I går leverte australske Royal Commission into insitutional Responses to Child Abuse sin ferdige rapport etter sin granskning av trossamfunnet Jehovas vitners håndtering av overgrepssaker i Australia. Rapporten er knusende. I tillegg til å gjøre en rekke fellende funn i 77 alvorlige påstander mot Jehovas vitners organisasjon, så hevder kommisjonen at Jehovas vitners utstøtelsespraksis strider mot deres egen lære om en barmhjertig gud. Kommisjonen viser til at Jehovas vitners organisasjon siden 50-tallet fram til i dag månedlig har mottatt 3-4 rapporter om overgrepssaker i trossamfunnets menigheter i Australia, i alt 1006 saker, med minst 1800 ofre. I den samme 60-årige perioden har ikke en eneste av disse sakene blitt overbragt til politiet eller myndighetene, til tross for at det forelå tilståelser i 579 av sakene. Konklusjonen er at Jehovas vitner ikke har som praksis å rapportere overgrep til myndighetene med mindre loven pålegger dem å gjøre dette. Kommisjonens formann, Angus Stewart, går så langt som å kalle organisasjonen hyklersk: “There is therefore an element of hypocrisy in the Jehovah’s Witness organisation claiming credit for having obtained clearances for working with children for its elders and ministerial servants, but at the same time not reporting the offences of its elders and ministerial servants which would prevent them from being able to obtain working with children clearance,” Stewart mener at trossamfunnets utstøtelsespraksis, der man ved å bryte med trossamfunnet også har mistet kontakt med venner og familie, har vært en hensynsløs handling overfor tidligere medlemmer. Spesielt belastende har denne praksisen vært når det gjelder overgrepsofre i trossamfunnets som har forlatt organisasjonen som følge av den manglende håndteringen av overgrepet som de visste hadde skjedd. Han hevder videre at utstølsespraksisen ikke er tilstrekkelig rettferdiggjort av bibelversene som Jehovas vitner selv bruker for å forklare sin praksis, men den er vedtatt og håndhevet for å hindre medlemmer i å forlate trossamfunnet. Denne praksisen mener han strider mot organisasjonens egen støtte for religionsfrihet og troen på at deres gud Jehova er en barmhjertig Gud som verdsetter alle mennesker.
Hilde Langvann, 2/12-2015 Hjelpekilden Kilder: The Australian Les også: Når trossamfunnet skal ordne opp internt Seksuelle overgrep og taushetskultur
0 Comments
(Basert på Hjelpekildens innlegg i Østlandsnettverkets fagforum "Alvorlige begrensninger i unges frihet", 24/11-2015)
Dette er forordene i regjeringens "Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlig begrensninger av unges frihet" fra 2013, en handlingsplan som er en fortsettelse på tidligere handlingsplaner mot tvangsekteskap. Endringen med denne handlingsplanen er tillegget: "Alvorlige begrensninger i unges frihet", og denne utvidelsen "er i tråd med regjeringens arbeid for gode oppvekstvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse for alle barn og unge, både jenter og gutter." Hvis vi ser bort fra "kjønnslemlestelse", så er denne handlingsplanen helt i tråd med Hjelpekildens problemstillinger knyttet til oppvekst i lukkede religiøse miljøer. I innledningen leser vi f.eks:
Selv om handlingsplanen ikke tydelig utelukker norske kristne religiøse minoriteter, så kan det med det blotte øyet se ut til at handingsplanen er rettet mot enkelte ikke-vestlige religiøse minoriteter i Norge. For eksempel sier barne- likestillings- og inkluderingsministeren i forordet:
Begrepet "æresrelatert vold" er brukt, og henspeiler på begrepet "æreskultur". Jeg ønsker med dette innlegget først vise hvordan æreskultur i seg selv ikke er forbeholdt ikke-vestlige religiøse minoriteter, ved å vise at kollektvistiske miljøer også finnes i norske kristne trossamfunn. Videre vil jeg vise hvordan barns frihet blir utfordret i disse miljøene. Er æreskultur forbeholdt ikke-vestlige religiøse minoriteter? Æreskultur defineres som kollektiv oppfatning om at enkeltpersoners oppførsel slår tilbake på familiens omdømme . Men er æreskultur forbeholdt ikke-vestlige kulturer? La oss først se hva norsk forskning sier om temaet. "Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer," er en masteroppgave av Ellen Norbakken fra 2012 som så nærmere på en utbredt kultur for intern opprydding av slike saker istedenfor juridisk straffeforfølgelse i det Luthersk-Læstadianske miljøet. Denne forskningen viste at forsamlingsmiljøet bærer med seg en taushetskultur som i tillegg gjør det vanskelig å varsle om seksuelle overgrep, både på egne og andres vegne. Lojalitetsbåndene mellom medlemmene i forsamlingen er svært sterke, og for den som er blitt utsatt vil det å sette ord på det medføre at å peke på en av sine egne, som man har en nær relasjon til og vil treffe i ulike sammenehenger. En av Norbakkens informanter sier:
I sum ser vi en beskrivelse av en æreskultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad. I forbindelse med seksuelle overgrep fører dette til en taushet, som følge av at en utsatt risikerer å komme på kant med så å si alle i nettverket sitt dersom de forteller om overgrep. Dette er helt i tråd med våre funn gjennom samtaler med våre brukere. Det eksisterer i aller høyeste grad en kristen æreskultur, som er en kultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad. Sammenligner vi med de ikke-vestlige religøse minoriteter som handlingsplanen kan se ut til å henvende seg til, så ser vi at begge kulturene er kollektivistiske kulturer, eller miljøer preget av kollektivistiske verdier. Kollektivistisk kultur nevnes ofte i drøftingen av ikke-vestlige kulturers møte med det norske samfunnet, og kulturkollisjonen som ofte oppstår i tråd med møtet mellom "vi-kultur"(kollektivistisk) og "jeg-kultur" (individualistisk). Kjennetegnene er at hensynet til gruppa er viktigere hensynet til individet, lydighet og lojalitet er viktige idealer og man læres opp til å ikke ha selvstendige meninger. Gjør man noe positivt som enkeltperson vil dette reflektere på gruppa positivt, og gjør man noe negativt vil man bringe skam over gruppen. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene. Dette i kontrast til den norske kulturen som er en invidualistisk kultur, der selvstendighet og uavhengighet er viktige verdier, der individet bestemmer selv, og der ens egne behov går foran gruppas interesser. Det finnes ingen rene «jeg»-kulturer eller «vi»-kulturer her i verden. Vi finner elementer av «vi»-kulturer i norske bygdesamfunn, religiøse og etniske minoriteter, og i enkelte hjem. Se for eksempel hvordan «vi»-følelsen dyrkes av velstående familier i "Oslo Vest" . Vi kan også finne elementer av «jeg»-kulturer i bysamfunn i land der kollektiv tenkning er mer dominerende. Redd Barna skrev litt om denne kulturkollisjonen mellom norske lukkede kristne trossamfunn og det norske storsamfunnet, i "Til tross for tro" i 2005:
Utfordringer for barns frihet i kollektivistiske miljøer Når et miljø er preget av kollektivistiske verdier, dvs gruppens interesser går foran individet, hvilke utfordringer får dette for barn og unges frihet? VALG AV VENNER: De fleste av våre brukere forteller at det ble bestemt hvilke venner man kunne ha, og da skulle det fortrinnsvis være barn som delte samme tro. I den grad man kunne ha kontakt med andre barn, så var det ofte som evangeliseringsobjekter, de var mulige personer man kunne forkynne sin tro for, for å få de vervet inn i troen. Et virkemiddel for å oppnå denne isoleringen fra andre barn kunne være trusler som sa at Gud ikke likte dette, og at den ”verdslige vennen” kunne få en til å gå bort fra troen, og slik sett ville man ikke overleve endetiden. Hvis man likevel valgte venner utenfor menigheten, så ville det komme negative sanksjoner i form av at medlemmer trakk seg litt bort fra en og anså en som ”dårlig omgang” og ”lite åndelig”, og dermed en fare for sin egen åndelighet. Med andre ord var både sosial isolasjon og samvittighetspress et virkemiddel her. FRITIDSAKTIVITETER: Det fortelles også at det ble bestemt hvilke fritidsaktiviteter man kunne ha, og da skulle det fortrinnsvis være aktiviteter som var i menighetens regi, noe som førte til at man unngikk sosialisering med barn utenfor trossamfunnet. Organisert idrett, klasseturer og klassefester er eksempler på ikke godkjente aktiviteter, og det ble også brukt mye skrekkhistorier om hva deltagelser på for eksempel klassefester ville føre til, for eksempel umoral, noe som ville gjøre at man fikk et ikke godkjent forhold til Gud. I tillegg opplevde mange det å være såpass travelt i menigheten med ulike arrangementer og møtevirksomhet at det uansett ikke ville være særlig tid til sosialisering utenom skolen. UTDANNELSE: Svært mange av våre brukere forteller at det de ikke sto fri til å velge utdannelse. Høyere utdannelse ble generelt sett på som negativt, da det ville ta for mye av deres tid, tid som man trengte å bruke på gudstilbedelsen eller misjonering eller andre åndelige gjøremål. Et bibelvers ble brukt for å understerke dette: ”Verdens visdom er dårskap for Gud”. Det kan virke som at det ligger en redsel for å lære seg kritisk tenkning i bunn, særlig når trossamfunnet trakk fram historier om medlemmer som hadde begynt på høyere utdannelse, og siden forlot trossamfunnet, tydelig blindet av verdslig visdom. Når man lærer på skolen å stille kritiske spørsmål til etablerte sannheter, kan man videre stille spørsmål til trossamfunnets etablerte sannheter. Hvis trossamfunnet ser for seg dommedag i nær framtid, da er det liten vits i å bruke tiden som er igjen på høyere utdannelse, eller på en utdannelse du ikke vil få bruk for etter dommedag. Mange har derfor fortalt oss at de ble presset til å ta en utdannelse de ikke ønsket å ta, for eksempel en kortvarig praktisk utdannelse som var tilstrekkelig for å forsørge seg, og som de også kunne benytte seg av etter dommedag. MANGLENDE INTEGRERING: I et kollektivistisk miljø er hensynet til gruppa viktigere enn hensynet til individet. Ofte har man med seg et fiendebilde av samfunnet utenfor gruppa som bidrar til å forsterke dette. Tryggheten og Guds beskyttelse finnes kun innenfor gruppa, dvs menigheten, og verden utenfor er ikke av gud, ikke beskyttet av Gud. Menneskene er verdslige og blir brukt av Satan for å angripe Guds folk. Derfor; gjennom sterk sosial kontroll av barna sørger man for at de har få venner utenfor sitt miljø, helst tar lite utdannelse og har få fritidsaktiviteter. I praksis blir barna isolert og hindres å integrere seg i storsamfunnet. Når miljøer med en slik holdning til omverdenen også får drive egen skole, da har vi et ytterligere tiltak som hindrer integrering. Konsekvensene av en manglende integrering er like store for mennesker som kommer fra lukkede kristne trossamfunn. I "Troen som ble en byrde", masteravhandling fra 2014 av Brith Dybing, forteller flere av hennes kilder om en fremmedgjorthet fra storsamfunnet
En av våre brukere forteller om sin egen erfaring:
Hvilke virkemidler har vi sett blir brukt for å ha en sterk sosial kontroll over unge i disse kollektivistiske miljøene?
