0 Comments
Familie og venner var alltid nær
Alle stilte opp og fantes der Hadde man det tungt eller vanskelig og følte seg nede så kom det alltid noen og var til stedet Man ble satt pris på av alle sine nære og man møtte aldri noe negativt fra sine kjære Jeg gjorde alt jeg kunne for å leve rett Uansett hva det var, men det var aldri lett Man følte fort at man ikke klarte å strekke til Alle krav, lover og regler om levemåte Hele livet var som en uløselig gåte All energi og kraft man brukte på å leve opp til alles krav og forventninger En evig kamp om å være bra nok En prosess som er helt uten stopp Man kommer til et punkt der ikke går mer Man er utslitt, fysisk og psykisk Man innser at alt er helt uten mening Det du har strevet etter er ingen sannhet Det du har opplevd er ikke kjærlighet Man velger å gå en annen vei Plutselig er det ingen som respekterer deg Det er ikke lenger noen som er nær Alle du hadde er ikke lenger der Alle du hadde nær deg og stolte på har trukket seg tilbake og unngår deg nå Du er en egoist, hykler, en synder Du har ingen framtid lenger Du setter ditt og barnas liv på spill Du er påvirket av Satan, gått deg vill Et helt nytt liv må bygges opp Du er uten venner bare fordi du fikk nok Alt av nettverk må bygges opp på nytt igjen Ny familie og nye venner, hvor finner man dem? Du står for første gang helt alene Ingen å gå til, ingen å besøke eller å ringe til Andre rundt deg aner ikke hva du går igjennom og hvilke følelser du strever med Utenpå ses ingenting, men innvendig brytes man helt ned Frustrasjon, bitterhet, tristhet og sinne Alt du hadde er kun blitt et minne Tenk om alle i din familie døde og at alle venner bare ble borte på én dag Er det rart man føler seg ødelagt og svak? Kampen er lang og smertefull, dag og natt Den tøffeste kampen du noen gang har hatt Men vær sterk og stå på Det er mye godhet å finne, mye å få Nye venner kommer til deg og et nytt nettverk kommer óg Mennesker med ubetinget kjærlighet Ekte vennlighet, ekte nærhet Venner som vil sette pris på den du er Venner som alltid vil finnes der Gå med hevet hode og vær stolt av dine valg Lev livet ditt på den måten som gjør deg glad Det er veien til livet - et liv om å ha det bra ❤ "Mia"
De sier at hvis noe ikke dreper deg vil det gjøre deg sterkere. Etter mange års kamp med min fortid, har jeg forsøkt å adaptere denne tilnærmingen til mitt liv. Når jeg i dag ser tilbake, kan jeg på gode dager se fremveksten av et mønster, spesielt når det gjelder de mer ubehagelige hendelsene i mitt liv. Kanskje hver utfordring faktisk har vært en del av en Stor Plan, skapt for at jeg skal finne mitt medfødte potensial. Jeg har ofte hørt mennesker si at det bare er i krise at du oppdager din indre styrke og utholdenhet. Jeg mener at dette utvilsomt er tilfelle for den første delen av mitt liv, spesielt i forhold til det å vokse opp i Den Forente Familie, også kalt Moon-bevegelsen, noe jeg opplevde som en evigvarende krise. Sett i et mer positivt lys, antar jeg at på noen måter har denne vedvarende krisen gitt meg muligheten til å vokse og utvikle meg på måter jeg tidligere ikke hadde forestilt meg. Jeg har alltid tenkt på meg selv som sterk og spenstig. Jeg har nektet å være et offer for fortiden, og på mange måter har jeg vært takknemlig for de utfordringer som livet har gitt meg, for de har gjort meg sterkere og klokere på så mange nivå. Samtidig er jeg også lei av å stadig kjempe denne indre krigen samt bære på arr som ingen andre kan se. Til tider har mitt liv lignet et uendelig mareritt, og minner jeg trodde var døde og begravet kan plutselig dukke opp igjen. Da er de manifestert i en rekke destruktive forkledninger på de mest usannsynlige steder, igjen og igjen til hver dag begynner å ligne en uoverkommelig kamp mot usynlige demoner som venter bak hvert hjørne for å angripe meg, og etterlater meg livløs og drenert. Kanskje vil det hjelpe å skrive om det, kanskje vil det hjelpe å sette ord på de skjulte fasetter av mitt liv, fasetter som har vært holdt usagte og uutforskede til nå. Bør jeg påkalle demonene og gi dem et navn, møte dragen ansikt til ansikt, og kaste lys på skyggene? Kanskje vil dette endre noe, kanskje vil jeg finne fred og klare å hjelpe andre som meg til å gjøre det samme? Hvem vet, det er uansett verdt et forsøk. Å feile er menneskelig, å tilgi er guddommelig, er det noen som har sagt. For lenge siden oppdaget jeg at smerte bare kan ha makt over meg hvis jeg dyrker de vonde minnene og gir etter for sinnet de egger. Friheten ligger i tilgivelsen. Sinne og bitterhet er til en viss grad naturlige reaksjoner, men til slutt tjener de bare til å stramme båndene til det som forårsaket harmen i første omgang. Sinnet dyrker på denne måten mer smerte, og ender opp med å forlenge lidelsen. Tilgivelsen vil ha motsatt effekt. Jeg godtar ikke på noen måte det som skjedde meg og andre med samme bakgrunn, men min egen reise mot helbredelse har sakte ført meg mot en dypere forståelse, mot tilgivelse og en gang i blant en liten smak av frihet. Jeg har absolutt veltet meg i sinne, hat, bitterhet og harme, noen ganger gjør jeg det stadig, og vet godt at dette er reaksjoner som er forståelige og berettiget. Likevel, jeg ser at reaksjonene har ingen nyttig hensikt. Med dette i mente vil jeg også påpeke at motivasjonen bak dette stykket ikke er hevn, men et håp om at det på noen måter kan styrke andre som meg til å gi slipp og gå videre, i tillegg til å muligens kunne forhindre segrering av barn i framtiden. Det er derfor jeg føler at min historie trenger å bli fortalt. Jeg ønsker at den skal ha en nyttig hensikt, ikke at den skal avle mer bitterhet. Jeg har stor tro på at jo større utfordringene er, jo større er mulighetene, eller velsignelsen i denne utfordringen. Sett i lys av dette er jeg faktisk ganske heldig, og uansett nekter jeg å se på meg selv som et passivt offer. Jeg tror at alle mennesker har et iboende ubegrenset potensiale, men det å få tilgang til dette potensialet krever i noen tilfeller ekstreme omstendigheter. Selv om mange av mine erfaringer fra barndommen var på grunn av omstendigheter utenfor min kontroll, så har jeg alltid hatt et valg i forhold til hvordan jeg reagerer på disse omstendighetene, og det er dette som utgjør hele forskjellen. Hjertets erfaring Hvis jeg skulle trekke fram en av de mest utfordrende sidene ved å vokse opp i Den Forente Familie, må det være den nådeløse, nesten hjemsøkende, men først og fremst utmattende følelsen av å aldri helt passe inn noe sted. Denne følelsen henger stadig ved den dag i dag, og jeg har ennå til gode å oppdage om det er en velsignelse eller forbannelse, kanskje er det litt av begge deler. Som så mange andre sektbarn ble jeg generelt isolert fra samfunnet utenfor og vokste opp i noe som for meg føltes som en dogmatisk kokong i de fleste av mine formative år. Hensikten var åpenbart å beskytte meg fra farene i verden, men paradoksalt nok førte det til at jeg fikk et turbulent og ustabilt liv. Fra fylte to eller tre har jeg aldri bodd lengre enn to år om gangen på et sted. Da jeg fylte åtte hadde jeg allerede bodd i fire forskjellige land og lært tre forskjellige språk. Jeg kan ikke huske hvor mange dagmammaer jeg hadde, flere enn tyve og færre en femti. Mine foreldre var ivrige misjonærer og var opptatt med å redde verden alle andre steder. Min mor pleide å fortelle meg at jeg måtte ofres for et større gode. Hun satte meg i Guds hender, og med hjelp av mye tro og en tilsynelatende endeløs rekke dedikerte bønner, sikret hun at Han ville beskytte meg. Litt som å betale hellige avdrag til forsikring for mitt hellige liv, antar jeg. For alt jeg vet kunne dette ha virket, jeg var et unormalt friskt barn. Selv i dag er influensa og noen ille mageproblemer i India det nærmeste jeg har vært av alvorlig sykdom. Likevel, dette offeret var ikke lett for min mor, smerten over å måtte forlate sitt eneste barn i så ung alder hjemsøker henne den dag i dag. Jeg håper virkelig noe godt har kommet fra dette valget, for det har virkelig vært et valg som har tynget henne og et valg som nesten ødela meg. Jeg var for ung til å huske når hun forlot meg for første gang, alt jeg kan huske er et stort hus og diffuse ansikter. Mitt første minne er at jeg hoppet på en støvete gammel sofa i en kjeller sammen med en gammel mann. Vi lo oss skakke og hadde det kjempegøy da en kvinne plutselig skrek til oss. Jeg kunne ikke forstå hvorfor hun ble så sint, det var jo bare en gammel skitten sofa. Kanskje holdt mannen på å bli senil, og det var noe som gjorde henne engstelig? Gamle menn bruker ikke å hoppe i sofaen, men det visste ikke jeg dengang. Som barn var jeg stort sett snill, glad, jeg tilpasset meg lett, og fra hva jeg kunne huske var jeg fleksibel og med et litt vilt snitt, noe som har holdt seg til den dag i dag. Likevel, mange år med flyttinger, nye språk og nye miljøer, bare for så å bli revet bort fra alt og gjenta prosessen på ny igjen og igjen ble til slutt noe som fikk sine kostnader for meg. Etter en stund begynte jeg å føle meg mer og mer merkelig, rotete og utilpasset, jeg var alltid en fremmed, alltid en utlending. Den prosessen der små barn utvikler en følelse av tilhørighet, og begynner å identifisere seg med sine nærmeste, førte til at jeg ble et bisarr produkt av slurvete sosialisering. I ung alder klarte jeg ikke helt å forstå min situasjon. Jeg følte meg mer og mer ensom, og det å være enebarn hjalp heller ikke. På mange måter føltes det som at jeg døde mange små dødsfall for hver gang min verden forsvant om og om igjen, og det som hadde virket stabilt og sikkert forsvant og ble borte. Et varig minne Den første og mest ødeleggende døden som jeg kan huske var da jeg som femåring forlot Tyskland, slik at jeg kunne være nærmere min mor som da bodde i England. Jeg mistet da min bror og den beste venn jeg noensinne kunne hatt. Han var ikke min biologiske bror, mer som en åndelig bror, og jeg elsket han overalt i verden. På mange måter var han min verden, han ble den viktigste personen i mitt liv etter at min mor hadde forlatt meg. Vi bodde i samme hus for et eller to år, hans rom var ved siden av mitt, og vi var alltid nære. Jeg tror aldri vi kranglet, men jeg kan huske at han skjelte meg ut siden jeg stadig ønsket å gjøre ting vi ikke hadde lov til. Han var to år eldre enn meg, og veldig omsorgsfull og beskyttende. Han lot meg alltid leke med lekene sine, og sørget for at jeg ikke gjorde noe rampete. Han var den eneste personen jeg noensinne ble knyttet, og de dagene jeg fikk vite at jeg skulle skilles fra ham var de verste i mitt liv. Tross alt så hadde jeg ingen andre å elske, og når vi ble skilt var det som at en del av mitt hjerte ble dratt ut av meg. Jeg tror ikke jeg noengang kom meg over sjokket over å ha mistet ham. Selv i dag kan jeg felle tårer hvis jeg tenker på denne hendelsen. Jeg har aldri glemt ham, og hver lille «død» jeg gjennomgikk i årene etter var nesten smertefri sammenlignet med dette, fordi før jeg fødte min sønn har jeg aldri elsket noen som ham. For å gjøre frykten og ensomheten verre, sendte de meg bort med en fremmed som verken snakket tysk eller kunne noe om barn. I Den Forente Familie var alle medlemmer som familiemedlemmer, men for meg var han bare en person som virket misfornøyd med å måtte dra meg med rundt Europa. Jeg kan huske at jeg sto alene i mørket et sted i London omgitt av kofferter mens han gikk avsted for å kjøpe billetter eller noe, og mens jeg sto der og ventet ble jeg overveldet av en bølge av tap og smerte. Jeg begynte å gråte ukontrollert da noe uventet skjedde, noe jeg fremdeles husker med et smil. En gruppe sorte menn alle iført skinnende hvite drakter hadde oppdaget meg og kom bort for å prøve å trøste meg. Siden jeg ikke forsto et ord av hva de sa, begynte de isteden å synge for meg. De bare sto der i sine glitrende hvite drakter og sang og sang i noe som virket som en evighet, bare for meg. Jeg vil aldri glemme denne opplevelsen. Selv om de ikke klarte å stoppe verken mine tårer eller smerte, så klarte de absolutt å fange min oppmerksomhet. Noen ganger tror jeg at jeg kanskje ikke var helt alene ved det gatehjørnet likevel. Kanskje noen så meg, og sendte de mørke syngende menn i blendende hvite drakter bare for å distrahere meg, om bare for et øyeblikk, fra min fortvilelse. De var litt av et syn. Vokse opp til å bli en annen I årene som fulgte gjorde jeg mitt beste for å passe inn overalt hvor jeg gikk, barn liker vanligvis ikke å skille seg ut. Heldigvis hadde jeg lett for å skaffe meg venner, jeg var svært utadvent og lærte språk og dialekter i rekordfart. Jeg var medlem i jentespeideren, svømmeklubben, skiklubben og selv i et kor. Jeg hadde på meg de riktige klærne og likte de riktige tingene, men til ingen nytte, følelsen av ensomhet forlot meg aldri. Og alt dette er relatert til min kunnskap om den falne verden. Dette er Den Forente