A loving provision?
|
Før en beslutning blir gjort om hvorvidt et enkelt medlem skal ekskluderes, blir det dannet et internt disiplinærnemnd, kalt Det dømmende utvalg. Utvalget skal undersøke lovbruddet medlemmet har begått og vurdere om medlemmet viser «ekte anger».
De som har opplevd å bli innkalt til et dømmende utvalg har ulike erfaringer fra møtet. For noen har det sterkeste vært å bli konfrontert med opplysninger fra andre medlemmer som har spionert og varslet til eldste, for andre er det formaliteten og alvoret rundt møtet, mens andre igjen har kjent på mangelen på kontroll av situasjonen. Kvinnelige deltagere i denne studien har beskrevet hvordan deres kjønn har påvirket deres opplevelse, da de ble avhørt av de eldste (menn) om voldtekt fra en medarbeider. En annen kvinne sammenlignet opplevelsen med aristokratiet, en tid der makt ble kondensert i en liten gruppe menn. Mens noen medlemmer hadde blitt rapportert til de eldste av andre jevnaldrende medlemmer, ble noen dømmende utvalg nedsatt etter at medlemmene hadde tilstått selv. Å bekjenne for de eldste er i denne sammenhengen er spesielt interessant, da det kan tjene som en måte å kontrollere eller påvirke konsekvensene av ugjerningen man har gjort, i og med at bekjennelsen er en måte Jehovas vitner kan bevise en ekte anger på. I tilfeller hvor det å bekjenne for de eldste ikke direkte påvirker de eldstes avgjørelse, kan denne bekjennelsen føre til at man føler en viss kontroll og lindring av skyld og skam som de har opplevd etter «lovbruddet». I dette sitatet forteller Philip, som ble utstøtt når han var tretten år, om hvordan ha ble konfrontert av to eldste etter at to medlemmer av menigheten hadde observert han røyke. «Jeg var tretten, vet du, eller tolv den gangen, så uansett, når det andre vitnet så meg, så satte de hjulene i gang i menigheten, og to eldste kom ut for å avhøre meg. Dette var det dømmende utvalg, og det var som å bli avhørt av politiet, det er helt «good cop and bad cop» og alt det der, - de gikk virkelig på meg.» [Philip] Når man sammenligner de eldste i menigheten med politifolk, good cop and bad cop, formidler man en autoritetsposisjon og offisiell stilling. Det er en mangel på kontroll og hjelpeløshet i Philips beskrivelse av hvordan han opplevde intervjuprosessen («de gikk virkelig på meg»). Philips ekskludering baserte seg på to vitners forklaringer, noe som er nødvendig hvis et siktet medlem ikke tilstår. Urszula deler en lignende opplevelse: "Mellom 15 og 19 år gjorde jeg mye av det de fleste tenåringer gjorde. Selv om jeg visste at menigheten hadde forbud mot usømmelig oppførsel, så drakk jeg alkohol, røykte sigaretter og dro på fester med skolekameratene mine. Jeg bodde i en liten by, så mest sannsynlig ble jeg sett av noen som gjorde en av disse tingene, og menigheten ble informert om det. En kveld kom to eldste hjem til familien min og fortalte at det hadde blitt observert at jeg hadde hatt en usømmelig oppførsel. Jeg verken nektet for det eller angret meg, så jeg ble ekskludert." '[Urszula] Dette sitatet viser et skille mellom det å være være en JV-tenåring og en tenåring som ikke er et JV. I kontrast til «de fleste tenåringer», som drakk, røykte og festet, så møtte Urzula disiplinære reaksjoner til det hun oppfattet som normal tenåringsadferd. Hennes oppfatning av å bli tystet på til menigheten formidler en følelse av konstant overvåking og uro, noe som delvis ble sterkere på grunn av at hun vokste opp på et mindre sted. Dette sitatet illusterer også menighetens ordning med å la medlemmer overvåke hverandre, og hvordan denne fungerer som adferskontroll, som diskutert tidligere. Steven Hassan diskuterer i Combating Cult Mind Control BITE-modellen, og hvordan denne overvåkningen fungerer som en mekanisme for å holde medlemmene lydige, på grunn av trusselen om å bli gjenkjent. Christina, som ble ekskludert når hun var seksten år for å ha hatt sex utenfor ekteskapet, forteller om sin erfaring: «Jeg følte så mye skam. Jeg visste at det var galt; Jeg kan bli ekskludert, vet du. Så fortalte jeg til slutt til mamma at jeg hadde begått