Vissheten om konsekvensen av regelbrudd gjør at enkelte velger å leve et dobbeltliv, der de utad deltar på menighetens møter og gjerne forsvarer trossamfunnet, mens de egentlig har forlatt troen mentalt og lever som andre ungdommer. Miljøer preget av kollektivistiske verdier eksisterer i aller høyeste grad også i Norge, og ikke bare i ikke-vestlige religiøse minoriteter. Som følge av at gruppens hensyn går foran individets, blir barns frihet utfordret på en rekke områder. Noen av konsekvensene er en fremmedgjøring fra storsamfunnet, til tross for at de både ser norske ut og snakker norsk. Redd Barna har sagt litt om dette i sin rapport "Til tross for tro" i 2005:
Det er derfor viktig at kompetansen om denne sårbare gruppen øker. Ikke bare i hjelpeapparatet, men også hos myndighetene. Når man jobber med å sikre "gode oppvekstvilkår og like muligheter til utdanning og livsutfoldelse for alle barn og unge", så skal man ikke se seg blind på etnisk opprinnelse, men også få opp øynene for at de samme problemstillingene den omtalte handlingsplanen skriver om, i aller høyeste grad gjelder i mange norske kristne minoriteter. Hilde Langvann, 26/11-2015 Leder, Hjelpekilden Norge Les mer om: Kristen æreskultur Skamkultur, sosial kontroll og dobbeltliv Tvangsgifte i kristne miljøer? Usunn sosial kontroll av barn En kvinne henvendte seg nylig til Hjelpekilden for å snakke om sine utfordringer. Hun fortalte:
Ikke bare mistet hun sitt nettverk, sin status som Guds utvalgte og håp for framtiden. Men hun mistet også selve meningen med livet, sitt ståsted i tilværelsen. Fagfolk kaller dette for en "multitapssituasjon", og sidestiller dette med andre livskriser vi kan gå gjennom, som for eksempel tap av kjærlighet og når noen nære dør. Dette er en situasjon svært mange av våre brukere kunne kjenne seg igjen i:
Så hva gjør man da? Hva fyller man tomrommet med? Mange kunne gi gode råd. Som å ta opp igjen hobbyer du drev med før du ble oppslukt av troen. Noen hadde engasjert seg kraftig i frivilllig arbeid, miljøvern eller partipolitisk arbeid. Andre fortalte at de hadde brent for en utdannelse, noe som nesten ble altoppslukende. Og en person hadde erfart at det å lese filosofi hadde erstattet hans åndelig tomrom. Andre igjen stilte spørsmålstegn ved det å måtte brenne for noe.
Disse to er inne på noe interessant. Det å brenne for noe, er dette det samme som å gi mening til livet? Eller kommer ønsket om å være fullt engasjert i noe fra et annet behov? Noen viste til trossamfunnets holdning til et høyt aktivitetsnivå:
Med dette aktivitetsnivået og koblingen mellom samvittighet og aktivitet, så er det kanskje ikke så rart at mange fortsetter i samme mønster. Når "Britt" var med i trossamfunnet, var hun en travel dame. Hun forberedte seg til menighetens fem ukentlige møter som hun svarte aktivt på, hun deltok ofte i felttjenesten, hun var jevnlig hjelpepioner, og holdt bibelstudium for andre interesserte hun hadde møtt på feltet. Hun følte ansvar for familiens åndelige framgang og hjalp sin mann med hans taler, hun var pådriver for familiens studier i skriften, og passet på at de hver dag leste dagsteksten etter middag. I tillegg måtte familiens hjem alltid være renere og ryddigere enn andres, siden de var av Guds folk og måtte være representative. Så når "Britt" og hennes familie brøt med menigheten, burde hun i teorien ha mye mer fritid. Det som isteden skjedde, var at hun engasjerte seg barnas idrettslag, hun ble foreldrerepresentant i FAU på skole og i barnehage, hun ble opptatt med fagforeningsarbeid og begynte også med etterutdannelse. Som hun selv sa: "Jeg engasjerte meg i det jeg kunne engasjere meg i". Slappet hun av fikk hun dårlig samvittighet, og forsto et par år senere hvorfor. Hun hadde altså brutt med trossamfunnet, men tempoet var uforandret. Vi diskuterte våre erfaringer med dette tempoet inne på vårt forum, og mange kunne nikke gjenkjennende:
Andre igjen fortalte at de med tiden hadde klart å finne balansen:
Det blir utvilsomt et tomrom når man forlater troen. Noen strever etter å finne noe å brenne for, og det kan man absolutt finne utenfor et trossamfunn. Men det er viktig å ikke brenne i begge ender, som noen sa. Hvis aktiviteten har fortsatt i turbofart og det er knyttet ubehag til det å stå stille, så kan det være viktig å stille seg spørsmål om hvorfor. Kan det skyldes at jeg fortsetter i samme mønster som i trossamfunnet? Kan det være at jeg fremdeles har dårlig samvittighet for å slappe av, dårlig samvittighet for å bruke tid på meg selv? Kanskje må jeg også rett og slett lære meg å slappe av? Hilde Langvann, 5/11-2015 Leder, Hjelpekilden Norge Alle sitater er hentet fra vårt forum. Er du selv religiøs utbryter kan du få tilgang til vårt forum ved å sende en forespørsel via vårt kontaktskjema Stortingsrepresentant Abid Raja hadde en kronikk i Aftenposten 19/10-15 der han går i strupen på muslimsk fundamentalisme i Norge. I "Stans den religiøse kontrollen", skriver han blant annet:
Forskjeller til tross, likhetene mellom muslimsk fundamentalisme og kristen fundamentalisme er flere. Ikke all tro i Norge er som søndagsskolen du og jeg gikk på som barn, noen tro innebærer både skamkultur, streng sosial kontroll, risikoen for sosial utstøtelse og at noen føler seg tvunget til å leve et dobbeltliv. La oss gå litt i dybden på dette: Skamkultur: Et samfunn preget av kollektivistiske verdier kjennetegnes ved at hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Gruppemedlemmet læres opp til å ikke ha selvstendige meninger, og lydighet er en viktig verdi. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene. Mange av våre brukere kan bekrefte at de tydelig kom fra en skamkultur. Skam var en viktig mekanisme i menigheten for å sørge for at ungdommene gikk den riktige vei og ikke minst valgte en partner innenfor menigheten, redselen for skam var årsaken til at mange forble i menigheten i lang tid til tross for at de ikke lenger hadde noen tro, og skam var konsekvensen familien kunne føle når et medlem valgte å snu ryggen til troen. Foreldrenes skam gikk på at de ikke hadde gitt god nok oppdragelse i og med at de ikke hadde nok kontroll på barnets utvikling. Raja skriver i sin kronikk:
Dette "hva folk vil si" har også være fellesnevneren for de aller fleste av våre brukere. Svært mange kvinner kan bekrefte at dette har vært årsaken til at de lenge følte seg fengslet i et ulykkelig ekteskap, flere i vår LGBT-gruppe har tidligere vært gift med en av motsatt kjønn av nettopp samme årsak, og svært mange har som følge av samme faktor levd liv de ikke ønsket å leve. Hinderet for å leve et lykkelig liv ble hensynet til hva folk ville si, i tillegg til trusselen om straff fra Gud. "Ingunn" forteller:
Sosial kontroll: Som gruppe så legger religiøse fundamentalister stor vekt på religion i oppdragelsen av sine barn. Overbevisningen er viktig for dem, og derfor også viktig å overføre til sine barn. Trusselbildet av at eksterne krefter ønsker å motarbeide de rettroende gjør at det blir spesielt viktig for foreldrene å beskytte barna mot ytre påvirkning både ved isolasjon fra omverdenen (sosial kontroll) og ved grundig opplæring i troen slik at de blir i trossamfunnet. En effektiv indoktrinering krever en sterkere sosial kontroll av barna, da de må forhindres å møte alternative virkelighetsforståelser i for stor grad. Andre virkelighetsforståelser kan i indoktrineringsprosessen, dvs i barndommen, være en trussel mot arbeidet med å få barnet til å adoptere ens ideologi, og dermed være en fare for at barnet faller fra den sanne tro, noe som i fundamentalismens verdensforståelse vil føre til fortapelse for barnet. Noen har muligheten til å sende barna til skoler og barnehager som deler deres tro eller ideologi, andre følger opp barnet gjennom sterk sosial kontroll ved å bestemme hvilke venner de skal ha, dvs fortrinnsvis barn med samme tro og ved å holde de unna fritidsaktiviteter og andre aktiviteter som kan føre til økt samhandling med barn av ikke-troende. Les hva noen av våre brukere opplevde av kontroll:
Det fortelles videre at i et trossamfunn er det i dag mekanismer som gjør at en tilsynsmann i menigheten som ikke klarer å stoppe sine barn fra å ta høyere utdannelse, skal fratas alle sine privilegier i menigheten. Når lojalitet vektlegges så sterkt i fundamentalistiske trossamfunn, så vil de færreste ønske en slik sjebne for en forelder, dermed sikres kontrollen av barna slik at de som regel nedprioriterer utdannelse i enkelte trossamfunn. Om kvinner skriver Abid Raja i sin kronikk:
En kvinne som av og til ringer Hjelpekilden er rundt 30 år, men foreldrene sjekker stadig hennes telefon og pc for å ha oversikt over hvem hun har kontakt med. Hun lengter så inderlig etter å være elsket, og hun har funnet kjærligheten utenfor trossamfunnet. Hun kan aldri gifte seg med ham, og hun kan aldri fortelle foreldrene om ham. Hun må lyve når hun skal treffe ham og alltid ha med i tankene at hun kan bli observert av menighetens medlemmer hvis hun treffer han på offentlige steder. Den daglige overvåkingen hun opplever formidler hun selv som en normalsituasjon, for hun har aldri opplevd noe annet. En norsk kvinne på 30 år. Sosial utstøtelse eller dobbeltliv? For noen kristne trossamfunn, så er det klare konsekvenser av å bryte trossamfunnet moralnormer eller for å kritisere ledelsen, og ekskludering fra trossamfunnet er et av dem. Noen forlater frivillig, andre blir kastet ut. Felles for de som ikke lenger er med i de mest fundamentalistiske kristne trossamfunnene, er at med opphør av medlemsskapet forsvinner ofte det sosiale nettverk. Noen trossamfunn har klare føringer for at selv familie ikke lenger skal omgås den som har forlatt. For en person som har vokst opp i trossamfunnet og som gjennom sosial kontroll er blitt forhindret fra etablere et nettverk med venner utenfor trossamfunnet, har en slik ekskludering store konsekvenser. Mange har i seg en redsel for å oppsøke mennesker i "verden", de kjenner ikke de sosial reglene, og ensomhet blir derfor konsekvensen. Når man er ensom er veien kort til depresjon og andre psykiske utfordringer. Vissheten om denne konsekvensen av regelbrudd gjør at enkelte velger å leve et dobbeltliv, der de utad deltar på menighetens møter og gjerne forsvarer trossamfunnet, mens de egentlig har forlatt troen mentalt og lever som andre ungdommer. En av våre innringere fortalte: "Så lenge foreldrene mine lever kan jeg aldri forlate menigheten. Aldri." Abid Raja skriver i sin kronikk om dobbeltliv:
En av våre brukere, "Anne-Karin" kan si litt om dette:
Selv om Norge er et land med religionsfrihet, er det overhode ikke noen reell religionsfrihet for barn i en rekke kristne trossamfunn i dette landet. Barna forventes å ta sine foreldres tro og å følge trossamfunnets regelverk. Utøving av en ekstrem form for sosial kontroll over barna samt trusselen om sosial utstøtelse er mekanismer som brukes for å oppnå dette målet. Det konstant overhengende trusselbildet i form av dommedag/ helvete/ straff fra Gud har i tillegg en forsterkende effekt på denne kontrollen. Likevel, noen få klarer å bryte til tross for dette trusselbildet og sterk sosial kontroll. Konsekvensene har for de fleste vært store, men med tiden er alle enige om at det har vært verdt det. Som en av våre brukere uttrykker det:
Og du trenger ikke å gjøre dette alene. Ta kontakt med Hjelpekilden, vi bidrar til å gjøre overgangen enklere, uansett hvilket trossamfunn du kommer fra.