Families begrep om verdenen utenfor deres samfunn, det som menneskene utenfor oppfattet som det normale samfunnet, dvs resten av verden. Barn som vokser opp i sekter eller i noen form for fundamentalistisk bevegelse, for den saks skyld, blir alltid sittende fast mellom minst to verdener. Det er en konsensus virkelighet, og så er det en liten boble innenfor denne virkeligheten, bestående for det meste av trossystemer og/ eller ritualer tilhørende de ulike politiske eller religiøse bevegelsene. Problemene oppstår når barn og medlemmene erfarer at de to virkelighetene kolliderer. På et eller annet tidspunkt blir alle tvunget til å gjøre et avgjørende valg, et valg som vanligvis innebærer å enten kontinuerlig blokkere ut og devaluere viktige aspekter ved konsensus-virkeligheten, eller, i mange tilfeller, å snu ryggen til ens egen familie og nærmeste nettverk. Mange barn sliter mellom disse to alternativene i årevis før de må velge å enten forlate alt eller finne en form for kompromiss. Mitt problem med sektens ideolgi Når det gjelder mine egne valg, så ville mye kanskje vært annerledes hvis jeg hadde følt tilhørighet til Familien. Min sjebne kan ikke alene forklares av Den Forente Families trossystem. Familien kom med et sett Sanne foreldre og Sanne Barn (deres 14 etc barn) Dermed ville alle medlemmene kalle hverandre Sanne Brødre eller Sanne Søstre, for å slik fullføre den hellige metaforen. Dette var også for å symbolsk avverge seksuelle forbindelser mellom medlemmene, som var åndelige søsken. Familien så på førekteskapelig seksuell omgang som en nærmest utilgivelig dødelige synd, og slik jeg oppfattet det når jeg vokste opp var denne synden nesten mer alvorlig enn mord. Sex var så grusomt at ethvert barn født som følge av en slik uren handling, for alltid ville forbli uren av denne flekken av den Opprinnelige Synd, en flekk som hadde blitt overlevert gjennom generasjoner helt tilbake til da Adam og Eva hadde sex før ekteskapet. Dette er det store Syndefallet. I henhold til Den Forente Families Bibel (ellers kjent som Det hellige prinsipp) så var også Eva den som hadde skylden, siden hun hadde hatt sex med Lucifer først. Dette førte til en skyldfølelse overfor Adam, da det var han hun burde hatt sex med. Så hun forførte Adam etter Lucifer, men det var for sent, eller kanskje for tidlig, eller kanskje begge deler, for resultatet ble at Gud forviste Adam og Eva fra Edens hage. Siden Eva var den som var å klandre, ble kvinnene som følge av dette det mindreverdige kjønn, forbannet til å bli voldtatt, til å føde, ha menstruasjon og alle slags kvinnelige ulykker. Alt dette pga en dårlig timet og litt inkompetent seksuell handling. Jeg husker at jeg tenkte at Gud var grusom som kunne straffe oss så sterkt for en feil som alle kan gjøre. Tross alt, de var jo bare tenåringer (I følge Det hellige prinsipp) Selv om det å ha sex med onde engler ikke akkurat er en utbredt praksis blant tenåringer i dag, så har de en tendens til å komme i trøbbel. Dette er noe alle vet. Heldigvis var det noen måter å avhjelpe denne ulykken. En av de var å betale en erstatning, og dette gjaldt både menn og kvinner. Enhver form for personlig ulykke kunne sees som en form avbetaling på gjeld. De fleste medlemmene ville derimot supplere denne avbetalingen med ekstra lidelse, bare for å være sikker på at erstatningen faktisk ble betalt. Lidelsene gjorde man gjennom faste (opp til 21 dager uten fast føde), gjennom kalde dusjer, ved å stå opp tidlig for å bruke mange timer på bønn og studier av læresetningen. De virkelig dedikerte medlemmene gjorde dette i årevis. Min mor står for eksempel stadig opp hver morgen kl 04 for å be og studere, selv om jeg ikke tror hun ser på dette som avbetaling på gjeld lenger. For henne er det rett og slett blitt en godt etablert åndelig praksis og en del av hennes daglige rutine. Andre ting man kunne gjøre som bot, var å delta i misjoneringen og gjennom pengeinnsamling. Den eneste andre aktiviteten som kunne gjøre opp for Arvesynden, overlevert gjennom generasjoner gjennom fallet, var Velsignelsen. Her ville flere hundre, noen ganger flere tusen par, gifte seg samtidig på et stort sted som for eksempel på en fotballstadion. Parene var satt sammen av Sanne Far fra bilder eller gjennom en stor samling kalt ”The Matching”. Ved denne begivenheten ville alle framtidige barn født i disse ekteskapene bli frigjort fra Arvesynden. Dette forklarer hvorfor dette var populært. Jeg tror Den Forente Familie innehar rekord i verdens største massebryllup, omtalt i Guinnes Rekordbok. Disse ekteskapenes barn ble senere kalt de ”Velsignede barna”, da de kom plettfri inn i verden, fri for arvsynd, så perfekt som man kan bli. Det uvelsignede barn. Dessverre – eller heldigvis, avhengig av ståsted, jeg var ikke et slikt barn. Jeg var født utenfor ekteskap før min mor ble med i kirken, og dermed dømt til å bære byrden fra Arvesynden. Jeg og andre som meg ble ofte påminnet dette, og fikk også den lite flatterende betegnelsen ”Det uvelsignede barn”. Som et uvelsignet barn ble jeg ekskludert fra familien på flere måter. Rituelt, ved at jeg under bønnestunden kl 05 søndags morgen ikke hadde tillatelse til å si ”The Pledge Of The Families”. Sosialt, under store feiringer som Guds Dag, hvor medlemmene ofte hadde egne sitteplasser for ”De velsignede barna” (selv om jeg av og til fikk sitte der, men ikke uten å først ha fått høre at disse setene egentlige var for De Velsignede Barna) Så var det den obligatoriske turen til Korea, vanligvis fra 10 år og oppover. Reisen var ansett som en absolutt nødvendighet for ”De Velsignede Barna”, men ikke for meg. Skjønt, i ettertid har jeg forstått at det nok var en velsignelse å slippe å reise. Til slutt, i motsetning til mange av de andre Velsignede Barna, så måtte jeg være med på både misjonering og pengeinnsamling. Jeg har mange mindre gode minner fra å stå på et gatehjørne og selge blomster sammen med min mor, vanligvis for en verdig kristen sak. Vi sa nesten aldri at det var for Den Forente Familie, med mindre vi var i humør for litt ubehagelig forfølgelse, som var det vi kalte steinkasting, skjellsord og annen verbal mishandling. Forståelig nok, etter mange år med denne typen behandling, begynte jeg vagt å føle en utilstrekkelighet og svak følelse av mindreverdighet i forhold til de som var helligere enn meg. På toppen av det hele ble jeg ansett som dårlig innflytelse på ”De Velsignede Barna”, pga min trassige og uregjerlige oppførsel. 13 år gammel ble jeg kastet ut av Camp Sunrise (sommerleir for barn i regi av Den Forente Familie) etter å ha gått ut av en viktig lysseremoni. Selv hadde jeg trodd at jeg gjorde en ærlig og modig ting, da det i begynnelsen av seremonien ble sagt at de som ikke tok dette på alvor burde forlate, så jeg dro. Jeg ble raskt kalt tilbake og offentlig ydmyket for å angivelig forføre de unge ”Velsignede Guttene” fordi jeg hadde glemt å ha på BH og ble deretter dratt ut etter øret. Gråtende stakk jeg av og overnattet i en bil jeg fant ulåst. Neste dag tvang min mor meg til å be om unnskyldning. Så mitt poeng her er; selv i den indre krets, blant mine egne sanne brødre og søstre, følte jeg meg som en utstøtt, som eneboer, en mistilpasset og igjen, et utskudd i gruppen. Psykologisk kunne jeg håndtert dette på forskjellige måter. Jeg kunne ha akseptert den bisarre virkeligheten – eller ikke. Den første tilnærmingen ville vært ødeleggende for min skjøre psyke, og her er nok en kompleks psykologisk analyse unødvendig. Jeg bare fastslår det åpenbare; å tro at man er fundamentalt dårligere enn de fleste av ens jevnaldrende, uansett grunn, kan sinke ens personlige vekst og utvikling. Videre, troen på at ens overlegenhet skyldes et noe mer forseggjort parringsrituale mellom foreldrene enn ens egen, er også absurd, selv om dette var en vanlig holdning til ugifte mødre og ”uekte” barn for bare 50 år siden, og også enkelte steder stadig. Derfor, sikkert for å beskytte meg selv og for å unngå alvorlige skader i det lange løp, bestemte jeg meg relativt tidlig for at jeg var omgitt av en gruppe bablende idioter. Kanskje ikke den mest sofistikerte strategi, men effektivt nok, og gjorde underverker hva angikk min evne til å ignorere og stenge ute det meste av spetakkelet rundt The Family på den tiden. Utslitt av å stadig være i opposisjon ville jeg noen ganger vurdere å godta deres trossystem bare for å unngå belastningen ved å være slitt mellom to verdener. Da gjorde jeg mitt beste for å overbevise meg selv om at en liten lubben fyr som energisk hoppet på scenen, og som flagret med armene og og bjeffet høylytt på koreansk virkelig var Messias, her for å redde verden og befolke planeten med Velsignede Barn. Denne fasen var som regel flyktig, siden jeg til tross for mine anstrengelser aldri ville klare å etablere den nødvendige tro og hengivenhet for å kunne bli langsiktig troende. Mannen på scenen forble for meg intet mer enn en energisk koreansk fyr med sterk utstråling og imponerende lederegenskaper – og selvfølgelig reproduktive evner, og en mann som jeg holdt ansvarlig for den triste og ubehagelige tilstand mitt liv hadde utviklet seg til å bli. Så etter et kort glimt med lunken tro, og nok et slag mot hva som ser ut til å ha vært en bemerkelsesverdig underutviklet åndelig følsomhet, var jeg tilbake til mitt kjente, ikke-troende kyniske selv. Hadde jeg derimot vært et Velsignet Barn, tror jeg nok det ville vært vanskeligere å utvikle vantro og skepsis i så ung alder. For De Velsignede Barna hadde hele livet fått vite at de var spesielle, viktige og unike. Som hellige Super Barn, var hele verden avhengig av deres eksistens, og enhver elendighet i lidelse i dag er som følge av at de ikke har tatt sin rolle og oppgave alvorlig nok. (For en byrde, stakkars barn) Mitt poeng er at det er nok mye vanskeligere å ignorere og stenge ute positive affirmasjoner som skal bygge opp selvfølelsen og gi den nødvendige VIP-følelsen, enn å ignorere og stenge ute et trossystem som bare får deg til å føle deg liten. Med andre ord; jeg tror at det for meg var en velsignelse å ikke være et Velsignet barn. En annen faktor verdt å nevne er at mange av de Velsignede barna, som i tillegg til å praktisk ble matchet til hverandre, noen ganger ble økonomisk avhengig av kirken. Medlemmer av kirken kunne støtte og sponse både arbeidsplasser og høyere utdanning, noe som gjorde det vanskelig for mottagerne å bryte helt fri selv om de hadde begynt å tvile eller utviklet et annet trossystem. Jeg vet at mange av de Velsignede Barna som jeg vokste opp med, om ikke de fleste, er fremdeles tilknyttet kirken på en eller annen måte, til tross for at de færreste er troende. Jeg tror kirken for mange først og fremst er en trygg og praktisk ordning. De har hverandre og en familie som støtter dem, og kan for så vidt gjøre som de vil. De fleste jeg kjenner er voksne nå, har egne familier, og har det så vidt jeg vet, fint på overflaten i hvert fall. Så hvorfor ødelegge en god ting? Hvordan jeg overlevde Det er flere faktorer som gjorde min exit lettere enn for andre. For det første, uten søsken og med all den flyttingen vi gjorde i min tidlige barndom, var noe som hadde gjort meg ekstremt individualistisk, i tillegg til å aldri ble virkelig tilknyttet mine foreldre. Min mor var fraværende i årevis, og selv om hun både besøkte meg og av og til ringte, så tok det lang tid før jeg forsto at hun var min mor. Jeg kalte henne ved samme navn som de andre barna gjorde. Min far kom ikke inn i mitt liv før mye senere. Faktisk var tanken om at jeg hadde en far en idé som ikke hadde streifet meg før jeg var rundt 5 år, da jeg traff han for første gang. Siden ville han besøke meg sporadisk. Dermed fikk ikke datterlig fromhet eller rollen som lydig og respektfull datter få mulighet til å utvikle seg til en stabil del av min psykologiske væremåte. Jeg var altfor selvstendig og altfor selvforsynt til å kunne adoptere en tro bare for å glede andre. Siden, når min far forsvant ut av mitt liv da jeg var tolv år, fantes det ingenting som holdt meg igjen. Jeg har ofte lurt på hvorfor det var så lett for meg å snu ryggen til Den Forente Familie, og nesten aldri se meg tilbake. Jeg antar det bare ikke var nok i det for meg den gang, ingenting som fristet og holdt meg igjen, bare en hel haug med skyld, ensomhet og forvirring. Som 14-åring flyttet jeg først til California for å bo sammen med min X-Moonie-far. På den tiden kranglet jeg mye med min mor, oftest om saker som handlet om min ”renhet”. Hun forsøkte forgjeves å forme meg til å bli noe som lignet en pliktoppfyllende, kompatibel, kjønnsløs og lydig søndagsskolejente, mens jeg i økende grad så ut til å utvikle meg i motsatt retning. I California opplevde jeg min første virkelige dose av verden utenfor, ufiltrert og rå. Denne perioden varte ca 2 år, og jeg tror omverdenen egentlig ble litt for mye for meg i en