A loving provision?

Drøfting av funn

I masteravhandlingen «A loving provision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises,» ser Julia Gutgsell nærmere på de langsiktige konsekvensene for de som har opplevd ekskludering fra trossamfunnet Jehovas Vitner. 

I denne delen drøftes funnene fra undersøkelsen:
Kilde: Gutgsell Julia, «A loving provision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises»
Formålet med denne studien har vært å utforske erfaringene til tidligere Jehovas vitner som hadde vokst opp i trossamfunnet, og senere hadde blitt ekskludert fra miljøet. Studien har benyttet seg av kvalitative intervjuer med seks tidligere medlemmer for å få en dypere fortsåelse for hvordan det å bli ekskludert og så å oppleve å bli utfryst har påvirket deres forståelse av selve straffen og hvordan de mestret situasjonen.
 
Ekskludering
Ekskluderingen ble generelt oppfattet som en ekstra straff i tillegg til de emosjonelle utfordringene de allerede sto i, som følge av hendelsene som hadde ført til selve ekskluderingen. Flere informanter viste hvordan de Eldste og menigheten neglisjerte de emosjonelle behovene til sine medlemmer, hvordan de minimerte, ignorerte og aktivt skjulte kriminelle handliger, og slik skapte et miljø der medlemmene ble utsatt for ytterligere risiko.
 
Istedenfor å tilby støtte og veiledning for å lette byrden til medlemmene, valgte Jehovas vitners Eldste isteden å fokusere på skyld. I andre tilfeller ble vanlig nysgjerrighet som hører til tenårene, demonisert og straffet strengt.
 
Det mest slående ved denne prosessen er maktstrukturen i denne høykontrollgruppen, som er styrt av liten gruppe priviligerte menn, som tar avgjørelser basert på egeninteresser. Sentralt i denne tematikken er hvordan medlemmenes overvåkning av hverandre var avgjørende i oppdagelsen av regelbrudd som kunne føre til ekskludering. En slik overvåkning mellom medlemmene er en sentral kontrollmekanisme i høykontrollgrupper.
 
Mens noen informatner forlot Jehovas vitner umiddelbart etter å ha blitt ekskludert, fortsatte andre å delta på møtene i håp om å bli gjenopptatt. Motivasjonen bak ønsket om å bli gjenopptatt var for informantene i denne studien: synet på ekskluderingen som en åndelig utfordring, ønsket om å gjenoppleve aksept og kjærlighet fra gruppen og eksterne triggere som tap av en forelder. I tillegg motiverte spørsmål om moral og følelsen av gruppetilhørighet, samt mangelen på evnen til å bryte en negativ kontrollsyklus.
​

Utfrysning
Ordet utfrysning sier noe om en konsekvensene av å ha opplevd å bli ekskludert. Opplevelsen av å bli fryst ut påvirket både individets selv, og til han eller hennes relasjon til familie og venner. Deltagerne i studien sammenlignet utfrysningen med å leve isolert, med det å bli mobbet på skolen og som å være i et mentalt fengsel. Sentralt i følelsen av å være isolert var følelsen av å være maktesløs, uten kontroll, uten mulighet til å flykte. Særlig deltagerne som var for ung til å flytte hjemmefra når de ble ekskludert beskrev sin erfaring som en konstant psykologisk tortur. De som var gamle nok til å bo for seg selv, beskrev hvordan måten de ble behandlet på av foreldrene ble psykologisk uholdbart, slik at de følte seg tvunget til å flytte hjemmefra.
 
Betydningen av å ha et «hjem» var sentralt i informantens opplevelse av utfrysning. Et hjem er vanligvis noe man forbinder med trygghet og et sted man kan være seg selv. For deltagerne ble hjemmet isteden et psykologisk torturkammer. De som bodde i mindre hjem ble nektet tilgang til deres egne soverom når det ble arrangert bibelstudium eller møter. Andre ble nektet å spise sammen med familien. 