Det var interessant at hun og flere andre kvinner hadde erfart ekteskapet som et mindre onde i det de opplevde som et overvåkningssamfunn. Noen av brukerne viste til konsekvensene av svangerskap utenfor ekteskapet:
Mange trossamfunn tar i dating alvorlig, og ser på det som et skritt i retning av ekteskap. Dette kan kanskje forklare hva denne kvinnen hadde opplevd:
Og kan man egentlig si nei, hvis selveste Jesus har sagt at man skal gifte seg?
Når man lærer at ens evige framtid avhenger av ens valg av ektefelle, hvor fritt er egentlig valget av ektefelle da? Disse to kvinnene hadde noen refleksjoner i så måte:
I noen tilfeller kan man ikke vise til skriftlige føringer, men bare til praksis og en dobbeltkommunikasjon gjennom begreper som bare medlemmer kan tyde:
Andre ganger kan man finne klare skriftlige føringer. I heftet "Samlivsetikk" gitt ut av Guds Menighet i Lofoten, kan vi lese på side 27:
Norge er et moderne og sekulært samfunn der menneskers seksualitet ikke forventes å være forbeholdt ekteskapet. Samboerskap er en akseptert samlivsform og samlivsbrudd er ikke uvanlig. Likevel, mange av våre brukere har bakgrunn fra trossamfunn som er upåvirket av storsamfunnets kultur. De krever at ungdommene skal gifte seg før de kan ha sex, noe som for en del har ført til ekteskap i en alder av 18 år. De krever at den du ønsker å gifte deg med skal være fra samme trossamfunn, og du står dermed ikke fritt til å velge deg en partner. De anser dating som et skritt i retning av ekteskap, og et eventuelt svangerskap må føre til ekteskap mellom barnets foreldre. Selv har jeg opplevd dette fra den andre siden. 20 år gammel innledet jeg et forhold til en gutt som hadde vokst opp i et lukket trossamfunn. Jeg hadde ingen kunnskap om trossamfunn utenfor Den norske kirke og hadde liten interesse for Bibel, tro eller Gud. Jeg ante ikke hvilke sjokkbølger forholdet hadde forårsaket internt i hans familie og i hans menighet, og jeg visste heller ikke hvilket press han ble utsatt for. Både familie, venner fra menigheten og menighetens tilsynsmenn ba han om å avbryte forholdet, og det ble varslet om sanksjoner fra menigheten hvis dette ikke ble etterfulgt. Jeg var lykkelig uvitende om det hele, og ville nok uansett ikke ha forstått dette hvis jeg hadde blitt gjort oppmerksom på det. Jeg undret meg litt når det ble snakk om ekteskap på andre date, og lo det nok litt bort, og først mange år senere forsto jeg at dette var for han var en naturlig konsekvens etter å ha innledet et forhold til en kvinne. I dette tilfellet nektet han å følge menighetens krav, han brøt ikke forholdet. Hans dårlige samvittighet var årsaken til at han isteden ønsket å få formalisert forholdet, og før sneen falt samme år var jeg en gift kvinne. Ekteskapet førte til at han ble innkalt til avhør, og menighetens tilsynsmenn fortalte han at han gjennom ekteskapet med meg hadde syndet mot Gud, og den eneste sjansen han nå hadde til å berge seg i forbindelse med Harmageddon, var å få meg til å bli et medlem av menigheten. Jeg visste heller ikke dette. Hans gale valg av ektefelle var med andre ord et spørsmål om liv og død, noe som slet på han i årevis. De fleste andre er nok mer lydhøre enn hva min tidligere ektemann var. De søker å unngå represalier fra menigheten ved å følge foreldrenes og tilsynsmennenes veiledning. De velger bort den forbudte ungdomskjæresten av hensyn til foreldrene. Og det kan nok virke merkelig at unge mennesker utviser en slik lydighet til sine foreldre og en menighet i et så individiorientert samfunn som det norske samfunn er. Årsaken må nok sees i sammenheng med trossamfunnets kultur, som er langt annerledes enn storsamfunnet Mange av trossamfunnene som er representert i bakgrunnen til våre brukere, er trossamfunn preget av kollektivistiske verdier. Et samfunn preget av kollektivistiske verdier kjennetegnes ved at hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Gruppemedlemmet læres opp til å ikke ha selvstendige meninger, og lydighet er en viktig verdi. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene. Med dette i tankene kan det være lettere å forstå hvorfor foreldre utøver sterk sosial kontroll over sine barn, og legger sterke føringer også når det gjelder valg av ektefelle. Å ha barn som har korrekt adferd og riktig åndelig utvikling gir respekt hos de andre medlemmene, og tilsvarende kan det å ha barn som ikke har korrekt adferd i henhold til trossamfunnets verdier eller rett åndelig utvikling være en byrde for familien, da barnas framgang og adferd ofte sies å reflektere foreldrenes åndelige kapital. Det legges sterk vekt på lydighet i oppdragelsen av barna. Lydighet i tillegg til redselen for å bringe skam over gruppen samt sosial utstøtelse fører derfor ofte til at ungdommene følger foreldrenes føringer, selv når det er snakk om kjærlighet. Hilde Langvann, 7/10-15 Leder, Hjelpekilden Norge Våren 2011 kunne finske medier melde at læstadianske forsamlinger hadde registrert mellom 70 og 100 seksuelle overgrep innenfor miljøet siden 80-tallet, og senere samme år presenterte regionavisa Nordlys en reportasjeserie om utbredt bruk av vold og seksuelle overgrep i lyngenretninga av læstadianismen. Dette er utgangspunktet for en masteroppgave fra 2012 av Ellen Norbakken ved Diakonhjemmet Høgskole: "Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer." Seksuelle overgrep er generelt sterkt knyttet til tabu, skam og skyld, og uansett miljø er dette vanskelig å ta opp. Denne forskningen viser at forsamlingsmiljøet bærer med seg en taushetskultur som i tillegg gjør det vanskelig å varsle om seksuelle overgrep, både på egne og andres vegne. Lojalitetsbåndene mellom medlemmene i forsamlingen er svært sterke, og for den som er blitt utsatt vil det å sette ord på det medføre at å peke på en av sine egne, som man har en nær relasjon til og vil treffe i ulike sammenehenger. En av informantene sier:
I sum ser vi en beskrivelse av en æreskultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad. I forbindelse med seksuelle overgrep fører dette til en taushet, som følge av at en utsatt risikerer å komme på kant med så å si alle i nettverket sitt dersom de forteller om overgrep. Oppgaven drøfter videre flere kompliserende faktorerer ved seksuelle overgrep, som tvungen tilgivelse, mangelen på et språk for overgrep, internjustis, samt fokus på synden istedenfor den kriminelle handlingen. La oss stoppe opp og se nærmere på æreskultur i kristne religiøse miljøer. Et samfunn preget av kollektivistiske verdier kjennetegnes ved at hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Gruppemedlemmet læres opp til å ikke ha selvstendige meninger, og lydighet er en viktig verdi. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene. Kollektivistisk kultur nevnes ofte i drøftingen av ikke-vestlige kulturers møte med det norske samfunnet, og kulturkollisjonen som ofte oppstår i tråd med møtet mellom "vi-kultur"(kollektivistisk) og "jeg-kultur" (individualistisk). Men som undersøkelsen i de luthersk-læstadianske miljøene viser, så kan også kristne trossamfunn være preget av kollektivistiske verdier og en æreskultur. Mange kristne trosamfunn viser tydelig at hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet, selvstendig tenkning oppmuntres ikke, og lydighet er en av de viktigste verdiene. I forbindelse med overgrepssaker er dette en viktig forklaringsfaktor. Det luthersk-læstadianske miljøet er ikke enestående i norsk sammenheng når det gjelder å ha en kultur for intern håndtering av overgrepssaker. Mange overgrepsofre med bakgrunn fra trossamfunnet Jehovas vitner har uttalt at foreldrene eller menighetens tilsynsmenn har i sin veiledning når overgrepet er blitt gjort kjent, uttalt at ved å anmelde saken vil de bringe trossamfunnets navn i vanry. Andre har forklart at de selv har ønsket å ta opp saken internt, av samme årsak. Deres lojalitet til trossamfunnet og ønske om å beskytte trossamfunnets ry har dermed vært avgjørende for å holde saken internt. En av våre brukere, et tidligere medlem av trossamfunnet Jehovas vitner sier det treffende:
I lofotposten 27. november 1995 kan vi lese om Solfryd som står fram og snakker om overgrep i trossamfunnet Guds Menighet. Forstander Rainer Stokvik forteller at det å stå fram offentlig med en slik sak, er noe som sverter menigheten, og han hadde derfor foretrukket at saken ble tatt opp internt med menigheten:
Psykolog Judit Gjøen sier i samme artikkel;
VI ser her et eksempel på mistro til storsamfunnet og stor tro på egen evne til å ordne opp internt. Videre ser vi eksempler på at både ledelsen i trossamfunnet og familien til de berørte har ønsket intern behandling av overgrepssaken. Årsaken til denne kulturelle tausheten ser vi er lojaliteten til trossamfunnet, redsel for å bringe skam over trossamfunnet og dermed tap av ære. Æreskultur i kristne miljøer er en konsekvens av et kollektivistisk verdisystem i trossamfunnet, der hensynet til gruppen går foran individet. På samme måte som ikke-vestlig kultur preget av kollektivistiske verdier ofte kan kollidere med norsk individualstisk kultur, vil også kristne trossamfunn preget av en æreskultur, kollidere med storsamfunnets kultur. Dette har særlig utbrytere fra slike trossamfunn erfart i sitt møte med storsamfunnet. Veien fra å være et gruppemedlem til å bli et individ kan være lang og vanskelig. Når selv pårørende til et overgrepsoffer velger å tie om et overgrep, så er ikke intensjonen å beskytte overgriperen. Intensjonen er å beskytte gruppen, å bevare æren. Men konsekvensene har ofte vært at overgriper i praksis har kunnet fortsette sine overgrep, med fatale konsekvenser for de overgrepsutsatte. Å kjenne til disse mekanismene er avgjørende for å jobbe videre med forebygging og beredskapsplaner for seksuelle overgrep. Hilde Langvann, 26/8-2015 Hjelpekilden Norge Lenker: Når Ord Mangler - Masteroppgave i Diakoni Fra individ til gruppemedlem Fra gruppemedlem til individ Fakta om Gus Menighet Seksuelle overgrep og taushetskultur "Leaving my religion was nothing like entering it", skriver Neil Carter i et blogginnlegg vi kom over i går. Vi har oversatt punktene han listet opp for hvorfor det er vanskeligere å forlate enn å begynne i et trossamfunn. Innlegget er forkortet, og leses i sin helhet på patheos.com 1. Jeg ble med som en del av en gruppe. Jeg forlot alene
