ham sterkere og mer motstandsdyktig: Han mistet både følelsesmessig og økonomisk støtte når han forlot barndomshjemmet, og hans overlevelse var avhengig av han selv. Hans erfaringer gjorde han veldig var for negativ mellommenneskelig atferd. Man kan se en del av den unge tenåringen som han var i dette sitatet, der han beskriver sitt ønske om å forsvare de uforsvarte. Som han fortalte i tidligere sitat, det å bli ekskludert som 13-åring betydde at han ikke selv kunne ta avgjørelsen om å bli eller forlate menigheten, det betydde at han ikke kunne beskytte seg selv eller stå opp mot foreldrenes autoritet. Kanskje er hans ønske og lidenskap for å hjelpe andre en måte å gjenvinne noe av kraften han manglet som tenåring. Kanskje, ved å hjelpe andre, prøver han ikke bare å forsvare andre, men han er også i stand til å helbrede sitt eget indre barn.

‘Det fikk meg til å tenke, lære og forstå hvordan det er å være alene. Å bli komfortabel med meg selv. Det gjorde meg viljesterk; det gjorde meg veldig veldig uavhengig. Det å bli ekskludert har gjort meg akutt klar over effekten av hvordan vi behandler andre mennesker, spesielt i grupper, og jeg har fra den dagen til i dag på min egen risiko forsvart de uforsvarte. Jeg sverget på den gangen at hvis jeg kjente noen som trengte hjelp, og ikke fikk det, så skulle jeg hjelpe dem. [Philip].

Isabel deler hvordan det å bli ekskludert, selv om det var smertefullt, var hennes eneste redning. Hennes engasjement for gruppen og den delte troen på Jehova var så kraftig at den ville overskygget enhver tvil. Boble-metaforen hun bruker formidler på den ene siden følelser av flytende beskyttelse og lykke, men på den annen side skildrer den også noe som er skjørt og i fare for å sprekke til enhver tid. Hennes dedikasjon ser ut til å ha eksistert i et beskyttet vakuum som forhindret usikkerhet eller kritiske spørsmål fra å manifestere seg. Beskrivelsen av det alternative livet hennes, hvor hun fremdeles ville være et lojal og aktivt Jehovas vitne, er fylt med redsel og frykt. Dette har vi hørt tidligere i andre uttalelser, der andre deltakere sammenlignet sitt engasjement i gruppen med fanger som lever i et lukket fengselssystem. Isabel viser til hvordan traumer og smerter som ble påført henne av en ytre kraft, har vært avgjørende for at hun nå kan leve det livet hun vil leve. Isabel ser ut til å måle livet hun lever i dag opp mot den smerten hun opplevde.

‘Jeg har en stor tro på at ting skjer for en grunn. Når jeg tenker på det nå, kan jeg huske at jeg i mange år etterpå så tenkte jeg: Vet du hva, hadde det aldri skjedd så hadde jeg vært der ennå, og  det ville være mye verre. Jeg var så langt inni det at det var ingenting noen sa som kunne ha fått den bobla til å sprekke. Jeg ville vært inni den resten av mitt liv. Jeg vet ikke hvordan jeg noen gang ville kommet meg ut. Jeg måtte bli bokstavlig dratt ut, og det var det som skjedde'[Isabel]

Urszula beskriver hvordan det å bli ekskludert tillot henne å flykte fra et liv med ulykkelighet og gjenvinne personlig frihet:
 
‘Jeg tror at hvis jeg ikke hadde blitt utstøtt ... ville jeg blitt gjennomgående ulykkelig. Jeg tror jeg ville væretulykkelig og i en stor konflikt med meg selv. Jeg føler at jeg har det mye bedre akkurat nå. Jeg angret aldri på avgjørelsen min om å ikke forsone meg med dem. '[Urszula]
 
Livet hennes utenfor Jehovas vitner ser ut til å ha tillatt henne å leve et liv som er i samsvar med hennes egne personlige verdier, og finne sitt autentisk selv.
 
Michael illustrerer gripende hvordan han tok eierskap til opplevelsen sin:

‘Selv om jeg er et offer for oppveksten min vil jeg ikke identifisere meg som et offer. Jeg har overvunnet det, selv om jeg aldri helt vil bli kvitt skaden som ble påført meg. Men folk har opplevd verre ting, og de må fortsette å leve. [Michael]

Michael deler hvordan det å bli oppdratt som et Jehovas vitne ikke var en oppvekst som han valgte selv. Michael beskriver hvordan han har forvandlet opplevelsen sin, ved å bli en overlever og kjempe mot å bli stemplet som et offer. Hans fortids ufravikeliget er det som er essensen i hans personlige omskrevne fortelling om en overlever. Erkjennelsen av at fortiden hans gjorde ham til den personen han er nå og fortsetter å være. Michael beskriver en følelse av avslutning ved måten han sier at han har 'overvunnet' sin fortid. Den ugjenkallelige barndommen og oppveksten hans forsterkes av erkjennelsen av at den negative effekten har vært langvarig. Hans sammenligning med andre menneskers traumer utgjør et spennende aspekt ved dette utdraget. Det ser ut til at hans oppfatning av alvorlighetsgraden av andre menneskers traumer kan hjelpe ham med å rasjonalisere opplevelsen.

Christina, som regelmessig kommer i kontakt med Jehovas vitnebarn gjennom sitt arbeid på skolene, beskriver hvordan hun brukte sin personlige erfaring til å skrive en bok om sin opplevelse for å utdanne andre om det unike miljøet JV- barn vokser opp i:
 
‘Jeg har skrevet en bok nylig, [...]. Fordi jeg har jobbet på en skole, jeg er helsearbeider og derfor kommer jeg i kontakt med JV-barn, og det slo meg at du vet, lærere og studieveiledere de vet ikke hva som skjer. Så jeg har skrevet en liten, en kort guide, det er veldig enkelt, om hva barn som er oppdratt som vitner faktisk må gå gjennom. Presset de lever med, som ingen andre barn opplever. '[Christina]
 
Dette sitatet illustrerer hvordan Christina bruker sin personlige erfaring til å være talsmann for JV- barn. Ved å utdanne andre om situasjonene barn som vokser opp i denne høykontrollgruppen møter, skaper hun sin egen positive fortelling om en overlevende som gir informasjon til andre for å påvirke fremtidige generasjoner av JV-barn positivt.


Kilde: Gutgsell Julia, «A loving provision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises»