I naturfag mente læreren at homofile var så opptatt av å vise seg fram: Homser pleier nemlig å presentere seg som ”hei, jeg heter Ola og jeg er homofil”. Og så humret hele klassen av de homofile som var så rare. Nei, de er rare de homsene, tenkte jeg. Mens jeg gikk på videregående skulle Stortinget vedta kjønnsnøytral ekteskapslov. Kan du tenke deg?! Så da vi i norsktimen skulle skrive argumenterende tekst, skrev jeg et illsint innlegg om hvor grusom denne nye ekteskapsloven var. Homsene kunne da i det minste holde seg unna ekteskapet, tenkte jeg.
Plutselig, som i en åpenbaring, gikk det opp for meg at jeg kunne velge å leve livet mitt alene og i fortsatt bønn om å bli hetero, eller jeg kunne velge å leve det ene livet jeg har fått på mine egne betingelser. Det fantes plutselig et valg. Og det var mitt valg. Jeg var skrekkslagen og overlykkelig på samme tid. Skulle jeg virkelig våge å leve livet på mine egne premisser? Jeg flyttet tilbake til hjembyen min, men noe var forandret. Det ble aldri det samme. Møtene, gudstjenesten og de gamle vennene mine hadde akkurat som forandret seg. Jeg prøvde å fortelle mine nærmeste venner om legningen min, men det gikk ikke alltid så bra. Noen ville ikke snakke om det, andre sa det gikk greit for siden å vende meg ryggen. Foreldrene mine tok det heller ikke bra. De tok meg med til forstanderen i menigheten. Og snart begynte ryktene å gå i menigheten. At jeg etter hvert brøt med menigheten ble nærmest en mildere traume for familien min og meg selv, etter alt vi hadde gått igjennom i prosessen med å komme ut av skapet. Når man vokser opp i et lukket religiøst miljø er det gjerne vanskelig å se hvor gjennomgripende menighetens lære er på ens forståelse av seg selv og av verden. Selv dedikerte jeg som tenåring store deler av uka til kristne møter, gudstjenester og ungdomsarbeid i menigheten jeg vokste opp i. Derfor var det aldri et alternativ å komme ut av skapet, finne seg en partner eller i det hele tatt identifisere seg som homo, selv da jeg hadde forstått dette om meg selv. Det var på den tiden helt umulig. I stedet brukte jeg stadig mer tid i bibelgruppe, på møter og i ungdomsarbeidet. På den måten ville jeg komme nærmere Gud og på den måten få styrke til å bære korset Gud hadde lagt på meg. I dag er jeg fri. I dag bærer jeg ikke lenger noe kors. Jeg har mistet mange venner og fått et langt mer komplisert forhold til foreldrene mine. Men å akseptere hvem man er og velge å leve livet slik man selv ønsker, gir så utrolig mye. Man får nye venner som aksepterer deg for den du er, ikke den du ”burde” være. Det har kostet mye, men friheten er verd enda mer. "Kristian"
0 Comments
Leave a Reply. |
Details
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|