så sårbar alder, ting gikk egentlig fra ille til verre. Den ensomheten og tomheten jeg følte i verden utenfor på den tiden var ekstrem og intens. Den beste måten å illustrere dette på er følelsen av et lite dyr, låst i et bur mesteparten av livet og så plutselig satt fri til å styre som den ville i jungelen. Eller som en annen beskrev det i en avis jeg lest; å vokse opp i et romskip, beskyttet og trangt, og så en dag skal hoppe ut i verdensrommet. Sammenlignet med den kulde, ensomhet og overveldende frihet jeg følte i den store grusomme verden, virket livet som et uvelsignet barn som småtterier. Jeg måtte flykte før verden oppslukte meg helt og jeg mistet det som var igjen av min vilje til å overleve. For å gjøre en lang historie kort, jeg falt for en gutt som knuste mitt hjerte, jeg ble gravid som 15-åring, og mistet alle mine venner og det lille jeg hadde igjen av selvrespekt på rekordtid. Dette ble som en reprise av den oppgivelse, hjertesorg og isolasjon jeg hadde opplevd som barn. Denne gangen var smertene så store at en del av meg ønsket å dø, men av en eller annen grunn vant den andre delen, og jeg dedikerte mitt liv isteden til sex, alkohol og narkotika. En morgen våknet jeg opp og visste at jeg måtte forlate California, noe i meg var døende og det hadde ingenting med narkotika å gjøre, det var rett og slett et symptom på en truende tomhet inni meg. En sjaman vil kanskje kalle det for sjeletap, jeg mistet bit for bit av min sjel. Tilslutt er du bare et levende lik. Men jeg forsto at jeg var døende, og at jeg måtte redde det som var igjen. En kveld hadde jeg en uvanlig klar drøm om Paris, og da visste jeg. Neste morgen spurte jeg min far om å få en enveisbillett og det var det. Jeg tror han så at jeg holdt på å synke og at jeg trengte en redning, han visste bare ikke hvordan. Jeg avsluttet eksamen og dro til Frankrike for å selge orkideer og overbevise andre fortapte sjeler om å komme til våre hyggelige helgekurs og møte Familien. Igjen fremmed i enda et fremmed land, men dette skulle vise seg å bli en av mine klokeste beslutninger. Min mor bodde i Frankrike på den tiden, og jeg jobbet der som misjonær i nesten et helt år. Dette var antagelig mitt mest alvorlige forsøk på å ”kjøpe” det livet. Å vokse opp i Den Forente Familie var pga omstendighetene utenfor min kontroll, men beslutningen om å bli med igjen i Frankrike var et desperat og bevisst valg. Det var et spørsmål om overlevelse. Nå kunne jeg være en del av noe. Ute i verden, etter å ha kuttet alle bånd til Moderskipet, var jeg fortapt og alene. Egentlig er det rart at jeg ikke ble mer skadet enn hva jeg ble. Dette vendepunktet skulle bli mitt siste forsøk på bli en forpliktet tilhenger. Så, etter mange måneder med endeløse diskusjoner, kamper og alt for mange ubesvarte spørsmål, forsto jeg at dette var et dødfødt prosjekt. Det Guddommelige Prinsipp var ikke utstyrt til å kunne romme det kaleidoskop av rariteter som omfattet min rare og vidunderlige verden. Gjennom min barndom, ungdom og spesielt under det siste møtet med kirken, følte jeg at jeg ble gradvis presset lenger og lenger inn i en trang boks. En ubehagelig følelse når hver del av meg bare ville fly og sveve fritt over en uendelige himmel. Å lytte til sin indre stemme På denne tiden ble jeg stadig mer klar over en økende friksjon mellom kirkens lære og hva jeg heretter vil kalle min indre stemme. Min indre stemme hadde vært en guide og en kraftkilde så lenge jeg kan huske. Selv om jeg ikke alltid hadde et navn for det, hadde jeg følt dens tilstedeværelse, spesielt i krisetider. Noen ganger lurer jeg på om smerte og lidelse kan gjøre en mer mottakelig for denne stemmen. Hver gang smertene nærmet seg å bli uutholdelige, var det en slags åpning, en del av meg overga seg, jeg slapp kontrollen, og Stemmen slapp gjennom. Dette talte ikke i vanlig forstand, men guidet meg forsiktig til stedet forbi ord, der bare kunnskap og sensing eksisterte, forbi konsepter og trossystem, til den Opprinnelige Godhet og Renhet, som aldri kan tilsmusses av noen som helst synd. Jeg tror at vi alle kan benytte oss av denne indre stemmen, vi er sterkere enn vi våger å tro, men noen ganger må det ekstreme omstendigheter til for å finne denne. Barn er unike individer med ulike behov og ulike veier. Foreldre ønsker naturlignok å beskytte dem for farene som finnes i verden, skapet et tilfluktsrom i de beste intensjoner. Andre synes å glemme at det som ser ut til å fungere for dem ikke nødvendigvis trenger å være riktig for deres barn. Noen barn trenger mye plass, andre kan trives i en kokong, så lenge de er elsket og respektert. Kvelende trossystemer finnes ikke bare i kulter, de finnes overalt, det er det som begrenser hvem vi er og hva vi tør å oppnå. Kultene er i utgangspunktet en ekstrem manifestasjon av en utbredt dynamikk over hele planeten. Den Forente Familie er kanskje en av de minst destruktive sekter i forhold til mange av de andre, de fremmet sterke familieverdier, antirasisme og en slutt på ideologisk krigføring. De har åpenbart gjort tabber, men jeg antar at det bare er menneskelig. Jeg kommer ikke på en eneste religion som ikke på et tidspunkt i historien har påført ufattelige lidelser i Guds navn. Dette gjør det ikke riktig, men det er et faktum ved livet. Selv den største visdom vil i gale hender skape mer lidelse, og det skal ekstraordinære evner til for å kunne være et fartøy for kjærlighet og lys i denne verden. Jeg vil tro at et viktigste formålet med en sann åndelig lærer er å hjelpe søkende å finne fram og kontakte sin egen kilde til visdom. Når man er i stand til å forbli åpen og mottagelig for veiledning av den medfødte indre visdom er det ingen grenser for hva som kan oppnås. I mitt tilfelle, etter å ha avgjort en gang for alle at Arvesynden var en unødvendig byrde som jeg ikke hadde noen intensjoner om å dra med meg videre, valgte jeg å følge min indre stemme. På denne måten gjenvant jeg makten over meg selv og kunne skape min egen vei. Til slutt var jeg dermed fri. For å gjøre en lang historie kort, jeg traff en norsk filosofistudent, ble forelsket, flyttet til Norge og oppdaget for første gang i mitt liv et sted som jeg kunne kalle et Hjem. Og levde lykkelig alle mine dager, selvfølgelig. Vel, det kunne vel neppe være lengre fra sannheten. Jeg bodde med han i et år, og etter bruddet gikk jeg gjennom en rekke destruktive forhold, og jeg døyvet min smerte med alkohol og det som fantes tilgjengelig av narkotika til enhver tid. Jeg pleide å tenke at jeg gikk rundt med et usynlig skilt på hodet mitt som sa ”Spark meg”, jeg kunne bare ikke forstå hvorfor dette skjedde meg. I Norge møtte jeg mange barn på egen alder som også bodde alene, flyktninger fra krig og vold som hadde rømt fra årelange konflikter, kaos og uro. Vi dannet sterkt bånd og de ble som en surrogatfamilie for meg. Det var som jeg endelig tilhørte et sted, endelig kunne jeg passe inn og folk likte meg, jeg hadde funnet mitt hjem, min stamme. I dag innser jeg at de fleste av disse menneskene var like traumatisert som jeg, vi fant trøst og støtte i hverandres selskap og i en slags kollektiv disossiasjon. Det er nå over 20 år siden jeg gjorde min endelige flukt fra kirken, men på mange måter er det først nå jeg har kunnet forsone meg med den delen av meg selv. På et vis hadde jeg gjennom det hele klart å utvikle et svært kritisk og analytisk sinn som har hjulpet meg til å ta utdannelse og siden få en doktorgrad i antropologi. Akademisk arbeid ble for meg et fristed siden det tillot meg den fleksibilitet jeg trengte for å kunne takle kaoset i mitt liv uten at noen engang merket det. Jeg kunne være borte i flere uker av gangen, og ingen har noensinne gjort et nummer ut av dette, så lenge jeg oppfylte kravene til arbeidet. Gradvis gikk det opp for meg at jeg ikke var kompatibel med en 9-5 jobb. Jeg led av hyppig tilbakevendende mentale og emosjonelle kollapser som etterlot meg nesten lammet av depresjon, selvforakt og angst, og hver kveld ble jeg angrepet av en slags bisarr nervøs energi eller rastløshet som gjorde avslapping nesten umulig. Jeg kaller disse angrepene for mine "demoner", og ville som regel selvmedisinere meg med alkohol, noe som resulterte i at jeg neste dag var enda mer drenert og utmattet. Jeg kunne også få uforklarlige raseriutbrudd helt ute av proporsjon i sammenlignet med hva enn som utløste det, noe som dessverre gikk mest ut over de som sto meg nærmest, som min sønn. Jeg ble mer og mer utslitt, gradvis mistet jeg korttidshukommelsen, evnen til å tenke klart, konsentrere meg eller fokusere på en oppgave over lengre tid. Jeg har aldri kunnet sove godt, men har heller tilbragt de fleste netter hypervåken, halvt våken, ute av stand til å sovne, og deretter følt meg som et vrak neste dag. I tillegg har jeg utviklet bisarre muskelsmerter, spesielt i korsryggen og har generelt følt et ubehag. Som resultat av dette ble jeg stadig mer isolert i årene som gikk. Intimitet, som uungåelig resulterte i smerte og re-traumisering, skremte meg. Den indre kampen jeg hele tiden slet med gjorde meg utmattet, og jeg kunne ikke risikere å la noen se den ekte skadete meg. Jeg hadde tross alt en fasade jeg måtte opprettholde, av en sterk og kompetent kvinne, og særlig som enslig mor uten noe nevneverdig nettverk, kunne jeg ikke risikere å falle sammen. Jeg har prøvd yoga, meditasjon og retretter, antagelig har jeg brukt tusenvis på alternativ behandling for å finne en ”kur” for hva som var galt meg, uten nytte. Jeg skriver i fortid, antageligvis for å skape en trygg avstand, men jeg sliter stadig med disse problemene. Noen gang undres jeg på om jeg noen gang vil bli bra, men heldigvis har jeg funnet en god psykolog, og etter år med terapi vet jeg i hvert fall hvorfor jeg gjenskaper så mye smerte. Jeg fikk en ADD diagnose i 2007 og kronisk utmattelsessyndrom nå nylig, men den som har hatt størst betydning for meg er diagnosen Kompleks PTSD, som min psykolog kom fram til etter fem års behandling. Selv om ikke dette er en offisielt anerkjent diagnose, er det den eneste som forklarer min frykt for intimitet, manglende evne til å binde meg og det faktum at jeg synes å på besettende vis stadig gjenta de relasjonelle traumer som fikk meg inn i dette rotet. Livet har blitt en slags syk og vridd replay av min barndom med å bli forlatt, misbrukt og sveket som de viktigste tema. Dette i sin tur har ført til en sviktende selvfølelse og en tilsynelatende endeløs syklus med vanedannende adferd i et forsøk på å døyve smerten, noe som etterlater meg mer og mer livløs og oppbrukt for hvert år som går, jeg blør i hjel fra sår ingen kan se. Selv med mange venner begynner tviler jeg på at jeg noen gang vil kunne oppleve nærhet eller kjærlighet, eller å kunne stole på noen igjen. Mitt liv i verden utenfor var alt annet enn lett, bare annerledes. Men det var mitt liv og jeg klarte å finne min egen vei. Uansett hvor mange hinder jeg videre erfarte, fortsatte jeg å leve mitt eget liv og min egen virkelighet, samt å ta ansvar for det, og nettopp gjør hele forskjellen. Selv om jeg stadig snubler og faller, så er dette mine egne kamper, og jeg er fri til å navigere dem så klønete som jeg måtte ønske. Jeg er både fortelleren og heltinnen i min egen fortelling. De sier at smerte kan åpne døren for visdom hvis du lar den være din lærer, lar den kle deg helt ned til beinet til den nakne virkeligheten, og lar den gjennombore ditt hjerte så fullstendig slik at ingenting annet enn den høyeste form for kjærlighet kan komme inn der. Kanskje det er noe sant i det, sublim smerte kan heve deg opp samtidig som den drar deg ned i den dypeste avgrunn. Etterpå, når du ser det rundt, så vil du se at du slettes ikke er alene. Før eller senere vil vi alle gå gjennom denne porten og ned i avgrunnen, jeg møtte min mor der, og det er mange flere. Jeg kan nå ut til dem fordi jeg har vært der, jeg kan se dem i øynene og føle deres smerte. Jeg har lært min lærdom godt, men det er på tide å gå videre nå, det er nye lærdommer. Jeg har vært en smerte-junkie så lenge at jeg har glemt hvordan det er å smile uten tårer og å le uten å gråte innvendig. Jeg antar at må mange måter er jeg fortsatt den lille trassige utilpassede jenta, som står på utsiden og ser inn. Men på et dypere nivå var jeg aldri helt på innsiden, akkurat som jeg aldri vil være på utsiden. Du finner meg flytende i de uklare gråsoner i mellom, der det ikke er noen grenser, konsepter eller begrensninger. Min fortid har lært meg dette, og for det er jeg takknemlig. Jeg er virkelig velsignet. "May" "May" skrev opprinnelig denne teksten på engelsk, og vi har vært så heldige å få oversette denne til norsk. Noe av meningen i teksten forsvinner med oversettelsen, så vi vil sterkt anbefale å lese den engelske orginalteksten her. "De eneste kikkehullene vi har inn, er fra de som har gått ut."
17. mai. Endelig er denne dagen snart over.
