Forestill deg å vokse opp i en verden fylt med ekstremer.
Forestill deg at du er et barn som begynner i barnehage eller skole og du vet at du er alene. Du må høre etter hva lærerne sier selv om de ikke forstår hva som er viktig her i livet. Du skal leke sammen med de andre barna, men du må passe på så du ikke blir for gode venner med noen. Du vet at ut av alle de som er i rommet, kanskje på hele skolen, så er du den eneste som holder nøkkelen til deres liv i dine hender - men de er likegyldige. Forestill deg at du vet at alle kommer til at dø en dag. De skal alle dø i Harmageddon. De voksne har kun seg selv å takke - men barna skal dø fordi foreldrene deres ikke vil lytte. Forestill deg at du møter en kjempesnill og grei jente. Du anstrenger deg for ikke å knytte for tette vennskapsbånd til henne, men det er så godt å ha en venninne på skolen. Forestill deg at du vet at hvis du ikke snakker med henne om "sannheten" så kommer hun til at dø i Harmageddon og det vil være din skyld. Forestill deg at du sitter på lekeplassen i skolegården og ser på alle de lekende verdslige barna og spekulerer på når de kommer til å dø. Forestill deg at du forbereder deg på Harmageddon. Du vet at det vil komme en dag hvor du vil bli prøvd. For å få evig liv må du bestå denne prøvelsen. Forestill deg at du blir fortalt at mange jenter sannsynligvis vil bli voldtatt pga sin tro, noen med døden som følge. Forestill deg at du må forberede deg på det. Forestill deg at du besøker bestemoren din. Du klemmer henne, men du kan ikke tillate deg selv å få for varme følelser for henne, for hun skal også dø, og det skal for øvrig dine tanter og kusiner også. Din mor har forsøkt å omvende dem, men de ville ikke lytte. Forestill deg at du går i kirken med din ikke-troende far. Du kan formelig føle Satans tilstedeværelse. Han stirrer ondt på deg gjennom alle de fargede glassvinduene og skulpturene. Forestill deg at du sitter der og ber til Jehova om at han må passe på deg. Forestill deg at du som 8-åring skriver et brev til faren din om at du ikke vil se ham mer fordi han tjener satan. Forestill deg
0 Comments
I dag dukket det opp en utfordrende tanke. Hva om pappa eller mamma skulle meldt seg inn hos oss i Hjelpekilden? Hvordan ville jeg reagere? Hva ville min innstilling vært? En periode av livet hatet jeg dem nemlig. Så gikk hatet over i vemmelse over de følelsene og den kjærlighetssorgen de har skapt grobunn for i meg, og som jeg i egen svakhet hadde vannet og latt gro. Etter å ha arbeidet fulltid i ett år med meg selv, i terapi og veiledning fra profesjonelle innen psykiatrien kjenner jeg ikke noen følelser for dem lengre.
I dag føler jeg ikke skuffelse, sorg, vemmelse eller noe. jeg har ikke lengre noen følelser eller noe jeg opplever som usnakket eller usagt. Jeg er død, og ettersom jeg ikke vil etterkomme deres inderlige ønske om at jeg skal forandre meg, så vil jeg være død for dem for alltid. De døde kan ikke føle noe, tenker jeg. De døde sover en drømløs søvn lærer de, foreldrene mine. I restaureringen av meg selv har jeg ikke lengre behov som de kan dekke. Og uten behov vil heller ikke noen følelser finne sin plass. I terapien lærte jeg meg selv å se at det jeg til forveksling kaller mine foreldre, er, har vært og kommer til å bli en illusjon. Fantasi. Foreldre som ikke oppfyller sin eneste og viktigste forpliktelse å vise ubetinget kjærlighet med de ressurser de har tilgjengelig, har jo sviktet og kan ikke defineres som annet enn mor og far. Alle kan være mor eller far biologisk, men å være pappa og mamma, det krever noe. Jeg lurte meg selv til å tro på en illusjon der manipulering og daglig press til å gi avkall på den jeg egentlig er, var en måte de viste omsorg for meg, beskyttet meg på. Dette har fått meg til å forstå at jeg ikke har fått det jeg og alle barn hadde krav på i oppveksten, omsorg og udelt, betingelsesløs kjærlighet. Det er for sent nå. Dessverre. Jeg har lært meg kjærlighet, for jeg er i dag først og fremst ektemann og pappa til fire barn. Min nysgjerrighet på dette fenomenet kjærlighet har etter året med fulltids terapi avslørt min egen oppvekst som kald, kalkulerende og belastende. Det er når man definerer sitt innerste indre, at man finner kimen til hva man vil, og jeg vil elske. Jeg har oppdaget et reservoar inne i meg av kjærlighet, og det bare venter på å få renne ut i livet mitt, skape forbindelser og få det til å gro. Vokse opp friske skudd der jeg lar det dryppe friske klare dråper kjærlighet. Jeg har lært at man kan miste sin kjærlighet, og derfor må verne den. Jeg tror denne kunnskapen skyldes opplevelsen av at noe var galt. Det var noe feil hjemme hos oss når jeg var unge. Vi pratet mye om Guds kjærlighet, men jeg var alltid redd. Jeg tenkte alltid på å beskytte mine tanker og meninger slik at jeg ikke ble stilt til ansvar får å være meg selv. Jeg laget en rustning som så ut som meg. Og denne rustningen gjorde og sa alt de bad meg om å gjøre og si, som en papegøye eller en kråke. Kjærligheten var det jeg beskyttet og vernet om. Jeg gjemte den så dypt i min indre brønn at når jeg fant den igjen, så ble jeg overveldet, redd. Min kilde hadde rent over i mange år, uten at jeg kunne sette fingeren på hva det var som drev meg. Denne kilden var kjærlighet til alt som er fint. I dag var min siste dag i terapi trinn 1. Jeg skal gjennom litt til men det er veien til livskvalitet. Det som har falt på plass er opplevelsen av hvem jeg er. Det er som om jeg ikke har kjent meg selv særlig godt. Visst særlig godt om hva som er kilden til smerten jeg har båret rundt på. Sorgen. Men nå kan jeg liksom se et landskap, og danne meg et slags bilde av hva jeg egentlig har opplevd. Nå oppleves det som om jeg kan forme meg selv og nyte fruktene av arbeidet jeg har gjort for å rendyrke min person, og også forstå bedre hva jeg er. Jeg har ikke så vondt lengre, og knaggen jeg hang dette på er borte. Jeg kan ikke tilgi eller glemme, jeg er jo død. Jeg kan ikke føle eller tenke, min død tok bort alt det der. Men jeg reiste meg selv opp på den tredje dagen. Jeg ble ny. Og alt det gamle var borte med min død. Døden de påla meg dro med seg hele livet mitt, alt jeg hadde opplevd ned i ødeleggelsen, og opp av asken reiste jeg meg, og kunne se at alt dette vonde og unyttige, det var bare en illusjon jeg hadde forholdt meg til som om den var virkelig. Opp av asken reiste jeg meg, og oppdaget at jeg var ny. Så hva ville jeg føle, hva ville jeg si? Hvordan ville jeg forholde meg til dem eller en av dem om kun den ene hadde kommet til å velge sannheten om sannheten, og handle etter sin kunnskap? Som et helt vanlig menneske i min hverdag. Jeg ville ikke gjort forskjell på dem og andre når det gjelder å la min kjærlighet renne over dem jeg tror på og elsker, mine medmennesker. Jeg ville ikke gjort noe mer heller. Alt vi hadde har dødd og sorgen er borte, minnet er ikke lengre noe mer enn en hvit strek, en svakt bleknende linje som forteller at en gang så hadde dette livet et åpent dødelig sår, ja dette individet måtte dø i prosessen for å få beholde livet og kjærligheten. Bare arret er igjen på kroppen som er eneste vitnesbyrd om at jeg en gang var en annen, en som lignet på meg. Jeg kan ikke gå tilbake for døren er lukket, jeg kan ikke redde det som er brent bort, jeg kan bare fortsette å leve resten av det nye livet, nyte dem jeg elsker og gi, og få og så få dø mett, lykkelig etter et liv der kjærligheten overlevde selveste døden. "S" Jeg har skrevet dette brevet for å fortelle litt om hvordan jeg har det. Dere vil nok ikke lese det, det gikk jo ikke så bra sist jeg skrev til dere. Dere hengte dere opp i et ord, et feil uttrykk, og glemte å løfte blikket og se etter hva jeg forsøkte å formidle om mine valg i livet og den vanskelige veien ut fra Jehovas vitner.
Jeg har truffet en mann jeg er glad i, og han er glad i meg. Han liker meg akkurat slik jeg er. Det er en merkelig følelse at noen kan gjøre det. Han er raus, fri og inkluderende, alt det du ikke er, pappa. Men han slipper jo å leve med de belastningene du lever under, de umulige kravene, den eneste sannheten. Jeg skulle så gjerne tatt rundt deg, pappa, og sagt at jeg er glad i deg. Jeg skulle så gjerne tatt hånden din, mamma, og strøket den. Det kan jeg ikke. Jeg er for ond til at dere kan treffe meg. Jeg er så ond at dere ikke kan sette dere ned sammen med meg og dele et måltid. Jeg er styrt av Satan. Fordi jeg ikke tror på det samme som dere. Dere er gamle nå. Dere har ikke så mange år igjen på jorden. Jeg skulle så gjerne delt de årene med dere. Det ville barna også gjerne gjort. De forstår ikke valget deres. De savner besteforeldrene sine. De forstår ikke hvorfor dere er så slemme mot meg.
. Det resulterte i at jeg vokste opp med en følelse av at det var noe feil med meg. Jeg klarte jo ikke å leve opp til denne normen. Dette igjen resulterte i at jeg etter hvert fortrengte tvilen, og fortrengning er noe ganske effektivt. Det er en overlevelsesstrategi. Derfor ble jeg «den flinke», som du stadig har påpekt, mamma: «Du var jo så flink.» Ja, jeg var en stund den flinke, snille, som gjorde alle de riktige tingene for å bli god nok. Det ble jeg aldri, og jeg kunne ikke være meg selv. Jeg reagerte både på den teologiske biten og den menneskelige, moralske siden. Jeg kunne ikke som et forholdsvis oppegående menneske tro bokstavelig på Bibelen. Det gjelder for eksempel vannflommen (som er en umulighet slik den blir beskrevet i Bibelen) og skapelsesberetningen. Det går rett og slett ikke an å tro på dette med den kunnskapen vi har i dag. Jeg reagerte også sterkt på det gudsbildet som ble presentert for meg, en gud jeg oppfattet som liten, hevngjerrig og dømmende, som henger seg opp i enhver liten ting du måtte finne på å gjøre feil. Men man kan jo likevel være i menigheten hvis man mener at det er en fin måte leve på, sånn rent moralsk. Men det kunne jeg heller ikke stå inne for. Jehovas vitners syn på homofili, deres uforsonlige utstøtelsespraksis som ødelegger familier, deres fordømmelse av annerledes tenkende, deres lære om at Gud skal drepe alle utenom dem, alt dette er feil og umoralsk. «Det overlater vi til Jehova,» sier dere. Men det gjør ikke Selskapet Vakttårnet, som sjelden unnlater å minne sine lesere på akkurat dette. «Jehovas vitner er ikke et usunt og lukket trossamfunn,» sier dere. Vel, det å kunne innse at det kan være uheldige tendenser og praksiser i et trossamfunn og så være villig til forandring, er noe som kjennetegner sunne og åpne trossamfunn. Som en representant fra et annet trossamfunn sa: «Hvis vi feier uheldige tendenser innen vår kirke under teppet, så vil de utenfor få vann på mølla som sier at vi bare er ute for å lure folk inn i troen.» Skal man sikre seg at ens trossamfunn er sunt og ikke skadelig for medlemmene, må man jobbe med å avdekke urimeligheter, misbruk av makt og misbruk av gudstro
Jeg har lenge hatt vanskeligheter med å kunne tilgi dere for at dere tok fra meg en normal barndom og ga meg så mye alvor, redsel og angst i oppveksten. Jeg har ment at dere er ansvarlige for deres handlinger, selv om dere er manipulert av en ond sekt. Dere har også hatt muligheten til å tenke selv, stille spørsmål og ta andre valg. Så har jeg fått vite mer om deres egen oppvekst, særlig din, pappa – ikke av deg, selvsagt, men av andre i familien – og jeg forstår bedre hvorfor valgene ble som de ble.
Derfor vil jeg likevel få takke dere for livet. Nå er det godt å leve. Og jeg har funnet mening i det. All motgangen har gjort meg sterk, barndommens opplevelser gjør at jeg har stor evne til å glede meg over små ting. Jeg skulle gjerne delt med dere min glede over livet, energien jeg etter hvert fant inni meg selv, entusiasmen og nysgjerrigheten jeg også oppdaget at jeg har. Det kan jeg ikke, men nå kan jeg tilgi dere alt. Hilsen fra Det opprørske barnet Barneårene i Smiths venner var en forholdsvis fin, god og trygg tid. Vi hadde mye fritid til å leke med nabounger, kamerater og andre barn fra menigheten
"Har du tilfredsstilt han oralt?" spurte den eldste av de tre mennene meg, mens han flyttet seg litt i stolen. De andre så granskende på meg, vurderte meg, slik de hadde gjort i en time eller to, jeg ante ikke hvor lenge jeg hadde sittet skolerett foran dem.
Det er imidlertid en ung gutt som gruer seg til denne dagen og markeringen. Han går i 7. klasse på ungdomsskolen, han er 12-13 år gammel og er et Jehovas vitne. Året må ha vært 1974. Spanias fascistvelde, med den aldrende diktatoren Francisco Franco i spissen, har nettopp henrettet 3 politiske motstandere, muligens baskere eller katalanere. Verden reagerer med avsky, og i Norge skal avstand mot diktaturet og volden markeres med at arbeidet legges ned i 5 minutter i hele landet klokken 12.
Ja, det kan gå.... Nervene er der første halvdel av skoledagen, timen nærmer seg. Det ringer inn til midttimen og nervene til den unge gutten stiger ytterligere. Han går til timen og stålsetter seg, men lærerne har noe ekstra på lur til denne timen, de åpner nemlig skilleveggene mellom klasserommene og samler alle tre 7. klassene, 80 elever. Han sitter i midten. Begge de to andre klassene snur stolene mot den midterste klassen, der står lærerne og underviser. Lærerne er engasjerte, det forklares hva fascisme er og viktigheten av å vise motstand. Den unge gutten får ikke alt med seg, han konsentrerer seg om tiden, for klokken tikker mot 12. Det går sakte. Men han kan ikke spørre om å få gå på toalettet for tidlig, for da må han være borte litt mistenkelig lenge. Han ser på klokken, venter til fem på tolv, er taktisk. "Lærer, jeg må på toalettet". Nedturen kommer brått; "Du får vente til vi er ferdig med dette." Neste nedtur kommer like brått, elevene skal ikke sitte stille i fem minutter klokken 12. Lærerne har en bedre vri, elevene skal reise seg og ha ett minutt stillhet. Klokken blir 12 og 79 elever skyver på stolene og reiser seg – ett minutt stillhet. Men ikke helt stille, for den 80. eleven sitter... han sitter og leter febrilsk etter noe nede i ranselen. Han vet ikke hva han leter etter, men han romsterer og leter, i ett minutt leter han, i ett langt minutt er han fokusert på noe han ikke vet hva er, men han leter. Han leter i ranselen i verdens lengste minutt. Så er minuttet over og 79 elever setter seg ned igjen. Den 80. retter seg opp, uten å ha funnet noe i ranselen. Nå er det bare å vente til timen er over. Tiden går fortere nå. Han ønsker at tiden går sakte, men det går veldig fort. Så er timen slutt, det ringer ut og den unge fascisten gjør seg klar til å møte klassekameratene. "Frank" Jeg ble født i Alta, 19 august i 1948. Da jeg var 6 uker ble jeg adoptert av et ektepar fra Ørsnes. De var medlemmer i Guds Menighet, som er en liten menighet som har funnet fotfeste blant annet i to bygder i Lofoten. Mine adoptivforeldre var "godt opp i åran" da de henta meg, fra ei mamma som var tvunget til å gi meg bort. Egentlig var det ikke lov for menighetens medlemmer å adoptere, er jeg senere blitt fortalt. De fikk vel en slags dispensasjon.
