Jehova gud, du som er i himmelen

"Jehova gud, du som er i himmelen."
Slik begynte noen ganger en bønn i vår menighet.
 
Så kunne man komme med takknemligheter og inderlige anmodninger til deg.
Private ønsker skulle man være forsiktig med, og komme frem med i ydmykhet.
​Helst skulle man be om at din vilje skulle skje.
Og man kunne be om din hjelp.  
​For eksempel styrke til å holde ut et vanskelig ekteskap eller mot til å forkynne læren.

Jeg ber ikke lenger bønner ut i luften.
Jeg tror ikke det er noen som hører dem.

Og om det skulle være noen som hørte etter
kunne jeg ønske det var en som var raus, inkluderende og kjærlig.

De som sier de er dine vitner er som deg:
fordømmende, selvopptatte, hevngjerrig, og utilnærmelige. 

De holder min familie i en «skrustikke» av løgner og forbud.
Er du sånn, vil ikke jeg ha noe med deg å gjøre.
​
Jeg velger meg heller et kort liv med enkle gleder,
heller det enn et evig liv i Paradis med dem.

Og jeg er ikke lenger i et vanskelig ekteskap, det holdt jo på å ta livet av meg. Jeg vil jo leve.
Og jeg forsvarer ikke lenger meninger som ikke er mine.
Og jeg har selv styrke til å gjøre det jeg må, og ha omsorg for mine kjære.
Og jeg er ikke redd lenger. Ikke for «Endetiden», ikke for ikke å være god nok.  Ingenting.
Jeg har fått troen på fremtiden. Jeg har til og med begynt med pensjonssparing.
Jeg har masser av håp, ja unner meg å håpe på både det ene og det andre J
Jeg blir hver dag flinkere til å glede meg over øyeblikket
Det kommer ikke flere bønner fra meg.
Sårene etter en oppvekst og et halvt liv blant dine tjenere er begynt å gro.

Men takk kan jeg si – ut i luften – takk for meg.
I Jesu navn - Amen



Merete
​