Jeg har feiret alene selv om jeg var invitert bort. Jeg tok en hvit løgn og sa jeg skulle reise bort da dattera mi spurte om jeg ville være med å feire med svigerfamilien og hennes bittelille sønn. Jeg har aldri likt 17. mai-feiring, selv ikke etter at jeg ble voksen, og var feig nok til å "skulke" i dag, dessverre. Neste år skal jeg være med som bestemor. Jeg stilte opp på 17. mai mens barna vokste opp, så mye jeg måtte, med et så stort smil jeg fikk til. Barn skal ha det bra. En skal være der for dem. Barnebarn også. Jeg gikk i barnetog som liten, jeg fikk faktisk lov, eller kanskje var det møteplikt i skolens regi. Alene, i alle fall føltes det slik. Foreldrene mine var aldri med. Mamma var i Smiths Venner og gikk aldri ut. Hva skulle hun vel der ute i den verdslige verden å gjøre. Vi unger eller pappa handlet alt vi trengte, klær til henne også. I barnetoget hadde jeg ingen å støtte meg til, for jeg kjente ikke de andre barna i klassen. Det var et sjokk å skulle ut i verden og begynne på skolen, etter å nesten ikke ha sett andre barn enn mine fem søsken. Det var aldri snakk om å få leke med andre etter skolen, og jeg opparbeidet meg ingen sosial kompetanse på samvær. Alt var synd, året rundt. På 17. mai var det alltid en gratis barnefilm på kinoen etter barnetoget. Det var stas. Pappa visste at jeg gikk dit og ga meg penger til is, mamma ikke. En gang hun fikk vite det fikk jeg en lang preken om hvor syndig kino var. Etter det var det ikke noe stas med 17. mai-filmen lenger, bare en angstfylt opplevelse. Jeg var overbevist om at taket skulle ramle i hodet på oss, som en passende straff. Etter hvert som jeg ble eldre ble det mer og mer ensomt å sitte der i mørket alene også, mens de andre hadde venner å skråle med. Vi jentene i familien måtte ha lange fletter og skjørt, selv på skidager. Vi skulle ikke føle oss som en av de andre. Takk, den følelsen sitter veldig dypt i meg ennå, og ikke i positiv betydning. Beskjeden var jeg fra før, og jeg ville helst gå i ett med veggen. Jeg var aldri med de andre og lekte. I sjette klasse var jeg blitt god på blokkfløyte og læreren foreslo at jeg burde begynne i skolekorpset. Ja, det ville jeg! Jeg dro til den første øvelsen i hemmelighet og fikk utdelt et althorn som jeg var veldig stolt av. Det var selvfølgelig synd å spille i skolemusikken, så jeg måtte gjemme hornet i et uthus. Pappa og søsknene mine visste om det. Jeg fikk aldri øvd, for mamma var alltid hjemme. Det ble heller ingen flere spilleøvelser enn den ene. Jeg husker jeg gruet meg i månedsvis til 17. mai det året jeg var innmeldt i korpset, men måtte gå bak i 17. maitoget uten horn. En dag kom klasseforstanderen min og hentet althornet og noteboka. Ingen spurte meg noen gang om hvorfor jeg uteble fra korpset, ingen voksne. Til barna kunne jeg ikke si det som det var. Om jeg skulle bli mobbet for det hadde jeg ingen hjemme å snakke med det om. Det var "ingenting å bry seg om". De verdslige utenfor meningheten var uansett "fiender" og burde overses for ikke å bli påvirket av deres levemåte og tanker. Å være venner med dem ble ansett som verre enn å ikke ha venner. Jeg har fortsatt problemer med å opprette sosiale kontakter. 17. mai er en dag for å kjenne på ensomheten. "Lilli" Jeg og Kristoffer har vært bestevenner så lenge jeg kan huske. Vi har spilt fotball sammen, vi har vært på sommerleir sammen, og vi har vært i samme menighet. Når jeg forlot menigheten mistet vi kontakten. Men for et halvt år siden ringte han meg og sa at han trengte hjelp. Han hadde også valgt å gå ut, og visste ikke om andre han kunne snakke med. Klart jeg skal hjelpe, vi er jo bestevenner.
Jeg holder deg i hånden mens båren blir trillet inn på legevakten. "Pust rolig", gjentar jeg. "Alt kommer til å gå bra" forsikrer jeg, uten å helt tro på det selv. Jeg er redd. Jeg er så redd for bestevennen min.
De forsøkte å drive demoner ut av deg når du var bare 14 år. Fire år senere ga dette deg diagnosen Post Traumatisk Stress Syndrom.
Jeg forteller din historie for at folk skal vite at dette har skjedd med barn i Norge. Og for at det ikke skal skje igjen. Jørgen. Spøkelser i en hall Fullt av levende mennesker Plassert i en glassboks
Paul Omar Lervåg er 25 år, bosatt i Porsgrunn, og har vokst opp i Brunstad Christian Church (Smiths venner). I tillegg til å være en flittig dikter, er han initiativtaker til Hjelpekildens LGBT-gruppe (gruppe for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner). Hvis du vil snakke med Paul eller bli med i gruppa, ta gjerne kontakt via vårtkontaktskjema.
En god dag. I hvert fall en bedre en.
Jeg gikk ikke ut av mormonerkirken fordi det var kvelende å være kvinne der, selv om det virkelig var sånn. Men det hadde jeg sikkert fortsatt å tåle hvis det ikke hadde vært for at jeg sluttet å tro på budskapet kirken underviste om. Det var det at jeg sluttet å tro som gjorde at jeg gikk, ikke at det var vanskelig å leve der. Det føler jeg meg veldig sikker på akkurat nå. Det går an å tilgi meg selv for dette. Altså at jeg var der såpass lenge og holdt ut det jeg gjorde. Fordi jeg seriøst trodde på det, noe som innebar at jeg trodde det skulle være verdt det i det lange løp. Jeg kan egentlig ikke skylde på noen av de som plagde meg. Jeg kunne gått når som helst. Men jeg gikk ikke før fordi jeg fremdeles trodde på det. Og om de hadde vært enda verre, så hadde jeg sikkert ikke gått da heller. Før jeg hadde mistet troen. Det forteller meg noe om meg selv. Jeg er en veldig tålmodig og utholdende person som virkelig klarer å gå trofast og tappert inn for det jeg tror på med hud og hår under de utroligste omstendigheter. Og når jeg mister troen på noe, så klarer jeg å forlate det. Dette kan jeg faktisk leve med. Jeg kan tilogmed være stolt av meg selv for disse egenskapene. Det å kunne være så dønn dedikert overfor det jeg oppriktig tror på med så lite støtte og så lite cred å få liksom, og så lenge. Jeg føler meg sterk og glad for å se meg selv som så ....modig! Nå som jeg har skjønt at jeg har disse sidene som jeg egentlig syns er ganske fantastiske, så har jeg jo en spennende framtid foran meg. Hva tror jeg på nå? Hva er det jeg vil leve og ånde og virke for nå? Med all denne dedikasjonen og utrettelige trofastheten jeg har skjønt at jeg besitter, så må jeg jo kunne nå hvor langt som helst innen hva som helst jeg setter meg fore. Jeg kan ikke skjønne annet. Jeg har jo noen ting jeg elsker å gjøre, og som jeg brenner veldig for. Det jeg må gjøre istedenfor å ergre meg over at jeg tidligere brant for noe annet, er jo å gå og gjøre de tinga jeg brenner for nå. Livet er liksom dynamisk. Gudene vet hva jeg brenner for om ti år. Men det jeg vet, det er at det jeg brenner for, det kommer jeg til å virkelig kunne stille opp for selvom det ikke alltid er hysterisk morsomt og veldig givende. Og jeg kommer til å gi alt, selvom det kan hende jeg tror noe annet senere i livet. Lidenskapene mine kan virkelig regne med meg. Det føles faktisk veldig bra! Ja, det var latterlig det jeg trodde. Og man kan jo lure på hvorfor jeg trodde noe så latterlig. Vel, jeg vokste opp i det og fikk det inn med morsmelka. Men jeg trodde på det, og derfor kan jeg stolt leve med at jeg helhjertet ble der helt til jeg slutta å tro på det. H. And, to be perfectly frank, there have been times when members or leaders in the Church have simply made mistakes. There may have been things said or done that were not in harmony with our values, principles, or doctrine. I suppose the Church would be perfect only if it were run by perfect beings. God is perfect, and His doctrine is pure. But He works through us—His imperfect children—and imperfect people make mistakes. "Jeg forlot Brunstad Christian Church for en tid tilbake, og har skrevet ned noen tanker til menigheten i form at et lite dikt" dere kalte det kjærlighetjeg satt der
men jeg var ikke der jeg hørte hva de brølte jeg prøvde å lukke ørene Du er ikke god nok! Du klarer ikke dette alene! Satan står klar for å ta deg imot! Helvetes dører er åpne for deg! Du er ikke redd viss du tror nok! jeg var redd Du har ikke angst, du er bare sta! jeg hadde angst Ikke bry deg om hva andre tenker om deg! sosial angst er ikke en synd Be mer, og bank på Guds dør! hendene mine er lammet Ta tankene til fange! hjernen min er blitt til suppe Du må seire over frykten! angsten øker vær så snill, gå vekk Jeg er her for å hjelpe deg! dette er ikke hjelp Slapp av, Gud kan helbrede deg! Slipp Jesus inn i hjertet ditt! Aldri synd igjen! Be konstant og vær alltid glad! Onde åndsmakter prøver å ta deg! jeg orker ikke mer jeg må få ro rundt meg jeg må håndtere livet jeg skulle gått for lenge siden det er bare det at det er så vanskelig når hele kroppen er i lenker jeg skulle ha lett mer etter nøkkelen jeg skulle tatt mer ansvar jeg skulle tenkt mer jeg skulle følt mer men jeg var ikke et menneske dere tok fra meg menneskeheten min dere tok meg til fange i et fengsel dere kaller kjærlighet B. Jeg fyller tredve år førstkommende helg, og som vanlig er jeg tankefull når en bursdag nærmer seg. Kanskje blir det lettere å huske sin egen alder fra nå av. For ofte har jeg glemt hvor gammel jeg var når jeg var i tjueårene. Hvorfor er dette med alder så vanskelig? Jeg forsto det etter vår telefonsamtale forleden, der jeg ønsket å først og fremst informere deg om de gode pensjonsspareordningene jeg kjente til gjennom jobben. Jeg er blitt så flink til å spare, og ville så gjerne dele disse mulighetene med deg. Men i løpet av telefonsamtalen skjønte jeg at du ikke hadde planer om å bli gammel i denne verden, så en pensjonsspareordning var ikke aktuelt for deg. Du har trappet ned og jobber nå bare to dager i uken, og en og annen lørdag. Resten av tiden bruker du på menigheten og på misjonsarbeidet. Det er visst ikke så lenge igjen til dommedag nå, så du føler at du må gjøre riktige prioriteringer. Du har solgt hesten din også, for du har ikke tid til den lenger, for du har jo blitt pioner og forkynner Guds Ord fra 100 til 150 timer i måneden. ”Jeg har ikke tid til noe annet”, mente du, det er møtene og forberedelsene til de, to bibelstudier holder du også, så når skal du få tid til å ta vare på hesten din, som du har hatt siden du var elleve år? Mens du snakket husket jeg plutselig meg selv, 10 år gammel, der jeg tenkte på akkurat samme måte. Ingenting i verden var viktigere for meg enn Gud, og jeg skulle ikke bli voksen i denne verden. Verden skulle snart gå under og alle de grusomme fæle skumle menneskene som ikke vil tro på vår Gud skulle dø med den. Så skole og utdanning ble uviktig, det viktigste var å omgås andre Jehovas vitner. Jeg følte meg alltid så utrygg når jeg ikke hadde andre vitner rundt meg. Verden utenfor var så skummel. Farmor ventet i 70 år på verdens undergang. Og det var ingen krise når hun døde, døden hadde hun sett fram til helt siden hun som 20-åring hadde valge å bli et vitne for Jehova. For hun visste at når hun døde ville hun snart våkne opp igjen i den nye verden, paradiset hun hadde lest så mye om og sett illustrasjoner av i alle disse årene. Men kjære lillesøster. Livet begynner ikke etter døden. Det er nå. Og jeg skjøner at det er vondt å erkjenne at livet er nå, og at det blir med dette livet. Men det er godt å tenke selv, å være befridd fra gamle dogmer. Det er trist at dere stadig er i den boblen. Dere sløser bort livet på en løgn. Jeg skulle så gjerne ønsket at du forsto dette. Men du har fått deg kjæreste nå, en kjekk Jv-gutt uklanderlig kledd med perfekt press i dressbuksen og lovende karriere som menighetstjener, bare 24 år gammel. Dere skal gifte dere i Rikets Sal i september, fortalte du, og det gjøre meg trist. Jo mer etablert du blir og jo mer oppslukt i sekten du blir, jo mindre tenker du selv og jo større vil avstanden mellom oss bli. Du forteller at dere ikke skal ha barn, dere skal vente til etter Harmageddon. Det er vondt å høre. Du snakker ikke til meg som før. For jeg lever ikke lenger som dere, jeg tok en annen vei for mange år siden. I dine øyne skal jeg snart dø. Jeg kommer ikke til å overleve Harmageddon og kommer ikke til å leve sammen med dere i den nye verden. Så dere har sørget på forhånd og begynt å venne dere til at dere vil miste meg snart. Jeg antar at det er derfor jeg kjenner denne kulden når du snakker med meg. Jeg elsker livet. Du forakter det. Du ser ned på alt som gir meg mening, som en jobb og en karriere, hus og hjem, familieliv, ferier og reiser, venner og opplevelser. Du ser ned på alt som jeg har gjort siden jeg trakk meg ut, ting som har gitt meg glede og mening med livet, men som for deg og våre foreldre er bortkastet tid og et bortkastet liv. Ingen av dere har støttet meg og rost meg for å nå mine mål, normale mål, normale ønsker og drømmer til et normalt menneske i denne verden. Dere forstår ikke at noen vil følge sine drømmer som meg. Alt dere vil er å ofre all deres tid til tjenesten. Å leve skal dere gjøre i den nye verden. Noen ganger savner jeg å være i den boblen som du er i. Å se min mors stolthet over meg, som du selv erfarer, å oppleve kjærligheten fra henne, varmen og det å få en ekte god klem. Det er lenge siden nå. Jeg savner å le med deg slik vi brukte å gjøre når vi var mindre. Den tryggheten bare samværet med familie kan gi, for de kjenner deg og de elsker deg uansett. Alt det er borte nå. Dere er i sorg for at jeg blitt villedet av Satan og har valgt å vandre på den brede vei, akkurat som dere alltid har blitt advart mot fra talerstolen og i bladene. Dere sørger, dere forakter, dere holder avstand. Borte er varmen og samholdet. Dere snakker ofte sammen om de andre i menigheten, om hvem som er ”fine”, og da mener dere i hjertet. Om sunne, altoppofrende søstre som dere har i menigheten. Jeg savner å høre at mamma forteller at jeg er fin og flink som hun sier om andre, og om deg. Mitt hjerte er og forblir fint og rent, men dere ser ikke mitt hjerte. Men jeg vet bedre. Jeg vet at på et øyeblikk så kan det storme som verst på den vakreste sommerdag. Regnet kan øse ned, lyn og torden kan få oss til å gå i hi inne under et teppe trygt og alene. Vår far sa alltid at etter sol kommer det regn. Og det er sant. Dine nærmeste venner og familie snur brått ryggen til deg, og på et sekund så er du blitt helt alene i verden. Du er frosset ut, du er glemt, du er gjennomsiktig som luft. Bare fordi du gjorde et lite feiltrinn. Pappa var stadig utstøtt i løpet av sine vel femti år i Jehovas vitners organisasjon. Han var alkoholiker, men var aldri stygg, gjorde aldri noen vondt, men valgte flasken når han livet ble vanskelig. Han syndet ikke, alkoholismen var hans sykdom. Jeg kan huske at jeg satt i trappen som barn og lyttet når han gråtende ba de eldste om tilgivelse. De avviste hans ønske. De mente at han trengte straff. Jeg var bare et barn dengangen, men allerede da reagerte jeg sterkt på behandlingen de alle brått ga han. Alt i meg strittet imot, han var jo bare syk, hvorfor kunne de ikke hjelpe han isteden? Senere fikk han kreft. Blodoverføring ville gi han noen måneder ekstra i beste fall, og han tok i mot. Han ville så gjerne leve litt til. Og så døde han likevel. Utstøtt igjen, og alene. Jeg kan huske hvordan dere snakket om han, om hvor svak dere mente at han hadde vært, og hvor typisk det hadde vært for han, som hadde vært svak for alkoholen hele livet. Bare jeg forsto han. Han hadde bare dette livet, han hadde syndet så mange ganger at ikke ville få noen oppstandelse likevel. Jeg håper han døde i troen på en tilgivende gud. En annen gud enn den vi lærte om. Kjære lillesøster. Jeg vil fortelle deg at det føles som en sensasjon å bli hele tredve år. Å ha blitt befridd, å kunne tenke fritt og å kunne styre sitt eget liv. Det har gått bra tross alt. Jeg har mistet mye på veien hit, jeg har mistet mine besteforeldre, min kjære tante, mamma, og deg lillesøster, som ikke er så liten lenger. Jeg kan huske at du satt på fanget mitt mens jeg leste for deg. Og jeg kan huske at jeg brukte å leie deg på vei til skolen når du gikk i første klasse og var redd for det meste.
