Hvordan jeg ble et Jehovas vitne

- Derfor, enhver som bekjenner at han er forent med meg, ovenfor menneskene, ham vil også jeg bekjenne at jeg er forent med ovenfor min Far, som er i himlene; men hver den som fornekter meg ovenfor menneskene, ham vil også jeg fornekte ovenfor min Far, som er i himlene. Tenk ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden; jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. For jeg er kommet for å skape splittelse - en mann mot sin far og en datter mot sin mor og en ung hustru mot sin svigermor. Ja, en manns fiender vil være personer i hans egen husstand. Den som nærer større hengivenhet for far eller mor enn for meg, er meg ikke verd; og den som nærer større hengivenhet for sønn eller datter enn for meg, er meg ikke verd. Og enhver som ikke tar sin torturpæl og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sin sjel, skal miste den, og den som mister sin sjel for min skyld, skal finne den. (Matteus 10;32-39)

Dagen før jeg tok dåpen som Jehovas Vitne 08.07.2006 ble dette skriftstedet lest for meg. Det ble lest av et ektepar i Jehovas Vitner jeg hadde bedt om råd ang. om jeg skulle ta dåpen som Jehovas Vitne dagen etterpå. Jeg hadde gått igjennom forberedelsene for å ta dåpen, men var blitt usikker på om jeg skulle gjennomføre det. 

Begge mine foreldre var på det tidspunktet utstøtt, min mor har riktignok hele tiden trodd på læren og er i dag igjen et Jehovas Vitne, pappa på sin side ble utstøtt i 1996 og tror ikke på læren.

På det tidspunktet jeg tok dåpen hadde jeg nylig flyttet inn hos min far, og hadde fått streng beskjed om ikke å ta dåpen om jeg skulle få lov å reise på sommerstevnet, det samme stevnet jeg tok dåpen på. Samtalen jeg hadde med ekteparet dagen før jeg tok dåpen var nok helt avgjørende for at jeg gjennomførte dåpen dagen etterpå.

Om en ser på hvem jeg var et år tidligere så var det vel lite som tydet på at jeg kom til å døpe meg. Jeg var sjeldent på møtene, og de gangene jeg var der, satt jeg ofte og duppet av. Det som ble en helomvending for meg var da min mor ble utstøtt og sluttet å gå på møtene. På det tidspunktet hadde jeg ingen familie igjen som knyttet meg til Jehovas Vitner, men jeg hadde stort sett alle vennene mine i Jehovas Vitner, og sant og si ikke et veldig godt forhold til hverken mor eller far. En kan vel si at jeg vokste opp i et noe ustabilt hjem.

Jeg må jo innrømme at jeg hadde noe tro, men jeg var også noe kritisk til en del av læren. Jeg innså da min mor ble utstøtt at for å bevare omgangskretsen min måtte jeg satse på Jehovas Vitner på egen hånd for å ha noe håp om å forbli i miljøet. De siste månedene før jeg flyttet inn hos min far bodde jeg hos familien til en eldste i menigheten, og i denne tiden ble jeg sterkere og sterkere i troen. Jeg må vel si at dette var ikke bare pga. den religiøse påvirkningen jeg hadde da jeg bodde der, men mye pga. at jeg opplevde tiden da jeg bodde hos de som veldig god, og opplevde en stabilitet i hjemmet som ikke var meg vant.

-Tiden i Jehovas vitner har gjort meg utrustet til å tørre å stå for mine meninger

Så den 8 Juni 2006, bare 4 dager etter å ha fylt 16 tok jeg dåpen som et Jehovas Vitne.

Det å skulle være Jehovas Vitne imens jeg bodde hjemme hos min far var på mange måter en utfordring. Jeg kan vel ikke akkurat si at valget jeg hadde tatt var noe godt for forholdet vårt heller, jeg levde vel et liv mer eller mindre adskilt ifra familien selv om jeg bodde hjemme.

Selv om jeg var akseptert i det gode selskap som Jehovas Vitne var jo fremdeles min far utstøtt, noe som gjorde det vanskelig for meg å kunne ha besøk av venner. Jeg husker enkelte ikke fikk lov å besøke meg, eller hadde ikke samvittighet til å besøke meg fordi de kunne havne i en situasjon hvor de måtte snakke med pappa. Dette var jo også med å gjøre meg ganske adskilt ifra familien, da de aldri kunne bli noe særlig involvert i mitt sosiale liv.

Det var mange utfordringer med å skulle være et Jehovas Vitne uten at noen i familien var med lengre. På mange måter var det en noe ensom tilværelse, i tillegg til at jeg måtte leve med forventningen om at de alle kom til å bli drept under dommedag, Harmageddon. Jeg husker jeg spesielt tenkte på lillesøsteren min som da var 4 år.

Selv om det var en del utfordringer, så var det jo også en del ting som holdt meg innenfor annet enn bare troen, hovedsaklig det store sosiale nettverket jeg hadde, men også fordi jeg fikk mye oppmerksomhet og pris fordi at jeg sto imot de utfordringene jeg møtte. Jeg hørte mange priste meg som flink, og et godt eksempel. En tid etter jeg hadde tatt dåpen ble jeg også intervjuet som det gode eksempelet jeg var på et stevne for Jehovas Vitner foran et par tusen tilskuere.

Som barn var jeg veldig ensom, og ble en del mobbet på skolen, så all bekreftelsen jeg fikk da jeg var Jehovas Vitne var på mange måter sårt trengt. En kan selvsagt argumentere at det ikke hadde vært sikkert at jeg hadde vært i en situasjon hvor jeg hadde behøvd denne bekreftelsen om jeg ikke hadde vokst opp i sekten. Kanskje hadde jeg utviklet meg mye bedre sosialt om jeghadde fått deltatt på bursdager, og ikke skilt meg ut i like stor grad i skolesammenheng når de andre elevene hadde juleverksted å lignende. Men i og med at jeg hadde en del andre problemer på hjemmebane opp igjennom oppveksten, så må jeg ærlig innrømme at jeg er usikker på om jeg hadde stilt så mye bedre sosialt uansett.

Sånn sett vil jeg faktisk våge å påstå at tiden som Jehovas Vitne også har gjort meg mer selvsikker, og gjort meg utrustet til å tørre stå for mine meninger, selv med tøff motgang ifra mine nærmeste, riktignok mye pga. at jeg ikke hadde noen i familien som var med i Jehovas Vitner en god stund. Ironisk nok var det til slutt denne selvsikkerheten som til slutt gjorde at jeg klarte å bryte ut på den måten jeg gjorde.


Emil


Fra bloggen "Opposjonist.blogg.no" gjengitt med tillatelse fra forfatteren.
​