2. Når jeg ble kristen, fikk mye støtte. Når jeg forlot, fikk jeg ingen.
3. Venner og familie heiet på meg når jeg valgte å vie mitt liv til religion. Når jeg valgte å forlate troen ble jeg møtt med misnøye og skuffelse.
4. Min konvertering var plutselig, mens min dekonvertering tok mange år.
5. Jeg kom inn i troen ved å følge mine følelser. Jeg forlot troen til tross for mine følelser.
6. Min vei inn i troen var dekket med svar. Veien ut var dekket med spørsmål.
Oversatt av
Hilde Langvann, 17/8-2015 Kilde: Neil Carter, Patheos.com Les også: 12 råd til deg som skal forlate Vurderer du å forlate De som ikke lar seg indoktrinere
Dette betyr at når det har skjedd et seksuelt overgrep i en menighet, så er det da den bibelske synden som er i fokus, ikke den kriminelle hendelsen. Ved behandling av all synd, også seksuelle overgrep, skal synderen (overgriper) be om tilgivelse. Forstandere i menigheten uttalte i Norbakkens avhandling:
Når forsoning er oppnådd, er synden ute av verden, og man skal gå videre. Det blir vist til bibelske prinsipper knyttet til plikt til å tilgi og legge saken bak seg. En av kildene uttalte:
Det kan derfor virke som at spørsmålene om det juridiske blir underordnet det å legge bak seg etter intern opprydding og tilgivelse. Man har tross alt snakket ut om saken og ryddet opp. Det at en slik intern ordning med opprydding står sentralt i forsamlingene setter et stort press på den utsatte til å tilgi. Dette kan også forklares av den hierarkiske strukturen i menigheten, med holdninger om lydighet til de som er eldre eller som har makt, kombinert med at tilgivelsen er en sterkt religiøs handling. Vi kan se nærmere på en overgrepssak i Guds Menighet i Lofoten i lys av disse funnene. I et internt skriv adressert til medlemmene, får vi et grundig innblikk i både synet på og behandling av seksuelle overgrep. Utgangspunktet for forstanderens oppgave som "etterforsker, forsvarer og dommer" i en spesifikk overgrepssak i menigheten, var at løsningen var gjennom erkjennelse, anger og tilgivelse. Konklusjonen i hans saksbehandling var at det hos den anklagde bestefaren forelå en tendens til uvanlig stort ønske om nærkontakt med unge av det annet kjønn. Denne tilbøyeligheten hadde ført til at det i denne kontkrete saken hadde foregått episoder av usømmelig og skadelig karakter. Videre, i forbindelse med prosessen erkjennelse, anger og tilgivelse, uttrykker forstanderen seg fornøyd med resultatet. Han skriver:
I sluttkommentarene i brevet omtales overgrepet som en overtredelse av Guds lover, et alvorlig lovbrudd i Bibelsk kontekst.
Vi ser her et eksempel på at at en straffbar handling ble ansett som usømmelighet, upassende, overtredelse av Guds lover og dermed en synd i bibelsk kontekst. Formålet for saksbehandlingen har vært erkjennelse, anger og tilgivelse, og etter et forsonende møte har alle parter blitt enige om å legge saken bak seg. Sett ut ifra funnene i "Når ord mangler", så kan vi her stille spørsmål om fokuset på handlingen som en synd og ikke en kriminell handling, er årsaken til at også fornærmede parter lot saken ligge etter at et forsonende møte hadde funnet sted. Ble de virkelige enige, eller følte kvinnene at de pliktet å legge saken bak seg, i lys av forstanderen som myndighetsperson og tilgivelsen som en viktig kristen handling? Når man ser seksuelt misbruk kun i bibelsk kontekst, som en usømmelig handling, en synd, og setter bibelsk håndtering av handlingen over juridisk håndtering, har man da tilstrekkelig nok kunnskap om seksuelle overgrep? Når man framholder tilgivelse som løsningen, er lederne da i stand til å se seksuelle overgrep i et maktperspektiv? Klarer man å se de menneskelige sidene ved spørsmålet om tilgivelse? Flere av informantene i Norbakkens masteroppgave mente at de overgrepsutsatte presses til tilgivelse og forventes å legge saken bak seg, og at ordninga i praksis dermed forhindrer at en overgrepssak blir brakt inn for retten. Praksisen med intern opprydding viser forsamlingsmiljøenes manglende forståelse for hva seksuelle overgrep dreier seg om. Som en av kildene i Norbakkens avhandling sier:
Hilde Langvann, 13/8-2015
Hjelpekilden Norge Les også: Seksuelle overgrep og kristen æreskultur del 1 Seksuelle overgrep og kristen æreskultur del 2 Når trossamfunnet skal ordne opp internt Seksuelle overgrep: Trossamfunnene må selv ta ansvar Kilde: Når Ord Mangler - Masteroppgave i Diakoni I flere norske trossamfunn er det en lang tradisjon for å velge intern opprydding framfor juridisk straffeforfølgelse. Dette gjelder blant annet seksuelle overgrep, og er noe som med jevne mellomrom blir satt på dagsorden også i norsk media. 27. juli i år startet australske Royal Comission into insitutional Responses to Child Abuse sin offentlige høring for å se på trossamfunnet Jehovas vitners håndtering av overgrepssaker i Australia. Etterforskning har vist at over 1000 overgripere i trossamfunnet de siste 60 årene aldri har blitt rapportert til myndighetene. Denne taushetskulturen rundt overgrepssaker kjenner vi også fra avsløringene i den katolske kirke, der blant annet en rapport fra 2011 viste at minst 800 prester i Nederland hadde begått seksuelle overgrep i en periode på 40 år. Denne internjustisen har i praksis ført til at mange overgrep har kunnet fortsette, og dette er hovedgrunnen til at trossamfunnet siden 2012 på verdensbasis er blitt dømt til å betale til sammen 139 millioner kroner i erstatning til overgrepsofre. Sterkere fokus på overgrepsproblemet til tross, et internt skriv fra 2013, ”Guidelines for Branch Office Service Desks”, gir et bekymringsverdig innblikk i den interne håndteringen av overgrepssaker i trossamfunnet. I Norge ble avvergingsplikten i straffeloven styrket i 2010 og innebærer blant annet at plikten til å hindre kriminelle handlinger som seksuelle overgrep står over taushetsplikten. Dette betyr at også trossamfunn er forpliktet til å melde til politimyndighetene ved kjennskap om overgrepssaker i menigheten. Hjelpekilden er en organisasjon som yter hjelp og støtte til mennesker i religiøse bruddprosesser. Av våre brukere, så utgjør utbrytere fra det lille trossamfunnet Guds Menighet den prosentvise største gruppen. I et internt skriv fra 2003, som også tidligere er blitt delt med media, ser vi at menighetens tilsynsmann omtaler seg som en ”etterforsker, forsvarer og dommer” i en overgrepssak i trossamfunnet. Skrivet gir inngående beskrivelse av hvordan en overgrepssak behandles internt i trossamfunnet. Etter at skrivet kom på avveie havnet det senere hos Kripos, noe som tilslutt førte til polititiltale og dom mot overgriperen.