Jeg har mistet så mange, men jeg har funnet meg selv. Jeg har gått videre, og ser meg sjelden tilbake. Livet utenfor boblen er normalen, og det er ikke meg det er synd på, for jeg er endelig fri. Venner er den familien man velger selv, og de vennene jeg har nå vil aldri snu ryggen til meg eller fryse meg ut, de er for gode til det. Jeg døpte meg aldri, derfor har det tross alt vært enklere for meg enn mange andre. Det er derfor du og mamma ikke har trengt å behandle meg som en utstøtt. Dere vil gjerne ha kontakt, men ting er annerledes. Det er denne avstanden som ikke var der tidligere, og det samholdet dere har som jeg ikke er en del av lenger. Jeg synes det er vondt og vanskelig. Den gang trodde dere at det var et ungdomsopprør og at jeg snart ville komme tilbake. Jeg antar at dere har forstått at det var mer enn et opprør, nå som jeg har fylt tretti år og i tillegg har samboer. Jeg skal feire dagen min i morgen sammen med min kjære og mine gode venner. Jeg vet at du ikke vil sende meg noen hilsning, men det gjør ikke så mye. Når jeg var liten jente trodde jeg aldri at jeg kom til å bli voksen, for Harmageddon skulle komme lenge før den tid. Nå er jeg tredve, og jeg venter ikke lenger på døden, men lever livet. Kjære lillesøster. Jeg skulle så gjerne ønske at du gjorde som meg, og valgte å leve dette livet isteden for å utsette det til etter døden. Jeg skulle ønske at du kunne se det vakre i verden som jeg gjør. At du kunne leve ut din drømmer og lengsler. Og virkelig kunne nyte livet som du har nå. Jeg savner deg. Og jeg kommer alltid til vente på deg. "Kjersti". Med lett skjelving på hendene holdt hun et fast grep på rattet. Ruth hadde kjørt denne strekningen så lenge hun kunne huske med far og mor, til Rikets sal. Nå kjørte hun alene, i sin egen bil som hun hadde vært eier av siden hun fylte 20 år for tre måneder siden. Det var det beste stedet i verden hadde far fortalt. Det var Guds hus, hvor Guds hellige ånd var mektig tilstede. Hver tirsdag og søndag kjørte de slik til Guds hus og overvar møtene. Hun kunne ikke huske at hun noen gang hadde skulket et eneste av dem. Kun ved sykdom hadde hun holdt seg hjemme, noen ganger med dårlig samvittighet fordi hun visste at Jehova der oppe på sin herlighets trone, skuet ned på henne og sjekket om fraværet hadde en gyldig grunn. Når universets overherre inviterte til et åndelig festmåltid som møtene var, burde man ha en rimelig god grunn for ikke å være tilstede. I ferien var hun selvsagt borte fra menigheten, men ikke nødvendigvis fra møter. Som barn hadde far vært nøye med å oppsøke lokale Rikets saler på feriestedene de besøkte, slik at de ikke ble åndelig svak. Det var av den største viktighet å ikke bli det, nå i denne endens tid. Ukentlige møtebesøk med åndelig påfyll var livsviktig. Det visste hun godt, for Satan, denne verdens gud, sto alltid parat til å fange dem som var blitt åndelig svak på grunn av møteskulking. Satan tok aldri ferie hadde hun hørt fra barnsben av, og hans metoder for å lure menighetens medlemmer ut i fordervelsen, var snedige. Ruth hadde parkert sin ti år gamle Nissan Primera på sin faste plass utenfor Riket sal. For første gang var hun alene på Guds eget territorium. Det var så fremmed på en måte, noe med stemningen var annerledes, så dunkelt og stille. Det manglet den hektiske aktiviteten fra venner i finklær med sine feltvesker. Her fikk hun alltid velkomsthilsen fra brødre og søstre når hun steg ut av bilen på vei til Rikets sal. Hun holdt fremdeles rundt rattet i ti på to posisjonen og merket at skjelvingen på hendene hadde avtatt. Øynene speidet etter tre eldste som skulle komme og forhøre henne. Kveldslyset hadde avtegnet en skummel silhuett av Rikets sal mot en dempet blågrønn kveldshimmel. Det minnet om en scene fra en Stephen King film. Et kaldt gys forplantet seg nedover ryggen. Ruth hadde vært tidlig ute denne torsdagen for å samle tankene til det som skulle skje. Hun skulle opp til vurdering for sin opprørskhet. Meldingen ble overrakt henne sist tirsdag på en gul lapp hvor det var skrevet med en noe utydelig skrift. ”Du er innkalt til det dømmende utvalg førstkommende torsdag i Rikets sal.” - Vi er bekymret Ruth, var alt som ble sagt, da hun fikk lappen i hånden av en eldste. Han hadde hatt dette velkjente bekymringsuttrykket som tas frem ved helt spesielle anledninger som begravelser, minnehøytiden og utstøtelser. Det gikk alltid et sus av alvor gjennom Rikets sal når de eldste ikledde seg dette uttrykket. Menigheten fikk da en forsmak av guds nærhet. Et bekymringsuttrykk kombinert med et teokratisk åndelig ganglag hadde alltid hatt en skremmende innvirkning på Ruth. Noen ganger kunne hun få mareritt av et slikt scenario. En eldste med bekymringsuttrykket, møteveske og et teokratisk gyngende ganglag hadde stått ved enden av sengen hennes og brølt ut dødsdommen, at hun var utstøtt. Men heldigvis var det bare en drøm. Nå var det alvor. Nå var tiden kommet for inspeksjon av hennes åndelige tilstand. Den skulle under lupen og vurderes av tre modne eldste. Far og mor var i sjokk, men far hadde sagt til mor at hun ville få kjærlig og kyndig hjelp av de eldste til å revurdere sine handlinger og komme til sannhets erkjennelse. Ble hun dømt skyldig og utstøtt fra menigheten, ville hun garantert bli drept i Harmageddon Guds krig, og aldri mer se livet. Det sto i statuttene. Det var i Harmageddon at Gud ville eksekvere dommen over alle sine motstandere ved å knuse skallen deres med meteoritter, svovel eller hagl fra oven, samtidig som de ugudelige var på full fart ned i enorme jordskjelvsprekker sammen med de frafalne. Dette med meteoritter var noe hun hadde funnet på selv, farget av skrekktegningene fra barnebøkene om Harmageddon. Det var illustrasjoner av flammer, svovel og steiner fra oven. Det kunne like gjerne være meteoritter Gud ville ta i bruk, hadde hun tenkt. Gud skulle jo drepe alle, untatt Jehovas vitner og dem med en rett hjertetilstand. Blodbadet krevde effektivitet, så hun så ikke bort fra at Gud ville bruke disse meteorittene, kanskje han hentet dem fra asteroidebeltet. Derimot hvis hun angret og la seg flat for de eldste, ville hun få overleve og komme inn på en renset jord. Der ville hun få muligheten til å glede seg i all evighet under paradisiske forhold. Belønningen var et fullkomment legeme og å få leve i all evighet blant sanne venner av skaperen. De ville så oppfylle jorden og legge den under seg. Utenfor palassene som alle rettferdselskende mennesker hadde bygget seg, ville store flokker med gnu løpe på markene blant tamme løver som beitet sammen i fred og harmoni med kuer, sauer og lamaer. Nå var skjelvingen på hendene tilbake. Hun var også mer andpusten og klam i håndflatene. Det var vanskelig å få ut av tankene hva moren hadde sagt rett før hun reiste hjemmefra. Moren hadde vært helt oppløst i tårer mens hun snakket med far. De hadde ikke hørt henne da hun kom ned fra annen etasje og stilte seg ved døren inn til stuen. - Tror du hun blir utstøtt? spurte mor, mens hun fortsatte å gråte. – Jeg håper hun tar til fornuft og angrer seg, sa far for å trøste. – Vet du, hadde mor sagt med skjelvende stemme, - det hadde faktisk vært bedre om hun hadde dødd, for da hadde hun i det minste fått en oppstandelse etter Harmageddon! - Du må ikke tenke det verste, hadde far igjen trøstet mor. - Hun er en god jente og fortjener ikke å dø. Hun er bare litt opprørsk. De eldste får nok trykket litt fornuft inn i hodet hennes får vi håpe. Fem ord skulle til for å snu opp ned på tilværelsen hennes. Fem ord som skilte mellom liv og død. Det var disse fem ordene hun skulle bli vurdert ut i fra denne kvelden av det dømmende utvalg, som representerte Guds rettferdighet. De skulle avgjøre om hun ville få leve og fortsette å være en del av det åndelige paradis, eller bli utstøtt og bli sendt ut i djevelens verden hvor de frafalne og demonene regjerte. Det var blitt litt mørkere ute mens den første bilen ankom. Ruth skimtet to av de eldste i siluett i kupeen. Den andre bilen kom tett på. Det var bror Gundersen i sin Renualt Laguna. De var ute i god tid. Klokken viste 17.51. Ni minutter igjen til forhøret skulle starte. Hun kjente dem alle sammen godt. De hadde vært en del av hennes åndelige familie så lenge hun kunne huske. Klokken 18.00 presis trykket hun ned dørhåndtaket til Rikets sal, som hun hadde gjort så mange ganger før. De tre eldste som skulle dømme henne, satt allerede klar på podiet med hver sin bibel i fanget. Nedenfor seg hadde de feltveskene sine. - Du får ta plass, Ruth! Hørte hun dem si. Det var bror Knutsen som var ordstyrer for kvelden. Med tunge skritt gikk hun opp midtgangen i Rikets sal med en annerledes følelse enn tidligere. Her hadde hun gått i årevis på vei til podiet for å holde sine elevtaler. Hun satte seg ned og tok frem bibelen hun hadde med. Ruth regnet med at det ville bli opplesning fra den. Møtet ble åpnet med en bønn til Jehova om å få nok styrke til å forta den rette avgjørelsen i denne vanskelige situasjonen, og at Gud måtte være tilstede med sin hellige ånd. Hun møtte blikkene deres etter bønnen. Noe hadde forandret seg. Hun la spesielt merke til bror Gundersens sin måpende stirring. Det nye uttrykket i øynene hans hadde hun sett før, samme blikket. Hun kom fort på det. Det var det samme skremte blikket hun hadde sett i dyreparken i Kristansand, hos en ulv i fangenskap. Det var noe dødt over det, og hadde fravær av det meste. Hun ble uvel. Kjærlighet og empati var byttet ut med blind organisasjonslydighet. Ulveblikket til bror Gundersen fortsatte å utvide seg mens han åpnet munnen og begynte å snakke ekstremt langsomt. - Det bekymrer oss Ruth at du har begynt å anta de frafalnes tanker! Ruth sa ikke noe med det samme. Påstanden føltes som en spydspiss som traff midt i brystet. Det var urettferdig følte hun, å få en slik beskyldning mot seg. Hun tenkte lenge på hvordan hun skulle formidle svaret sitt uten å bære preg av å være bitter eller fornærmet. - Hvem har fortalt dere dette? sa hun så rolig og behersket hun kunne, og så på dem. Tre par glassaktige øyne betraktet henne tilbake. Det var ingen gnist der. Den hadde forlatt lokalet. - Det er uinteressant, Ruth hvem det er, svarte bror Gundersen. - Poenget er at vi vet at du forfekter de frafalnes tanker. På brøkdelen av et sekund kjente hun det. Muren mellom dem, en slags usynlig glassvegg som var umulig å trenge igjennom. Uansett hvordan hun ville forklare seg ville det prelle av på veien til ørene deres. Selv de beste vitenskaplige fakta ville måtte gi tapt for denne glassboblen de befant seg i. Her var det kun en lov som gjaldt, organisasjonens lov. Aldri før hadde hun kjent seg så alene. Inne i seg var det mange følelser i opprør på samme tid. Ville hun klare å formidle neste spørsmål uten å skjelve i stemmen? - Hva slags tanker er dere bekymret over? klarte hun å si rolig og kontrollert. - 1914, Ruth! Det har kommet oss for øret at du ikke lenger tror på 1914 og 607 før Kristus? - Så dere er bekymret over 1914? sa hun nærmest som en refleksreaksjon og fikk lyst til å smile. -Dette vet du godt selv, Ruth. Alle sanne kristne tror på 1914, spørsmålet er om du fremdeles gjør det? - Står det om 1914 i Bibelen? spurte hun og merket hvordan pulsen begynte å stige. Hun var blitt varm i ansiktet. - Ja, indirekte. Dette vet du godt, Ruth, ikke prøv deg! For første gang denne kvelden la hun merke til at de konsekvent unngikk å si søster til henne, sannsynligvis for å markere avstand. Ruth visste inderlig godt at det ikke nyttet å argumentere for sine oppsiktsvekkende oppdagelser hun hadde gjort seg om Jehovas vitners historieforfalskning. Hun hadde prøvd å overse det selv lenge, gjøre som ingenting, men samvittigheten ville ikke gi henne fred. Hun måtte konfrontere dem, koste hva det koste ville. Prisen var høy og umenneskelig hard. Hun ville miste hele sin familie og alle sine venner. Det er en ren gisselsituasjon, hadde hun tenkt ved en anledning. Ruth tok seg sammen, trakk pusten og var klar for sin tredje kommentar. - Jeg trodde det var viktig at sannheten skulle være basert på fakta. Slik er det jo ikke da. For Jerusalem falt ikke for Nebukadneser i 607 f. kr. slik det står i litteraturen. - Når mener du at Jerusalem falt da, Ruth? - De historiske fakta sier 587 f. kr. - Trist å høre at du har falt for de frafalne sine listige argumenter, Ruth! Vi har hatt slike som deg tidligere i menigheten som har gått i mot organisasjonen, slik du nå velger å gjøre. Vi har derfor ikke noe annet valg enn å gjøre kort prosess. Vi ønsker ikke gå inn i en debatt med deg om slike frafalnes argumenter. Ruth fornemmet en hardhet og kulde fra podiet som hun ikke hadde opplevd tidligere. Den harde monotome stemmen til bror Gundersen kvernet videre. - Vi har valgt å tjene Jehova med evigheten for øye, ikke å basere det på et årstall! Ruth merket en antydning til skjelving i stemmen hans. Det stive ulveblikket til bror Gundersen hadde forandret seg igjen, nå til et livløst fiskeblikk, det samme uttrykket hun hadde sett hos nysløyet torsk og sei i fiskedisken på Meny. - Vil det si at det er blitt en samvittighetsak å tro på 1914? Sa hun og rettet blikket