Kjære mamma

Jeg er fortsatt den lille dattera di, samme person, fortsatt bare lille meg.
Men nå blir jeg behandlet som et avskum, jeg har mista deg.
Jeg føler meg død for deg, for dere alle jeg hadde nært.
For deg betyr jeg ikke mer enn troen du har.

Du velger heller å behage Gud enn å vise at du elsker meg.
Hvilken mor kan gi avkall på sitt barn, sin egen kjære datter?
Slike valg er umenneskelig, et valg ingen fatter.
Hvorfor lar du Gud bety mer enn meg, mamma?

Hvordan kan du seg meg i øynene og virke helt kald når vi møtes? 
Å bli behandlet som død, vet du hvordan det føles?
Hvorfor kan jeg ikke komme hjem og bare være meg selv?
Føle meg velkommen til mine egne foreldres hjem.

I dine øyne er alt dette mitt eget valg, min egoisme.
For deg har jeg valgt å dø, bli borte fra alle mine nære.
Det er du som plages med mye smerte og stort savn.
Men når jeg savner deg er jeg ikke velkommen inn døra engang.

Ikke kan jeg ringe bare for å prate med deg, mamma'n min.
Kan ikke besøke deg, kan ikke gjøre noen ting.
Jeg skal straffes fordi jeg ikke lenger har den samme troen som deg.
Måten du behandler meg på er Guds straff til meg. 
​
Det er det du tror...

Jeg vil bare komme hjem og la alt være normalt.
Værsåsnill å forstå, jeg har ikke gjort noe galt.
Men jeg vet at du aldri vil forstå eller prøve å komme meg nær.
Ikke så lenge jeg befinner meg i verden, holder meg der.

Hvordan klarer du å være så fast i troen at du overgir din egen kjære datter?
Jeg savner dine gode ord, dine klemmer, din latter.
Farvel min kjære mor. 
Jeg elsker deg mer en du fatter.


​"Stine"