Mens denne saken førte til dom i 2005, kjenner vi til flere saker der overgrepet ble hysjet ned av menigheten. I etterkant av dommen er vi blitt kjent med ytterligere to anmeldte og domfelte saker, den siste fra 2012. I sum er overgrepshistoriene i et trossamfunn med bare 430 medlemmer alarmerende mange. Et av de tidligere medlemmene uttalte til oss: ”Jeg er en av de få i min generasjon som ikke er blitt utsatt for overgrep” Men både brødre og venner fra menigheten hadde dessverre blitt misbrukt seksuelt. Når vi ser at en av overgriperne har forgrepet seg på barn i flere generasjoner, så er det tydelig at internjustisen har sine åpenbare svakheter. ”Erkjennelse, anger og tilgivelse” er en tvilsom oppfølging av slike alvorlige saker, og svært mange barn kunne blitt spart dersom trossamfunnet tillot å ta imot kompetanse utenfor trossamfunnet på dette området. En masteroppgave fra 2012 (Norbakken) ” Når ord mangler” ser nærmere på en utbredt kultur for intern opprydding av slike saker istedenfor juridisk straffeforfølgelse i det Luthersk-Læstadianske miljøet. Kulturen forklares av høye forventninger om lojalitet og vilje til å ordne opp internt for å hindre tap av ære og omdømme utad, både for familie og forsamling. Fokuset på et seksuelt overgrep som synd framfor en straffbar handling, er en tilleggs faktor som forhindrer sakene å bli fulgt opp juridisk etter at partene er blitt forsonet i menigheten. Funnene bekreftes gjennom egne erfaringer med våre brukere. Vi ser at trossamfunnenes verdensoppfatning, der verden er styrt av det onde og trossamfunnet er beskyttet av gud, har skapt en kultur for å ordne opp internt. Troen lager slik en barriere mellom medlemmene og storsamfunnet. Fokuset på den bibelske synden sammen med den sterke bibelske handlingen tilgivelse og forsoning er også en forhindrende faktor. Internjustis er også en konsekvens av en egen taushets- eller æreskultur som ofte oppstår i trossamfunn med kollektivistiske verdier, der fokuset på lydighet samt redselen for å bringe trossamfunnets navn i vanry fører til at både ledere, offerets familie eller offeret selv ønsker intern behandling av en overgrepssak. Både Redd Barna, Hjelpekilden og en masteravhandling fra 2014 (Dybing, ”Troen som ble en byrde”) har påpekt behovet for et kompetansesenter for utbrytere fra lukkede religiøse miljøer. Med tverrfaglig kompetanse kan et slikt senter bistå politimyndighetene med kunnskap om overgrepsproblematikk i religiøse miljøer preget av taushetskultur. Trossamfunnene må tas i skole når det gjelder bruk av avvergingsplikten, og de må tvinges til åpenhet gjennom samarbeid og deres beredskapsplan og interne rutiner for behandling av overgrepssaker bør etterforskes. Hilde Langvann, 8/8-2015 Hjelpekilden Norge
Dette betyr at trossamfunnet i snitt hver eneste måned i 60 år har registrert minst en ny overgriper, uten at den kriminelle handlingen eller overgriperen er blitt rapportert videre til myndighetene av trossamfunnet. Antall ofre er ukjent, men både antall ofre og antall overgrep må antas å være langt høyere enn 1006. I dag har trossamfunnet skriftlige føringer for hvordan overgrepssaker skal håndteres. I en veiledning om tematikken fra 2012 står det: Dette betyr at etter å ha rapportert kunnskap om en overgrepssak internt, skal en juridisk avdeling hos selskapet Vakttårnet vurdere hvorvidt landet det gjelder har et lovverk som gjør selskapet forpliktet til å rapportere inn overgrepet til myndighetene. I Australias sak har det ikke vært et slikt lovverk på plass for hele landet, bare i enkelte delstater. Trossamfunnets behandling av overgrepssaker internt dreier seg kun om den eventuelle overgriperens forhold til menigheten, blant annet om hvorvidt den det gjelder skal fortsette å være medlem av trossamfunnet etter å ha begått en alvorlig bibelsk overtredelse. Holdningen er derfor at det er opp til den fornærmede selv å melde saken videre til politiet. I høringene denne uke har vi fått høre at et felles lovverk er på vei, og en representant fra selskapet Vakttårnet avd Australia uttalte videre at når lovverket er på plass, vil de rapportere inn overgrep i samsvar med lovverket. Dette samsvarer med at det er et sentralt bibelsk prinsipp for trossamfunnet å handle i samsvar med lovverket i det landet man bor i. Vi ser altså at den interne behandlingen av overgrepssaker i Australia i dag skyldes den generelle holdningen at individet selv eventuelt skal gå til politiet med saken, og at trossamfunnet juridisk ikke har vært forpliktet å melde fra om overgrep. I den interne veiledningen hos trossamfunnet står det at overgripsoffer ikke skal frarådes å anmelde til politiet overgrepet, men det kom også fram i høringene at de heller ikke har hatt som praksis å anbefale for overgripsofrene å gå til politiet. For en som står utenfor er det naturlig å spørre. Hvorfor velger et overgrepsoffer å gå til menigheten med saken, istedenfor å gå direkte til politiet?
Sentralt i Jehovas vitners lære er forståelsen av at Satan er verdens hersker, noe som betyr at menneskesamfunnet er under innflytelse av, og blir forledet av Satan og hans demoner. Alle som står utenfor trossamfunnet, både enkeltpersoner, grupper, regjeringer og organisasjoner, anses dermed alle påvirket av Satan. Motsatt mener trossamfunnet at Jehovas vitner er den eneste religion på jorden som er godkjent av Gud Jehova, og at medlemmene bare kan finne trygghet internt i trossamfunnet. Vi ser her at trossamfunnets tro lager en barriere mellom medlemmene og storsamfunnet, og dermed også en barriere for medlemmene å melde fra til myndigheter utenfor trossamfunnet om kriminelle handlinger som blant annet overgrep. I tillegg har trossamfunnets ledelse klare føringer når det gjelder forholdet til landets myndigheter, noe som er illustrert blant annet i dette brevet fra 2014, der trossamfunnets ledelse ber menighetenes tilsynsmenn å unngå å dele intern informasjon om kriminelle handlinger til myndighetene:
Siden 1989 har det blitt sendt 10 lignende memoer med direktiver fra ledelsen til menighetene om å tilbakeholde informasjon om overgrep i menighetene fra myndighetene. Vi ser altså at både kultur og trossamfunnets holdning til storsamfunnet har skapt et miljø der overgrepsofre velger å melde overgrepet til MENIGHETEN og ikke til politiet, og der menigheten selv bevisst har holdt informasjonen borte fra myndighetene.
Trossamfunnet har skriftlige føringer som sier at de ikke skal frarådes å anmelde saken til politiet. Men som mange overgripsofre kan bekrefte, så stemmer ikke alltid teori og praksis, flere har fått vite at ved å anmelde saken vil de bringe Jehovas navn i vanry, og at han eller hun isteden bør ”leave the matters in Jehovah`s hands”.
Innad i organisasjon er det selskapet Vakttårnet som skal ha det siste ordet i drøftingen om hvorvidt den anklagede er en overgriper. I et memo fra 2012 står det: Videre, i følge tilsynsmennenes håndbok med veiledning, skal tilsynsmennene legge til vekt følgende hvis det anklagede nekter for handlingene: Vedrørende offeret selv, anbefales saksbehandlerne i menigheten å drøfte følgende: Et konfidensielt skriv fra 2013 gir også et bekymret innblikk i hvordan Jehovas vitner håndterer overgrepssaker internt. Her framkommer det blant annet at en person som har begått overgrep før han ble døpt, ikke nødvendigvis er diskvalifisert for en betrodd stilling i menigheten, siden han gjennom sin dåp er renset for synd. Faktorer som kan tale positivt ut for mannen er om det ikke er kjent gjentagelse, at mannen er respektert i menigheten og har tjent trofast i mange år. Det er heller ikke krav til politiattest, noe som er vanlig i mange andre trossamfunn for personer som skal jobbe med barn. Videre, når barn skal avhøres om overgrep, så henvises det til en intern veiledningsbok for å avgjøre hvorvidt barnet snakker sant eller ei. Når en så alvorlig sak skal behandles med slik tvilsom veiledning til ufaglærte saksbehandlere, så stilles overgrepsofferet i en sårbar situasjon som kan gjøre en allerede vanskelig situasjon enda verre. Dommeren i San Diego-saken mot Jehovas vitner i 2014, der selskapet ble dømt til å betale 13,5 millioner dollar til offeret, uttalte følgelig i sin domsavsigelse: Hovedfokus i dette innlegget har vært på Jehovas vitner med utgangspunkt i de pågående høringene i Australia. Men den samme problemstillingen når det gjelder overgrep og en "vi holder det innenfor menigheten"-kultur er ikke unikt for Jehovas vitner. En rekke trossamfunn har et lignende syn på verden utenfor trossamfunnet, og velger derfor å ordne opp i slike saker internt. Dette har bevist å få katastrofale konsekvenser. Vi tror at også konservative trossamfunn kan endre seg, små reformer har skjedd før, og de kan skje igjen. Men dette krevet at vi holder fokus på problemet, at flere står fram og forteller sin historie. Og ikke minst krever det at domstolene legger et juridisk og finansielt press på trossamfunnene. I sum så handler ikke håndtering av overgrepssaker om bibelvers og skriftlige føringer. Det handler om mennesker. Mennesker med bunnløs lojalitet til et trossamfunn de tror er Guds organisasjon på jorden. Det handler om små barn som lærer at menigheten er det tryggeste stedet i verden, for der blir de beskyttet mot det onde ute i verden. Det handler om barn som risikerer å bli frastjålet en barndom. Og som de mange selvmord i kjølvannet av slike saker har vist, så handler det dessverre også om liv og død. Hilde Langvann, 7/8-2015 Hjelpekilden Kilder: Høringene i Australia: The Guardian Høringene i Australia: The Conversation Høringene i Australia: CNN Overgrepssaken i San Diego: Reveal News Intern veiledningsbok: Wikileaks Royal Commissions hjemmesider JW lawsuit 2012 JW lawsuit 2014 JW lawsuit 2015 Video: Stephen Lett om overgrepsanklager I avisen Vårt Land kunne vi 11. mai lese artikkelen "Kaster Gud ut av terapirommet", der psykolog Silje