sitt mot bror Knutsen, som så ned. - Selvsagt har det betydning, Ruth. Det er selve fundamentet for vår lære. Endens tid begynte da, kom det fra bror Gundersen. - Men utregningen som fører frem til 1914, er jo feil. Utgangspunktet 607 f. kr stemmer ikke med historiske fakta, fortsatte Ruth. - De årstallene betyr ikke noe i det hele tatt. De er bare markører på vår vei mot fullt lys. Viser det seg å være feil, vil Gud ordne opp i det. 1914 utgjør en slags snublestein for de vantro. Når Jehova gjennom sin organisasjon har godkjent dette årstallet, bør vi hans tjenere, gjøre det samme. - Selv om det ikke stemmer med fakta, datt det ut av Ruth. Hun hadde blitt mer frimodig med sine uttaleler og visste at det kunne få dødelige konsekvenser. - Ja! hadde bror Knutsen svart noe kvast og snudde seg mot de to andre eldste og sendte fra seg et lite markant nikk mot dem. De responderte med samme type hodebevegelse. - Vel Ruth! Da har vi et siste spørsmål til deg. Ruth kjente at det knøt seg i magen. Hun visste at de nå var kommet frem til ”punchline”, selve finalen. - Tror du på den tro og kloke tjener, Ruth? Hun hadde mistanke om at nettopp dette spørsmålet ville komme, og var forberdt. - Jeg tror på det Bibelen sier om en tro og klok tjener, ikke den tro og kloke tjener, en liten forskjell der, understreket hun. - Du vet inderlig godt at vi sikter til det styrende råd i Brooklyn som er ledet av Guds hellige ånd. Det er dem som utgjør den tro og kloke tjener i dag. Hva sier du Ruth, du får en siste mulighet, tror du på den tro og kloke tjener? - Nei! Kom det tydelig og klart fra henne. - Synd, hørte han dem si nesten i kor. Bror Knutsen sukket høyt. - Da må du vente utenfor noen minutter til vi har behandlet saken sammen under bønn. Vi gir melding når du kan komme inn igjen. - Ok, sa Ruth og reiste seg fort opp av stolen. Hun visste at løpet var kjørt. Ruth kunne ha argumentert kraftigere og mer intenst, men hun visste at ordene hennes ikke ville trenge gjennom det harde skjoldet de eldste var omgitt av. En halv time senere var hun tilbake i Rikets sal. Det gikk noen øyeblikk med alvorlige miner og teokratisk gange litt frem og tilbake. Det ble hvisket og sendt blikk. Til slutt var de klar. - Da har vi vedtatt i full overensstemmelse med organisasjonsinstruksene og Guds ord, at du er utstøtt fra den kristne menighet. Du har mulighet for å anke, hvis du føler for det. Ruth kjente at det gjorde vondt, men samtidig ble hun overdøvet av en jublende følelse av å være fri. Hun visste også at de eldste måtte begrunne sin utstøtelse med et bibelvers. Nå var tiden inne til å høre hva de hadde valgt. - Hvilket skriftsted er valgt som begrunnelse, var Ruth siste ord til dem. - 2. Johannes 9. Du har gått utover Jesu Kristi lære, Ruth. Gundersen tok frem Bibelen og begynte å lese. Ruth merket hvordan han holdt Bibelen opp foran seg, nærmest demonstrativt, arrogant og noe overlegent. Gundersen hadde slurvet med barberingen denne dagen, det var hårtuster under nesen hans som beveget seg når han leste fra Johannes brev:
”Enhver, som går ut over Kristi lære og ikke blir i den, har ikke Gud; men den, som blir i hans lære, har både Faderen og Sønnen.” Sprøtt, tenkte hun med det samme. Hva har Jesu lære med gamle kronologisk feilvurderinger fra 1880 åren å gjøre? Hun fikk hvisket frem ok, for siste gang og gikk nedover midtgangen i Rikets sal mens hun følte de eldstes blikk i ryggen. I deres øyne var hun nå rensket ut av Guds organisasjon. Der satt de igjen på plattformen og fulgte hennes siste bevegelser på vei ut i verden. Hun lurte på hvordan de måtte føle det? Hadde ingenting av det hun hadde sagt gått inn hos dem? Ruth gikk ut døren til Rikets sal for siste gang. Det var begynt å regne. Regndråpene prikket mot det opphetede ansiktet hennes Hun snudde seg tilbake mens hun gikk ned trappen. Tårene presset på. Det var et smertefullt øyeblikk fylt av vemod og tristhet. To ganger i uken i tyve år hadde hun gått på møtene her. Ruth visste hun måtte bruke tid på å omprogrammere seg. Det første hun ville gjøre var å foreta en nullstilling, men det var ikke helt uten problemer. Hun var nå anse som en levende død i sine foreldres øyne, ingen venner ville hilse på henne mer. Det var prisen å betale for å følge sin samvittighet. Hun kunne angre hadde hun fått beskjed om. Ruth visste godt hva det innebar. Det betydde å legge seg langflat og tro på rubbel og bit av det som Vakttårnet lærte, inkludert alle feiltagelsene og all historieforfalskningen. Da hun låste opp bilen kom følelsen av at hun hadde fått en ny mulighet, en ny start. Livet var plutselig blitt spennede å leve. Hun startet opp bilen og kjente en utfordrende følelse av frihet som strømmet mot henne. Utdrag fra Åge Grønnings kommende bok "Metamorfose" Håper alt står bra til med deg og familien. Jeg er fortsatt litt lei meg etter samtalen vi hadde, og føler behov for å få klarhet i hva som fikk deg til å gå på meg så tøft som du gjorde og at du ikke lenger ønsker å ha kontakt med oss. Etter å ha gått grundig i meg selv kan jeg ikke se at jeg har verken sagt eller gjort noe som skulle såre deg. Hvorfor er du så sint? Jeg stiller meg også uforstående når du sier du tar oppgjøret 99% på vegne av mamma og pappa. Rett nok har jeg ved to anledninger det siste året stilt spørsmål om forretningsmessige ting i Smiths venner. Dette har jeg sett har virket ubehagelig for dem, men da har vi byttet tema og det har ikke vært ampert eller ondsinnet. Jeg har ikke hatt noen konfrontasjoner med noen i menigheten inklusive mamma og pappa siden jeg for seks år siden gikk i terapi for å bli kvitt alt det som har vært belastende og vondt for meg med med hensyn til oppveksten i Smiths venner. Alt jeg har gjort er å stille noen spørsmål om det forretningsmessige ved noen av de aktivitetene dere driver med. Disse spørsmålene er det brødre og søstre i din menighet som også stiller. I samtaler med mange medlemmer fremgår det tydlig misnøye med det pengefokus som har vært etter at Kåre tok over ledelsen. Samtidig er de selvsagt glad for mange av de trivselsskapende aktivitetene som skapes bl.a for barna, og ikke minst den “loviske” endringen som Kåre har stått for. Det at man har forskjellig syn på ting er jo positivt i alle forsamlinger, da kan man få nye innspill og dele erfaringer. Det at mange i menigheten er kritisk til pengebruken og fokuset på materielle ting tror jeg du har fått med deg, men det virker for meg som mine spørsmål i samme retning blir håndtert som et angrep. Jeg har aldri kritisert din tro, jeg har aldri prøvd å få deg eller dine øvrige søsken ut fra menigheten, og jeg har alltid vist respekt og hatt et oppriktig godt og nært forhold til deg. Jeg har alltid følt at min kjærlighet til alle mine søsken har vært gjensidig og sterk, og skulle ønske dere var rundt meg mye oftere. Det at du og din mann, som vi også har blitt veldig glad i, kom i jubileumet mitt er noe som gledet meg veldig, og ikke minst det å få være sammen med dere og de herlige barna deres i ferien på Kanariøyene. Jeg synes det hadde vært fantastisk om alle søskene med familier kunne vært sammen på feritur en annen gang. Det at noen diskuterte Smiths venner med deg i mitt selskap kan ikke jeg lastes for, noen trodde kanskje du var gått ut av menighen siden du var med på festen og skålte og drakk som de fleste andre. Når det gjelder våre foreldre og kritikken din av min måte å håndtere dem på har jeg vanskelig for å forstå deg. Mamma lyser opp av glede hver gang hun ser meg, vi klemmer gjerne og tonen oss i mellom har ingen preg av noen motsetninger. Kun ekte og sann kjærlighet oss imellom! Jeg har etterhvert også fått et mer behagelig forhold også til min far. Selv om hans harde hånd har satt sine spor hos de fleste av oss, har jeg tilgitt alt og etterhvert skjønt at det er vranglære i Smiths venner som har ligget bak. Når vi på Lanzerote pratet om de ting vi har vært utsatt for, ba jeg deg pent om å ikke håndtere det som bitterhet eller angrep, men som en oppklarende samtale slik at du bedre kunne forstå hvorfor jeg hadde gått i terapi. Jeg er et følelsesmenneske, og jeg hater urettferdighet. Du sa at veldig mange har hatt store lidelser pga. den håpløse måten ungdommer i sekten ble håndtert på da jeg var ung. Vel, jeg tok skade av det det og oppsøkte hjelp. Og i den sammenheng kan jeg vel si at det var ingen av dere som ga et støttende ord. Alt jeg fikk var kritikk for de jeg ikke klarte ”å legge ting bak meg”, og at jeg var slem mot pappa da han ble inkludert i terapien. Min intensjonsjon var å skape en fremtid der jeg og pappa kan omgås som andre. Jeg var tydlig på at jeg savnet nærhet og naturlig kjærlighet av min far, og at jeg savnet den varmen og kjærligheten som jeg føler er så god når jeg er sammen med mine egne barn. Var jeg en fæl person fordi jeg hadde tatt skade av det man idag ser var vranglære? Skal overgripere beskyttes, og ofre trykkes ned og tvinges til taushet? Skal mennesker som har opplevd overgrep på andre måter behandles på samme vis? Jeg vet at jeg opp gjennom årene har laget litt oppstandelse i heimen, og det har jeg vært oppriktig lei for, og selvsagt bedt om, og fått tilgivelse for. Men husker at det ikke har vært fordi jeg har ønsket noen noe vondt, men fordi jeg har blitt trykket ned og blitt behandlet med en “hard hånd”. Noen av de sakene som har vært mest “betent“ har menigheten idag heldigvis forandret syn på, dvs Vårherre har byttet mening, dere har fått nytt lys osv. Som feks. håndtering av samboere som ble nektet adgang i hjemmet, TV, musikk med trommer og bass, Donald Duck, forbudet mot å bade på samme strand som det annet kjønn, forbudet mot å delta i fritidsaktiviteter, forbudet mot venner utenfor trossamfunnet, forbudet mot klasseturer, forbudt med alkohol, forbudet mot skoledans…. Jeg hadde brukt kortere tid på å nevne det som ikke var forbudt. For meg var det opplevelsen av et fengsel! Her kunne jeg selvsagt hovert litt og sagt at nesten alle de tingene jeg har trampet i gulvet for og kritisert SV for, har jeg hatt rett i. Det er godt mulig at jeg også har rett i min kritiske holdning til det omverden ser på som menighetens “Babylon”, eller som media betegner det: Gullkalven. Mange av dine “brødre” i menigheten tar sterk avstand fra det pengemaset som de opplever, og de antyder at det kan være grunnen til at så mange sliter med dårlig psykisk helse. En jeg snakket med for litt siden sa han hadde problemer med å se Jesu fotspor og tilføyde følgende: Tror du Jesus hadde hatt den største hytten på Brunstad? Tror du Jesus hadde kjørt rundt i bil til 2 millioner? Tror du Jesus hadde benyttet dugnadsungdom til å bygge hytte til seg selv på Hafjell? Dugnad i egne selskaper? Og når det gjelder Hotell og restaurantdrift, tror du Jesus hadde drevet skjenkested og tilbudt ugifte overnatting etterpå? Hadde han med andre ord vært med på å tilrettelegge for “Hor og Fyll”? Har tenkt noen ganger for meg selv at det som var forbudt pga ”renhet i hjemmet”, verdslig musikk, TV, besøkende samboere, alkohol mm er det som har skapt de største fightene for mange. Nå er alt lov, og de bødrene som var såkalt “Nidkjær” og ble opphøyet i sin iver etter å holde hjemme rent, er de som sitter med mest skam idag. I min oppvekst opplevde jeg aldri varme og kjærlighet fra disse brødrene. Det var tydlig at troen og håpet var viktigere enn Kjærligheten for enkelte. Størst av alt er kjærligheten, og mitt råd til deg er at du holder deg til det. Måten du håndterer oss som er “utenfor” på nå tar jeg svært tungt. Vi er det samfunnet kaller “Guds brente barn”. I vår familie har vi mer enn god grunn til å klamholde på hverandre etter at vi mistet lillesøster. Føler du behov for å være ”nidkjær” så finner du sikkert ting hos deg selv du kan kjempe med. Måten du behandler Marianne på er også virkelig vondt å være vitne til. Jeg har lest brevet du sendte til henne. Så hun må forandre sitt syn på negative opplevelse i Smiths venner for at du skal kunne ha kontakt med henne? Prøv med varme og omsorg istedet, hun er et fantastisk godt menneske. Dersom hun uttaler seg negativt om menigheten er det fordi hun oppriktig føler at det ikke er bra alt som skjer, eller har vært praktisert der. Hun har som de fleste andre utbrytere vært igjennom en tøff løsrivelsesprosess, så da kan jo dere vise litt forståelse og medfølelse istedet. Hun har tanker om oppveksten i menigheten som er vonde og det letter på trykket å få luftet noe av frustasjonen, dette må ikke du straffe henne for! Vis heller litt storsinn, det er tross alt du/dere som er avvikere fra ”normal normen” i samfunnet. Dere av søskene som fortsatt er med har også fortalt meg at dere ikke trivdes hjemme med den knallharde tolkningen av budskapet dere opplevde, og jeg vet det var tungt for deg en periode. Kanskje du ville hatt hatt utbytte av litt samtaleterapi du også, jeg unner deg virkelig å bli kvitt dine angstplager. Det har vært vondt for meg å se deg nedtrykket og ydmyket i mange sammenhenger. Det å aldri føle at man er bra nok er veldig usunt over så lang tid. Selv om det jeg opplever fra deg nå er ubehagelig, så har jeg alltid syntes at du er mer enn bra nok.