Jeg husker så lite og så altfor mye. Jeg kan huske at jeg ble holdt i et jerngep. Ekle store hender som holdt meg fast. Jeg klarer ikke å bli holdt fast fremdeles den dag i dag. Og jeg kan huske pusten hans. Og kamferdrops. Jeg ble belønnet med kamferdrops. Hver gang jeg ser kamferdrops tenker jeg på det som skjedde, på hendene hans og pusten hans, og for et øyeblikk blir jeg ei lita redd jente igjen. Jeg var ikke gamle jenta før jeg fikk høre hvor glad og takknemlig jeg burde være som var reddet inn i Guds menighet fra den fæle verden der ute. Menighetens regler var harde og nådeløse. Enten er du med oss eller mot oss. Vi vandrer på den smale sti, som fører til evig liv. Alle de andre ute i verden vandrer på den brede sti, som fører til evig fortapelse. Vi feiret ikke jul, ikke 17. mai og slike dager som er vanlig i sammfunnet ellers. Jeg kan huske at det var veldig viktig å arbeide på disse dagene for å vise at vi ikke feiret sammen med resten av Verden. I og med at mine foreldre hadde fått lov å adoptere, var reglene enda strengere for vår lille familie. Men jeg var et vanskelig barn, og de sa at de ikke klarte å temme meg. Gang på gang trosset jeg reglene. Når jeg hadde gjort noe ulovlig og det kom min far for øre, fikk jeg smake riset. Buska, som jeg kalte det. Da jeg ble så stor at jeg kunne plukke buska selv, måtte jeg gå ut og hente den av et bjørketre. Den skulle henge over ovnen, så den ble skikkelig hard, og ikke minst slik at de som kom på besøk skulle se hvor umulig jeg var. Dette var egentlig mer skamfullt og vondt enn selve piskingen. Det var min far som slo. Kan bare huske at min mor slo meg en eller to ganger. Jeg var ofte ensom som barn. Vi hadde katt, sauer og ei ku. De var mine venner, de sviktet meg aldri. De andre foreldrene ville ikke at deres barn skulle leke med meg, og jeg trodde alltid at det fordi jeg var så umulig, fordi jeg var så slem. Først i voksen alder forsto jeg at foreldrene ønsket å beskytte sine døtre mot min far, da de kjente til hans "last". Men en familie lot meg leke med "Ingrid" som jeg kan kalle henne, kanskje de ikke visste om min far. Jeg var så glad for å få meg en venninne, og vi holdt sammen i tykt og tynt. Men også henne forgrep han seg på, og overgrepet er hennes første minne fra livet. Da jeg begynte på Ørsnes folkeskole, åpnet det seg en ny verden for meg. Jeg var flink på skolen, og elsket å lese og skrive. Det var en offentlig skole der vi ville komme til å omgås verdslige barn, så menigheten hadde strenge regler for oss og hva vi kunne gjøre på skolen. For eksempel fikk vi ikke lov å bruke skolens bibliotek og låne bøker. Vi fikk heller ikke være med på noen felles sammenkomster, ikke gymnastikk, og det var store diskusjoner om hvor vidt vi kunne være med på svømming. Vi fikk ikke være sammen med de andre barna utenfor skoletid, så det at vi fikk gå på en offentlig skole var noe som reddet meg. De bånd jeg dengang knyttet til de andre barna, er bånd som i dag er uløselige. For meg var det en livsnødvendighet å være sammen med «de ute i verden» og min erfaring var at det i verden var varmt, mens det i menigheten var kaldt. Mange har spurt meg om det ikke fantes lyspunkter i min barndom. Joda det gjorde det. Men jeg visste så inderlig vel at lyspunktene ikke varte. Jeg var alltid redd. Redd for dommens dag, redd for evig fortapelse. Redd for å evig brenne i helvete. Og redd min far. Bare redd. Jeg har nylig fått lese en brev datert 1995, som menighetens forstander sendte til en av mine venninner. Her skriver han om meg: "Når det gjelder det jeg kunne berette om Solfryds oppførsel, så har det faktisk ingenting med kjærester og festing å gjøre. Det er nok et faktum at verken du eller jeg kjenner historien fullstendig. Hvordan har feks Solfryd behandlet sine egen mann og sine barn? Mange av dem som levde nært tilknyttet Solfryd kan berette om rystende adferd overfor foreldrene." Ja, jeg var nok et barn som ikke lot seg temme. Og ja, jeg var en opprørsk tenåring som festet, røykte og drakk, hørte på forbudt musikk og fant på sprell. 16 år gamle gikk jeg og "Ingrid" på vår siste gudstjeneste hos Guds menighet i Ørsnes. Vi reiste oss midt under forstanderens sedvanlige tordentale og gikk ut døra, og vendte oss aldri tilbake. Vi forsvant ut i den store verden, til Svolvær der jeg traff min første ektemann, som ble en reddende havn for meg. Og ja, det stemmer også at jeg forlot verdens snilleste mann. Det blåste en orkan inni meg, og det gikk ut over de som sto meg nærmest. Jeg er 65 år nå, det er lenge siden alt dette skjedde, men likevel så renner tårene når jeg skriver dette. For jeg sørger over en tapt barndom. Og jeg sørger over at Guds Menighet stadig holder mennesker i sitt jerngrep. Alle overgrepssakene som jeg har fått høre om i ettertid, det knuser mitt hjerte at de stadig ønsker å ordne opp i dette internt og ikke anmelder til politiet. Jeg fikk nylig høre at en av de verste overgriperne nå har daglig kontakt med barn i en sårbar situasjon. Hva er i veien med en menighet som ikke forstår at de må beskytte barn mot overgrep ved å anmelde dette? Jeg er likevel glad for at jeg har "stått han av" som vi sier nordpå, at jeg takket være min egen styrke og de flotte menneskene jeg har truffet på min vandring har klart meg mot alle odds. Ikke minst vil jeg takke min elskede Einar, min døtre og flotte barnebarn som lærer meg å leke. På en måte blir det som å ta tilbake en tapt barndom. Solfryd Jeg har faktisk følelser jeg også. Tro det eller ei. Alle mennesker har følelser, uansett opprinnelse, kultur, oppvekst eller religion. Dette er noe så godt som alle mennesker verden over skjønner og godtar, og som de også viser ovenfor de menneskene de møter, enten de kjenner dem eller ikke.
Mange av disse var mine nære venner, venner som til tider hadde det fryktelig vondt, og som jeg var der for, og hjalp og trøstet da de hadde psykisk vondt i perioder. Jeg var (og er fortsatt) inderlig glad i disse, og de var også glad i meg og støttet meg da jeg hadde det tøft. Disse ba meg huske at de er glad i meg.
Men når jeg treffer på enkelte av disse nå, blir jeg fullstendig oversett. De sier ikke hei, de smiler ikke, de ser ikke på meg engang. Jeg føler meg som luft, som ett spøkelse. Jeg blir nærmest behandlet som om jeg skulle vært en kriminell og farlig person, en som har gjort noe forferdelig grusomt og ulovlig. Vet de at jeg er i nærheten av dem, vil de likevel ikke se direkte på meg, og blikkene deres viser usikkerhet, sorg, sinne eller hat. Jeg har faktisk ikke gjort noe galt. Ingen verdens ting. Det eneste jeg gjorde var å være uenig med enkelte læresetninger, og å stå for det. That´s it. Der har du min “forbrytelse”. I motsetning til mange andre Jehovas Vitner, har jeg IKKE vært utro mot min ektemann, IKKE flørtet med andre menn, eller prøvd å stjele noen andres menn. Jeg har IKKE drukket meg sanseløst drita og gjort alvorlige umoralske ting. Jeg har IKKE løyet, jeg har derimot alltid vært hundre prosent ærlig. Jeg har heller ikke drept noen, mishandlet noen, voldtatt eller plyndret noen, og jeg har ikke tilbedt noen andre guder enn den ene og samme Gud jeg alltid har trodd på. Jeg har til og med klart å holde meg unna røyken, i alle år som ett JV, enda jeg har kjent suuuuget etter den i alle år siden jeg sluttet (glad for dét). Men likevel blir jeg (og min venninne, og MANGE andre eks-JV´s verden over) behandlet VÆRRE, -og mer ukjærlig, enn hvordan mange av disse menneskene med dobbeltmoral blir behandlet. (Jeg sier ikke at ALLE JV´er lever i dobbeltmoral. Mesteparten er helhjertede og gode mennesker, og det er sant at alle mennesker kan gjøre feil. Jeg har også gjort dumme ting.) Mange av de som faktisk har gjort noen av disse umoralske tingene, enda de (i noen tilfeller) gjorde det på de mest utspekulerte og planlagte måtene, blir likevel støttet og oppmuntret, godt mottatt og behandlet høflig og vennlig av alle “innenfor”, -og dette til og med mens det er KJENT at de faktisk gjør noe galt. Det er ikke logisk at slike som meg blir ignorert. Hadde jeg for eksempel vært utro mot mannen min, eller vært voldelig mot noen, og blitt utstøtt og hatet for dét, hadde jeg kunnet vise forståelse. Jeg hadde tatt imot min straff, og sonet den. Men at slike helhjertede, ærlige og oppriktige jenter som min venninne og jeg (høres nesten ut som selvskryt ja) blir oversett og ignorert, selv av egen familie, er IKKE moralsk riktig. Det er ikke logisk, det er IKKE naturlig, og det er veldig, veldig ukjærlig. Det er ikke ubetinget kjærlighet. -Det er maktmisbruk. Se for deg at du har vært uenig med en person om noe, eller at du kanskje av en eller annen grunn fornærmet han/henne på en eller annen måte. Det er ikke sikkert at du i det hele tatt gjorde eller sa noe som helst galt. Hvis denne personen som konsekvens velger å overse deg fullstendig, og ignorere deg helt,- helt til du kommer krypende tilbake og ber om unnskyldning, trass i at du muligens IKKE har gjort noe galt,- da har han/hun brukt maktmisbruk for å presse deg tilbake dit han/hun ville ha deg. (Dette er ikke mine ord, men psykologers og pedagogers ord.) Flere av de som nå overser meg, var (og er) enige i at den slags framgangsmåte er maktmisbruk, og en meget uetisk, ubibelsk og uriktig handle- og væremåte. Men hva er det de selv gjør nå? De gjør akkurat det samme. De utøver maktmisbruk på meg og alle andre “frafalne”, og det (forhåpentligvis) uten å se og skjønne det selv. Det som er enda mere ulogisk er at disse menneskene, som sier de er så glad i meg, men likevel ignorerer meg, også sier at de har en “egen fri vilje”. Men sannheten er at de IKKE har en egen fri vilje. Spør man noen av dem hvorfor de ikke har kontakt med med slike som meg lenger, svarer de at de ikke har noe valg, at det er slik det skal være, og at det er dét organisasjonen krever av dem. Men ingen mennesker velger av egen fri vilje å kutte all kontakt med nære familiemedlemmer eller venner de har kjent lenge eller hele livet, sånn helt uten videre, -uansett hva det skulle måtte gjelde. Disse velger å ignorere meg fordi organisasjonen nekter dem det. De får rett og slett IKKE LOV TIL å ha kontakt med meg lenger. Så hvor er da den frie viljen de selv sier at de har? De sier de respekterer “de verdslige” (alle de som ikke er JV) og at de ikke dømmer dem, for man “må jo få ha en egen fri vilje”, -men de viser det helt motsatte når en person velger å trekke seg ut. Hvor er respekten? Hvor er respekten for den “frie viljen” alle mennesker innehar? Jeg har vært borti tilfeller der enkelte har mistet “privilegiene sine” som følge av at de har vært i samme selskap som en utstøtt, eller en som har trekt seg. I noen av disse tilfellene hadde de ikke engang snakket med den “utstøtte”. Så ikke bare forbyr organisasjonen sine medlemmer å være sammen med “slike”, men de skremmer dem også på plass med (noe bortgjemte) trusler/sanksjoner. Dette er bare enda en måte å bruke maktmisbruk på, spør du meg. Ingen ønsker å bli straffet. Ingen ønsker å gå mot mengden, eller å bli ydmyket som konsekvens at at de har gjort nettopp dét. Ingen ønsker å bli utstøtt og miste alle sine venner og familie. Så de velger den letteste veien, og velger å ignorere den de sier de er “glad i”. Og da med sorg, sinne, eller hat i blikket. Fordi jeg er gla i mange av de som velger å ignorere meg, må jeg bare respektere deres handling og beslutning, men det betyr ikke at jeg syns det er GREIT at min gode venninne, og jeg selv, skal bli behandlet på den måten. Vi har faktisk følelser vi også, og den måten de oppfører seg på er faktisk VELDIG sårende for oss! Vi er fortsatt de samme gode, snille jentene som de var gla i og roste så mye, -vi har ikke forandret oss noe som helst! Vi har bare modig stått for det vi tror på, og vært ærlige om det. Jehovas Vitners organisasjon skryter av at over halvparten av de som trekker seg eller blir ustøtte, kommer tilbake. Men jeg spør, -er det så fryktelig rart? Mange av disse, meg selv inkludert, er oppvokst innefor dette lukkede miljøet, og har dermed som regel ikke omgang med noen andre venner eller familie enn de som er Jehovas Vitner. Grunnen til at man blir anbefalt å omgåes kun trosfeller, er den at alle andre er “dårlig omgang” og kan være farlig for ens moralske og religiøse personlighet (“trosfeller” vil si “kun JV”. Det hjelper ikke om du er kristen og tror på samme Gud, for i deres øyne er ikke din tro gyldig med mindre du tror akkurat det samme som dem selv). Når noen da trekker seg eller blir utstøtt, og plutselig havner på “utsiden”, står de der totalt venneløs, gjerne med familiemedlemmer som unngår dem, overser dem og dømmer de nedenom og hjem. En slik respons/straff blir rett og slett en VOLDSOMT stor psykisk belastning for de fleste. Reaksjonene er mange. Her er noen av de jeg har sett: 1) De freaker ut og begynner å leve ett hardt og utagerende liv, siden de nå tror at de ikke har noe håp lenger og uansett er dødsdømte (for det er jo det de blir fortalt når de melder seg ut. Velger du vekk “Jehovas Organsiasjon”, er du ikke lenger noe verdt for Jehova, -for da har du valgt Satan selv, og vil miste livet i Harmageddon). 2) De sliter vanvittig psykisk resten av livet, med store depresjoner og voldsom dødsangst. Mange går jevnlig til psykologer og psykiatrere for å få hjelp til å leve ett normalt liv. Er de heldige, klarer de å få ett greit liv etterhvert. 3) Noen tar selvmord. (Jeg har lest utallige steder at “selvmordsstatistikken er høyest blant Jehovas Vitner”, men siden jeg ikke har noe konkret å vise til her og nå, skal jeg ikke si at det ER slik. Men jeg tviler ikke ett sekund på at det jeg har lest er sant, og det av mange grunner). Enkelte forsøker også å begå selvmord mens de fortsatt er Jehovas Vitner (jeg kunne fortalt om slike hendelser også..), og noen lykkes (heldigvis ingen jeg har kjent..). 4) De velger å komme tilbake, slik at de kan få være sammen med familien sin igjen, og samtidig få tilbake vennene sine og oppnå den kjærlighet og beundring de en gang hadde. Om den egentlige hensiktet ved å melde seg inn igjen, kun var for å få ha kontakten med sine tidligere relasjoner, så behøver de ikke å være spesielt deltakende, -det viktigste er jo at de ermedlem. Mange av de som da kommer tilbake, mener fortsatt noe annet, men tør ikke å si det, for de vet hva konsekvensene blir, -og sjansen for at de vil takle konsekvensene psykisk, er ganske liten. Den mest sjeldne reaksjonen ser ut til å være: 5) Å lage seg ett nytt liv med nye venner på utsiden, og å klare å leve videre uten altfor store påkjenninger, -forhåpentligvis med så lite bitterhet som mulig. (Jeg føler at jeg hører med i denne kategorien, men jeg jobber stadig med å presse bitterheten litt tilbake. Og er dét så rart da..? Man blir bitter når man blir oversett som om man er en verdiløs dritt.) Selvfølgelig er det også noen som: 6) blir utstøtte fordi de har gjort noe “galt”, og ønsker oppriktig å komme tilbake. Disse kommer tilbake med stor glede og sterk tro. Bra for dem. Det viktigste er jo å følge sin tro og samvittighet, og så lenge de går i DEN retningen, møter de velvilje og støtte fra sine trosfeller. 