Siden denne formen for utfrysning var den umiddelbare konsekvensen av å ha blitt ekskludert, hadde ikke deltagerne noen mulighet til å bli gradvis vant til den psykiske effekten av dette. Fra den ene dagen til den andre ble deres liv snudd på hodet. Den sosiale isolasjonen, å bryte bånd med venner og familie, usikkerhet og frykt for framtiden utfordret informantenes mentale helse. De utviklet depresjon etter å ha måtte forlate barndomshjemmet sitt, uten å ha kunnskap om hvordan de skulle navigere i verden utenfor gruppa. De opplevde panikkanfall, spiseforstyrrelser, selvmordstanker og selvmordsforsøk.
 
I forhold til bånd til familie og venner, kunne noen fortelle hvordan foreldre, brødre og søstre og deres større sosiale nettverk fullstendig forsvant etter at de ble ekskludert. Andre kunne fortelle at selv de fortsatt kunne ha samtaler med familiemedlemmer som bodde under samme tak, så opplevde de et tap av kjærlighet.
 
Noen beskrev hvordan de aktivt isolerte seg selv fra familien for å beskytte seg selv. En annen beskrev hvordan de ulike reglene i menigheten førte til at foreldrene kunne ha en normal relasjon til ham, men hvordan stigma fra miljøet førte til at de andre medlemmene sluttet å omgås foreldrene, noe som ga han dårlig samvittighet overfor foreldrene og derfor besluttet å flytte. Flere beskrev hvordan konsekvensene for familierelasjonene ikke bare påvirket dem selv, men også fremtidige generasjoner, da det formet deres egen foreldrerolle. Flere kunne fortelle at de opplevde sin egen foreldrerolle som en form for hjelp til deres indre barn gjennom å korrigere sine foreldres feil. To av deltagerne fortalte om hvordan deres vanskelige barndom og erfaringer med familien førte til en motvilje mot å ha egne barn, i frykt for å gjenta sine foreldres feil.

​Tilpasning til verden utenfor
​Tredje tema for oppgaven var tilpasning til livet utenfor, og belyste informantenes første og senere erfaringer med å integrere seg selv i storsamfunnet. Særlig i den første tiden oppfattet informantene seg som annerledes fra de andre i storsamfunnet, og fortalte om mangel på forståelse for hvordan samfunnet fungerte og hvordan de skulle oppføre seg.
Enkelte fortalte om den lave selvtilliten de hadde med seg fra oppveksten, der gruppementaliteten var preget av å være uverdige og ufullkomne, noe som førte til at man hadde mindre verdi enn andre mennesker.
Informantene delte hvordan frykten for Harmageddon og frykten for verden utenfor menigheten ble forsterket når de ble dyttet ut i storsamfunnet. Noen kjente på frykten for at nå som de selv hadde blitt «verdslige», så ville de ikke få muligheten til å bli med de andre inn i Pradiset, og at de ville dø en forferdelig død i Harmageddon.
 
Videre fokuserer oppgaven på hvilke mestringsmekanismer informantene brukte for å håndtere de pågående konsekvensene av sosial isolasjon fra familie og venner. Flere beskrev hvordan de hadde brukt rusmidler for å flykte fra vonde følelser og minner, og hvordan rusen tilbydde dem en midlertidig følelse av normalitet. Andre valgte å fordype seg selv i arbeid og studier, og hvordan de benyttet hvert eneste våkne øyeblikk på å lære nye ting. Selv om studiene og arbeidet ga mye positivt, så kunne en av informantene fortelle om hvordan dette slet henne ut, og hvordan hun kjente på at uansett hvor mye hun jobbet ville hun aldri føle at hun passet inn.
En annen fortalte om hvordan hun sosialt isolerte seg, og skapte situasjoner for å få personer til å vende seg mot henne, og hvordan hun fant trøst i det å være alene og det å kontrollere selv sine relasjoner.
Vangelisti (2001) drøfter hvordan sosial tilbaketrekning og sosial unnvikende adferd er mestringsstrategier som er typisk for mennesker som frykter fremtidig avvisning eller har lav selvtillit og er usikre om sin egenverdi i relasjoner.
 