For min del må jeg si at det beste valget jeg har gjort i mitt liv var å forlate menigheten, men hadde jeg sett og opplevd at man ble et bedre medmenneske, en bedre forelder eller et bedre søsken av å tilhøre menigheten, da hadde jeg selvsagt stormet inn der. Ikke misforstå, jeg har fortsatt noen venner i menigheten, og de er ganske lik de venner jeg har utenfor menigheten. Med alle gode og dårlige sider vi mennesker har, trives jeg med stort sett alle, og kan prate om det meste. Har tenkt litt på en ting til: Dersom det er sånn at dere har sterkt ønske om å få oss med, så er det rart for meg at jeg de femten siste år aldri er blitt forsøkt påvirket av noen av dere. Det eneste jeg har fått servert er detaljer om millionbeløper til ditt og datt, hva alle ting koster og hvor materiell luksus det er på alle menighetstedene deres. En siste liten ting: Den “harde hånd” du har vist Marianne vil såre mamma veldig. Legg vekk den stridsøksen, prøv å gi mer kjærlighet og forståelse. De jeg har pratet med tar sterk avstand, og slik jeg kjenner din mann blir jeg overrasket om han støtter deg her. Lytt til ditt hjerte, så ordner dette seg! Det kommer aldri noe godt ut av hardhet og kontaktbrudd i familier. Jeg håper du har det i tankene når det gjelder dine barn og din mann, da vil du få det godt og bli lykkelig du også. Jaja, nå er alt bra med hensyn til de traumer jeg hadde i forholdet til menigheten, og alle som har fordømt livet mitt og fortalt hvor galt og fælt alt skulle bli dersom jeg “ Gikk UT “ har kommet på skamme. Livet mitt er fullt av glede og kjærlighet og jeg stortrives med en virkelig fantastisk ektefelle, fantastiske barn og ungdommer og ikke minst søsken, svigersøsken, nevøer og nieser. Jeg tar avstand til din håndtering av dine søsken i dette tilfellet, men her er du alltid mer enn velkommen. Jeg er veldig glad i deg og dine. Med vennlig hilsen Familiens sorte får
Kjære pappa. Jeg skal tilgi deg for din kalde skulder for din hardhet i stemmen Jeg skal tilgi den urett du viste meg Jeg skal tilgi deg for at du ikke ønsket meg i ditt liv For alt jeg tapte på å bli stående alene for all avvisning mot meg. Jeg skal tilgi deg fordi hjertet mitt har vokst Hvil i fred Pappa M. Jeg er en av de heldige, egentlig. Jeg levde ikke i noe ekstremt regime, ingen lukket sekt, trodde jeg. Jeg trodde jeg var en helt ordinær "glad-kristen", i en vanlig pinsemenighet. At Gud var både min og Jesu far, og at Jesus var min beste venn, og den Hellige Ånd en styrke og hjelp var alle etablerte sannhet er jeg aksepterte fra jeg var liten. Da jeg var 11 år begynte jeg å engasjere meg sterkt i ungdomsarbeidet i menigheten, og fikk en slags "ungdomsleder rolle". Hele familien var i samme, eller tilsvarende menigheter, og de fleste av barna i familien gikk og på kristne privatskoler, jeg først ifra ungdomsskole nivå. Jeg ble selvfølgelig mobbet, barn er grusomme, og de tar deg på det de kan. På et så lite sted som det jeg kom fra, er det lett å se hvem som er "kristenskole" elevene og man skiller seg plutselig ut. Jeg husker at jeg gikk rundt med boller, kaffe og flyers i ungdomsskole alder, i håp om å frelse folk, og jeg ble kjempestolt hver gang jeg møtte mine gamle klassekamerater og klarte å stå der og smile og tenke at jeg hadde "sådd et frø" om tro. Bare ikke gjør noe dumt, husk hvem du representerer Da jeg var 19 flyttet jeg, til min families store fortvilelse og skam, sammen med kjæresten min. Han var ateist, og de var ikke veldig fornøyd med min avgjørelse. Jeg er likevel en av de heldige, jeg ble aldri utstøtt. De snakket aldri om det, og spurte noen, ville de ikke vedkjenne seg at vi bodde sammen, men de holdt likevel kontakten. På grunn av min overbevisning, la jeg mye press på min kjære om ekteskap, og allerede sommeren før vi flyttet sammen 18 år gamle stod vi klare til å gifte oss. Heldigvis var han mer moden enn meg på en del områder, og steilet på det. Vi hadde likevel begynt å ligge sammen, for jeg trodde vi skulle gifte oss. Skylden og skammen rev mye i meg over dette, for man skulle jo egentlig vente. Det forekom og at jeg syndet i form av litt alkohol på fest, noe min far til og med godtok og rettferdiggjorde med "Jesus gjorde jo vann til vin, bare ikke gjør noe dumt, husk hvem du representerer vennen min". Jeg og min samboer hadde mange diskusjoner, for ikke å si svært høylydte krangler. Jeg ville ha ham til å tro, han skulle "redde meg" fra min tro. Jeg syns ofte ateisme, i den måten mange prøver å "frelse troende til å ikke tro" nesten er religionspreget, men det blir en helt annen diskusjon... Jeg husker enda smerten disse kranglene førte med seg, jeg trodde ikke, jeg visste, at mannen jeg elsket så høyt, kom til å brenne i helvete fordi han ikke trodde. Jeg ville ha ham til å tro, han ville "redde meg" fra min tro Denne sommeren ble jeg og alvorlig, kronisk syk, og det er jeg, naturlig nok, fortsatt. Igjen er jeg en av de heldige, jeg har en familie som tok meg med til legen for å få medisiner. Dessverre er det lite som virker på min sykdom, og den går opp og ned i perioder. Vi begynte naturligvis også å be. Jeg ba, jeg ropte, jeg skrek ut i fortvilelse og kraftige smerter etter en gud som hadde lovet å helbrede hvis man ba. Jeg ba om tilgivelse for alle mine synder, tok avstand fra alkohol, samleie og alt annet som kunne vitne om synd, i håp om å bli tilgitt, og på den måten bli frisk. Jeg var på et punkt så syk, og hadde så kraftige smerter, at jeg gladelig hadde takket ja om noen hadde brutt seg inn og pekt en pistol mot meg, bare for å kunne slippe plagene. Det var når jeg var så langt nede, at min samboer satte inn nådestøtet; "Kan du ikke bare be om å bli frisk da?" Jeg husker jeg ba en stille bønn; "Gud, hvis du bryr deg om meg, nå har jeg gjort alt jeg skal, og jeg trenger å bli bedre, og det har du sagt man skal". Min samboer ba til og med sammen med meg etter mitt ønske, og jeg tenkte at "NÅ! Nå blir jeg frisk, og han vil se at det finnes en Gud som elsker oss". Og ingenting skjedde Ingenting Jeg gikk fortsatt i over en måned med kraftige smerter før denne runden sykdomsoppbluss endelig roet seg, noe den tidvis, heldigvis gjør. Det skulle likevel gå lang tid, før tvilen virkelig kom til overflaten, men jeg tok mer og mer avstand fra troen, og begynte da å se den med et annet perspektiv. Hvordan det gikk med resten av kloden var vist ikke så veldig viktig, så lenge vi sendte bibler til Kina og bygget menigheter i Afrika. Jeg så medlemmer i menigheten som dømte min søster nord og ned fordi hun var gother, og dermed "så ut som en satanist", jeg så menn som sjefet rundt på konene sine, kvinner som prøvde å fortelle meg og mine venninner at en naturlig del av livet var å underordne oss en mann, som om de visste best hva som var bra, jeg så mennesker som ikke tenkte over naturlige ting som barnearbeid, fairtrade, miljøvern, dyrevelferd. Hvordan det gikk med resten av kloden var vist ikke så veldig viktig, så lenge vi sendte bibler til Kina og bygget menigheter i Afrika. Jeg så hykleri, og jeg ble mer og mer frustrert over at ingen andre lot til å se det. Prøvde jeg å påpeke noe var jeg bare ung, rar, dum, til og med uoppdragen, og alle disse "engasjementene og spørsmålene" mine var bare søte påfunn jeg nok kom til å vokse av meg. Jeg begynte å leve mer "i synd", nyte alkohol ved fest, slike ting. Forholdet med min samboer skrantet, og vi dro til Syden en uke for å prøve å reparere litt. Det var her, etter en svært alkoholisert kveld, jeg tilsto at jeg sleit med å tro. Ja at jeg egentlig ikke trodde i det hele tatt, eller hadde kommet fram til at hvis det var en gud der oppe, så hadde han nok glemt meg. Og jeg har aldri vært så redd før. Straks ordene kom ut av munnen min, hogg en dødsangst tak i meg. Jeg skulle faktisk ikke leve evig, ingen skulle. Det som er i det livet her, er alt vi får. Jeg husker ikke hele kvelden, alkohol og panikkanfall går ikke veldig bra sammen, men min samboer hadde sin fulle hyre, jeg løp rundt, skrek, gråt, nektet å sove fordi jeg var redd for å dø... I følge han endte kvelden med meg over skulderen i et brannmanns grep etter at han hadde skrelt meg av en lyktestolpe jeg klamret meg i som en livbøye mens jeg gråt "jeg vil ikke dø". Dødsangsten hogg tak i meg. Jeg skulle faktisk ikke leve evig. Jeg husker ikke alt, men jeg husker frykten, og den påfølgende angstpregede tomheten. Adskillelsen fra religionen bød på mange måneder med dødsangst og problemer. Jeg ble kjempestresset over hver time jeg ikke gjorde minneverdig og gråt meg ofte i søvn fordi jeg hadde kastet bort dagen, og fordi jeg ikke kom til å se folk (og dyr) jeg har mistet gjennom livet igjen. Flere år er gått siden den skremmende natten, og nå kan jeg si at jeg virkelig har det bra. Jeg er fortsatt syk, men jeg vet at den eneste som kan gjøre noe med det, er meg selv med symptomlindring etter beste evne. Og det er nå jeg lever. Jeg har "kastet bort" 19 år av livet på å tenke at det er det som skjer etter døden som teller. Nå fokuserer jeg hver dag på å nyte livet, gleden i de små ting, huske at livet er nå, mens jeg enda er her, for i morgen vet ingen hva som skjer. Jeg har ikke fortalt familien min at jeg har "brutt ut", så på en måte har jeg ikke det, og folk kan dømme meg for det alt de vil, for nå er det jeg som er hykleren. Jeg er med på møter og smiler pent når jeg er i hjembyen min.
Jeg tviler ikke et sekund på at familien min fortsatt ville elsket meg om jeg sa jeg ikke tror, og nettopp derfor sier jeg ikke noe. Etter å ha kjent på den dødsangsten, ønsker jeg ikke at de skal utsettes for den samme smerten. Dersom jeg ikke tror, "vet" de at jeg kommer til å brenne i helvete, og de vil aldri få tilbringe evigheten med meg, og jeg unner dem ikke den smerten Som et tilleggs notis, så brøyt jeg og med min stolte ateistiske samboer. Han skulle ha meg til å fortelle min "utbryter historie" på ateistiske forum, og han var SÅ stolt av meg. Jeg ønsker ikke å forlate en trosretning, for å slutte meg til en annen, selv om det er en tro som går ut på å ikke tro på noe. Charlene Jeg ble lagt inn på psykiatrisk dagen før min trettisjette fødselsdag. Fordi jeg ikke ønsket å dø lenger. Fordi jeg for første gang på halvannet år ønsket å leve.