Endresen Reme ser nærmere på psykologifagets holdning til religion. Hun erfarte selv på tampen av sin utdannelse at religion og religiøsitet ikke hadde vært nevnt i undervisningen, og en landsomfattende spørreundersøkelse rettet mot psykologistudenter bekreftet mistanken om at religion er tabu i psykologien. Lenker: Vårt Land: "Kaster Gud ut av terapirommet" Psykologtidsskriftet: "Er religion neglisjert i psykologutdannelsen" Brith Dybing: "Troen som ble en byrde" Tradisjonelt har nok psykologiens forhold til religion vært problematisk, psykologer er mindre religiøse enn folk flest og religion har ikke vært ansett som en del av psykologiens felt. Men kan dette være under endring nå? Stortingets opptrappingsplan for psykisk helse sier at helseapparatet skal møte pasienten som et "helt menneske med kropp sjel og ånd". Åndelige behov og eksistensielle spørsmål skal altså tas hensyn til og dermed være del av opplæringen til helseprofesjonene. Her inngår religiøsitet. Artikkelforfatteren understreker at det derfor er avgjørende at psykologene tar Gud med inn i terapirommet. Når pasientene blir møtt med forståelse så kan det bli mulig å sortere vekk det destruktive, og samtidig sitte igjen med en meningsfull tro. At psykologen har åpenhet og interesse for å snakke om livssynspørsmål er derfor viktig. Hva sier annen forskning om dette temaet? I masteroppgaven "Troen som ble en byrde" fra 2014 så Brith Dybing nærmere på hvilken hjelp mennesker i religiøse bruddprosesser har behov for. I drøftingen av informantenes erfaringer med å få hjelp hos hjelpeapparatet, var det tydelig at det i norsk helsevesen var en viss reservasjon mot å snakke med pasientene om livsynsspørsmål. Dette kan være både personavhengig samt psykologiens holdning at det ikke er faglig å snakke med pasientene om religiøse spørsmål. I tillegg er det problematiserende at mange blir opplært til å ikke snakke med noen utenfor menigheten om forhold i menigheten, noe som kan føre til at de selv ikke tar opp disse problemstillingene med psykologen. Her burde de som utredet vært mer pågående, mente informantene. En relativt ny lærebok om akuttpsykiatri ("Akuttpsykiatri for leger og sykepleiere", Berg 2007) blir man heller ikke spesielt oppmuntret til å snakke med pasientene om religiøse spørsmål. På side 155 står det: "Avdelingen bør støtte de pasientene som har livssynsrelaterte spørsmål. Dette gjøres ved en aktiv prestetjeneste som kan tilkalles til pasienter som ønsker det." Hjelpekilden får mange henvendelser fortrinnsvis fra folk som er i en religiøs bruddprosess. Personer som gjennomgår et slikt brudd opplever ofte det som kalles en multitapssituasjon. Den det gjelder mister store deler av sitt sosiale nettverk, sin status som "Guds utvalgte", sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden. Vi kan derfor trygt bruke begrepet "krise" om det man gjennomgår etter et brudd. De fleste som henvender seg oss etterspør psykologer i sitt nærområde som har kunnskap om religiøse bruddprosesser. Vi har en relativt kort liste over psykologer vi har fått kjennskap til som har slik kompetanse. Er det nok at en psykolog har åpenhet og interesse for å snakke om livssynsspørsmål? For mennesker som har lært at psykiske problemer er relatert til svak tro og at det er tabu å snakke med psykologer, så er det avgjørende å bli møtt av et hjelpeapparat som ikke bare er åpne for å snakke om livssynsspørsmål, men som også har kompetanse på tematikken. Dette betyr at religion må inn i psykologifaget. Det er ikke nok at psykologene er åpne for å snakke om livsynsspørsmål, men kompetansen spesielt rundt usunn tro og religiøse bruddprosesser må opp. Dybing foreslår i tråd med sine informanter og med tidligere rapporter opprettelsen av et eget kompetansesenter/ religionspsykologisk poliklinikk på et større sted i landet, tilknyttet et større fagmiljø, for eksempel et universitetssykehus eller Religionspsykologisk senter ved Sykehuset Innlandet (Rps). Kompetansesenteret bør ha et klinisk tilbud, da mange i religiøse bruddprosesser har uavklarte helseproblemer, som utmattelse og kroppslige smerter. Med en tverrfaglig kompetanse som kan utrede og initiere behandling, vil det kliniske tilbudet kunne danne grunnlag for erfaringsbasert forskning, som igjen kan føre til utvikling av gode behandlingsmodeller. I tillegg bør det eksistere gode fagpersoner spredt på forskjellige steder i landet. Disse ressurspersonene bør ha et nettverk, og kompetansesenteret bør ha en koordinerende funksjon for et slikt nettverk. Videre bør det tas initiativ fra ledelsesnivå i både helseforetak og kommuner til at fagpersoner med interesse for feltet får muligheten til å øke sin kompetanse og at det legges til rette for de kan bruke denne kompetansen. Hjelpeapparatets håndtering av mennesker i religiøse bruddprossesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Det er nå på høy tid at regjeringen følger opp rapporter i form av handling. Kompetansen må opp. Religion må inn i psykologifaget, og det bør etableres et religionspykologisk kompetansesenter. Hilde Langvann, 12/5-2015 Hjelpekilden Norge Jeg vil gjerne ta opp et tema som er følsomt for religiøse mennesker. Det handler om sekter. Jeg har jobbet mye med å skape en forståelse for at menensker som har forlatt sekter, og i dette arbeidet møter jeg ofte fordommer, til og med motstand. Ikke bare fra trossamfunnene selv, men også fra helsearbeidere, politikere og andre religiøse, en motstand jeg tror bunner i vår religionsfrihet. De problemer som ofte rammer personer som har forlatt slike religiøse miljøer har som regel lite med selve religionen å gjøre. Som regel handler det om faktorer knyttet til generelle gruppemekanismer, mekanismer som vi kan finne i alle grupper. Det er når disse faktorene blir dysfunksjonelle at mennesker blir skadet, og det er akkurat det som skjer i grupper som psykologer kaller for ”high demand groups”. Man kan se samme fenomen i for eksempel ekstreme politiske bevegelser og andre ekstreme grupperinger. Her er det ikke snakk om selve læren, men selve gruppen som er blitt dysfunksjonell. Et sikkert tegn på en usunn gruppe er at det er veldig lavt under taket. Man skal ikke kritisere lederen, og har man en avvikende oppfatning skal man ikke ytre denne. Avvik blir møtt med sanksjoner, både fysisk og psykisk. Utfrysning eller ekskludering er vanlige metoder. Det finnes alltid harde interne regler for medlemmers adferd, og noen grupper utvikler til og med et internt juridisk system som i noen tilfeller kolliderer med samfunnets lover. Når man forlater en slik gruppe er det først og fremst den harde kontrollen man har vært utsatt for som setter psykiske og emosjonelle spor – de fysiske og psykiske sanksjonene. Det finnes også et annet fenomen som setter spor etterpå, den eksistensielle tomhet som oppstår når man forlater en tro som har gjennomsyret hele ens liv. Dette utløser mye tankevirksomhet hos avhopperne. Det handler igjen ikke om selve troen du har forlatt, men at du brått står uten noe form for verdensbilde eller forklaringsmodell for hvordan verden er konstruert. Som jeg skrev innledningsvis, så mistenker jeg at motstanden jeg ofte møter bunner i vår trosfrihet. Vår religionsfrihet gjør at det blir vanskelig å snakke om og få gehør for at mennesker i religiøse grupperinger kan få vanskeligheter. Det blir sett på som et angrep på religionen, noe jeg håper at du som har lest så langt ser at dette ikke er snakk om. Håpet er at vi kan være enig i at det ikke er snakk om religion, og at vi kan snakke om disse problemstillingene på et mer konstruktivt vis. Til slutt vil jeg komme med et annet håp: at religiøse samfunn skal våge å drøfte hvordan man kan inngå å la seg utnytte av sjarmerende bedragere, pedofile og psykopater. Det finnes ikke noe belegg for at troende mennesker er mer lettlurte gerenelt. Det handler ikke om bristende intelligens, men om en humanisme og vilje til å tro godt om mennesker. Dette er gode egenskapere, men dessverre gjør det en samtidig til et lettere offer for bedragere og andre mørkemenn. Håkan Järva, 5/3-2015 Lenke til original tekst: Öppet brev til religiøsa foretredare" Oversatt av Hilde Langvann Hjelpekilden Norge Dette er en oversettelse av blogginnlegget "Öppet brev til religiösa företrädare" av psykolog Håkan Järvå, som sto publisert 5/3-15. Innlegget er oversatt med tillatelse fra forfatteren.
"Jasså, får dere ikke lov å tenke selv?" "Jo! Men..." Hun stammet og stotret og følte seg både sint og flau, og opplevelsen la seg som en sten i magen hennes for en lang tid. Men i dag tenker hun på dette som det først skrittet på vei ut, dagen hun skjønte at hun hadde sluttet å tenke selv. Hun, som hadde tatt Ex.Phil på universitet bare for få år siden, hun som kunne alt om kritisk tenkning og vitenskapelig metode. Hun vet ikke når det hadde skjedd, men kort tid etter at hun hadde begynt å studere Bibelen med dem, så forsvant alt hun hadde lært som dugg for solen. Det er mye som forandrer seg når man blir med i et lukket eller fundamentalistisk trossamfunn. Over natten så forandrer hele verdensbildet seg, fra å være nyansert så er plutselig alt sort/ hvitt. Enten er man med eller mot. Verden utenfor er ond, menigheten er god. Verden er løgn, trossamfunnet har sannheten. Og dette aksepterer du. Fra å være i et individ-fokusert samfunn befinner du deg plutselig i et samfunn der gruppen går foran individet, der din verdi er som et gruppemedlem, ikke som individ. Fra å leve i et samfunn som verdsetter demokratiske prinsipper som retten til å kritisere, så lærer du at kritikk er negativt og kan bli straffet. Og dette aksepterer du. Du lærer at en elite i trossamfunnet har direkte kontakt med Gud og formidler til deg fra han alt du trenger å vite. Derfor trenger du ikke å tenke selv lenger, det er noen andre som tenker for deg, som lærer deg hva du skal mene om alt. Og alt dette aktsepterer du.
