Etter hoppet

Nå har det gått ca 6 måneder siden jeg og min mann meldte oss ut av Jehovas vitner. 

Og jeg begynner nå å bli godt vant til vår "nye tilværelse". Livet ble på en måte snudd opp ned. Først mye ned og så mye opp.

Jeg og min mann er fremdeles gift, ikke fordi vi må eller ikke har gode nok grunner for å skilles, men rett og slett fordi vi elsker hverandre.

Nå har jeg kommet dit at det er greit at jeg ikke har venner... det vil komme. Jeg er en del alene, men kjeder meg ikke.

Jeg har funnet ut at jeg kan være sprø og morsom og dum, men det gjør ikke noe.

Jeg har fremdeles temperament, men etter at jeg har rast litt fra meg, trenger jeg ikke å be, lese om åndens frukt og føle meg helt mislykket- jeg kommer langt med et smil og et unnskyld.

Jeg drømmer meg bort, leser bøker eller funderer på hvilken viderutdanning jeg skal ta, en vakker dag.

Jeg har kjøpt 37 bøker.

Jeg kjøper programblad og elsker krim.

Jeg har tid til å gå tur i naturen, å kjenne lukten av sjølukt og høre på lydene.

Jeg har registrert meg som blodgiver, det skal bli gøy å donere vekk litt.

Jeg elsker å kjøre bil, høre på Lana Del Ray på full guffe og tenke at Nå er livet bra.

Senest i dag gikk yngste datteren vår gjennom klesskapet for å finne ut hvilken kjole hun skal ha på seg i sin første bursdag.

I går overhørte jeg vår eldste datter snakke med sin mormor om hvor mye hun gleder seg til jul.

Vi har blitt plan fadder til Brenda i Malawi og nå lærer vi om kulturen deres, noe barna synes er veldig kjekt.

Det går lengre og lengre tid mellom hver gang barna griner fordi de savner vennene sine.

Jeg hadde min første "sosiale happening" i sommer, jeg og moren til en klassevennine til min datter møttes på stranden sammen med barna, det var avtalt og greier.., jeg satt der og tenkte; yuhoo..!

Det gjør fremdeles vondt når jeg treffer "gamle" kjente og venner på gaten, men jeg unngår dem ikke. Jeg ser meg ikke lengre over skulderen hver gang noen kommer inn i butikken jeg står i.

Jeg har dager som er tunge som bly, jeg vet ikke helt hvorfor de plutselig kommer, men jeg vet at de forsvinner...




Diana.