Selvmordstankene hadde vært en del av livet mitt i over tjue år, en venn jeg ikke trengte i lange perioder, men like fullt en trøst når livet ble for tungt, for vanskelig, for fullt av angst. De elleve dagene jeg var på psykiatrisk brukte jeg til å ta farvel med suttekluten min. Det var vondt, trist og sårt, og jeg følte at det å skulle ønske å leve var nytt og utrygt farvann, men vi skiltes som venner da oppholdet var over. Jeg trenger ikke suttekluten min lenger. Da jeg var ni år sendte jeg et kort med Fader Vår omkranset av blomster på til mormors søster, min gamle tante Ingeborg. “Jeg har det bra. Har du det det bra? Er ikke dette et fint kort, det synes jeg”. I dagboken min fra den tiden tegnet jeg engler. Lys. Blomster. På bilder fra den tiden ser jeg en livsglad niåring. Et barn av åttitallet, med en forferdelig hårsveis, men et barn med vakre, rolige, uredde øyne og et nydelig smil. Jeg lurer på hvor hun ble av. Fire år senere. Jeg leser i den gamle dagboken min at niåringen har kommet i puberteten, og blitt til en opprørsk tenåring. Men det var ikke noe vanlig tenåringsopprør. Jeg husker at de andre barna begynte å døpe seg omtrent på den tiden, og jeg visste allerede da, at det kom jeg aldri, aldri til å gjøre. Jeg var ikke det minste i tvil en gang. Jeg så rundt meg, og jeg så mennesker som var opptatt av å holde Guds ord, gjøre Guds handlinger, leve livene sine for Gud, mens jeg selv ønsket å leve livet mitt for Meg. Jeg bare visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det. De neste par årene begynte jeg å gjøre alle de tingene jeg visste at jeg ikke hadde lov til. Jeg drakk cola, spiste svinepølser, brukte overdådig øyeskygge. Jeg tenkte på sex, og jeg tok på meg selv. Listen over syndige ting blir lang, når det er så mye som er forbudt. Jeg fikk høre at jeg var et dårlig menneske, og jeg og venninna mi ble kalt inn til samtale med klasseforstanderen vår i 8. klasse, etter at vi hadde tatt hull i ørene. “Jeg ser helst at dere tar ut de greiene dere har i ørene, dere er en dårlig påvirkning på de andre i klassen. Jeg kan ikke tvinge dere til noe, for jeg har dessverre ikke myndighet til å utvise dere, men jeg ser helst at dere tar dem ut”. Vi lot dem bli. Mange år med trass, sinne, bitterhet, frustrasjon, tårer og angst fulgte. Og ensomhet. Mye, mye ensomhet. Jeg må gjøre ting på min egen måte, følge mine egne veier, det ligger ikke i min natur å følge den stien som allerede er tråkket opp, bare fordi noen forteller meg at det er den enkleste veien. Jeg må finne det ut for meg selv… Det gjør livet vanskeligere, men jeg tror kanskje at jeg føler mer eierskap til livet også, det er MITT liv. Og jeg tror ikke at jeg ville ha valgt å gjøre så mye annerledes om jeg kunne ha skrudd tiden tilbake og tatt valgene mine på nytt. Jeg begynte å feste da jeg var seksten, og jeg har tatt så mange usannsynlig dårlige valg, særlig i fylla. Men det er valg som jeg selv har tatt, og jeg står for dem. Etter ni år på kristen grunnskole var det et sjokk å begynne på en offentlig videregående skole. Jeg husker veldig lite fra det første året. Selv om jeg bodde i samme kommune som skolen lå i, så kjente jeg kun en jente litt fra før, av mer enn seks hundre elever. Naturfagstimene i første klasse var merkelige. Det siste året på ungdomsskolen hadde vi skrevet semesteroppgave om hvorfor evolusjonsteorien ikke er riktig, det første året på videregående var det en selvfølge at Gud ikke hadde skapt verden. Iallfall ikke på seks dager. Jeg var desperat etter å passe inn på videregående, men jeg følte meg ikke hjemme i den store verden. Akkurat som jeg heller ikke hadde følt meg hjemme i den lille verdenen jeg kom fra. Jeg har brukt så mange år av livet mitt på å ønske meg bort, ønske at jeg var et helt annet sted, fordi jeg ikke passer inn noe sted. Det er først de siste årene at den følelsen har begynt å slippe taket. Jeg har lett etter en tilhørighet i mange miljøer, det nærmeste jeg kom var i homomiljøet. Seksualitet var tabu i menigheten. Vi hadde ingen seksualundervisning på skolen, men vi ble lært at det var en synd å ta abort. Sex hørte hjemme innenfor rammene av ekteskap mellom mann og kvinne, og homofili var et ikke-tema. Jeg fikk min første ordentlige kjæreste da jeg var atten, en gutt som gikk i samme klasse som meg på videregående. Men jeg klina også med venninnene mine i fylla, og jeg likte det i grunn bedre enn å kline med kjæresten min. Jeg fortalte det til den nye bestevenninna mi, og hun syntes ikke det var så mye å stresse med: “Hvorfor ringer du ikke bare ungdomstelefonen for sex og samliv, eller noe?”. Jeg turte aldri å ringe. Jeg prøvde å snakke med moren min om det, men ble kontant avspist med et “Dette snakker vi ikke om. Det er bare en fase som kommer til å gå over”. Men det gikk ikke over, så da jeg var noen-og-tjue kom jeg ut av skapet og fikk min første jentekjæreste. Vi hadde det fint sammen i flere år, men jeg hadde ingen plan for forholdet, eller for livet, for den saks skyld. Hun var hetero, og til syvende sist, så visste vi begge at hun ønsket seg noe mer i lengden. Jeg visste ikke hva jeg ønsket meg, for da jeg var ung kunne jeg aldri se for meg at jeg kom til å bli gammel. Året som fulgte etter bruddet var et av de vondeste årene i livet mitt, men så fant kjærligheten meg, og for første gang møtte jeg et annet menneske som var mer enn tidsfordriv, som jeg så for meg at jeg skulle bli gammel sammen med. Nå har vi vært livspartnere i mer enn åtte år, og jeg har fått en svigerfamilie med på kjøpet som jeg har blitt veldig glad i, og som er fantastiske besteforeldre, onkler og tanter, fettere og kusiner, for den lille sønnen vår. Å være skeiv har blitt en naturlig del av identiteten min, så naturlig at jeg verken skammer meg eller er stolt av å være skeiv, jeg bare ER skeiv. Ikke alle i familien min synes at det er greit. Selv om de ikke tør å si det til meg ansikt til ansikt, så vet jeg at enkelte familiemedlemmer synes det er en skam. Noe syndig. Men det bryr jeg ikke så mye om, for jeg ser verken skam eller skyld i et forhold mellom to voksne mennesker av samme kjønn. Jeg ser kjærlighet. Det er så mye mer jeg kunne ha skrevet, så mye vondt i livet som har gjort inntrykk, så mye ensomhet og smerte som jeg har båret inne i meg men ikke klart å dele med noen fordi jeg har følt meg på utsiden av alt og alle. Når jeg nå leser dagbøkene mine fra de siste tjuefem årene, leser notater, brev jeg har skrevet men aldri har sendt, så ser jeg at jeg har hatet meg selv. Jeg har trodd at jeg har vært et ondt og dårlig menneske som ikke fortjener å ha det bra, og jeg har straffet meg selv for det. Om igjen og om igjen. Men nå som jeg lærer meg å elske meg selv, for første gang siden jeg var hun livsglade niåringen, så skjønner jeg hvor galt det er har vært. Jeg gir meg selv lov til å sørge over tapet av en god og kjærlig Gud, som ble ond og streng. Jeg gråter fordi jeg ikke har en mamma som elsker meg betingelsesløst for den jeg er. Jeg kjenner på savnet etter en trygg og varm armkrok å få lov til å krype inn i når verden føles farlig og utrygg. Men jeg har etter hvert skjønt at alt som er godt tar slutt en dag, og det gjør også alt som er vondt. Når et eventyr er over, så begynner det et nytt. Hver dag kan være starten på et nytt eventyr. Det som har vært, det har vært, og det bærer jeg med meg hver dag. Noen dager er det veldig, veldig tungt å bære på. Jeg øver meg på å slippe til mennesker som vil bære steinene i ryggsekken min sammen med meg, støtte meg, og gi meg litt drahjelp på de tyngste dagene, slik at jeg kommer meg over kneika og klarer å gå litt til på egen hånd. Jeg har vært så redd for mennesker, for Gud, for følelsene mine, for så mye… men nå ser jeg etter det gode i menneskene, for jeg har oppdaget at det er så mange fine mennesker der ute i verden. Bare jeg våger å invitere dem inn i livet mitt. Selv om jeg fortsatt har mange vonde og tunge dager, så har jeg også dager med mye tant og fjas, korte såpeboble-øyeblikk av lykke, og trua på at livet er verdt å leve, tross alt. Hver kveld når jeg legger meg, så kjenner jeg på hvor heldig jeg er. Som er født i et godt og trygt land. For at jeg ikke har noen fysiske lidelser. For at jeg har fått lage min egen, lille familie som er glad i meg for den jeg er. For at jeg har så mange vakre mennesker i livet mitt. Jeg har lært mye av det livet jeg har fått tildelt, på godt og vondt, og jeg føler at jeg har funnet mange menneskelige diamanter som skinner på meg, og gjør meg til et bedre menneske. Det er så mange jeg ønsker å takke, bare fordi de gjør livet bedre for andre ved å være seg selv, men ingen nevnt, ingen glemt. Så jeg sender en takk til Livet i stedet for, for at jeg får lov til å være, og kanskje også skinne litt på andre. F. Da jeg var 11 år slo jeg meg på hånden med en hammer og sa at jeg hadde falt ned fra et tre. Jeg ville ikke på søndagsmøtet. Da jeg var 18 og ville trekke meg, fikk jeg beskjed om at jeg aldri ville få se småsøsknene mine om jeg gjorde det. Da jeg var i begynnelsen av tyveårene og selv var blitt mamma, satt jeg med datteren min i fanget på 1-årsdagen og tenkte: "Dette kan jeg ikke gjøre lenger". Jeg kunne ikke lære henne noe som jeg ikke trodde på. Jeg ville feire bursdagen hennes og lære henne om frihet og egne meninger.
Jeg og mannen min hadde ekteskapsproblemer. Jeg spurte han om vi kunne prøve å få hjelp, forsøke å jobbe med forholdet. Han svarte at jeg var kjøpt og betalt og at han ikke trengte å gjøre noe for meg. Han bestemte alt for meg. Hvem jeg fikk besøke/ha besøk av og hvor jeg kunne dra. Mannen min tok kontakt med de eldste. De kom på besøk og snakket med oss. Jeg sa at jeg ønsket å flytte, bli separert. De sa at det kunne jeg ikke. Jeg måtte studere. Jeg fant meg leilighet. Pakket og flyttet på EN dag. Jeg var livredd. Jeg turte ikke fortelle noen hvor jeg og datteren min bodde. Jeg sendte melding til mannen min og fortalte at vi hadde flyttet og at datteren vår hadde det bra. Jeg tok kontakt med fastlege og barnevern. Barnevernet ba meg avvente og få en mekling hos familierådgivningen. De var senere til stor støtte og hjalp meg flere ganger senere da han truet med å ikke levere datteren min tilbake. Jeg trakk meg fra JV. Etter et par måneder gikk jeg med på å komme innom mannen min for å snakke. Det endte ikke godt. Han ble sint, grep en øks og løp etter meg med den. Jeg løp inn til en nabo og låste døra. Jeg møtte han ikke alene igjen på et halvt år. Dette er mange år siden. Det tok meg mange år før jeg kom over skuffelsen og mindreverdighetsfølelsen fra ekteskapet. Både pga. måten mannen min og de eldste behandlet meg på. Jeg har det bra nå, men jeg synes det er ironisk at vi har "religionsfrihet" i dette landet... "Åse" Minstesøstern var såvidt blitt tenåring. Det var årevis siden jeg hadde forlatt menigheten. Jeg hadde ikke noe veldig konfliktfylt forhold til familien. Bodde ikke i samme by, så dem ikke direkte hyppig. På tross av elefantene som tilstadighet vandret ut og inn av rommene og hvor skjørt vi alle visste det hele var, betød de uendeligheter for meg. Men ingen hadde egentlig spurt meg. Før henne. Blåglitrende halvvoksenøyne, innrammet i blondt, velfrisert og lykketrollaktig hår betrakter en over bordet. De spør hvorfor. Så spør de igjen. De sier de ikke forstår. Intensiteten i spørsmålene og emosjonene som strømmer under dem er uskjulbare. Du vil det beste. Og mener du kjenner veien dit. Du mener mye om veien dit. Det frustrerer deg at jeg ikke går den med deg. Jeg kjenner hjertepumpen aktiviserer seg og vet jeg må trå varsomt. Forsøker å leve i din verden. Konsentrerer meg om å si nok, men ikke alt. Ser på oss med øynene som ikke er mine. Som forteller meg at dette er stort, en av sjansene som ikke må forspilles, øyeblikk jeg må leve i. Trekke livskraft fra. Vi er ikke enige om hva nok er. Med gjenstridige spadetak og et beundringsverdig, grensende til dumdristig mot; fortsetter du å grave. Uvørent feier du forsvarsfraser og kompleksitet av veien. Du vil forstå. Og det er jeg som må gi deg ordene til å gjøre det. Du jobber deg gjennom motsetningsspekteret, forkaster og utdyper. Gjentar og reflekterer. Eksemplifiserer. Hvordan kan man forkaste uprøvdhet? Hvordan kan man være så forkantsikker? Hvordan kan hjerteønskene til vesenet DU ikke være mer avgjørende for meg? De spiller en rolle. En betydelig én. Men mine selvfølgeligheter er ikke dine. Din verden er ikke min. Ikke nå. Likevel vet jeg at vi møtes der ute. Fordi du rekker ut hendene. Og fordi du finner mine. Jeg slipper deg aldri. R |
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|