Mitt opphold på Modum Bad

Jeg har veldig lyst til å dele en opplevelse jeg hadde og som jeg med hånda på hjertet kan si fikk meg ut i en utrolig større frihet enn jeg kunne ane konsekvensene av. Dette skjedde etter et opphold på Vita-gruppen på Modum Bad som jeg på det varmeste kan anbefale hvis en har kommet til et punkt hvor ting har låst seg fast.

Dette er et tre måneders opphold hvor mennesker fra alle lag jobber sammen og blir fulgt opp på en ufattelig måte. Jeg har så stor  respekt for alle som er der og stiller opp for en. Det skal dog sies at det er en ufattelig krevende periode og det er ikke uten grunn at du først blir kalt inn til en forvernssamtale for å kartlegge hvor du er. Det mener jeg er en utrolig seriøs måte å starte et løp på da dette er 3 måneder med knallhard jobbing. Her er det ikke bare ex JV´r som er men folk fra alle lag i samfunnet som har kommet i en krise og hvor det eksistensielle har blitt satt på prøve.

Så her starter min histore til en frihet med et gudsbilde som ikke var til å leve med. I løpet av oppholdet fikk vi tilbud om å ta i mot sjelsorg med presten på avdelingen. For meg satte dette igang en ufattelig frykt og angst samtidig som jeg hadde fått et tilbud jeg ikke viste noe om. Med min bakgrunn så er det å skulle snakke med en prest noe som i prinsippet er en umulig oppgave. Skulle jeg som har sett på kirker og prester som satans stedfortredere nå plutselig sitte med dette menneske og dele noe av de absolutt innerste jeg har. Det var noe jeg brukte mye tid på og jobbe meg igjennom. Men jeg tenkte, at her jeg på et sted hvor noen vil hjelpe meg, da gjør jeg et forsøk, og stemmer det ikke for meg så kan jeg bare slutte med det.

Så kom dagen, pulsen sto langt ut på halsen, og jeg var drit nervøs. I det jeg knakker på døren og går inn, møter jeg den mest tilstedeværende personen jeg noen gang har møtt. Han starter med og si at et bilde jeg har jobbet med i bildeterapien har gjort så stort inntrykk på han. Han forstår at det det har hatt å gjøre med må være et gudsbilde som ikke kan være til å leve med. Vi snakker så litt frem og tilbake før har foreslår at han gjerne vil utføre en symbolhandling med meg. Jeg er utrolig spent på hva han mener og når har foreslår det så er jeg helt på nett med en gang. Som person så er jeg veldig glad i metaforer og billedlig språk så for meg kjentes det helt rett.

Jeg ble spurt om jeg var villig til og gjennomføre en begravelse av det gudsbilde jeg ikke lengre kunne leve med. Vi skulle lage en begravelse i Olavskirken ved Modum Bad, hvor vi en gang for alle skulle begrave det som ikke var til å leve med mer. Jeg var i hundre! At jeg skulle få denne anledningen av en prest, var helt uforståelig, men jeg var veldig glad og samtidig nervøs.

Min oppgave nå var at jeg skulle lage en fysisk kiste og i den skulle jeg legge alt jeg kjente som hadde ødelagt meg. Husker enda hvordan jeg satt på rommet mitt og som "lydig hund" laget en helt perfekt kiste av kopipapir med tape og lim. Så var det jobben med og finne ut av hva som skulle ligge oppi. Det som slo meg var teokratiske ord: siste dager, hellige ånd., 144.00, levningen osv. osv. I tillegg ble jeg bedt om å skrive et minneord og det kan jeg love dere at ble en ufattelig vanskelig oppgave. Men jeg gjorde som jeg ble bedt om, og hadde ingen dårlige følelser, bare veldig spent.

Så kom dagen, begravelsen. Min psykolog var kanskje litt urolig for at vi hadde gått for fort frem, men for meg så var dette dagen med stor D. Min psykolog og jeg møter til avtalt tid ved kirken, og blir møtt av presten i sivil. Har tar oss med inn og viser meg veien hvor jeg skal sette kisten. Jeg er nå så nervøs at det neste ikke er til å holde ut. Så sier han at han nå skal gå i sakrestiet, ta på seg prestekjortelen og så starter vi seremonien.

Det er så stille som jeg aldri har hørt en stillhet. Så begynner kirkeklokkene å ringe og ut fra sakrestiet kommer presten i fullt utstyr. Han holder så en innledende tale om dette gudsbilde som ikke var til og leve med og som vi nå alle er kommet til å ta farvel med. Så blir jeg bedt om å komme opp og holde mitt minne ord. Prøv og tenkt hva dette innebærer for meg………phhuuu. Jeg gjør det, og etter dette sier presten at jeg skal bære med meg kisten ut, bak altertavlen. Der holder på nytt presten en liten tale før han tenner lighteren og brenner opp kista med mine teokratiske ord inne i.

Jeg sier ikke mer om det, men håper alle her inne kan klare å forstå at, å ta et oppgjør med noe som har nesten kvalt deg gjennom år, det har vi alle våre måter å komme igjennom på. Håper jeg kan være en inspirasjon til at det finnes muligheter uansett hvilke måter som melder seg. Dette er "hard shit" å bli kvitt, men jeg er veldig fri fra tanken om at jeg skal drepes i Harmageddon. Så får jeg bare gjøre så godt jeg kan med alle de kroppslige og psykiske utfordringene jeg fortsatt har….


T.