7) Noen av de som trekker seg ut eller har blitt utstøtte, ender opp med å bli sterke “motstandere” av Jehovas Vitners organisasjon, -og nærmest vier sitt liv til å motarbeide dem. (NEI, jeg har ikke tenkt å bli en av dem, men jeg velger å benytte meg av min ytringsfrihet og snakke om det som plager meg, akkurat nå, i skrivende stund. Skulle noen ønske å kalle meg en “motstander”, kan jeg si meg enig i at jeg iallefall er motstander av maktmisbrukt, og mangel på egen fri vilje.) Det virker som om at de fleste tror at min beslutning om å trekke meg, kun var en en dum og impulsiv, lite gjennomtenkt ADHD-handling som jeg gjorde helt ut av det blå, sånn helt plutselig. Jeg har blitt beskylt for å være forvirret, -og andre tenkende og medtroende personer jeg er glad i, har fått skylden for å skulle ha påvirket eller hjernevasket meg i den retningen jeg nå har gått. For alt jeg vet, får jeg vel også skylden for hva visse andre kan ha valgt å gjøre. Unnskyld meg, men hva er det egentlig disse tror at jeg er? De samme personene som alltid roste meg for å være så gjennomtenkt og reflekterende, så smart, klok og kunnskapsrik, sitter nå å kaller meg for forvirret og dum, blind og uten evne til å tenke selv..? Det er utrolig frekt å insinuere at jeg ikke har egen tankegang! Men det er jo det de er vant til; -man skal helst ikke tenke selv, -man skal bare være føyelig ovenfor organisasjonen og tillitsfullt godta alt de skulle finne på å skrive i bladene de utgir. Såklart jeg da blir “forvirret” og dum i deres øyne, for det er jo livsfarlig å tenke selv, eller å mene noe annet enn det som står skrevet i publikasjonene. Jeg har også blitt beskyldt for å skulle “starte min egen sekt”. Hjelpes… Det finnes da tusenvis av andre trossamfunn der ute, hvorav noen av dem tror på det jeg nå tror på, så hvorfor i all verden skulle jeg ha noe ønske å gjøre noe slikt? Jeg er overrasket over å se at mange andre kristne faktisk har samme tankene og troen som meg selv. Tro det eller ei, men jeg brukte faktisk ett helt år til å tenke gjennom dette her. Og før dét hadde jeg gått en ytterligere stund (kanskje halvannet år eller så) med tanker og følelser om at ting jeg lærte ikke harmonerte med det jeg leste i Bibelen. Det var ofte jeg satt på møtene og reagerte på ting som ble sagt, nye bestemmelser som tredde i kraft (spes. den nye angående blodoverføring), og hvordan ting ble håndtert, -men jeg valgte å “sitte det ut”. År 2009 var for meg det VERSTE ÅRET JEG NOENSINNE HAR MÅTTET GJENNOMLEVE. Jeg har slitt med alvorlige depresjoner. Så og si alle nettene mine var søvnløse, jeg har hatt tendenser til utmattelsessyndromet ME (jeg har vært så psykisk nedbrutt at kroppen sviktet helt over lange tider), jeg har grått til jeg ikke hadde mere tårer igjen, og jeg har hatt en menneskefrykt uten like. Jeg har også vært svimmel og kvalm så og si hver eneste dag i snart ett helt år, og som følge av enkelte situasjoner kunne jeg reagere med å fryse så voldsomt at jeg har hakket tenner, enda jeg i utgangspunktet satt i ett varmt rom og slettes ikke frøs. Jeg hakket tenner og skalv selv under min store dun-dobbeltdyne! Jeg har hatt alvorlig angst, masse hjertebank, og det har hendt beina bare har sviktet under meg. Hvorfor alt dette? Jeg legger ikke all skyld på organisasjonen, for psyken min led under vår dårlige økonomi, og også vonde ting fra fortiden som jeg ennå ikke har klart å bearbeide, -men det verste og mest vanskelige jeg hadde å slite med var at jeg visste at om jeg så mye som nevnte én liten uoverstemmende ting av det jeg hadde oppdaget, omså i all fortrolighet ovenfor en av mine venner, ville en liten “bekymringsmelding” resultert i at jeg ville blitt tuppa på trynet ut av hele samfunnet etter noen advarsler som jeg såklart ikke hadde lystret (så lenge de ikke hadde stemt med Bibelen såklart. Men det hadde de ikke gjort i denne sammenhengen.). Da jeg begynte å innse at det rette ville være å trekke seg, måtte jeg slite med skrekken for å skuffe alle, miste alle, bli sett ned på og dømt av alle, og jeg måtte også bearbeide tankene mine rundt hva alle andre kom til å tenke, føle og tro angående meg. Sansynligheten for at folk ville tro at jeg hadde gjort noe “galt” var (og er) veldig stor, og jeg visse også at det kom til å bli endel “snakk”. Jeg måtte gjenvinne min tro og tillitt, jeg måtte få tilbake livsvilje og livsgnist, jeg måtte bli trygg på at jeg fortsatt hadde ett håp og en mening med livet, og at jeg og mine barn ikke var dømt til døden. Slikt er ikke gjort over natten, og det måtte skje i skjul slik at ingen kunne hindre meg med sine “bekymringer og tilrettevisninger”. Det at prosessen var så “hemmelig” gjorde dessuten at jeg gikk med en sterk skyldfølelse av å “føre folk bak lyset”. Det har vært ett psykisk blodslit uten sidestykke. De dagene jeg endelig hadde det bra for en liten stund, var jeg redd for å vise noen at jeg var glad og hadde en god dag, -for da kunne de raskt trekke slutningen at jeg da var i så god form og hadde så bra psyke at jeg såklart også var i stand til å komme på møtene eller delta på andre måter. (Dette med psyke er blitt mere forstått med tidene, men det kan fortsatt være vanskelig for folk å ha tilitt til at du sliter så sterkt som du sier at du gjør. De kan lett velge å tro at du er lat i stedet.) Da jeg sa “jeg klarer ikke dette stessende livet lenger jeg..” fikk jeg bare høre at “joda, det gjør du, bare vent å se. Du må bare komme igang igjen.”. (Sagt med en helhjertet medfølese såklart.) 20.april 2010 endret det seg drastisk for meg. Fra og med den dagen, da det var blitt opplyst at jeg hadde trukket meg ut av Jehovas Vitners organisasjon, hørte jeg ikke lenger fra noen av mine venner og bekjente. Skulle jeg være lettet eller trist? Det var GODT å få det selve avgjørelsen opplyst, avgjort og gjennomført. Jeg følte meg med ett så FRI, sterk, modig, og lykkelig! Og det gjør jeg fortsatt! Jeg har det faktisk bedre nå enn jeg har hatt det på minst to år! Jeg er ikke lenger svimmel og kvalm (med mindre jeg får en uhyggelig overraskelse i posten da såklart, da kommer mye av de psykiske plagene tilbake), og jeg kjenner at energien er på vei tilbake. Og jeg ER modig, for bare se hva jeg har gjort! Jeg har gått MOT hele mengden, gått MOT alle jeg kjente med full viten om at jeg kom til å skuffe dem. Jeg har stått for det jeg tror på, og åpent og ærlig erklært det. Samtidig har jeg tatt på meg den store sorgen det var å miste alle vennene jeg hadde, og noe familie samtidig. Dét er mere enn hva mange av Vitnene tør, for jeg vet at det er flere som tenker slik som meg (eller noe lignende), -noen av dem har til og med innrømmet det for meg etterhvert som jeg fortalte om mitt valg. Men de erkjenner samtidig at de ville tape så altfor mye om de hadde fortalt folk hva de tenker på. Det er jo slik det er, dessverre. Men jeg forstår de godt og takker for den respekten de har vist meg. Selv om jeg har det utrolig bra etter å ha trukket meg, så må jeg bare si, at de dagene jeg treffer på noen av de jeg hadde som venner da jeg var ett JV, folk som sa de var gla i meg og likte meg “for den jeg var”, -og blir fullstendig ignorert som jeg er en ånd eller bare luft, -da får jeg også vondt. Tro det eller ei. Det er ikke bare de som har det vondt. Men jeg har vel den “fordel” at jeg har sørget meg ferdig, -gjennom ett helt år. Det betyr ikke at jeg ikke savner dem, for det GJØR jeg, men jeg har rett og slett ikke noen tårer igjen, og klarer derfor heller ikke å stå der å vise sorg, skam, og smerte, når jeg nå har det så godt og bra med meg selv. Selv om jeg (som ett tidligere JV) har handlet på akkurat samme måten selv, faktisk mot min egen bror, min egen far, og også en venninne en gang for lenge siden, -og dermed skjønner tankegangen og handlingen til de som velger å behandle meg slik, føles det hele nå så falskt, unaturlig, og skammelig ekkelt. Min naturlige reaksjon når jeg ser en av mine tidligere venner vil være å smile, si hei og gi de en klem, men deres stive og avvisende holdning får meg til å FØLE at de syns jeg burde føle meg som en liten og verdiløs dritt. Jeg tror ikke at det er dét de ønsker at jeg skal føle, men det føles som om at det er dét de ønsker at jeg skal føle. Skjønner? Når de da overser meg slik; -hvor verdifulle blir da ordene “husk at jeg er veldig glad i deg..”…? Når man er glad i noen, venner eller familie, så elsker man den personen UBETINGET. Uansett hva den andre personen tenker, føler eller mener, så er man gla i den personen, og respekterer han/henne som den personen han eller hun er, -akkurat slik Gud selv gjør det. Ifølge Bibelen elsker han oss usle mennesker uansett hvor mye vi til tider skuffer han. (Han VET til og med at vi kommer til å skuffe han, og ofret derfor sin sønn for oss.) Så selv om jeg skuffet mine venner og bekjente ved å velge å tro noe annet, og dermed trekke meg ut, burde de fortsatt respektere og elske meg for den person jeg er. Mens jeg var ett Jehovas Vitne, hadde jeg selv en venninne som var ateist. Jeg hadde også en venninne som valgte å kalle seg selv for “heks” (ingen magi eller spiritisme der i gården, selv om det kan høres slik ut). Det har hendt, og hender fortsatt at vi diskuterer våre trosretninger litt, og vi er helt klart uenige i enkelte ting, -men vi har alltid repektert hverandre for hverandres meninger, og vært like glade i hverandre uansett. Disse, og flere andre “ikketroende”, har alltid vært der for meg, -og det setter jeg så enormt mye pris på! Men nå blir jeg behandlet som om jeg skulle vært DØD, av de som tror på den samme guden som jeg selv tror på. Hvor lite logisk er vel det…? Det er så ulogisk at det ikke kan støttes av Bibelen engang. Jehovas Vitner henviser til 1 Kor 5: 9-11 og 1.kor 6: 9-10 for å vise hvem som skal utstøtes og bli behandlet som utstøtte, men jeg har ikke gjort NOE av det som nevnes her. Det står for den saks skyld heller ikke noe som helst om at man skal utstøte og ignorere de fullstendig slik som det blir gjort i praksis av organisasjonen. (Det nevnes derimot at man ikke skal omgåes med “slike”, og dét er derimot en logisk tankegang for selv “ikketroende”. De fleste ønsker f eks ikke å omgåes, eller spise sammen med en som har vært utro mot en bekjent man er glad i, eller noen som f eks har dolket ens venn i ryggen.) De sier jeg har “valgt Satan” siden jeg valgte vekk “Jehovas organisasjon”, men Bibelen viser helt klart noe HELT annet. (Jeg kunne ha skrevet mange sider om dette, men siden jeg av erfaring er sikker på at nesten ingen av de som er JV kommer til å sjekke mine henvisninger til Bibelen for å se om det stemmer, gidder jeg heller ikke å ta meg bryet med å skrive om det. Skulle det derimot være noe interesse for ett slikt svar, -feel free to ask.) Hvem er DE til å dømme meg? De kan ikke se min hjertetilstand eller granske min tro, og de har ingen rett til å gjøre seg opp noen meninger rundt dette. Det er ikke de som skal dømme meg til syvende og sist, -det er en helt annens oppgave. Men likevel motsier de meg, påstår at jeg lyver, eller sier at jeg bare er forvirret når jeg forklarer at jeg tror på den samme Gud som de selv. Samtidig dømmer de venninna mi og meg nedenom og hjem, med sin sterke overbevisning om at vi nå er blant ”de urettferdige”. De tror rett og slett at vi kommer til å dø i Harmageddon, -og våre barn med oss. (Også temmelig selvmotsigende, i og med at de selv sier at det skal finnes oppstandelse for “både de urettferdige og rettferdige”, og at alle får en ny sjans i “tusenårsriket”). (Det skal nevnes at jeg HAR møtt respekt fra mange forskjellige også, og det er jeg utrolig takknemlig for. Disse har tatt min avgjørelse på en veldig fair og grei måte, og ønsket meg lykke til videre i livet. Men de har fortsatt ingen kontakt med meg, med unntak av ett par personer som har kontaktet meg i all hemmelighet.). Man kan lure på hva slags avslørende hemmeligheter det er jeg har kommet over, siden jeg nå er så farlig at jeg må unngåes for enhver pris av alle og enhver. Man kan også lure på hvor dårlig selvkontroll de må tror at de selv har, siden de tror jeg ville hatt så vanvittig dårlig innflytelse på dem. Selv har jeg vært masse sammen med både “ateisten” og “heksa”, ja til og med “bitcha” (hehe), uten å ha mistet noe som helst av min egen tro og samvittighet, -og jeg har samtidig klart å bevare mine gode holdninger og oppførsel. Man kan også spørre seg selv om hva det er organisasjonen føler at de må skjule, siden de forbyr sine medlemmer i å ha samvær med “frafalne”. Selvfølgelig ønsker de ikke at medlemmene skal få innblikk i historien bak organisasjonen, historien om alle feiltakelsene de har tatt og fortsatt tar (men ikke ønsker å innrømme), deres sporadiske vranglære (som jeg heldigvis har oppdaget), og deres måte å nappe skriftsteder ut av sammenhengen på. Selvfølgelig ønsker de ikke at medlemmene skal miste skylappene de har for øynene, for hadde dét skjedd, hadde de med ett kunnet se helt klart at slike ting som å for eksempel overse sine egne familiemedlemmer eller venner totalt, kun fordi de tror på noe LITT annerledes enn dem selv, er en helt gal handlemåte, både ifølge Bibelen og ifølge menneskers etiske og moralske prinsipper. Det er ukjærlig, dømmende og ukristent. Det er maktmisbruk. Joda, jeg valgte SELV å TREKKE MEG, men husk at jeg trakk meg fra ORGANISASJONEN. Jeg har ikke “valgt vekk” noen av mine venner eller familie selv om de kanskje kan velge å se slik på det. Jeg er fortsatt her, og jeg står med åpne armer og mange klemmer på lur om de skulle finne på å stikke en tur innom. Men jeg holder meg unna fordi de så klart og åpenlyst viser at de ikke lenger ønsker kontakt med meg. Men jeg kan love at om de hadde vært hyggelige mot meg og sagt “hei” tilbake, hadde jeg ikke pushet meg videre til å lage en samtale av respekt for deres valg. Men litt normal høflighet syns jeg at de kan vise. Isteden for å dømme og kritisere meg, burde mine tidligere JV-venner og familie heller stille seg dette spørsmålet: “Hva var det egentlig hun fant ut? Hva er det hun nå tror på?”, også burde de vise tilitt til at jeg taler sant når jeg sier at jeg TROR, -og lese brevet jeg sendte dem. De burde også faktisk undersøke det jeg har skrevet litt mere grundig med en dæsj godvilje. (Tusen takk til dere som gjorde det!) Som mine venner, SKYLDER de meg såpass. Det er alltid flere sider av en sak, og de fleste menneskervet det og ønsker også som regel å ha sjansen til å se de forskjellige sidene av en og samme sak, -nettopp for å danne seg ett helhetsbilde, og en egen mening om det. Men som en “frafallen” har man “mistet sin rett” til å forklare sin side av saken. Veldig få ønsker å lese, høre, eller prøve å forstå. De kan også bli frarådet å gjøre nettopp dét. Men hør meg; de skylder en frafallen venn/familiemedlem såpass. Spesielt når de sier til dem: “husk at jeg er veldig glad i deg.” De burde også tenke: “Det må virkelig ha vært noe veldig viktig, stort, og interessant hun oppdaget, siden hun gjorde noe så vanskelig som å ta FARVEL med alle sine venner og familie. Det må jammen være noe HELT spesielt, siden hun hadde MOTET til å gå mot strømmen.” (Tro meg, det ER interessant det jeg har funnet ut! Jeg prøvde å nevne noe av det for folk, men det var slettes ikke alt.) Merkelig nok har jeg derimot fått høre: “Det er lettere å gå, enn å bli.” Det har også blitt brukt en “lignelse” der jeg er blant de som har “hoppet av på neste stasjon”. Hvis en slik lignelse skal få mening, kan jeg svare: “Javel, jeg hoppet av “toget” dere satt på. Men det er kun fordi jeg ønsket å ta ett lite tog-bytte, -og dermed kjøre mere komfortabelt og raskere fram til samme endestasjonen som dere.” Prøv å gå selv du, om du er ett Jehovas Vitne. Jeg kan love deg at det er det mest vanskelige du noensinne kan få deg til å gjøre! De fleste tør ikke tenke tanken engang, og de tør iallefall ikke å prøve. Det er lettere å BLI innenfor og følge strømmen, enn å bryte ut av den, -når man vet hva konsekvensene blir. Hvis du som nå leser dette her, er ett Jehovas Vitne, -vær så snill å ta til deg disse rådene: 1) Les Bibelen på egenhånd og se på SAMMENHENGEN i det du leser der. Tillat deg selv å reflektere over det du leser, tenk fritt og BE om hjelp til å forstå, og ha TILLITT til at du vil få den hjelpen du trenger, selv om du er alene der og da. 2) UNDERSØK de skriftstedene du får servert, og se de i SAMMENHENG med det kapittelet de står i. Du vil se at mange av skriftstedene er nappet ut av den sammenhengen de opprinnelig ble skrevet i, til fordel for den tanken og de reglene organisasjonen ønsker å presisere/fremme. (Eks: ER det noe grunnlag bak at JV´s ikke får feire fødselsdager? Skal man virkelig ikke ha kontakt med frafalne, trass i at de i noen tilfeller kan være av nær familie? ER det bare 144 000 som skal til himmelen? ER det virkelig slik at det er KUN Jehovas Vitner som har håp om evig liv? ER det virkelig slik at det er kun Jehovas Vitner som er Guds Folk/Guds Barn? Hvorfor bruker ikke andre kristne Guds navn like flittig som Jehovas Vitner? Hvorfor viser andre kristne Jesus så mye oppmerksomhet og ære, og litt “mindre fokus” på Gud?) Ser man på den hele og totale sammenhengen i enhver