Typisk for mestring etter bruddet var å oppsøke terapi for å bedre kunne forstå seg selv og sine erfaringer.
 
De destruktive mestringsmekanismer som informantene benyttet seg av for å dempe smerten og vonde følelser etter ekskluderingen, viser at det er en forskjell mellom det å forlate et høykontrollmiljø fysisk og det å forlate dette miljøet psykisk. Selv etter å ha forlatt miljøet fysisk, fortsatte de å kjenne på den psykiske belastningen av å ha mistet familie og venner, innlært frykt og det å ikke vite hvordan de skulle oppføre seg eller integrere seg selv i storsamfunnet.
 
Deltagerne beskrev hvordan tilgivelse hadde vært viktig for dem i deres prosess for å forstå det som hadde skjedd med dem og for å lindre de negative konsekvensene etter utstøtelsen. Tilgivelse er en interessant mestringsmekanisme, og er ofte oversett av forskere. Noen forskere har antydet at det å ikke tilgi kan få konsekvenser for personers mentale og fysiske helse. (Worthington and Scherer, 2004). Andre forskere er enig i at tilgivelse er et komplekst sosialt fenomen. Worthington and Scherer (2014) skiller mellom to typer tilgivelse:
Den ene handler om beslutningsmessig tilgivelse, hvor tilgivelsen kunngjøres ovenfor personen som har forbrutt seg. Den andre er emosjonell tilgivelse. En beslutningsmessig tilgivelse kan føre til emosjonelle tilgivelse. Når den ikke også fører til emosjonell tilgivelse, så kan individet fremdeles oppleve negative følelser som sinne, angst og depresjon. Emosjonell tilgivelse derimot er en positiv følelsesmessig respons til den opplevde urettferdighet eller grenseovertredelse, noe som fører til at negative følelser forsvinner delvis eller fullstendig. Tilgivelse kan dermed sees på som en følelsesbasert mestringsstrategi, som enkeltpersoner benytter seg av for å redusere negative følelser, for eksempel stress, sinne, frustrasjon eller depresjon, som følger av urettferdighet.

​Dette temaet viste også behovet for å lære og bedre forstå religion, og behovet for å forstå deres egne erfaringer. Et sentralt element i denne deltakernes reise var oppdagelsen av religiøse opplevelsers individualitet. Noen beholdt sin tro på Gud, men endret forholdet til ham fra en gruppeopplevelse til noe de ville dyrke og pleie for seg selv.
Andre delte hvordan de etter å ha gravd dypere i forskjellige trossystemer og kritisk undersøkte sitt eget forhold til religion, førte dem til erkjennelsen av at de ikke lenger eller kanskje aldri hadde trodd på Gud.
I denne delen ble det også sett nærmere på hvilke følelser man hadde knytta til vanlige feiringer og tradisjoner. Noen beskrev at de hadde ubehag knyttet til dette som følge av mangel på kunnskap om hvordan man feirer, mens andres ubehag så ut til å stamme fra de negative assosiasjonene de hadde vokst opp med til denne feiringen.

​Forandring til noe positivt
Den siste delen av denne studien så nærmere på konstruksjonen av positive narrativ. Informantene beskrev hvordan de til tross for sine problemer tok til seg verdifull lærdom og utviklet viktige ferdigheter som en konsekvens av utfordringen. Forskning antyder (Updegraff, 2000, s. 3)  at stressende og ugunstige livserfaringer kan føre til positive langtidseffekter, ettersom folk lærer mer om seg selv og deres sosiale nettverk, og når de velger å prioritere annerledes for seg selv.

Informantene i denne studiene viste hvordan deres egen erfaring bidro til et ønske om å hjelpe andre, for eksempel gjennom frivillig arbeid overfor andre ekskluderte eller gjennom å lære andre om Jehovas vitner. Ved å bruke av sine egne erfaringer til å hjelpe andre klarte de å finne en mening med sine erfaringer. Dette gir ikke minst et godt innblikk hvordan håp og optimisme kan oppstå i møte med utstøtelse og motgang.