Hva skjer da når man går ut av trossamfunnet? Heldigvis, noen utbrytere lar seg aldri indoktrinere, og det er nettopp derfor de forlater trossamfunnet. I tenårene kommer barna i den reflekterende og filosoferende alderen, og det er gjerne da de snur ryggen til forelderenes religion. Dette i motsetning til de indoktrinerte barna, som i den reflekterende alderen isteden leter etter kilder som bekrefter dets religiøse overbevisning. Så for en del utvikles aldri lydighetsrefleksen. Men hva med alle de andre? Mange av våre brukere forteller om beslutningsvegring:
Noen av våre andre frivillige kan gi en pekepinn på hvordan man kommer seg videre:
Kunnskap om egen prosess er nøkkelen til å reparere skaden. Å vite at du har vært i et autoritært trossamfunn er noe som hjelper. Å vite at det i autoritært oppbygde trossamfunn er vanlig å passivt bli diktert hva du skal tenke, er en kunnskap som hjelper. Å forstå at det ikke er noe feil med deg, er en kunnskap som er avgjørende. Noen ganger kan denne veien være vanskelig å gå alene. Hjelpekilden tar sikte på opprette samtalegrupper for mennesker i religiøse bruddprosesser flere steder i landet i løpet av de neste årene. Gjennom å samtale med andre i samme situasjon kan man bearbeide sår og gjøre overgangen fra trossamfunnet lettere. Tema som vil bli tatt opp er feks, negative gudsbilder, hvordan etablere nytt nettverk, traumer og angst for dommedag, å akseptere seg selv som et helt menneske mfl. Er du interessert i å delta eller ønsker mer informasjon? Ta kontakt via vårt kontaktskjema eller les mer i lenken under. Hilde Langvann, 1/3-2015 Hjelpekilden Norge Lenker: Kontaktskjema Intervju med Håkan Järva i svenske Dagen Blogginnlegg: De som ikke lar seg indoktrinere Prosjekt: Etter den vanskelige troen Vi har med interesse fulgt debatten i Vårt Land om bruken av fysisk vold i lukkede trossamfunn. Svært mange av våre brukere har vokst opp i trossamfunn der fysisk tukt av barn var vanlig, de har selv blitt utsatt for vold eller de har utsatt sine egne barn for vold i den tro at de gjorde det rette. Når Barneombudet ber Kulturdepartementet vurdere å trekke statsstøtten til religiøse samfunn som enten støtter eller er utydelig i spørsmålet om fysisk straff av barn, så er vi på riktig vei. Det samme forslaget ble fremmet i NOU 2013:1, der et av mange vilkår for å motta statstøtte ble forestlått å være at trossamfunnene ikke oppmuntrer til oppvekstvilkår som er skadelige for barn, med fysisk overgrep som et eksempel på dette. Redd Barna påpekte i sitt høringsbrev at lovverket ikke bør begrense seg til å gjelde fysisk vold: ”Både Barneloven §30 og barnekonvensjonen artikkel 19 er veldig klar på at alle former for vold mot barn er forbudt. Dette gjelder også psykisk vold. ” Hjelpekilden understreket i sitt høringsbrev at mange som har vokst opp i lukkede trossamfunn får psykiske etterreaksjoner knyttet til trosopplæringen i tidlig alder, noe som i hovedsak er relatert til virkelighetsforståelse, negativt gudsbilde, isolasjon og trusselbilder. ”Vi ønsker å presisere at de psykiske utfordringene som følger disse traumene er den primære årsaken til eksistensen av hjelpeorganisasjoner som Hjelpekilden. Videre gjelder hovedmengden av henvendelser til oss formidling av psykologtjenester.” Alle former for vold mot barn er forbudt, dette gjelder også psykisk vold, og dette bør også gjenspeiles i norsk lovverk. Vi oppfordrer Barneombudet å ta initiativ til en utredning av barns oppveksvilkår i lukkede religiøse miljøer, og vi oppfordrer Kulturdepartementet å innlemme psykisk vold når det skal vurderes om trossamfunn skal miste sin rett til statsstøtte som følge av vold mot barn. Dette vil bety en viktig anerkjenning av alvorligheten ved psykisk vold mot barn. Hilde Langvann 11/2-2014 Hjelpekilden Norge Rapunzel.
Så lenge du kan huske har du bodd i dette tårnet langt inne i skogen. Du har sittet ved vinduet hver morgen og hver kveld, og du har sett ut mot horisonten der du kan skimte konturene av en by. Men det er dette som er ditt hjem, og du kan aldri aldri forlate. Verden utenfor er mørk, egoistisk og ond. Hvis den finner en solstråle blir den ødelagt. Dette har din mor fortalt deg, og du har ingen grunn til å tro at hun skulle fortelle deg noe annet enn noe som er Sant. Hun har fortalt deg at tårnet er din trygghet, for her kan ingen finne deg, her kan ingen skade deg. Likevel. Hver dag sitter du ved vinduet. Og ser ut. Så en dag har du bestemt deg for å ta dine første steg utenfor tårnet. Selv om verden er farlig, vil du likevel ha en litt nærmere titt enn den du får fra vinduet. Den dårlige samvittigheten tærer på deg, for du vet at du har gjort noe galt, din mor vil bli både skuffet og redd. Skuffet for at du har valgt å sette til side alt hun har lært deg hele ditt liv. Redd for at noe forferdelig skal skje med deg, der ute i verden. For verden er mørk, egoistisk og ond. Og angsten for at noe skal skje, er hele tiden tilstede. Den er der når du går inn i byen, og den er der når du snakker med fremmede. Selv når du ser alt det vakre rundt deg, så er angsten ved din side, forteller deg at du burde dratt tilbake til tårnet. Hva velger du, Rapunzel? Vil du reise hjem igjen, til tårnet ditt, og kjenne på tryggheten når angsten har sluppet taket, og samtidig gjøre din mor lykkelig? Tør du virkelig å bli i den store verden som uansett hvor vakker den er, er farlig og kan ødelegge deg helt? Eller er det mulig at du gradvis kan erfare at de onde menneskene i verden kanskje ikke er så onde, og kanskje vil angsten gradvis slippe taket. Tør du dette? Og hvis du våger, hvis du tar sats og erfarer verden for deg selv, og forstår at du er løyet for hele ditt liv, hva da? Hvordan takler du dette? Når du forstår at du hele livet har gjemt deg for det farlige der ute i verden, når det egentlig var den som påsto at hun var din mor som du burde ha gjemt deg for. Hun løy. Hun skremte deg for å holde deg inne i tårnet, for hun trengte deg. For det er du som holder henne i live, bare du. Hvordan håndterer man en slik kunnskap? Rapunzel, du er ikke alene. Maria vet hvordan du har det. Maria fikk aldri se på fjernsyn, og hun fikk ikke leke med de andre barna i gaten. Hun gikk på en vanlig skole, men hun kunne aldri snakke med de andre mer enn høyst nødvendig, bare være med sine egne. For verden var mørk, egoistisk og ond. Bare i menigheten ville hun være trygg, ingen kunne skade henne der. Ørjan vet hvordan du har det. Når internett kom, lærte han at dette var farlig for Guds sanne tjenere, de måtte holde seg unna dette nye verktøyet Satan hadde laget for å fjerne menneskene fra Gud. Men nysgjerrigheten var større enn frykten, og gjennom verdensveven fikk han se en verden som var langt fra slik han hadde lært. Marianne vet hvordan du har det. Hun vet hvordan det er å være redd hele tiden, redd for mennesker som hun hadde lært ville skade henne, som ville føre henne vekk fra Gud. Men ingen av de hun ble kjent med var voldelige, brukte narkotika, misbrukte alkohol eller ville ha henne med på orgier. De var snille mennesker, som henne selv. Gradvis slapp angsten. Hun vil gjerne fortelle deg at det blir bedre. Morten vet hvordan du har det. Hans dårlige samvittighet og ønsket om trygghet førte han stadig tilbake til det han kjente best, så gang på gang gikk han tilbake til menigheten og låste seg på sitt vis inn i tårnet igjen og igjen. For han gikk det mange år før han turde å forlate helt. Han har likevel stadig litt dårlig samvittighet, han bærer barndommens lærdom tett med seg ennå. Karen vet hvordan du har det. Når hun forsto at alt hun hadde lært hadde vært en løgn, ble hun først sint. Først hatet hun, hun hatet tårnet de hadde holdt henne fanget i, hun hatet de som hadde skremt henne fra å ville nyte livet og verden. Hun var forbitret over årene hun hadde mistet. Men siden slapp sinnet, og hun tok i mot gleden. Gleden over å vite hva som er sant, gleden av å kunne få nyte livet istedenfor å alltid være redd. Susanne vet også hvordan du har det. Hun vet at det kan være vanskelig å starte et nytt liv i en verden du ikke kjenner, når du hele tiden har bodd i et tårn langt inne i skogen. Derfor vil hun og de andre gjerne hjelpe deg, slik at overgangen blir lettere. Vi vet hvordan du har det. Det er bare å ta kontakt. Hilde Langvann, 30/1-2015 Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Lenker: Få hjelp Kontaktskjema En ung kvinne som nylig har forlatt et karismatisk miljø, spurte dette spørsmålet i vår støttegruppe på nett. Hun er ennå i tvil om hun har gjort det rette, og om det vil bli lettere for henne hvis hun går tilbake. "Jeg blir jo ikke behandlet som et menneske", skrev hun, "jeg blir behandlet som et farlig dyr!" Hvis hun velger å gå tilbake så er hun i såfall ikke første som gjør nettopp dette, som velger å "late som" til fordel for å bli behandlet bedre av de hun er glad i. Ved å forlate trossamfunnet kan du risikere å miste store deler av ditt sosiale nettverk, din status som "Guds utvalgte", ditt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden. For mange representerer bruddet en krise som kan vare i flere år. Så er det virkelig verdt det? Hun fikk 31 kommentarer fra personer som til sammen har bakgrunn fra åtte ulike trossamfunn. Svarene var bemerkelsesverdig like uavhengig av bakgrunn. Her er noen av svarene: Det tar tid for kroppen å venne seg av "usunn mat". Gi det tid, kjære deg. Jeg synes det absolutt var verdt å hoppe av. For meg var det som å bli født på ny, virkelig og ekte. Øynene åpne osv. Du vil bli sterkere med tid, ikke bekymre deg. Vurderer du å forlate et trossamfunn, eller har du nylig gjort det? Vi er mange som har gått stien før deg, og gjennom vår støttegruppe på nett vil du treffe de som har gått den stien, og som nå er tilgjengelig for å hjelpe deg med å etablere et godt liv utenfor trossamfunnet. Og som våre brukere sier: Det blir bedre! Hilde Langvann, 9/10-2014 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge Vårt kontaktskjema Få hjelp Avhoppere forteller
Et av intervjuobjektene; ”Cecilie”, sier det treffende om å være fremmedgjort fra samfunnet: ”Og du måtte jo begynne å manøvrere deg ut i et landskap der du ikke kjenner til…du kjenner ikke til noen verdens ting, og du føler deg som en flyktning i eget land. Du aner ikke noe om sosiale koder, du aner ikke, du aner ikke en dritt, du er ny og fersk, sluppet ut i et samfunn du ikke kjenner til” ”Johanne” forteller om forholdet til verden utenfor trossamfunnet: ”For verden er så fremmed, du har levd utenfor, du har plassert deg utenfor den selvfølgelig, og fordømt den som en ond makt, eller en påvirkningskraft som du ikke skal ha noe med å gjøre, for den er farlig. Og da er det helt unaturlig å søke noe som helst støtte og klokskap derifra. Så da tenker du at da er det ….å leve. Og da holdt det på å gå galt.” I likhet med Heidi syntes også ”Dagmar” at det å stemme ved politisk valg var et stort steg å ta: ”Jeg stemte i år for første gang…jeg nesten bare tok et parti i blinde, for jeg hadde jo ikke peiling, men bare for å få gjort det da. Men da var jeg veldig usikker, så da måtte jeg spørre noen som kunne…hvordan gjør man det… Jeg syntes det var flaut å skulle gå inn der og ikke kunne det.” Hjelpekilden Norge er en frivillig organisasjon som selv uten finansiering i snitt mottar og behandler 30 henvendelser i måneden. I tillegg har vi en støttegruppe på nett med rundt 370 brukere, som blir flittig brukt for å ta opp tema knyttet til bruddet og livet etterpå. Når våre brukere beskriver perioden etter bruddet, så er det mange likhetstrekk med de integreringsproblemene og sosialiseringsutfordringene som mennesker tilflyttet det norske samfunnet har. De kan ikke de sosiale kodene, har lite nettverk og ser at deres tillærte verdier kolliderer med storsamfunnet. En av våre brukere beskrev det nettopp slik: “Man følte seg fremmed..annerledes..som en nyimmigrert fra fjernt land”
”Anne-Berit” forlot sin menighet for 17 år siden, og skrev på vårt diskusjonsforum om sin angst: ”Redselen for fortapelse er overhengende. Ikke bare for mine egen skjebne men for alle rundt meg. Kan ennå se for meg tegningen av stupet med et skrekkelig dyp med ild og skrikende ansikter som pintes for evig i mørket.” Andre brukere kan fortelle om lignende angst: ”Hver gang det blir kraftig uvær, storm, torden og lyn, da knyter det seg i magen og redselen for Harmageddon melder seg. (….) Jeg blir liksom så lei meg når jeg innser at det fremdeles har tak på meg.”