anledning, vil man bli overrasket over hva man “ser” og forstår mens man leser. For meg har det vært befriende, -tro meg! Jeg er ikke lenger redd for mitt og mine barns liv. Jeg har mere tillitt til andre mennesker (de JV´s velger å kalle “de verdslige”) og jeg har erfart at stort sett alle av disse er superkjærlige og omtenksomme folk. Mange har tatt meg til seg, støttet meg og hjulpet meg, enda de ikke kjente meg engang. Det er faktisk lettere å prate om sitt eget livssyn med folk “utenfor”, for de kommer ikke med innøvde fraser og “har svar på alt” hele tiden. De kan være voldsomt uenige, men de gir ikke utløp for sine uenigheter, og prøver ikke å presse sine meninger på meg. De ser heller ut til å reflektere over det andre sier, og spør mange spørsmål for å finne ut mere om hva det er jeg tror, og hvordan jeg tenker. De kommer med sine tanker og meninger, uten å presisere at “SÅNN er det! Jeg har rett og du tar feil.” Det er en gjensidig respekt, -og dermed også lettere å være åpen ovenfor hverandre om hva man tenker, tror og mener. Jeg behøver ikke lenger å være redd for å “vekke anstøt” hos noen av mine venner, for jeg vet at de vil respektere mine meninger, og fortsatt være der for meg, trass i at de kan være uenige med meg. Sånn sett kan det være “like greit” at man ikke lenger har kontakt med Jehovas Vitnene.. For det er dessverre slik at de fleste Jehovas Vitner man prater med ikke viser denne respekten ovenfor en, -om man er uenig med dem. De kan være tankefulle og spørrende om de kommer på døren til deg, og vise personlig interesse, men likevel forteller de deg “hva som er rett” og hevder at de har “sannheten”. Er du ett døpt vitne og har andre meninger, blir du “tilrettevist”. Velger du å trekke deg, får du høre at du er forvirret, at du har valgt Satans side, at du ikke lenger er ett av Guds Folk, at du kommer til å dø i Harmageddon, -og de nekter å høre på deg om du prøver å forklare deg. Hvor er den frie viljen? Hvor er respekten? Ikke misforstå meg, -jeg hadde det lenge GODT som ett Jehovas Vitne, og mange har det faktisk ganske bra der de er. Men det innebærer at man er en føyelig person, med en fullstendig og urokkelig tilitt til at den lille gruppen ufullkomne mennesker som sitter på “toppen” i Brooklyn´s hovedkontor og styrer hele organisasjonen, -som IKKE er direkte inspirert av Gud (de innrømmer det selv i den digre grønne boken), kan servere deg “mat i rette tid”, som er fullstendig korrekt til enhver tid. Når man viser en slik tilitt til mennesker, er det heller ikke noe problem å glede seg over “den åndelige føde” en får, og det “broderskapet” Jehovas Vitner har verden over. Er man en person med en slik fullstendig tilitt til mennesker, er det også veldig godt å føle den “trygghet” og det “samhold” man har når man er med i ett slikt samfunn. Man har alltid klare retningslinjer å følge, og man mottar sanksjoner og belønninger alt ettersom hvordan man oppfører seg og hvor “bra” man presterer i sin menighet. Er det noe man ikke skjønner, eller noe man trenger ett svar på, kan man bare spørre en av de eldste i menigheten om hjelp, og få ett svar som forhåpentlig viser hvaBibelen sier (dessverre blir svaret som regel ett resultat av det organisasjonen ønsker at du skal tro, uansett…). Men det er ufattelig mange jeg kjenner, som nærmest stresser seg selv ihjel, fordi de “må” på alle møtene, “må” gå så og så mange timer hver måned, “må” forberede seg til alle møtene, og ofre all sin tid i tjenesten, -samtidig som de har fulltidsjobber og kanskje overtid, skolebarn og oppfølging i så måte, osv osv.. Mange tror oppriktig at hvis de ikke gjør alle disse handlingene, er de ikke lenger verdifull i Guds øyne. Så mange Jehovas Vitner sliter med utmattelsessyndromet ME, at sykdommen i Sverige blir kalt “JehovasVitne-syndromet”. Selv led jeg lenge med stressangst så sterk at jeg hadde alvorlige pusteproblemer, fordi jeg hele tiden prøvde å være overalt med mine to små barn på drass, og likevel følte at jeg aldri klarte å gjøre NOK. (Husk igjen at det varflere ting som plaget min psyke, men igjen slet dette mest på meg.) De tror hele tiden at Harmageddon er “rett rundt svingen”, og mesteparten velger derfor å ikke satse på høyere utdanninger og karriere. De blir faktisk frarådet å satse på slikt. Derfor er det utrolig mange som cruiser gjennom livet med ett arbeid de nøvendigvis ikke liker, -både fordi de da mangler utdannelsen de trenger for å få drømmejobben, eller fordi de uansett ikke skal ha den jobben “så lenge”. Min egen far ønsket for eksempel å bli teknisk tegner, men fikk ikke lov til å ta utdannelse, og måtte dermed ta til takke med stillinger som blant annet søppelmann og containersjafør, -noe som endte opp med at han ødela sin egen helse. (Alle regler uten unntak; det er heldigvis vanlig at ungdommen tar utdannelse på videregående skole, men det er fortsatt mere unormalt at noen tar høyere utdannelse deretter.) Det er normalt å “sette livet på vent”, for man har uansett “all evighet” med “evig liv i Paradis” framfor seg, hvor man skal få reise jorden rundt, lære seg å spille instrumentet man liker, danse osv. (Heldigvis er det likevel mange som reiser mye og opplever verden). Jeg har kjent diverse ektepar som til og med har ønsket å la være med å få barn, før i Paradiset. Det er helt forferdelig å se at enkelte folk er villig til å valse gjennom livet uten barn og barnebarn, trass i at de elsker barn.. Jeg kunne aldri tenkt meg ett liv uten. Jeg er så glad for at de fleste får barn! =) Det kan høres rart ut, men jeg syns SYND på de som velger å overse meg. De lever i frykt for sine egne, og sine barns liv. De lar en menneskelagd organisasjon få styre så godt som alt i livet sitt (uten at de skjønner det), og stresser samtidig livet av seg for å oppnå en frelse (gjennom gjerninger) som de allerede har fått gjennom Jesu offer. De går og tror åpent og oppriktig at familiemedlemmer og venner som har valgt å trekke seg, eller blitt utstøtt av en eller annen grunn, ikke har noe håp om evig liv, og at de kommer til å dø i Harmageddon. De sørger over meg som om jeg skulle vært død. De overser meg selv om jeg ennå lever, og må samtidig gå å føle på at det er vanskelig for dem. De vet at det ikke er en normal folkeskikk, og skammer seg kanskje over det. (Jeg har vært en slik selv, så jeg vet hva jeg snakker om.) Hvordan forklarer jeg dette for mine barn? Hvordan forklarer jeg at deres tidligere lekekamerater ikke lenger kommer til å komme på besøk? Hvordan forklarer jeg at folk som tidligere stoppet og pratet med meg/oss, ga klemmer og smilte og var hyggelige, -nå overser meg helt fullstendig og bare går rett forbi uten å unne oss så mye som ett blikk? Man prøver å lære opp sine barn til å godta alle, og å være vennlige mot alle uansett kultur, tro og hudfarge, -men så skal jeg være nødt til å godta at en av mine beste venninner, og jeg selv, ikke blir behandlet slik, og samtidig forklare mine barn at det er “greit”, og at “sånn er det bare”…? Det er skummelt å se hvilken MAKT noen få mennesker på toppen av en organisasjon kan ha over menneskers liv. Bortimot 7 millioner er det vel nå, som føyer seg innunder denne religionen. “Hvordan kan du tro at hele SJU millioner tar feil?” spurte noen meg. Jeg lurer på hvordan den personen kan tro at hele 1/3-del av hele verden tar feil, -og at de skal dø..? “Hensikten” med å overse og ignorere meg fullstendig, er at jeg skal “angre og snu”, og “komme tilbake”. De håper jeg skal “savne deg jeg hadde”. De ser på handlingen som en “kjærlig handling” til mitt eget beste. Det var slik jeg selv så på det da jeg som ett Jehovas Vitne kuttet kontakten med min egen bror. Men jeg kan love deg at den teknikken ikke fungererte slik på ham, -og heller ikke på meg. Og det er ikke fordi vi ikke er ydmyke, eller blindet. Vi er bare mennesker som krever å bli behandlet med respekt. Jeg tiltrekkes mere av helhjertet kjærlighet, høflighet og en gjensidig respekt. Jeg bukker ikke lenger under for dømmende maktmisbruk. Elsk meg for den jeg er! Eller hat meg for min ærlighet. Det er ditt valg som ett menneske med “egen fri vilje”. "Marit" I Guds menighet, sekten jeg ble født inn i, brukes begrepet ”å stå i mot jeg-mannen” i forkynnelsen. Det fremstilles som et krav for å kunne være en rett-troende. Å–stå-i-mot-jeg-mannen betyr i klartekst å fornekte seg selv og sin person med tanker, følelser og drømmer. Fra jeg var moden nok til å forstå hva dette innebar, fremkalte det fysisk ubehag i meg hver gang lederne eller andre nevnte begrepet. Jeg kunne bare ikke godta å skulle leve et liv der jeg ikke kunne få være meg selv, derfor har jeg aldri sett for meg at jeg skulle leve livet mitt i menigheten. Da jeg var barn tenkte jeg at det bare var å bryte ut når jeg ble voksen og kunne bestemme selv. Etter hvert som jeg ble eldre forsto jeg jo at det ikke var så enkelt. Jeg brøt med menigheten da jeg var tjue. Da jeg endelig greide å få sekten og sektlivet på avstand var det en befrielse, men det ble en lang prosess. Guds menighet holder til i Lofoten, men jeg vokste opp et annet sted i landet. Det bodde få andre medlemmer fra GM der vi bodde, og ingen av dem hadde barn i skolealder. Heldigvis innså foreldrene mine at de var nødt til å la oss, broren min og meg, leke med andre barn selv om de ikke tilhørte menigheten. Dog hadde samværet sterke begrensninger. Vi fikk ikke være med vennene våre inn for å leke, eller være med på organiserte fritidsaktiviteter, bursdagsfeiringer eller tilstelninger i regi av skolen utenfor skoletid. Vi fikk heller ikke lov å gå ut for å leke om søndagene. Forklaringen var at vi i hvert fall burde klare oss uten verdslig selskap om søndagen! I tillegg var det jo forbudt å lese verdslig litteratur og høre på verdslig musikk. Foreldrene mine passet også nøye på å ha radioen slått av. De hørte stort sett på nyhetene og værmeldingen. Jeg kjedet meg mye i barndommen, og jeg skammet meg veldig over å være annerledes. Gjennom oppveksten undret jeg meg stadig over hvorfor foreldrene mine enten ble sinte eller forlegne når folk spurte dem om menigheten og troen deres. Var de flaue over sin egen tro? Hvordan kunne det henge sammen siden den var så altoppslukende for dem ellers? Jeg visste jo ikke den gangen at det ikke er vanlig blant kristne å tro at Jesus allerede er kommet tilbake til jorden, men det tror GM. Medlemmene tror at Jesus er kommet tilbake gjennom Aanen Reinertsen, grunnleggeren av menigheten. Reinertsen og hans tilhengere var ikke helt ukjente i hjembyen min, og han levnes liten ære i byens historie. Han bodde der en kort periode etter at han kom tilbake fra Amerika, og i løpet av denne perioden kom han i krangel med lokale prester og noen av landets biskoper. De anmeldte han for trusler og blasfemi. Omtrent samtidig ble han også anmeldt for utukt (seksuelle overgrep), polygami og barnemishandling av frafalne medlemmer. Han var innlagt på psykiatrisk sykehus i to perioder, på Gaustad asyl i Oslo og på Eg asyl i Kristiansand. Han ble til slutt kjent tilregnelig på Eg asyl og skulle stilles for retten for anklagene mot ham, men han døde før prosessen kom så langt. Dette var rundt 1890. Når GM blir konfrontert med disse opplysningene, svarer de i kjent stil at dette er oppspinn og forsøk på å sverte Reinertsen og Guds Menighet. Etter at jeg hadde lest historien om Reinertsen og hvordan menigheten ble grunnlagt, forsto jeg bedre hvorfor man ønsker å holde ”ideologien” hemmelig. Jeg vet ikke hvor mange av medlemmene som faktisk kjenner til denne delen av menighetens historie, for det er strengt forbudt å befatte seg med den og de menneskene som har gravd den fram. Jeg leste historien noen år etter at jeg brøt ut, og det ble et vendepunkt for meg. Mye av skyldfølelsen jeg hadde overfor foreldrene mine forsvant, rett og slett fordi jeg følte meg lurt. Jeg oppfattet at de ikke hadde giddet å sette seg inn i hva de faktisk trodde på og bare hadde godtatt det andre fortalte uten å stille spørsmål, for meg blir dette for enkelt. Etter hvert forsto jeg at foreldrene mine nok ikke har vært der at de var i stand til å stille kritiske spørsmål eller tenke selv når det kom til Reinertsens lære, men det forandret ingenting for meg. Jeg følte sinne fordi denne historien blir holdt skjult, men samtidig kunne jeg i alle fall forsvare mitt standpunkt på en helt annen måte enn før. Om noen ønsket å prøve seg med nærgående og ubehagelige spørsmål, kom de til å få en del spørsmål i retur. Da jeg kom i tenårene ble kravene flere og strengere. Foreldrene mine ga meg for eksempel beskjed om å fortelle vennene mine at jeg nå hadde fått andre interesser og ikke kunne være sammen med dem på fritiden lenger. Og det ble til stadighet mast om at jeg ikke leste nok i Skriften. Jeg fortalte selvsagt ikke venninnene mine at jeg ikke fikk være sammen med dem, men vi gled likevel mer og mer fra hverandre fordi jeg ikke fikk lov til å være med på det samme som dem.
Venninnene mine mente at det ikke var noen grunn til at jeg skulle fortsette i sekta nå da jeg var fylt 15 år og heller ikke ønsket det selv, noe som jo er logisk nok, men de forsto ikke at jeg ikke hadde noe valg. Jeg var redd. Hadde jeg brutt med sekta på dette tidspunktet ville jeg fått kjenne det på kroppen, bokstavelig talt. Jeg torde ikke kontakte helsesøster på skolen, hvis det kom foreldrene mine og sekta for øre at jeg hadde sladret, og hjelpeinstansene ikke kunne hjelpe meg, ville ting bli enda verre enn de allerede var. Jeg hadde ikke noe annet å gjøre enn å vente. Rett etter at jeg var ferdig med ungdomsskolen flyttet jeg til Ørsnes, det var tross alt bedre enn å leve isolert. Det var ganske vanlig at ungdom fra GM, som bodde andre steder i landet, flyttet til Ørsnes. Foreldrene våre tenkte at det kunne redde oss fra Verden. Hvis ungdommen ble boende et sted der det ikke fantes andre medlemmer, ville det være større sjanse for at de ville søke lykken utenfor menigheten. Dessuten trengte man nytt blod GM i , siden de aller fleste medlemmene er i slekt med hverandre. Psyken min var ikke særlig god i ungdomsårene og tidlig voksen alder. Forholdet til foreldrene mine har aldri vært særlig godt, noe som ga meg mye angst og skyldfølelse. Jeg hadde ennå ikke forstått med følelsene mine at det er foreldrenes ansvar å skape gode relasjoner til barna sine når de er små og ikke barnas, slik jeg var blitt innprentet av både foreldrene mine og andre voksne i menigheten, spesielt av lederne. Det å skulle ta igjen det tapte når barna er blitt voksne, krever både vilje, selvinnsikt og hardt arbeid. Jeg vet ikke hva foreldrene mine har tenkt om dette eller om de over hodet har reflektert over det, og det vil jeg aldri få vite. Det plager meg ikke lenger, for det er ting jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg prøvde å få i gang en dialog om dette med moren min mens jeg gikk i terapi, men det funket ikke. Hun var ikke villig til å gå i noen dialog om hvordan oppveksten min hadde vært. Under slike forhold får man ikke gjort noe mer, og jeg mener at det da er viktig å sette punktum og gå videre. Jeg fikk etter hvert min egen familie å ta meg av og var ikke villig til å gå på akkord med meg selv og det jeg hadde klart å skape. Det høres kanskje hardt ut, men når mine nærmeste ikke har vært villige til å prioritere meg, hvorfor skulle jeg prioritere dem. Manglende prioritering får konsekvenser på alle områder i livet. Dette er selvsagt trist, men man kan velge å grave seg ned i tristessen eller man kan velge å legge vekt på det som er verdt å ta vare på. Jeg valgte å se bort fra mine foreldre som deltakere i mitt liv for å komme meg videre. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i dem (faren min er død nå, men moren min lever ennå), men jeg har akseptert at vi lever helt forskjellige liv som ikke lar seg forene. A. Nå har det gått ca 6 måneder siden jeg og min mann meldte oss ut av Jehovas vitner. Og jeg begynner nå å bli godt vant til vår "nye tilværelse". Livet ble på en måte snudd opp ned. Først mye ned og så mye opp. Jeg og min mann er fremdeles gift, ikke fordi vi må eller ikke har gode nok grunner for å skilles, men rett og slett fordi vi elsker hverandre.
