Til mor

Om du bare kunne holde om meg, trøste bort denne vonde tunge kalde steinen jeg bærer inne i mitt indre. Om du kunne tørket mine tårer, og nynnet meg til stillhet og deretter trygg søvn i dine armer.

Jeg tenker at jeg skulle ønske jeg kunne være stolt over deg, savne deg, være glad du er til og føle at du er god, mamma. Men du min gud, min bøddel tillot meg ikke det. Du var for snar med slaget og for rask med ordet, som avviste min kjærlighet til deg. Jeg kjenner ikke for å elske deg. Det er gått så lang tid. Jeg har vært kald for lenge. Varmen i blikket ditt har jeg aldri sett. Du elsket dine skapere høyest og avviste meg i din tiltrekning til dem. Disse ordene. De som formet deg og gjorde deg til en annen en du var ment å være. Kanskje jeg kunne elsket den du skulle vært. Kanskje.

Om natten ser jeg ditt ansikt som en skygge i mørket, et riss av kulde og redsel. 

Jeg kan ikke minnes å ha noensinne fått min mor. Du ble engang stjålet av ord, og forledet av bilder med makt til å snu et menneske. De snudde deg og du finnes ikke mer. Den engang så vakre jenta, på jordet foran hestene, med hendene fulle av tørre brødskorper. Glad i løvetann, glad i godt vær, glad i det blå rennende vannet. 

En gang ble du jenta med sorgen. Jenta som ødela veien sin. Alt og alle ledet deg en gang i tiden på en sti inn i skogen. Når det var mørkt kunne du ikke kjenne deg igjen og fant ikke tilbake til den du hadde vært. Du var blitt mor, hustru og kvinne som på et øyeblikk. Sorgen endret seg til sinne, hat, og fremmede følelser som ikke alle har navn. 

I ditt favn diet jeg engang. Din flate hånd oppdro meg. Ditt sinne ble min rettesnor. 

Ordene til de ukjente mennene fortalte deg at alt ville bli bra. Du skulle få alt fu ønsket deg. Men slik det ble det ikke. Bildene deres viste deg alt som skulle bli så fullkomment, og du gjorde alt de bad deg om for om mulig å få litt av dette. Og i det du anstrengte deg for å lykkes, dyttet du meg fra deg. 

Du kunne ikke elske noen andre enn gudene dine, og jeg fikk ikke smake din kjærlighet. Ingen fikk det. Den var ditt hellige offer. Slik ble jeg ditt hellige offer. Din moderlighet og menneskelighet ble ditt daglige offer.


Var det verdt det?


"Per"

---