Men kan offerrollen være problematisk? I en fase kan det kanskje være greit å være et offer, kjenne på hva du har gått gjennom, og utvise både sinne og sorg overfor det du har gått gjennom. Dette er naturlig reaksjoner i ”Reaksjonsfasen” i følge kriseteori. Men teorien sier også at det er viktig å komme videre i neste fase, bearbeidingsfasen, før man til slutt er i en nyorienteringsfase der man ikke lar tidligere erfaringer hindre utviklingen av livet. Men for noen kan det være vanskelig å komme videre. For offerrollen har unektelig mange fordeler. Den kan for eksempel gi deg et frikort til å oppføre deg som du vil. Du kan være sint, lunefull, vanskelig eller selvsenterert. Mennesker rundt deg kan gi deg fripass for din adferd som følge av at de kjenner til din vanskelige bakgrunn, og hvis noen konfronterer deg med din adferd kan du peke på din bakgrunn nettopp for å få dette frikortet.
Medieoppslagene har i noen tilfeller blitt svært annerledes enn hva de hadde planlagt, siden mediene er avhengige av leserklikk og seertall. Historien kan derfor bli vinklet slik at den selger. Religiøse avhoppere har unektelig dramatiske historier, drama selger, og alle ønsker å høre offerets historie. Andre igjen har reagert annerledes; oppmerksomheten de har fått når de er blitt framstilt som et offer eller når de selv framstiller seg som et offer, kan se ut til å bli avhengighetsskapende. Offerrollen er da blitt en krykke man drar fram i ny og ne når man trenger trøst, og man nærer på den oppmerksomheten andre gir ved formidling av den dramatiske historien. Å la sitt eget følelsesliv bli avhengig av bestemte responser fra andre mennesker er en uheldig utvikling. Så hvordan kan man komme seg ut av offerrollen? I boken "Det er ikke mer synd i deg enn andre" av Ingvard Wilhelmsen, forteller Berit om hvordan hun "lot seg marinere i sin egen offerrolle", og hvordan offerrollen føltes trygg og slik hindret henne i å komme seg videre. Wilhelmsen skriver: Dersom man har vært utsatt for noe fælt, er det avgjørende viktig hvordan du velger å takle dette. Dersom man etter et overgrep blir kronisk bitter og nekter å ta ansvar for eget liv, er man offer for et nytt overgrep, denne gangen fra en selv. Ved å fraskrive seg ansvar for egne holdninger og velbefinnende har man gitt overgriperen den endelige seier. Du har ansvar for eget liv. Det eneste som kan frita oss for dette ansvaret er alvorlige sinnslidelser, senil demens eller f.eks dyp depresjon som gjør man ikke klarer mer, aller minst å "ta seg sammen". I slike situasjoner begrenser ansvaret seg til å være villig til å ta imot behandling for sin depresjon, slik at man får tid til å ta seg inn igjen. Men alle vi andre må ansvar for vårt eget liv, uansett hvor tunt og ensomt det føles. Sorgreaksjonen skal gå sin gang, man skal tillate seg å være sint, bitter, lei seg og redd, men så skal hendelsene etter hvert komme på avstand. Da bør man jobbe seg fram til holdninger som demper både sinne, depresjon, angst og bitterhet. For ingen av disse følelsene er nyttige følelser som på lang sikt kan hjelpe en person til best mulig å holde ut en vanskelig livssituasjon. Wilhelmsen skriver: Man høster som man sår, sår du bitterhet vil du høste bitterhet, sår du tilgivelse vil du høste tilgivelse, sår du glede vil du høste glede. Hvis det er avgjørende at den som har gjort utrett forstår hva de har gjort galt eller beklager det som har skjedd, kan man risikere å aldri komme seg videre. Frigjøringen ligger i å akseptere at du må ta ansvar for dine egne reaksjoner og eget liv. Du kan ikke hindre andre å gjøre urett mot deg, men de kan ikke styre ditt følelsesliv. Det er offeret som bestemmer hvor såret eller krenket man vil føle seg. Istedenfor å fokusere på at man skal ta avstand fra dårlige holdninger, kan det være bedre å tilslutte seg til eller strebe etter gode holdninger. I denne prosessen er fint å ha gode forbilder og mennesker å se opp til. Mange har latt seg inspirere av Nelson Mandela som satt mange år i fangenskap, og som kunne forklare hvorfor han ikke følte sinne over sine tapte år: Mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn er fremfor alt viktige ressurser for andre mennesker som går gjennom lignende kriser i sitt liv. De usedvanlig sterke, modige og intelligente mennesker som har ofret mye for sin frihet, de innehar en kompetanse som mange fagfolk ikke har, og fortjener ikke et offerstempel verken av media, omverdenen eller seg selv. Hilde Langvann, 16/08-2014
Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Kilder: Wilhelmsen, Ingvar "Det er ikke mer synd på deg enn andre" (2011) Blogginnlegg: Etter bruddet: Hvordan komme seg videre? I en kommentar på debattsidene "Verdidebatt" i diskusjonen om hjelp til religiøse avhoppere, foreslår pastor Jan Åge Torp at trossamfunnet selv kan være til hjelp for den som forlot: En som hopper av fra Oslokirken, bør ikke tilbys hjelp av Oslokirken. Selvsagt. Men det er bra - håper jeg - om Oslokirken kan møte avhopperen på et eller annet tidspunkt, når avhopperen selv ønsker det, og gjerne sammen med en som har hjulpet avhopperen. Ganske logisk, eller? Kan trossamfunnet du forlot virkelig være til hjelp?
Frykten for å bli manipulert er nok årsaken til at det for de fleste vil være utenkelig å gå i dialog med trossamfunnet de en gang forlot. Trossamfunnets definisjon av å hjelpe er ikke nødvendigvis det samme som å være til hjelp for den som er i en bruddprosess, og mange får assosiasjoner til enkelte trossamfunns ønske om å oppnå forsoning mellom overgrepsoffer og overgriper i menighetens regi.
Noen av våre medlemmer sto fram i media for noen måneder siden med sine historier. En pastor i en karismatisk menighet tok etter reportasjen kontakt med en av de som var portrettert. Han ville vite hva han kunne gjøre annerledes i sin menighet for å hindre at hans medlemmer fikk de samme negative erfaringene. Dette er en flott innstilling fra den religiøse lederen, og det vitner om ydmykhet og et ønske om å forstå samt villighet til forandring. Men hvis vi stikker fingeren i jorda, hvor mange religiøse ledere har denne ydmyke holdningen? Er villig til å se egne feil, beklage dette og forandre seg? Mange religiøse ledere mener seg nok ledet av Gud og derfor er hevet over enhver kritikk. I de aller fleste situasjonene så handler det om at DU har gjort noe feil, DU ba ikke nok, DU trodde ikke nok etc.
For å komme seg videre i livet ønsket en av våre brukere et oppgjør med sine foreldre som følge av å ha blitt utsatt for mishandling gjennom hele barndommen. Foreldrene beklaget at han hadde erfart barndommen som vanskelig, og skyldte på at de trodde deres praksis var riktig dengang. Men foreldrene forsto ikke hvorfor han tok opp dette nå, når det var så lenge siden. "La fortid være fortid."
La oss dikte opp et trossamfunn, for eksempel Menigheten. Menigheten ønsker å hjelpe mennesker som har forlatt deres trossamfunn. Her følger derfor noen spørsmål som vi vil stille Menigheten:
Før en slik dialog kan skje, kan det være nyttig å sikre seg at kvaliteten på dialogen samsvarer med avhopperens behov. En av våre brukere har foreslått at dette kan gjøres ved at Hjelpekilden avholder et seminar i forkant, der religiøse ledere i trossamfunn vi har representert avhoppere fra blir innbydt for å sammen drøfte utfordringer hos avhoppere og forebygging av skader, i tillegg til en drøfting av de syv punktene over. Dette er et svært interessant forslag.
En dialog er absolutt interessant for Hjelpekilden, for ingenting er bedre enn muligheten for forebygging. Hilde Langvann, 5/8-2014 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge |
Kategorier
All
Arkiv
October 2023
|