Nå har jeg kommet dit at det er greit at jeg ikke har venner... det vil komme. Jeg er en del alene, men kjeder meg ikke. Jeg har funnet ut at jeg kan være sprø og morsom og dum, men det gjør ikke noe. Jeg har fremdeles temperament, men etter at jeg har rast litt fra meg, trenger jeg ikke å be, lese om åndens frukt og føle meg helt mislykket- jeg kommer langt med et smil og et unnskyld. Jeg drømmer meg bort, leser bøker eller funderer på hvilken viderutdanning jeg skal ta, en vakker dag. Jeg har kjøpt 37 bøker. Jeg kjøper programblad og elsker krim. Jeg har tid til å gå tur i naturen, å kjenne lukten av sjølukt og høre på lydene. Jeg har registrert meg som blodgiver, det skal bli gøy å donere vekk litt. Jeg elsker å kjøre bil, høre på Lana Del Ray på full guffe og tenke at Nå er livet bra. Senest i dag gikk yngste datteren vår gjennom klesskapet for å finne ut hvilken kjole hun skal ha på seg i sin første bursdag. I går overhørte jeg vår eldste datter snakke med sin mormor om hvor mye hun gleder seg til jul. Vi har blitt plan fadder til Brenda i Malawi og nå lærer vi om kulturen deres, noe barna synes er veldig kjekt. Det går lengre og lengre tid mellom hver gang barna griner fordi de savner vennene sine. Jeg hadde min første "sosiale happening" i sommer, jeg og moren til en klassevennine til min datter møttes på stranden sammen med barna, det var avtalt og greier.., jeg satt der og tenkte; yuhoo..! Det gjør fremdeles vondt når jeg treffer "gamle" kjente og venner på gaten, men jeg unngår dem ikke. Jeg ser meg ikke lengre over skulderen hver gang noen kommer inn i butikken jeg står i. Jeg har dager som er tunge som bly, jeg vet ikke helt hvorfor de plutselig kommer, men jeg vet at de forsvinner... Diana. Det er en netting, kald netting. En netting består av mange hull, store hull. Et slim, et hardt men mykt, som smygende gele, vil trenge seg gjennom nettingen. Nettingen skiller deg og geleen. Du vil ha geleen, du drar litt i den, men du lar den velge selv.
Slimet kommer seg gjennom nettingen, den tiltrekkes av deg når den er i nærheten av deg. Du kjenner dens varme og mykhet, den får deg til å smelte inn i den. Men den er fortsatt bak nettingen. Noen ganger vil du kjenne den kalde nettingen gjennom slimet, andre ganger er den nesten umerkelig, andre ganger igjen, vil du kun kjenne nettingen når du prøver å berøre slimet. For slimet har trekt seg tilbake. Det er ting som får slimet til å trekke seg tilbake. Det er nettingen. Nettingen får den til å tenke. For nettingen gjør vondt når den trenger seg gjennom til deg. Den gjør så vondt at slimet noen ganger må trekke seg tilbake. Da vil du merke kaldheten, du vil også kjenne litt av smerten, siden det er du som må prøve å komme gjennom den. Bak nettingen ser den deg. Den er lykkelig bak nettingen. Den er lykkelig så lenge den ikke berører nettingen. Den er lykkelig de sekundene den kjenner varmen din også, de sekundene den glemmer sannheten og virkeligheten. For virkeligheten er at nettingen skjærer og stikker, sannheten er på dens side. Når den glir sakte tilbake igjen, kjenner den smerten av sårene den forårsaket, den kjenner igjen gleden av å være uten nettingen presset inn i seg. Men den skulle så gjerne ønske at du var på den andre siden av nettingen, så det ikke hadde gjort så vondt. Men når du er litt lengre borte. Du blir aldri glemt, men når du er litt lengre bort. Når slimet ikke kan se deg. Da kjenner den et behov. Den kjenner lengsel. Så søker den sin sides lykke og kjenner den. Den varmer. Den gjør godt. Ekte godt. Smilende godt. Levende godt. Den får alt annet til å virke uviktig. Den får slimet til å leve. Den får sårene til å brenne. De brennende sårene får plaster. De renses og gror. Slimet kan igjen leve lykkelig glad og føle at hver bevegelse gjør godt. Det er ingen skammelig lykke. Den lykken lyser. Ingen falsk lykke. Du blir som en liten lykke i livet. Men ikke livets lykke. Den vil dele sin lykke med deg, men du føler den bare kald. Nettingen vil ALLTID være der. Ikke nødvendigvis. Men så lenge du står på den siden, vil den være der. Du kan klatre over den, men først må du se at der henger et tau du kan bruke. Men dine øyne ser ikke tauet. Slimet ser det. Du ser kun piggtråder på toppen av gjerdet. Du må nok over dem. Du må kjenne piggene inni deg for å komme over nettingen. Så husk dette neste gang du berører slimet. Det elsker varmen din. Elsker din kjærlighet. Men den gir slimet smerte. En smerte som gjør dagene tunge. Sår som er vanskelig å tette. Det gjør den vanskeligere å åpne seg uten at det svir. Den blir mer inneslutta for den klarer ikke bevege seg pga det gjør vondt, og tar ikke sjansen på å åpne munnen i frykt for at sårene skal brenne. Men dette vonde blir glemt når den får komme inn i varmen din. Når den igjen får strekke seg gjennom nettingen. Som igjen vedlikeholder sårene. De sårene må renses. Men den glemmer sårene og nettingen. Den er i sin egen lille verden da. Men des nærmere du kommer, des mer vil du kjenne nettingen som er kald. Du vil kjenne kulden fra den kalde nettingen des nærmere du presser deg imot. Men det du ikke vet, er at der er en netting, du ser den ikke heller. Du bare føler den mot slimets kropp. Så når slimet er ekstra kaldt, er det bare nettingen du kjenner. Da prøver slimet å stabilisere seg. Den må bestemme seg. Den kan ikke komme gjennom nettingen. Den vil ikke. For det som gjør den lykkelig er på den siden av nettingen der den er. Over nettingen vil den rifte seg opp, sår som aldri gror. Den vil måtte leve med disse vonde sårene, og glemme renheten og lykken, og bare nyte varmen din og leve av din glede. Men hva om du blir borte? Hvems glede skal den da leve av? Den tar ikke sjansen på å forlate siden sin. Når lykken er nær den, er nettingen kald mot deg. Når lykken er glemt, er varmen hos den nær deg. Den har en ekte lykke. Du er dens falske lykke. Slimet er meg. Nettingen er det som skiller meg og deg. Min tro er på min side. Ditt liv er på din side. Foreldrene hans er Jehovas Vitner. De trodde, og tror fremdeles, at Harmageddon er rett rundt hjørnet. Da skal Gud gripe inn, fjerne alle de vonde menneskene, som da utgjør de aller fleste av oss, og så opprette et paradis på jorden. De mener at denne verdens gud er Satan, men gjennom Harmageddon vil Gud endelig få styre jorden igjen. Da vil det bli slutt på sult, krig, jordskjelv og alt det negative som er ved vår verden i dag.
Han lærte at snart kommer denne dagen. Hvis han skulle være en av de få som overlevde, var det viktig at han gjorde det som var riktig. At han var på alle møtene de hadde i Rikets Sal, fem møter i uken, at han deltok på familiens bibelstudier, og at han var med de voksne på felttjenesten, der de forkynte det samme budskapet for fremmede mennesker.
Samtidig var det viktig å ikke gjøre det som var galt. Som å få seg venner som ikke var Jehovas Vitner. For de skulle jo snart dø, og siden de var av Satans verden, kunne de påvirke han til å falle for umoral eller falske guder. Og siden Satan var denne verdens gud, måtte man vite at bøker, musikk, film og media generelt, var et nyttig redskap for Satan for å påvirke barn og unge. Derfor ble rommet hans stadig raidet av foreldrene for å finne farlig musikk eller bøker. På talerstolen sa de at det var nok å ønske å gjøre noe galt, så kunne Satan besette dem. "Husk", sa den myndige forstanderen mens han rettet en pekefinger, "vi sover hver natt, men demonene sover aldri". Den lille gutten var fryktelig redd demonene og Satan, som foreldrene og publikasjonene deres stadig snakket om. Og en gang hadde han ønsket å feire 17. mai sammen med de andre barna. Betydde dette at han ville bli besatt av Satan og hans demoner? Kanskje ville de komme mens han sov? Jeg har sett denne metoden før, der man kontrollerer medlemsmassen ved hjelp av å skape angst og redsel, samt isolasjon fra omverdenen. Det er enkelt og effektfullt. Og livsfarlig. Jeg så denne metoden senest da jeg så en barnefilm med min eldste datter for noen uker siden, om Rapunzel, jenta med det lange håret, som bodde oppe i et tårn. Prinsessen ble kidnappet av heksen, siden hun hadde et magisk hår som ga heksen evig ungdom. For å holde jenta i tårnet, ble jenta helt fra hun var liten fortalt at verden utenfor var ond, og at hennes eneste sjanse til å overleve var å forbli i tårnet. Det er lenge siden den lille gutten lik Rapunzel forsto at det hele var en bløff, og at verden utenfor slettes ikke var så farlig som de sa. Vi er ikke besatt av demoner, vi som står utenfor Jehovas Vitner. Rent logisk forstår han at det er feil, rent logisk forstår han at dette er en av mange metoder de bruker for å holde på medlemsmassen, som utgjør en kilde til et behagelig liv for de på toppen. Rent logisk forstår han at alt han ble lært som barn er en løgn. Men han har fremdeles mareritt om demoner om natten. Jeg har sovet ved siden av han i 20 år, og hver eneste natt klynker den store mannen ved min side som et lite barn. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har ristet i han for å vekke han fra mareritt. Hvor mange av dere andre drømmer om demoner? Hilde Misforstå meg ikke, jeg vet at man som voksen, som mann, som pappa ikke har tid til å grave i fortiden, man skal bearbeide, komme over, tilgi og gå videre i livet. Var det ikke det du pleide å si? "Det er bare kvinner og homser som går og dveler", det var det du sa når jeg ville fortelle deg hvem jeg var og hva jeg ville gjøre med mitt liv.
Det var en side som omhandlet det å stå imot seksuelle fristelser. Du sa ”Sex er en flott del av det å bli voksen, og jeg forstår at du er fristet av dette, Christian, men vit at gleden og tilfredsstillelsen av å gjøre Guds vilje er mye større” Husker du dette?
Pappa, jeg forlot ikke din patetiske religion for å knulle, jeg knullet lenge før jeg forlot. Jeg forlot deg, jeg forlot din patetiske tro på den bok du følger og de læresetninger du går og repeterer for deg selv hver dag. ”Sannheten” er ikke sannheten, den er oppfunnet av en veldig intelligent gruppe menn som slik tjener gode penger og vedlikeholder sin makt over veldig mange mennesker. Vi snakker om manipulering. Jeg hater deg pappa. Jeg har aldri elsket deg og aldri likt deg. Mine første minner av deg er av en feig jævel som skadet min mamma. Du skadet henne så mye at når jeg en dag kunne klemme henne etter at hun hadde blitt fri fra deg, så var hun ikke der lenger. Hun var et mishandlet ingenting som drakk seg sanseløst hver gang noen bød henne sprit, som røkte ustanselig hver dag selv om hun visste at det ville bli hennes død. Og som vet, ikke tror, men vet at på grunn av hennes valg i livet vil hun snart dø i Harmageddon. Mens vi snakker om knulling, pappa….Du snakket om hvor fint det var med sex. Hvor i Vakttårnet fant du den informasjonen? For dette kan du umulig vite selv. For når min mamma ikke ville, så tvang du henne. Under normale forhold, og i den virkelige verden så kalles dette for voldtekt. Husker du når jeg var rundt syv år? Dere hadde vært gift i åtte år, du og min mamma. Husker du hvor psykisk syk min mamma var, hun klarte ikke lenger å gå ut av huset. Husker du at hun gråt foran speilet hver dag fordi hun var så stygg og utilstrekkelig? Husker du når du kom hjem med en handlepose full av ”sexy undertøy”, husker du at du sa ”Jeg må jo kjøpe det til deg selv når du ute av stand til å gå ut som vanlige mennesker eller å tilfredsstile din mann slik Gud beordret deg til å gjøre” Vet du pappa, jeg hørte deg den natten. Mamma i sitt sexy undertøy. Hun tilfredsstilte deg ikke, hun ble utnyttet og voldtatt av deg. Etter dette har jeg gjennom hele mitt liv kjent en skyld mot kvinner. Som at det å eie en pikk automatisk forplikter meg å verne kvinneligheten i en så stor grad at det nærmer seg sykelig, slik at jeg underkaster meg andres vilje istedenfor å stå opp for min egen del. Igjen pappa, dette er din feil. Om du hadde vært her nå, pappa, om du hadde stått her foran meg og sett på meg med dine usikre små øyne og rykket i kroppen på ditt patetiske sedvanlige vis, da skulle jeg ha slått inn ansiktet på deg samtidig som jeg knekte samtlige ribben på deg. Husker du oss guttene, pappa, jeg som alltid var så hysterisk, jeg som bare var en skrulle. Husker du min bror, han som var tjukk og ble mobbet, han som burde ta seg sammen og skaffe seg noen venner. Husker du min lillebror som bare burde skjerpe seg skikkelig, han som hadde vannhode og hjernesvulst. Du vet, det var derfor han gikk så skjevt. Pappa, du er den minst mannlige mann jeg noen sinne har møtt, du er et avskum og jeg håper du en dag våkner, åpner øynene og innser at du har levd i en løgn, at du aldri var spesiell eller utvalgt. At du har sløst bort det eneste livet du har på å leve etter et ideal uten substans. Jeg håper du gjør det så sent i livet at det virkelig er for sent for deg å oppleve noe ekte. På din dødsseng. Ikke for min del, du er død for meg, du døde den dagen du valgte Gud framfor meg og min brødre. Det var en liten stund etter at vår mamma hadde forlatt oss, i 1990 kanskje. Husker du når min bror, han med aggresjonsproblemer, sa at det var din feil at mamma forlot oss og at han hatet deg. Husker du hva du gjorde, du begynte å gråte, og husker du min bror, han kunne ikke slutte å le. Tro ikke at jeg tenker på deg eller lever mitt liv i skyggen av deg. Ikke i det hele tatt. Det er bare slik at i den siste tiden har jeg begynt å tenke på deg igjen. For jeg har nå selv blitt pappa. Jeg har en liten datter, og det får meg til å føle hvilket ynkelig menneske du er. Tenk hvor hyggelig det hadde vært hvis du hadde vært en ekte far, da ville du fått hilse på henne på sykehuset. Hun var så uendelig vakker. Eller når hun blir litt større, kanskje kunne hun sittet på ditt kne og du kunne forklart at ”akkurat som at Christian er din pappa, så er jeg Christians pappa.” Det hadde vært fint. Pappa, om du hadde vært her nå, skulle jeg sparket inn tennene dine, jeg skulle knyte din motbydelige lille pikk i en fin rosett rundt halsen på deg. Om du satt her og fortalte at du har forstått at du har handlet feil og at du ville be om tilgivelse, så skulle jeg slå…. Nei pappa, det skulle jeg ikke. Hvor mye jeg enn hadde villet si at det er for sent, at du kan dra til helvete eller knekke av deg fingrene, så hadde jeg likevel ikke gjort dette. Vet du hvorfor pappa? Jeg er ikke som deg. Om du hadde vært her nå, og angret for alt du utstatte oss alle for, da hadde jeg gått bort til deg, jeg hadde lagt armene om deg, holdt deg nær meg og hvisket: ”Pappa, det er ok. Vi fikser dette her. Det blir bra. Jeg skal ta vare på deg.” "Kris" Gjennom lærebøker om bibelen, gjennom bladene og fra talerstolen var det ofte fokus på barneoppdragelse, og det ble vist til viktige skriftsteder i det gamle testamentet, der det klart sto om betydningen av å tukte barna fysisk for å få lydige barn, gode kristne barn.
