|
I det siste tiåret er det skrevet mange nyttige masteroppgaver som er lagt til Hjelpekildens liste over relevant faglitteratur. Denne høsten presenterer vi flere av dem på denne siden. Når mennesker forlater et lukket trossamfunn, er fortellingene sjelden så enkle som “jeg ble fri”. Friheten er der, men ofte sammenvevd med smerte, savn og en dyp sorg som det ikke alltid finnes rom for å snakke om. I masteroppgaven «Fengselet som blir kalt kjærlighet» (MF; 2015) analyserte Anne Kristine Nielsen fortellinger fra mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn. Funnene gir et nyansert bilde:
En usynlig sorg For mange som bryter ut, er sorgen vanskelig å sette ord på. Den handler ikke bare om vonde erfaringer, men også om alt som en gang ga mening. Fellesskapet, tryggheten, sangene, høytidene, alt som tidligere skapte identitet, blir plutselig noe man ikke lenger får være en del av. Selv mennesker som har opplevd kontroll og fordømmelse, kan savne den følelsen av tilhørighet som fantes mellom linjene. I materialet Nielsen analyserte, beskriver flere avhopperne følelsen av å stå midt i en eksistensiell tomhet. De har gjort noe riktig, de har tatt et nødvendig valg for å overleve, men likevel føles det som et nederlag. «Jeg savner de jeg ikke lenger kan ha kontakt med», forteller en av kvinnene. En annen sier at det vanskeligste ikke var å miste troen, men å miste moren sin, selv om hun fortsatt lever. Sorgen er også komplisert fordi omgivelsene ikke alltid forstår den. Mange møter kommentarer som: “Du må jo være glad du er ute!” og “Du burde bare legge det bak deg.” Men vi mennesker kan sørge over det som skadet dem. Sorg er ikke det samme som tvil, og den betyr ikke at man angrer. Den viser tvert imot at det som gikk tapt, en gang hadde betydning. Mellom skam og verdighet I oppgaven peker Nielsen på at skam og sorg ofte følger hverandre. Skammen kan handle om å ha trodd, om å ha blitt lurt, eller om å være den som forlot. Sorgen handler om å miste dem som fortsatt tror. Denne dobbeltheten gjør at mange holder stillhet om det som gjør vondt, for ikke å såre andre, eller for ikke å virke utakknemlige for friheten de har fått. Noen finner etter hvert nye fellesskap, mens andre opplever at tilliten til både mennesker og Gud er brutt. Å bygge opp en ny identitet kan ta lang tid. Å erkjenne sorgen er en viktig del av denne prosessen, en vei mot å gjenvinne verdighet og eierskap til egen historie. Et kall til fellesskap og samarbeid Nielsen avslutter studien med et spørsmål til kirken: Hvordan kan diakonien møte mennesker som bærer denne typen sorg – en sorg over tro, fellesskap og identitet? Hun foreslår at kirkelig diakoni, fagmiljøer innen psykisk helse og organisasjoner som Hjelpekilden kan ha mye å vinne på å samarbeide. Hver av dem ser bare én del av bildet:
Å se sorgen som kjærlighet For mange som forlater et trossamfunn, handler heling ikke om å forkaste alt, men om å samle trådene på nytt. Å finne tilbake til verdighet, selvstendighet og evnen til å tro, på en måte som ikke skader. Kanskje er det nettopp her forståelsen bør begynne: Sorgen over troen er også kjærlighetens etterklang. Å sørge etter et religiøst brudd er ikke svakhet, men et uttrykk for hvor sterkt mennesket lengter etter mening og tilhørighet. Derfor trenger vi rom der denne sorgen kan snakkes om; i terapirom, i kirkens diakoni, og i fellesskap som Hjelpekilden. For først når sorgen får språk, kan friheten kjennes hel. Les Nielsens masteroppgave her Hjelpekildens liste over faglitteratur For Hjelpekilden Norge Hilde Langvann, 9. oktober 2025 
0 Comments
Leave a Reply. |