utukt og hun fortalte de eldste. Så de eldste hadde et møte med meg, et dømmende utvalg, og jeg dro dit på egen hånd, mamma gikk ikke sammen med meg. Det var bare meg og tre eldste, og de ekskluderte meg [pause]. Siden jeg hadde blitt værende hos ham og fordi jeg hadde sex mer enn en gang med ham, så viste det at jeg ikke var angrende [pause]. Jeg kranglet ikke om det, jeg godtok det, jeg følte meg så mye skyld på den tiden. [...] Det var ingen tvil i mitt sinn, 16 år gammel, at dette var en helt riktig reaksjon»[Christina] Christinas emosjonelle reaksjon på at hun oppfattet en usømmelig handling, tvang henne til å tilstå til moren, som rapporterte henne til menighetens eldste. Christinas beretning formidler en overgivelse til en gruppe menn som oppfattes som mektige og rettferdige. Vi ser en konflikt mellom skyldfølelsen hun føler for adferd i fortiden, «feilsteget», og den emosjonelle uroen av å måtte håndtere de disiplinære sanksjonene av dette «feilsteget». Christina forteller om en følelse av maktesløshet og tap av kontroll, ettersom det faktum at hun hadde sex utenfor ekteskapet mer enn en gang, automatisk ble tolket av eldste som en indikasjon på mangel på anger. Dette har forhindret henne å bli irettesatt framfor å bli ekskludert. Christina ser ut til å være mindre tynget av skyld nå, da hun uttaler at hun den gang følte at de riktige sanksjonene hadde blitt iverksatt. Isabel ble ekskludert i nittenårsalderen etter å ha blitt voldtatt av en kollega på jobben som ikke var et Jehovas vitne. Hun hadde fortalt en av vennene sine om overfallet, som rapporterte det til de eldste. Det dømmende utvalg tolket det faktum at hun var vennlig med ham på jobben og møtte ham for kaffe som en handling som hadde ledet opp til den den usømmelige handlingen. «Vi bare møttes for ta en kaffe og en prat, du vet. Det hele var bare sosialt. '[Isabel]. «Den eneste måten du kan være angrende på er hvis du innrømmer hva du har gjort. Jeg var angrende og lei meg for handlingen som hadde ledet fram til det. Jeg skjønte at det var galt, men den faktiske hendelsen var jeg fortsatt fast bestemt på ikke var noe jeg ønsket. De spurte meg hele tiden 'ble du ikke fristet den gangen?'. Så fordi jeg ikke ville innrømme det, var jeg heller ikke angrende. Det hadde vært lettere hvis jeg hadde snudd og sagt at ´ja, det ene ledet til det andre, og jeg beklager virkelig`, da hadde jeg fått sansksjoner og begrensninger, og jeg ville ikke blitt ekskludert. Det var deres eget type språk. «[Isabel] Dette sitatet, som andre over, formidler en følelse av maktesløshet og tap av kontroll, i tillegg til å være en ærlig beretning om bakgrunnen for beslutningen om å ikke bekjenne anger. Videre ser vi at det er mindre fokus på konsekvensene det seksuelle overgrepet hadde på henne, siden hun isteden blir presset til å innrømme å ha vært svak i gjerningsøyeblikket. Isabel beskriver hvordan organisasjonens regler oversettes til et eget språk, der konsekvensen er at hun blir maktesløs og blir fratatt forståelsen av prosessen rundt henne. Isabel beskriver videre vanskeligheten hun opplevde med å snakke med en gruppe eldste, en stilling bare forbeholdt menn: «Du har de originale tre eldste, sannsynligvis de verste eldste fra menigheten, og når jeg ser tilbake nå så var det nok helt fryktelig, fordi du ble som nittenåring avhørt av tre menn som ikke hadde noen kompetanse til å snakke om [seksuelle overgrep], de er bare menn, du vet. Det var virkelig fryktelig, du vet, virkelig fryktelige, påtrengende og grunnløse spørsmål.»