Det første minnet Jonny har fra sitt liv er knyttet til en gul regnbukse. Han kan huske at den var ny, og han kan huske sin mors gjentatte formaninger mens hun kledde den på han, at han ikke måtte klatre over gjerdet. Gjerdet hun siktet til var gjerdet mot besteforeldrenes hus, det var et typisk nettinggjerde fra den gangen som vi barn lett kunne klarte på, siden våre små sko gikk akkurat inn i hullene. Dette gjerdet hadde ingen jernkant på toppen, av den typen vi gjerne balanserte på, slik at endene på dette gjerdet stakk opp på toppen. Det var med andre ord svært uheldig å klartre over gjerdet, siden klær lett kunne sette seg fast i disse jerntrådene. Den lille gutten hadde kanskje ikke tenkt på dette med gjerdet før hans mor advarte mot det, så dette ga han en god ide, jammen skulle han prøve å klarte over det gjerdet. Slik det gikk det til at det lille barnet gikk til gjerdet, klartret over det, og regnbuksen, som hans mor hadde forutsett, satte seg fast på toppen, revnet og ble så ødelagt. Den var sikkert dyr, den gule regnbuksen. De hadde kanskje lite med penger på den tiden. Kanskje hadde de satt av penger i et par måneder slik at de kunne kjøpe nye regnklær til den aktive lille gutten. Dette var sikkert fortvilende for foreldrene, nå måtte de bruke penger de ikke hadde på ny regnbukse. Men han gjorde det ikke med vilje. Han gjorde motsatt av hva de hadde sagt, ja, men hans intensjoner var ikke å ødelegge regnbuksen, han gjorde det ikke for at de skulle få økte utgifter. Jeg skulle så gjerne fortalt dem det, da. De var nye i "sannheten", som de kalte den nye religionen de hadde funnet ikke så lenge etter at Jonny ble født. De var svært opptatt av å gjøre det som var riktig, de skulle være gode kristne. Gjennom lærebøker om bibelen, gjennom bladene og fra talerstolen var det ofte fokus på barneoppdragelse, og det ble vist til viktige skriftsteder i det gamle testamentet, der det klart sto om betydningen av å tukte barna fysisk for å få lydige barn, gode kristne barn. Følte de at de ikke hadde noe valg? Valgte de å ha blind lydighet til organisasjonen for å være sikre på at de selv var gode kristne, slik at de selv ville overleve? Og betyr det at de ville gjort hva som helst hvis instruksjonen kom fra det styrende råd? Slik som Abraham? Som var villig til å ofre sin eneste sønn? Eller var det bare ønsket om å ha et lydig barn, og dette var eneste metoden de kjente til? Jonny gikk aldri over det gjerdet igjen, så han lærte, han ble kanskje litt mer lydig. Men det var en liten bieffekt, som jeg gjerne vil fortelle om. På sykehuset sier de at denne hendelsen, der det lille barnet blir lugget, lagt over kneet til sin far og slått så voldsomt at han faktisk tenker at han nå kommer til å dø, alene påførte barnet det som heter posttraumatisk stresslidelse, forkortet heter det PTSD. Det er sånn lidelse gjerne soldater får, som følge av grusomme opplevelser i krigen de har deltatt i. Den behandlingsmetoden soldatene får, kan ikke brukes på Jonny. For Jonnys del var det ikke enkeltepisoder, det var gjentagende barnemishandling fra han knapt kunne gå til han ble 14 år og var blitt så stor at han la sin egen far i bakken. Sykehuset kan fortelle at han ble utsatt for PTSD så mange ganger at dette ikke lenger kan behandles. PTSD har for Jonnys del vært så langvarig og så gjentagende at det har ført til permanent personlighetsforstyrrelse. Man kan faktisk si at dette er en spesiell form for hjerneskade. Dette kan ikke repareres. Den eneste behandlingen vil nå dreie seg om å leve videre med dette. Første gang Jonny fortalte meg denne historien, fortalte han den til meg med et smil om munnen, som om at det var en morsom historie. Men han fortalte den så mange ganger, og jeg forsto snart at hendelsen var langt mer alvorlig enn hva den først virket. Det var ikke bare et lite klaps på baken. Armene til far, som bare skulle være trygghet, som bare skulle holde og trøste, de holdt han fast, og han ble slått så voldsomt at han trodde han skulle dø. Og dette er hans første minne fra livet. K. Jeg var 20 år da jeg traff deg jeg var glad og livlig og litt naiv slik en jente på 20 år gjerne er
Den undertrykte får belønning Den usynlige får en rolle Den blyge lærer seg å tale Den triste får et håp Den engstelige får ansvar Den misfornøyde blir verdsatt
Den usikre får visshet Den redde får trygghet Den rastløse får rutiner Den ensomme får en familie Rollen er et offer Talegaven er et våpen Ansvaret er en byrde Verdsettingen er et krav Vennskapet er et vilkår Håpet er en reklamefolder Tryggheten er en celle Vissheten er et agn Medaljen er et kobbel C. Jeg har en søster. Min søster er et Jehovas vitne. Min søster har ingen barn og har aldri hatt noen kjæreste. Min søster er snart femti år. Min søster gikk ett år på videregående. Min søster var heltidsforkynner i over tyve år. Hun bodde hjemme til hun var over førti. Nå bor hun i en ettroms leilighet i en drabantby. Min søster driver med renhold.
Min søster har bare venner som er over sytti år. Min søster var så søt og god da hun var liten. Hun var et vakkert barn. Nå er min søster stram i ansiktet. Sekten har ødelagt min søster. Min søster fikk sin første pc for en måned siden. Min søster er på nettet. Hun tror hun behersker dette mediet. Det gjør hun ikke. Min søster har ikke noe eget liv. Hun bruker tiden på å lese på nettet om sin søsters liv. Min søster går grundig til verks. Hun rapporterer funnene til våre gamle foreldre. Min søster finner en forfatteromtale. Forfatteren er kritisk til Jehovas vitner. Min søster tar bilde av teksten med sin mobiltelefon. Hun presenterer teksten for våre foreldre og sier at den handler om meg. Min søster lyver. Hvorfor gjør hun det? Vil min søster ta hevn over en altfor vellykket søster? Vil min søster ha våre foreldre for seg selv? Forstår hun ikke det mediet hun har tatt i bruk? Tror hun på det hun sier? Vil hun kanskje ha oppmerksomhet? Min søster er et Jehovas vitner. Hun er fylt av kristen nestekjærlighet. Min søster dømmer sin søster til døden. Hun dømmer mine barn til døden. Hun kaller meg frafallen og åndelig død. Min søster er fylt av kristen nestekjærlighet. Jeg har en kusine. Jeg kaller henne søster. Min andre søster har en raus gudstro. Hun er varm, inkluderende, omsorgsfull og snill. Min søster er omgitt av ektemann, barn, barnebarn og hund og har huset fullt av gjester. Min søster og jeg kan være uenige. Det gjør ingenting. Min søster og jeg er ulike. Det gjør ingenting. Min søster har et stort hjerte. Jeg har en søster, og hun er fylt av varme og omsorg. «Kesia» på 10 år var på besøk hos meg og min mann, som hun ofte var i helgene. Hun var vokst opp i Jehovas Vitner, hos mor og stefar. Hun hadde fått en god oppdragelse uten å være fra en fanatisk familie. De var milde og gode foreldre. Men de var tro mot Vattårnet og «den tro og kloke slave».
«Kesias» pappa var utstøtt og hun hadde ingen kontakt med ham. Foreldrene trengte et avlastningshjem, og som vanlig søkte man det blant sine egne. Min mann var handikappet og hadde en elektrisk rullestol «Kesia» syntes var utrolig tøff. Hun kjørte rundt inne på gårdsplassen vår og smilte stort. Da hun parkerer rullestolen snakker vi om hvor fint det skal bli i den nye verden, når ingen trenger rullestoler mer. Så sier hun: «Jeg kommer ikke inn i Den Nye Verden.» Lettere forvirret spør jeg henne hva hun mener med det og hun svarer meg, på den mest naturlige måten i verden: «Fordi jeg ikke vil rekke å døpe meg før Harmageddon.» Det skjærer meg i hjertet å se denne jenta jeg er så glad si noe slikt. Jeg tror vi har en Gud som ser bort i fra slikt. Likevel er jeg lydig nok til å ikke argumentere med det hennes foreldre tydeligvis har lært henne. Men jeg sier til henne at det vil hun nok, og jeg er så sikker på et at vi alt nå kan inngå en avtale. I den nye verden vil ikke min mann trenge sin elektriske rullestol, så den kan hun få overta. Vi lager en gul post-it lapp og skriver på den. «Denne rullestolen er «Kesia» sin i Den Nye Verden». Så legger vi den mellom ryggstøet og ryggputa. Hun virket beroliget av den tanken. Men jeg tror det var min første oppvåkning om hvor skadelig denne menigheten er. "Anne" Jeg var tilbake i Sannheten igjen. Og jeg var klar for å banke på dører igjen.
Det var fint å endelig få treffe noen som ville snakke, men jeg kjente meg straks ille til mote. Igjen hørte jeg meg selv fortelle ting jeg ikke trodde på. Innlærte fraser og meninger som tidligere hadde kommet ut av ren automatikk måtte jeg nå tvinge ut. Samtidig som jeg sa en ting trodde jeg noe annet. Det var som at alt som ble sagt og alt som ble trodd kjempet mot hverandre inni meg. Jeg fikk sagt alt jeg skulle, men stadig tenkte jeg på noe annet. Som at jeg skrev en historie og korrigerte meg selv underveis.
Igjen dukket den ubehagelige følelsen av å betrakte meg selv utenfra. Jeg kjente meg dobbel. Damen i døren så meg rett inn i øynene. Hun ville vite, hun ville at jeg skulle være oppriktig. Men jeg hadde ikke vært oppriktig med meg selv, jeg var ikke enig med meg selv. Tanker og følelser raste gjennom meg samtidig som jeg anstrengte meg for å være overbevisende. Kreftene begynte å ta slutt, og det var da noe inn meg snakket til meg. Det var da noe sa stopp. Snakkemaskinen stanset. Hele mitt indre ble en bestemt kraft som sa stopp, akkurat som et fareskilt rett før et stup. På et vis klarte jeg å avslutte samtalen, damen lukket døren og jeg gikk ut på gaten og ut i min egen frihet. Ved samlingsstedet ventet jeg på mine venner, og i bilen tilbake var de andre i godt humør og snakket om alt mulig. Jeg satt stille i baksetet. Noe hadde brast, jeg var ikke med lengre. Jeg hadde stoppet meg selv før noe fryktelig ville skje. Jeg visste ikke hva dette fryktelige var, og ikke ville jeg vite. Og hva som fantes nedenfor stupet ville jeg ikke vite hva var, jeg ville ikke engang gå nært kanten. Jeg måtte bort. For dette var ikke Sannheten. Det spilte ingen rolle hva Brødrene, Søstrene eller mamma sa, dette var uansett ikke Sannheten. Jeg kunne ikke fortsette. Det var slutt. Jeg hadde tatt min siste dør. Igjen skulle jeg bli tvungen til å fortelle noe forferdelig til min mor, hun som hadde blitt så glad for at jeg hadde begynt å tro igjen. Hun hadde nok trodd at jeg bare hadde hatt en kort periode med tvil, og at jeg nå var tilbake på den rette vei. Men nå måtte jeg fortelle henne at det var slutt, at det ikke fantes noe igjen. Når jeg første gang skulle fortelle mamma om min tvil hadde jeg gruet meg i ukesvis for hva jeg skulle si. Denne gang var det enklere, for det fans ingen utvei. Samme dag som jeg kom hjem fra min siste dør fortalte jeg alt for min mor. Hun satt på den andre siden av salongbordet og så sa jeg brått: - Mamma, jeg kan ikke mer. Jeg kan ikke tro. Jeg er lei for det, men sånn er det. Hun tok et dypt åndedrag og øynene ble sperret opp forskremt, akkurat som jeg hadde fryktet. Men denne gangen var jeg forberedt. Jeg lente meg fram og så henne dypt inn i øynene. - Jeg kan ikke lure meg selv, mamma. Jeg føler at om jeg fortsetter å lure meg selv, så kommer jeg til å bli syk. Akkurat dette med å bli syk var ikke noe jeg hadde tenkt på i forveien, det var bare noe som plutselig kom ut når jeg skulle overbevise henne. Likevel, det var nok dette som var stupet jeg helst ville unnvike. Jeg verken ville eller kunne tillate meg selv å bli syk av å kjempe med motstridende viljer. Alt jeg nå kunne gjøre var å legge fram min innerste overbevisning overfor det mennesket som sto meg nærmest, min mor. Hun svarte meg umiddelbart, og jeg ble fullstendig overrasket. - Det er nok bedre at du gjør som du vil. Jeg vil at du skal ha det bra, pluggen. Dette sa hun raskt og oppriktig. Det kom fra hjertet, og hun hadde brukt mitt kjælenavn, det som bare hun og min far fikk bruke, når hun sa dette. Blikket hennes var fast og varmt, overhode ikke så oppbrakt og trist som jeg hadde fryktet, som om at hennes omtanke for meg hadde overtatt. På et sekund hadde ansiktsuttrykket hennes endret seg fra frykt til kjærlighet. Hun elsket meg mer enn Sannheten. Ingenting i hele verden skulle få gjøre meg syk, ikke engang Sannheten. Jeg gikk rundt bordet og klemte henne, og slik satt vi lenge. Ingen av oss gråt. Kanskje var vi begge nå lettet over at noe var over. "C" Året var 2002 og jeg gikk gjennom byen jeg var sendt til for å starte menighet og så inn i stuene til folk. Det var mennesker som bodde i varme stuer der de slappet av foran TV’en eller rundt spisebordet. Jeg lengtet etter å kunne gjøre det samme.
Noen år tidligere var jeg kommet med i en kristen karismatisk menighet i byen jeg bodde. Hjemme var det mye krangling og uforutsigbart i forhold til hva som ventet meg når jeg kom hjem fra skolen. Jeg var midt i de usikre tenårene og det karismatiske livet tiltalte meg. Her ble jeg fortalt at jeg var spesiell, verdifull og at Gud kunne bruke meg. Om jeg gjorde som de sa ble jeg akseptert, ja, ikke bare akseptert, men løftet opp, dratt fram og pekt på som et eksempel. Oppmerksomheten var god og så sårt ønsket. Jeg ble mer og mer ekstrem. Dro på alle bønnemøter, brydde meg mindre om skolearbeidet, prøvde å frelse alle rundt meg. Alle CD’ene mine med musikken jeg elsket, ble kastet. Det var verdslig musikk og kunne ha dårlig påvirkning. Jeg sluttet å lese bøker av verdslige forfattere, noe jeg elsket tidligere. Jeg leste heller om hvordan jeg kunne bli en radikal etterfølger av Jesus, hvordan jeg kunne se mirakler rundt meg og hvordan jeg kunne evangelisere mer effektivt. Etter videregående dro jeg videre for å tjene Herren på fulltid i Jesus Revolution. Dagene var fulle fra morgen til kveld. Vi skulle be, lese Bibelen, pugge bibelvers, synge lovsanger, høre undervisning, evangelisere, lære dans og drama som vi senere kunne bruke på gata til å fortelle om Jesus. Vi ble delt opp i team og sendt ut i byer i Europa hvor vi skulle starte menigheter. Vi var unge, vi var lidenskapelige, vi var ekstreme. På bønnemøter fikk vi tilsnakk om vi ikke var lidenskapelige nok, her skulle det ropes i tunger, her skulle det synges og profeteres. Hver uke skulle vi rapportere hvor mange vi hadde vitnet for, hvor mange syke vi hadde bedt for, hvor mange som hadde blitt omvendt og hvor mange vi disippelgjorde. Etter noen ble frelst skulle vi nemlig lære de opp til å bli radikale kristne som oss, disipler av Jesus. Vi dro på gatene, på skoler, på dører, ja, overalt hvor det fantes folk. Med oss hadde vi traktater, aviser produsert av Jesus Revolution, Bibelen og en iver etter å vinne nye mennesker. Vi ba for syke og ropte ut budskapet om himmel og helvete på gatene. Vi ba om at demonene og djevelens grep måtte slippe byen. Da ubehaget over å skulle ut på gaten satte inn lærte jeg meg på et punkt å skru av meg selv. Det var for tøft å skulle føle på ubehaget, frykten og presset. Jeg gjorde meg om til en maskin, eller robot. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Etter alt ubehaget med kjeft og uforutsigbare sinneutbrudd i oppveksten skydde jeg som pesten å få tilsnakk. Da var det lettere å heller gjøre som de sa og glemme meg selv. Fra skolen i Oslo runget ennå indoktrineringen vi fikk der i hodet mitt; ”I no longer live for myself, I am dead, crucified!” Dette hadde vi noen måneder tidligere ropt ut i unisont kor i undervisningssalen, som et mantra. Da jeg ble syk bestemte lederen seg for at sykdommen ikke skulle få oppmerksomhet da den ikke var fra Gud. Jeg måtte klare meg selv. Da jeg senere ble sykere etter en allergisk reaksjon mot medisiner jeg fikk utskrevet fikk jeg høre av en av hovedlederne at sånn går det når man ikke går til legenes lege (Gud) først. Stilte jeg spørsmål eller følte meg nedfor kunne jeg i verste fall oppleve at det ble bedt om at demonene skulle forlate meg. En gang lå en av hovedlederne oppå meg og skrek at demonene skulle forlate meg. Jeg ble redd for at noen så og skulle lure på hva som var galt med meg. Gud sa mye i tiden jeg var i Jesus Revolution. I det ene øyeblikket sa han vi skulle dra til mange byer i helgene for å evangelisere. Da det etter en stund ikke gikk så bra ble det avsluttet og lagt på is. Hadde Gud ombestemt seg? Gud sa også vi skulle få en ny fin leilighet i byen teamet mitt var sendt til. Leiligheten ble oppsagt uten at en ny var i boks. Da sa plutselig Gud til lederen som hadde fått for seg flyttingen, at vedkommende skulle dra til en annen by. Igjen stod vi andre med koffertene og madrassene våre uten et sted å bo. Ifølge Gud var psykologer farlige, høyere utdanning unødvendig, muslimer ugudelige og farlige, statskirkekristne lunkne og Norge på vei bort fra han. En av lederne mente standhaftig at sosialisme var fra djevelen. Jeg ble irettesatt kraftig da jeg stilte spørsmål ved dette. Jeg gjemte unna krimbøkene jeg fikk til jul, jeg kunne ikke se TV, ikke ha kjæreste (dette måtte jeg vente til jeg hadde vært med i noen år før det var lov), ikke ha sex utenfor ekteskap, helst ikke kysse før ekteskap, ikke høre på verdslig musikk og listen kan fortsette i det uendelige. Etter noen år begynte migrenen å komme oftere og oftere. Kroppen ble mer og mer sliten. En dag sa det stopp. Jeg våknet opp og kunne ikke stå på beina. Hele rommet svirret rundt og jeg var kvalm. Dette var min begynnelse på et liv i frihet. Nå snart ti år senere kommer jeg hjem til en varm stue. Jeg og kjæresten min lager god middag og slapper av med en TV-serie på kvelden. Jeg har fått meg en god utdannelse og en jobb jeg trives i. Jeg kjempet meg gjennom utdanningen min med migreneanfall og sosial angst. Jeg kom ut i en verden jeg ikke hadde kjent ordentlig siden jeg var 15 – 16 år. Jeg måtte finne meg selv på ny, lære hva som var meg, sette egne grenser, finne ut av egne verdier og tro. Det var skummelt til å begynne med. Så skummelt at noen dager klarte jeg bare være hjemme og gråte. Sakte, men sikkert har det gått bedre og bedre. Ennå kommer migrenen, ennå er jeg mer sliten enn andre på min aldre på grunn av alle påkjenninger dette har påført meg. Tross dette er livet fint. Jeg kan lese krimboken jeg fikk til jul, se TV-serien som alle snakker om, høre på favorittmusikken min uten dårlig samvittighet, stemme sosialistisk, være meg med alle følelser og meninger. Det beste er at livet i Jesus Revolution føles fjernere og fjernere, jeg er endelig fri. "Berit" Jeg ønsker å rette et fokus på hvordan ekstreme religiøse miljøer kan påføre barn skader gjennom skremmende religiøse forestillinger og gjennom å hemme barnets naturlige sosiale og personlige utvikling pga ekstreme leveregler og grunnleggende skepsis til og manglende kontakt med resten av samfunnet.
