Å FORLATE ET LUKKET TROSSAMFUNN
4. HVORFOR KAN DET VÆRE PROBLEMATISK Å BRYTE UT?For barn som er sosialisert inn i et trossamfunn kan det være spesielt vanskelig å forlate et trossamfunn.
Lojalitet til foreldrene eller bryte med alt? Når barnet skal finne sin egen identitet er det naturlige at det ønsker å etterligne sine foreldre. Det skal en del til for et barn å velge en annen livskurs enn foreldrene, spesielt hvis det bare koker ned til to muligheter: Å følge foreldrene og troens vei, eller å bryte med alt man er opplært til og sosialisert inn i. Tilhørighet eller "de utenfor" Oppvekst i trossamfunn handler om å føle tilhørighet og mestring gjennom forsterkning og åndelighet. Det symbolske språket og avstanden til ”de utenfor” hjelper til å styrke båndene innad i troen, samtidig som angsten for disse andre forsterkes gjennom fryktskapende utsagn om at andre ikke er til å stole på, at de er syndere, dyrkere av falsk religion eller skal ødelegge for trossamfunnet. Dette sitatet fra boken Lev med Jehovas dag i tankene kan gi en pekepinn på hvorfor det blir slik: Tenk nå på såkalte venner du har som ikke tilber Jehova. Har du ikke lagt merke til at ’nettopp de guttene, eller jentene, som har pakt med hverandre’, som har knyttet vennskapsbånd, ofte bedrar hverandre og ’legger et nett under’ sine såkalte venner? De mener kanskje at de vennene de har ført bak lyset, er godtroende og mangler skjelneevne, så de ikke gjennomskuer knepene … Tror du at slike ”venner” virkelig ville ha brydd seg om deg hvis du fikk problemer? Sosiale bånd
I et lukket trossamfunn opplever den enkelte sosial status og vennskap. Trossamfunnets mål blir personens mål og selvrealisering. Å forlate trossamfunnet vil derfor bety at man brått står uten nettverk og den sosiale status man var vant med. Tvil undertrykkes Det er lite rom for tvil, for dette kan føre til frafall. Snakker man med menighetens ledere om dette blir tvilen mest sannsynlig tidlig kuet. Lydighet mot autoriteter hemmer kritikk Å være kritiske til hva ens egne foreldre og bestevenner tror på er også vanskelig, spesielt dersom trossamfunnet har spesielt fokus på lydighet mot autoritetene. Med tanke på den investering man har gjort i trossamfunnet, lojalitetsfølelsen man føler overfor sine foreldre og menigheten, de sosiale bånd man har til gruppen og avstanden til det som er utenfor, så er det ikke vanskelig å forstå at det kan oppleves vanskelig å forlate trossamfunnet, eller at man ofte søker seg tilbake dit. Den virkeligheten trossamfunnets medlemmer lever i har svært paranoide trekk. Dette er også en tankeverden man tar med seg når man forlater trossamfunnet. Selv om du har fjernet deg fra menighetens tankesett, så har hjernen en viss treghet. Av de vel 70.000 tankene du tenker hver dag, så er 90% av dem de samme som du tenkte i går.
En del avhoppere sliter derfor lenge med paranoide tanker. For noen videreutvikles de til stadige tanker om at man blir forfulgt og avlyttet, en tilstand som til slutt kan føre til psykose og dertil behov for behandling av psykiatrien. |
"Gud ser deg hele tiden. Han passer på at du ikke gjør gale ting, og han passer på at du ikke tenker gale ting. Gud vet alt, og passer hvert skritt du tar, hver tanke du tenker. Du blir alltid vurdert med tanke på å overleve Dommens dag."
|