[Isabel] Her påpeker Isabel spesielt mangelen på utdanning eldste har til å håndtere komplekse og sensitive temaer som seksuelle overgrep. Det er en bevissthet om en kjønnsubalanse, en følelse av å ikke bli forstått av en gruppe menn. Denne kjønnsubalansen illustreres ytterligere av ‘du vet hva jeg mener’, rettet mot den kvinnelige forskeren, kanskje i et forsøk på å synliggjøre en delt forståelse av hvordan det er å snakke om sensitive og private forhold med noen av det motsatte kjønn. Den siste setningen skildrer et glimt av sårbarhet, eksponering og meningsløshet, opplevd i møte med urettferdighet ‘grunnløse´. Michael, en annen deltaker, ble ekskludert i en alder av 21 for å ha hatt sex utenfor ekteskapet. Neste morgen dro han hjem til en eldste for å tilstå sin forseelse, og et dømmende utvalg ble opprettet: «Og jeg blir spurt uhm «er jeg angrende?» Og jeg sa «vel, jeg er veldig, veldig lei meg fordi jeg har såret mennesker». Og de sa: «Ja, men hater du det du gjorde?» Jeg svarte «Gud skapte det ikke for å være ubehagelig. Du vet. Selvfølgelig hater jeg ikke det.» «Ja, men kan du garantere at du aldri kommer til å gjøre det igjen?» og jeg svarte, «selvfølgelig kan jeg ikke det» Så det ble bedømt at jeg ikke var angrende og jeg ble ekskludert.»[Michael] I motsetning til de ovennevnte dømmende utvalgene, ble dette utvalget nedsatt etter en tilståelse. Det illustrerer et ubehag overfor seksualitet og en følelse av 'urenhet' etter samleie. Selv om samleiet var konsensus, uttrykker Michael skyld og anger for å ha forårsaket andre mennesker smerte. Den siste delen viser hvordan Michael blir tvunget til å aldri gjenta adferden igjen, og en sammenfletting av både den emosjonelle og fysiske opplevelsen gjennom spørsmålet «hater du det du gjorde» Agnieszka, som ville skilles fra sin eksmann, løy om å ha en affære, noe som ville garantere rask skilsmissesak. Affæren, som i realiteten aldri fant sted, førte til at hun ble ekskludert. Her forteller hun om sinnet hun opplevde, og om forskjellsbehandling i disiplinær straff, avhengig av status i menigheten: «Avhenger av personen, avhenger av pengene, stillingen ... ikke alle blir behandlet på samme måte, det hele avhenger av de eldste innen menigheten ... mentalt er du en slave for disse menneskene, en liten gruppe som skal bestemme om du skal lide eller om du blir benådet. Det er nok mest der jeg har sinnet mitt fra. Det er som i middelalderen, en liten gruppe personer bestemmer over fremtiden din.»[Agnieszka] Dette sitatet illustrerer igjen en følelse av maktesløshet hos en gruppe menn, med en direkte henvisning til aristokrati. Spesielt omtale av en ‘mental slave’ er interessant i denne sammenhengen, da hun forklarer: "I tankene dine er du din egen fange, men grensene blir kontrollert av noen andre, og du lar det være slik, og du kjenner ikke noen annen måte, du kjenner ingen annen måte å være på" [Agnieszka] Det er en følelse av fortvilelse i denne uttalelsen om å ønske å forlate sitt mentalt opprettede fengsel, uten å vite hvordan det skal gjøres. Deltakernes maktesløshet illustreres gripende ved å beskrive hvordan utenforstående styrer dette selvpåførte fengselet. Selv om det er smertefullt, er dette mentale fengselet den eneste sikkerheten som eksisterer for henne, fordi hun ikke vet om noe annet. Dette er en vakkert beskrivende beretning om første generasjons medlemmer fra en høykontrollgruppe. Å vokse opp i en gruppe med høy kontroll, begrenser menneskers eksponering for nye miljøer sterkt, da utenforstående ofte blir sett på som fiender. Dermed blir også mulighetene for sosial læring utenfor gruppen sterkt begrenset. I henhold til sosial læringsteori (Bandura, 1999) lærer vi av å observere andre mennesker, og vi lærer å akseptere eller avvise deres oppførsel avhengig av de observerte konsekvensene (belønning eller straff). Mens høykontrollgrupper belønner samsvar og straffer avvik, observerer og lærer første generasjons medlemmer å oppføre seg i samsvar med gruppens normer. Denne delen har beskrevet prosessen der ekskludering blir gjennomført. Denne prosessen illustrerer også den refleksive responsfasen, som beskrevet i Williams og Zardos (2005) ostracism-modell. Deltakerne beskrev spesielt følelser av nød og tap av kontroll, ettersom de ikke var i stand til å påvirke situasjonen de var i. Noen deltakere opplevde skamfølelse og skyldfølelse, da de hadde internalisert gruppens normer for uakseptabel oppførsel, noe som er en vanlig metode for høykontrollgrupper for å ha kontroll over medlemmene (Hassan, 2013, 29-30). Kilde: Gutgsell Julia, «A loving provision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises»
|