Til tross for en vanskelig barne- og ungdomstid, har jeg vært heldig og har i dag et godt liv som voksen. Jeg har også vært en av de heldige som ikke har opplevd å miste kontakten med nære familiemedlemmer pga løsrivelsen, som mange andre avhoppere dessverre opplever, ofte med store konsekvenser. Jeg har heller ikke vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt i vanlig forstand. Moren min ble Jehovas vitne da jeg var 6 år. Jeg lærte raskt i «sannheten», som Jehovas vitner kaller læren sin, at Harmageddon (verdens undergang) var nært forestående, og at det gjaldt å holde seg på den smale sti for å redde livet og komme til Paradiset. Jeg ble innprentet at alle som ikke var Jehovas vitner var influert av djevelen, spesielt kristne fra andre trossamfunn. Disse ble regnet som dårlig omgang, og man skulle derfor ha minst mulig med utenforstående å gjøre. Jeg lærte at Jehova kunne se og høre alt jeg gjorde, sa og tenkte, så det ble en strevsom og angstfylt tilværelse, der jeg brukte mye krefter på skyldfølelse og angst. Jeg skjønte imidlertid fort at jeg ikke var verdig et liv i Paradiset, for jeg klarte ikke å holde «verdslige» tanker og handlinger fullstendig på avstand. Jeg nådde liksom aldri opp. Men jeg prøvde så godt jeg kunne i mange år. Andre medlemmer i menigheten passet nøye på å påpeke eventuelle tegn til at man kunne være under uheldig påvirkning. Når jeg tenker tilbake på tilværelsen i Jehova vitner, husker jeg først og fremst detaljkontroll og kritisk overvåkning. Religionen var preget av teori og regler, først og fremst teorien om endetiden og verdens undergang, det var mindre fokus på glede og kjærlighet til Gud. Skal ikke kristen tro være basert på kjærlighet til Gud og vår neste? Jeg har slektninger som er «kirkekristne», de har helt andre holdninger, der handler det om kjærlighet til Gud og glede over troen, og en grunnleggende «godhet» og barmhjertighet overfor medmennesker, uansett om de deler din tro eller ikke. Veldig forskjellig fra Jehovas vitnersdømmende og ekskluderende holdninger til andre mennesker. Da jeg begynte på skolen, var jeg det første barn av Jehovas vitner i denne skolens historie. Jeg ble raskt tatt ut av kristendomsundervisningen, med «frøken» som sjokkert vitne, og kunne ikke delta i noe som hadde med jul eller andre høytider å gjøre. Det var ikke det at jeg ikke «fikk lov», nei, jeg jeg fikk beskjed fra menigheten om at dette var noe jeg kunne velge selv. Men hvem velger vel å dø i verdens undergang? Så jeg «valgte» å avstå fra alle aktiviteter som direkte eller indirekte kunne forbindes med jul, påske, bursdager eller kristendomsutøvelse, og måtte allerede fra 1. klasse på barneskolen «tone flagg» og stå frem med min «tro», og presentere det overfor lærere og medelever som mitt eget valg. Jeg måtte også «velge» å avstå fra å delta i elevrådsvalg, fordi dette ble regnet som politiske aktiviteter, og politikk var pr definisjon influert og styrt av djevelen. Det var ikke lett å få medelever til å forstå dette. Jeg, som i utgangspunktet var en veldig sjenert og stille jente, måtte altså for å redde livet, allerede fra 6-7-årsalder stå i en rekke pinlige og krenkende situasjoner, og tåle å skille meg ut på de aller mest aparte måter. Jeg var virkelig ANNERLEDES. Julen var et kapittel for seg. Familiemedlemmer som ikke var Jehovas vitner, f eks besteforeldre, ville naturlig nok gi oss julegaver. Det forekom at vi barn ble pålagt å levere gavene tilbake, fordi det var krenkende overfor troen vår at de prakket på oss julegaver. Forbudet mot å innta blod førte også til bisarre situasjoner. Hvis jeg skulle spise middag hos andre, og det var kjøttprodukter på menyen, måtte jeg be om å få lese innholdsfortegnelsen på produktet for å unngå inntak av blodprodukter. Bl a endel pølser inneholdt «fremmedprotein», som angivelig kunne være blodprodukter, og var derfor forbudt. Jeg var så redd for å dø i Harmageddom at jeg tok disse forholdsreglene, uten at noen direkte tvang meg til det, det holdt jo lenge for meg at Jehova så alt. Jehovas vitner overlot altså mye av ansvaret for religionsutøvelsen til småbarn, ved å skremme dem med Harmageddon. Burde ikke de voksne ta det fulle og hele ansvaret for forholdet til skole og omgivelser for øvrig? Det var ikke nok å holde sin sti ren for å overleve Harmageddon. Man måtte forkynne også. Vi ble oppfordret til å levere inn timelister for utført forkynnelse. Jeg gikk ennå i barneskolen da vi barn ble sendt ut to og to, fra dør til dør, uten voksne i umiddelbar nærhet, de gikk fra dør til dør et annet sted i nabolaget, som kunne være kilometervis unna. Da skulle vi forkynne for voksne folk ved dørene. Fullstendig latterlig, jeg hadde jo ingen forutsetninger for å argumentere fornuftig overfor et voksent menneske. Jeg skjønte vel innerst inne at ingen kunne tro på dette. Ved en anledning ble noen forkynnende smågutter truet med hagle ved en dør. Men det ble ikke slutt på å sende barna ut av den grunn. Med jevne mellomrom kom vi til dører der det bodde klassekamerater, samvittigheten tvang oss til å banke på disse dørene også.....Av en eller annen grunn ble jeg aldri mobbet for dette, antakelig var dette for vondt for selv mobbere å se på. De eldste snakket alvorlig med meg om mitt enorme ansvar for å omvende faren min, som ikke var Jehovas vitne. Jeg var da ungdomsskoleelev. Jeg hadde altså ansvaret for å redde livet til min far. Jeg ønsket jo gjerne å forhindre at han døde i Harmageddon, men jeg visste innerst inne at det var nytteløst å forsøke å omvende ham, så jeg gjorde bare et halvhjertet forsøk. Det var også trist å vite at besteforeldrene mine snart kom til å dø i Harmageddon, men jeg så ikke at det var noe jeg kunne gjøre noe med. Menigheten var preget av en stemning av kontroll og konkurransementalitet, det handlet om å være den mest prektige og den mest gudfryktige. Det foregikk rapportering til de eldste om andres livsførsel. Folk fikk kritikk for å ha samvær medfamilie som ikke var Jehovas vitner. De voksne som hadde verdslige ektefeller ble baksnakket, og familiene deres stemplet som «ikke ordentlige Jehovas vitner», de var «dårlig omgang». Dette gjaldt bl a oss, fordi min far ikke var med. Det gav meg enda mer skyldfølelse. Jeg tror ikke hjertet mitt noen gang fikk en sjanse til å bli «med» i Jehovas vitner, men jeg var hjernevasket til å «tro», og da mener jeg tro på Harmageddon og på detaljerte regler. Det var ikke en tro som man vanligvis forbinder med kristen tro, som f eks innebærer ektefølt glede og kjærlighet til gud. Livet ble altså tidlig fylt med blodig alvor, det var jo spørsmål om liv eller død, og fullt av rigide, detaljerte regler i et fullstendig undertrykkende regime. Man fikk lite trening i refleksjon og selvstendig tankegang, det var jo syndig og farlig å tenke noe feil. Barndommens bekymringsløshet er ukjent for meg. Innebar oppveksten i Jehovas en form for barnemishandling, selv om jeg ikke ble utsatt for mishandling eller omsorgssvikt i vanlig forstand? Jeg kjenner noen Jehovas vitner i dag. De hevder at mye er annerledes og bedre i sekten dag i forhold til i min barndom på 70- og 80-tallet. Jeg ser likevel det samme regelrytteriet og konkurransementaliteten, og jeg har fremdeles vanskelig for å få øye på nestekjærligheten og barmhjertigheten. De forteller stolt at ingen tvinges til noe i menigheten, at det er opp til alle, selv barn, å velge selv hva samvittigheten deres tillater av handlinger. Greit det, men velger du feil, risikerer du jo å dø i Harmageddon. Akkurat som da jeg var barn. Da jeg var midt i tenårene, gled moren min ut av sekten, og jeg gled villig med, dekket bak min mor. Det var en stor lettelse å slippe ut, det var en enorm bør som forsvant fra mine skuldre, men «troen» forsvant paradoksalt nok ikke av den grunn. Dermed opplevde jeg at jeg for alvor kom på kant med Jehova, jeg deltok ikke på møter, og jeg begynte å leve et verdslig ungdomsliv med fester og gutter. Pga dette var jeg overbevistom at jeg nå var dømt til å dø i Harmageddon, og det utløste en tøff livskrise. Min mor kunne ikke hjelp meg med dette, antakelig var hun i tilsvarende krise selv. Etter løsrivelsen snakket hun aldri med oss barna om Harmageddon, og jeg hadde absolutt ingen andre å snakke med det om. Frykten for Harmageddon satt i meg i flere år, jeg trodde og følte at jeg var fortapt, og levde en periode som om hver dag kunne være den siste. Det gikk noen år før jeg klarte å se at det fantes en fremtid for meg i det hele tatt. «Troen» på «sannheten» forsvant gradvis i årene som kom. I dag kan jeg snakke ordentlig om dette, men foreløpig bare til utvalgte personer. Selv om det er lenge siden jeg sluttet å tro på Harmageddon, frykter jeg fordømmelse, jeg er redd for å bli stemplet som naiv og dum som kunne frykte noe sånt som verdens undergang. Det er underlig og tankevekkende hvor få anstrengelser som ble gjort fra våre såkalte brødre og søstre i Jehovas vitner for å beholde oss i menigheten, selv om de trodde at vi kom til å dø. Nestekjærlighet? I ettertid har jeg også hatt et vanskelig forhold til skyld og skam, det har vært vanskelig å tro at jeg er likeverdig med andre mennesker, vanskelig å «oppfylle kravene» til å være et fullverdig menneske, og derfor vanskelig å se at jeg har noen rettigheter. Et annet problem er svart/hvitt-tenkningen hos Jehovas vitner, manglende rom for fleksibilitet og refleksjon. Dette har vært med på å forme meg som menneske. Min sosiale og personlige utvikling ble selvfølgelig skadelidende, det var jo mye man gikk glipp av, som erfaring med vanlige sosiale koder, hvordan håndtere relasjoner mtp egne og andres behov, egen og andres innflytelse, hvordan ta sin plass i verden. Jeg skulle ønske at barndommen min var mer fylt av glede og bekymringsløshet. Jeg regner med at mange sliter med den samme angst og fortvilelse i forhold til konsekvenser av å ikke lenger leve etter religiøse regler, f eks frykt for verdens undergang. Det er åpenbart at dette fører til psykiske vansker for mange. Dette er imidlertid skambelagt og vanskelig å snakke om, da man i samfunn og hjelpeapparat risikerer å bli sett ned på og avfeid hvis man sier at man har indrekonflikter pga uvanlige religiøse forestillinger. Jehovas vitners teorier bleknet gradvis for meg etterhvert som jeg ble voksen og lærte mer om verden og livet, før de til slutt framstod som fullstendig usannsynlige, som kuriositeter. Jeg er i dag en trygg og lykkelig voksen kvinne, jeg har utdannelse, familie, venner og en givende jobb. Jeg ser tingene i perspektiv og all bekymring og angst rundt religiøse spørsmål er for lengst et tilbakelagt stadium. Jeg har innfunnet meg med at jeg ikke vet om gud finnes eller ikke, og lever godt med det. Og jeg er helt trygg på at Harmageddon ikke kommer. Jeg vil så gjerne formidle til andre som sliter, at det finnes en vei HELT ut av dette, og at det er mulig å få fred med seg selv, utenfor Jehovas vitner. Min historie er preget av at dette er et barns opplevelser, jeg tror likevel at det kan være gjenkjennelig for andre. Bille Jeg har veldig lyst til å dele en opplevelse jeg hadde og som jeg med hånda på hjertet kan si fikk meg ut i en utrolig større frihet enn jeg kunne ane konsekvensene av. Dette skjedde etter et opphold på Vita-gruppen på Modum Bad som jeg på det varmeste kan anbefale hvis en har kommet til et punkt hvor ting har låst seg fast.
Så her starter min histore til en frihet med et gudsbilde som ikke var til å leve med. I løpet av oppholdet fikk vi tilbud om å ta i mot sjelsorg med presten på avdelingen. For meg satte dette igang en ufattelig frykt og angst samtidig som jeg hadde fått et tilbud jeg ikke viste noe om. Med min bakgrunn så er det å skulle snakke med en prest noe som i prinsippet er en umulig oppgave. Skulle jeg som har sett på kirker og prester som satans stedfortredere nå plutselig sitte med dette menneske og dele noe av de absolutt innerste jeg har. Det var noe jeg brukte mye tid på og jobbe meg igjennom. Men jeg tenkte, at her jeg på et sted hvor noen vil hjelpe meg, da gjør jeg et forsøk, og stemmer det ikke for meg så kan jeg bare slutte med det. Så kom dagen, pulsen sto langt ut på halsen, og jeg var drit nervøs. I det jeg knakker på døren og går inn, møter jeg den mest tilstedeværende personen jeg noen gang har møtt. Han starter med og si at et bilde jeg har jobbet med i bildeterapien har gjort så stort inntrykk på han. Han forstår at det det har hatt å gjøre med må være et gudsbilde som ikke kan være til å leve med. Vi snakker så litt frem og tilbake før har foreslår at han gjerne vil utføre en symbolhandling med meg. Jeg er utrolig spent på hva han mener og når har foreslår det så er jeg helt på nett med en gang. Som person så er jeg veldig glad i metaforer og billedlig språk så for meg kjentes det helt rett. Jeg ble spurt om jeg var villig til og gjennomføre en begravelse av det gudsbilde jeg ikke lengre kunne leve med. Vi skulle lage en begravelse i Olavskirken ved Modum Bad, hvor vi en gang for alle skulle begrave det som ikke var til å leve med mer. Jeg var i hundre! At jeg skulle få denne anledningen av en prest, var helt uforståelig, men jeg var veldig glad og samtidig nervøs. Min oppgave nå var at jeg skulle lage en fysisk kiste og i den skulle jeg legge alt jeg kjente som hadde ødelagt meg. Husker enda hvordan jeg satt på rommet mitt og som "lydig hund" laget en helt perfekt kiste av kopipapir med tape og lim. Så var det jobben med og finne ut av hva som skulle ligge oppi. Det som slo meg var teokratiske ord: siste dager, hellige ånd., 144.00, levningen osv. osv. I tillegg ble jeg bedt om å skrive et minneord og det kan jeg love dere at ble en ufattelig vanskelig oppgave. Men jeg gjorde som jeg ble bedt om, og hadde ingen dårlige følelser, bare veldig spent. Så kom dagen, begravelsen. Min psykolog var kanskje litt urolig for at vi hadde gått for fort frem, men for meg så var dette dagen med stor D. Min psykolog og jeg møter til avtalt tid ved kirken, og blir møtt av presten i sivil. Har tar oss med inn og viser meg veien hvor jeg skal sette kisten. Jeg er nå så nervøs at det neste ikke er til å holde ut. Så sier han at han nå skal gå i sakrestiet, ta på seg prestekjortelen og så starter vi seremonien. Det er så stille som jeg aldri har hørt en stillhet. Så begynner kirkeklokkene å ringe og ut fra sakrestiet kommer presten i fullt utstyr. Han holder så en innledende tale om dette gudsbilde som ikke var til og leve med og som vi nå alle er kommet til å ta farvel med. Så blir jeg bedt om å komme opp og holde mitt minne ord. Prøv og tenkt hva dette innebærer for meg………phhuuu. Jeg gjør det, og etter dette sier presten at jeg skal bære med meg kisten ut, bak altertavlen. Der holder på nytt presten en liten tale før han tenner lighteren og brenner opp kista med mine teokratiske ord inne i. Jeg sier ikke mer om det, men håper alle her inne kan klare å forstå at, å ta et oppgjør med noe som har nesten kvalt deg gjennom år, det har vi alle våre måter å komme igjennom på. Håper jeg kan være en inspirasjon til at det finnes muligheter uansett hvilke måter som melder seg. Dette er "hard shit" å bli kvitt, men jeg er veldig fri fra tanken om at jeg skal drepes i Harmageddon. Så får jeg bare gjøre så godt jeg kan med alle de kroppslige og psykiske utfordringene jeg fortsatt har…. T. Jeg husker godt den kalde høstkvelden i -79. Jeg kom hjem fra et venninne besøk. I stua satt mamma sammen med en ung mann først i tjueårene, ulastelig påkledd, kortklippet med sirlig sideskille. På bordet lå en oppslått bibel og andre bøker. Jeg hilste pent, gikk på kjøkkenet og smurte meg ei brødskive og forsvant inn på rommet mitt. Dagen etter fikk jeg vite at han var et Jehovas vitne og at han hadde begynt å studere bibelen (aka Vakttårnets litteratur) med mamma. Det kom som et sjokk på meg ettersom hun inntil da hadde syntes religion var noe tøv og siden hun ikke trodde på gud.
I -81 ble hun så døpt etter å ha kjempet med å legge røyken fra seg i et par år. Jeg hadde ingenting til overs for hennes nye tro, og hadde mildt sagt et anstrengt forhold til henne. Min lillebror derimot gled stille og rolig inn i sekten sammen med henne og ble døpt noen år etter. Dette tross at han ikke bodde sammen med oss, men hos vår far i et av nabohusene. De ble skilt da vi var små. Mamma var jeg mere redd enn glad i. Hadde mistet respekten for henne etter en oppvekst med vredesutbrudd og umotiverte voldsepisoder. Pappa var en perifer skikkelse i mitt liv selv om han bodde så nært. Med hodet begravd i en avis eller en øl foran tv'n. Mamma ble gift på ny og den nye mann brakte 3 nye barn inn i livet vårt. Det ble ikke noe bedre av den grunn.
Jeg valgte å flytte til pappa da det ble for uutholdelig å bo sammen med en nyomvendt mamma i total ubalanse i et kaotisk familiesammensurium. Jeg var aldri hjemme. Alltid ute, sammen med venner, på fest og hva man ellers fikk tiden til å gå med i en liten bygd på 80-tallet. Tiden gikk og savnet meldte seg etterhvert. Lengselen etter en trygg og stabil tilværelse. Et fast holdepunkt i tilværelsen, faste rammer, nøyaktig samme behov som drev mamma inn i sekten vil aldri oppleve 1990 Mamma og Jehovas vitner generelt hadde det lett på 80-tallet. Det var så mye utrygghet i verden. Kald krig og atomtrussel hang tungt over hodene. Forurensing, sur nedbør og skogsdøden, ustabil og utrygg oppvekst og vi hadde ikke internettet med all opplysning tilgjengelig med kontra info. Jeg leste bladene som hun så strategisk plasserte rundt i huset. Jeg syntes det jeg leste svarte på mange av de spørsmål jeg tumlet med. Jeg ble kjent med mange av de menneskene hun omgav seg med. Jeg ble invitert på besøk når det kom unge vitner hjem til henne. De virket glade, koselige og veldig imøtekommende og jeg følte meg godt tilpass i deres selskap. Jeg sa ja til et bibelstudie. Studerte bibelen (aka Vakttårnets litteratur) med et par virkelig trivelige søstre i nesten et år. Etter noe tid gikk det opp for meg at jeg ble nødt til å velge, velge mellom verden og livet som et Jehovas vitne. Jeg hadde fremdeles mine verdslige venner, kjærester, fritidsjobb på diskotek, røkte litt til selskapsbruk og fikk plutselig veldig dårlig samvittighet for den livsstilen jeg førte. En livsstil jeg i dag kan se var en absolutt normal livsstil for et ungt menneske. Men det jeg lærte fortalte meg at det jeg hadde gang i var helt feil og ikke mulig for Jehova å godkjenne. Jeg var dødsens hvis jeg ikke skiftet kurs i livet. Jeg var svak og valgte verden fremfor Jehova, jeg tok pause fra bibelstudiet og sluttet å komme til møtene fordi jeg ikke maktet å "sitte på gjerdet" som de kalte det. Kastet meg ut i verden igjen med alt som hører seg til. Mamma og lillebror ble veldig skuffet. Men i mitt bakhodet hadde Matteus kap. 24 med tegnene på endetiden slått seg ned, og ordene til den presiderende eldste i den lokale menigheten; "En ting skal du være klar over Cirkeline... 1990 det opplever vi aldri!" Et temmelig kraftfullt statement som satte spor i et ungt sinn. Jeg gjorde hva jeg kunne for å abstrahere. Men etter et par år kunne jeg ikke mere. Jeg bad en lang bønn om kraft å styrke til å kappe alle bånd til verden, alle mine verdslige venner, kjærester, sex, fest og farger. Ble helt forelsket i "sannheten" og gikk inn for min nye livsstil 100% og nærmest knebad om å få lov til å gå fra dør til dør fortest mulig. Følte meg spesiell og priveligert Kom til alle møtene, ble døpt 1/2 år etter. Droppet tanken om høyere økonomisk utdannelse. Forkynnelsen skulle prioriteres her rett før Harmageddon. Nytt liv Den unge mannen i stua med sideskillet fikk øynene opp for meg nå når jeg tok troen alvorlig og vi ble gift. Jeg syntes jeg hadde vunnet hovedpremien i lotto. Han var så åndelig, steg i gradene i menigheten og kom fra en perfekt kristen familie med hjemmegående ydmyk og underordnet mamma som støttet fullt opp om eldstepappa som brukte all tiden på viktige teokratiske oppgaver. Sannheten om denne lykkelige familien viste seg å være en ganske annen, men den viten tilegnet jeg meg først senere. De bodde langt vekk og vi sås høyst et par ganger om året. Det falt meg vanskelig å innta en underordnet rolle. Vi kom fra to vidt forskjellige verdener. Jeg kunne ikke leve opp til hans krav. Det skapte en voldsom konflikt i meg. Jeg ønsket så inderlig å leve opp til min rolle som kristen hustru og alle de andre kravene religionen stilte, følte virkelig at det var den eneste sanne tro og at det kun var mulighet for frelse ved å leve som et dedikert Jehovas vitne. Jeg bet tennene sammen, gjorde mitt beste og holdt ut....holdt ut og holdt ut. Vi fikk to deilige jenter som brakte lys og glede inn i livet. De ble oppdratt på beste vis i troen. Jeg var sliten. Hadde ikke overskudd til å analysere hverken tilværelsen eller troen. Dårlig ekteskap, små barn, 3 ukentlige møter, lang transport frem og tilbake til møtene, fremmøter, felttjeneste, forhåndsstudering, familiestudie, personlig studie. Alt dette er virkelige smarte trekk fra det styrende råd. Det holder virkelig medlemmene så opptatt og så utmattet at det ikke er overskudd eller tid til å tenke en eneste selvstendig tanke. Årene gikk, og når jeg tenker tilbake kan jeg se at det har ligget tvilstanker på lur som aldri fikk lov til å se dagens lys. Det var jo tegn på åndelig sykdom og svakhet og det ville jeg ikke ha på meg. Hvem var vel jeg at jeg kunne opphøye meg til å sette spørsmålstegn ved den veiledningen vi fikk fra Jehova (aka det styrende råd)? Dessuten hadde jeg jo ansvaret for å redde livet til jentene mine, de skulle jo med inn i paradiset. Men alle disse menneskene som skulle dø på den bekostning iHarmageddon, hva med dem? Jeg visste jo innerst inne at verden var full av gode mennesker som ønsket sine medmennesker det aller beste og gjorde hva de kunne for å skape en bedre tilværelse for seg selv og sine medmennesker. Hvorfor var de mindre verdt i Jehovas øyne enn Jehovas vitner? Min lille datter på 4 år gråt seg i søvn over illustrasjonen i bibelhistorieboken av en fortvilt mor som klamrer sin baby inntil seg, våt og kald, på en sten midt ute i vannet med Noas ark i bakgrunnen, vel vitende om at hun og baby og alle andre skal lide en forferdelig druknedød. Hvordan forklarer man sin 4-årige datter at en kjærlig gud stod bak dette? Men selv ikke slike alvorlig skurrende faktorer fikk meg til å våkne opp. Jeg var virkelig dypt indoktinert og hjernevasket, og dette ga jeg videre til mine barn. Et svik av dimensjoner.Oppvåkningen Det ble for mye til sist. Jeg sank. Jeg tillot meg selv å falle. Ble sykemeldt, kom på antidepressiva, sov og sov og sov. Hadde levd et unaturlig og forskrudd liv alt for lenge. Bestemte meg for ikke å miste meg selv. Begynte å tørre å se noen ting i øynene, og det var ikke et skjønt syn. Tidligere tvil og spørsmål kom veltende frem og fikk lov til å ligge lenge nok på overflaten til at jeg fikk tatt stilling til det. Det kom et menneske inn i mitt liv utenfra som fikk hugget hull i den kult-berlinmur jeg i så mange år hadde kapslet mitt naturlige jeg inn i. Han fikk meg til å se tingene fra en annen synsvinkel og hjalp meg til å våkne opp av dvalen. Jeg vil være ham evig takknemlig for den hjelp jeg fikk til det. Jeg kom sakte men sikkert tilbake til livet igjen og skrev brev til de eldste og meldte meg ut. Tenkte at det nok skulle gå, at jentene mine ikke kunne finne på å slå hånden av meg. Vel, der tok jeg grusomt feil. De var godt oppdratt, dedikert til troen begge to. Pappa var blitt eldste igjen og støttet opp om deres avstandstagen til meg. De ble rost av brødrene og søstrene for deres standhaftighet nå når mor hadde vendt dem ryggen. Alle mine forsøk på kontakt med den yngste ble 100% avvist. Ikke fordi hun ikke elsket meg, men fordi hun mente at det var det riktige, og at hun på den måten hjalp meg til å komme tilbake til troen. Hjerteskjærende. Hva skulle jeg gjøre? I min nyoppvåknede og veldig ensomme tilstand begravde jeg meg i bøker, alt jeg kunne komme over for å forstå det bedrag jeg var blitt utsatt for. Leste om Jehovas vitners historie, religions oppståelse, bibelens oppståelse, arkeologi, kult vitenskap, tanke-kontroll teknikker, naturvitenskap osv osv. Jeg elsket den friheten jeg følte fra troens klamme grep. Men kunne ikke holde tanken ut om et liv uten kontakt til døtrene mine. Bestemte meg derfor til å gå tilbake for å gjøre det lovlig for jentene mine å ha et forhold til meg, og med det formål å hjelpe dem til å tenke selvstendig og se sannheten omkring sekten forat de kunne ta et reelt valg på et informert grunnlag hvis de så ville velge å bli i sekten. Den usynlige Hver eneste celle i min kropp strittet imot. Jeg gikk til Rikets sal til møtene, satte meg på bakerste rekke. Jeg var usynlig, ingen snakket til meg. Etter 8 måneder søkte jeg om gjenopptakelse. Ble innkalt til et møte med to eldste som overbrakte info om at de i enstemmig eldsteråd hadde besluttet at det var for tidlig for meg å bli gjenopptatt fordi jeg etter deres mening hadde vært så dum å tro at Jehova lot seg narre. At jeg bevisst hadde begått umoral for å kvitte meg med min ektefelle for å kunne gifte meg på nytt. At jeg hadde kun meg selv å takke. Det var jeg som hadde valgt å vende mine barn ryggen. Jeg fikk ikke lov til å fortelle min versjon, jeg ble kuttet av. Min datter skulle gifte seg den neste måneden og jeg ville ikke bli invitert fordi jeg ikke var gjenopptatt.Jeg var lamslått. Fikk vite at det skulle minst gå et halvt år mere med møtedeltakelse før jeg kunne sende en ny skriftlig ansøkning om gjenopptakelse. Et halvt år gikk, og jeg søkte igjen og ble gjenopptatt etter et møte med 3 eldste hvor jeg fortalte dem nøyaktig det jeg visste de ville høre, og la den ydmyke innstilling for dagen som jeg visste de ville se etter. Ble sendt ut på gangen to ganger hvor de skulle votere. Ble kaldt inn igjen og stilt utdypende spørsmål. Med store smil ble jeg fortalt at jeg kunne gjenopptas. Jeg takket og de priste Jehova for hans barmhjertighet. Opplevelsen da det ble opplyst at jeg nå igjen var å betrakte som et Jehovas vitne var en surrealistisk opplevelse... Det var svært vanskelig for meg å opparbeide den store gjensynsgleden nå hvor mine "venner" som i 14 måneder hadde gått forbi meg på gata uten å hilse, ikke verdiget meg et blikk i rikets sal, nå stod i kø for å klemme meg og ønske meg velkommen tilbake og fortelle hvor mye de hadde savnet megEt liv i limbo Jeg ble gjenforent med jentene mine. Skal ikke en gang gjøre et forsøk på å beskrive den følelsen. Eldste jenta hadde jeg hatt endel mail-kontakt med den siste tida før jeg ble gjenopptatt, og hun var lyttende til de argumenter og fakta jeg turde dele med henne. Hele tiden i frykt for å bli oppdaget som "undercover" frafallen. Den yngste har veldig vanskelig for å takle at jeg har kritiske tanker og at jeg nå ikke kommer til møtene eller deltar i forkynnelsen. Hun veksler mellom å ville meg for så å ta avstand. På det siste har hun vært imøtekommende og tar selv initiativ til kontakt, men jeg tør aldri håpe at det varer. Plutselig har de studert en artikkel til et møte hvor det blir risset opp hvor farlig det er å ha kontakt til dem som har kritiske tanker omkring Jehovas vitners lære, og så kan jeg merke kulden igjen. Men nå kan jeg ha kontakt med dem begge to og ha en dialog og dermed mulighet for å gi dem noen fakta om troen som de aldri vil f å fra det styrende råd. Men det er vanskelig. Det er min situasjon i dag. Jeg er i navnet registrert som et Jehovas vitne, men ser frem til den dagen jeg kan skrive mitt definitive avskjedsbrev. Fordi er det noe jeg aldri blir igjen så er det Jehovas vitne. Men det skjer først når jeg er sikker på at mine døtre forstår at det ikke finnes en gud som nekter dem å ha kontakt til sin mor eller andre mennesker som finner ut av at de ikke ønsker å være tilsluttet det religiøse samfunnet mere. Og jeg er optimist. Jeg ser tegn på at det kan lykkes. Men jeg lever mitt liv i limbo akkurat nå. Kikker meg over skulderen, kan ikke leve mitt liv som jeg vil i frykt for å bli oppdaget i noe som kan bidra til at jeg blir utstøtt igjen og dermed miste kontakten til jentene mine. Jeg var årsaken til at de ble dratt inn i sekten. Jeg ser det som min plikt å hjelpe dem ut av det igjen. Jeg forbanner den kvelden i -79... Cirkeline |
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|