Hvem har rett til å bli hørt?

Innlegget sto på trykk i avisen Dagen, 22. januar 2026

---

Debatten som har fulgt NOVA-rapporten "En segregert barndom" handler også om hvordan kristen presse velger å ramme inn både forskningen og de som forteller om sine liv.

I Vebjørn Selbekks leder "Skammelig svakt og tendensiøst om kristen oppvekst" fremstilles rapporten som et angrep på kristne trossamfunn, som et politisk bestillingsverk og som ledd i en pågående forfølgelse. Denne typen retorikk nører opp under et velkjent narrativ i deler av den kristne konservative offentligheten: at kritikk, forskning og erfaring i seg selv er uttrykk for fiendtlighet. Når dette formidles i lederform, har det konsekvenser langt utover uenighet om en rapport.

Kritikk er legitimt. Det alvorlige er at erfaringene som løftes fram systematisk diskrediteres i det offentlige rom, ikke fordi de er feil, men fordi de fortelles av «feil» mennesker.

I Selbekks leder skjer dette gjennom tre tydelige retoriske grep. For det første tilskrives forskerne klare politiske intensjoner: de vil ramme, alarmere og legge grunnlag for inngripende lovgivning. Dermed flyttes debatten fra metode og funn til mistenkeliggjøring av motiver. For det andre delegitimeres kildene. Informantene beskrives som "avhoppere i konflikt", rekruttert via det som omtales som en «avhopperorganisasjon», og deres fortellinger fremstilles som prinsipielt upålitelige nettopp fordi de har brutt ut. For det tredje sammenblandes kristen tro med konkrete praksiser, slik at enhver problematisering av kontroll, lydighet og begrenset handlingsrom tolkes som et angrep på kristendommen selv.

Resultatet er at mennesker som forteller om frykt, skam, ensomhet og tap av tilhørighet ikke møtes med nysgjerrighet, men med mistanke. Det er ikke innholdet i det de forteller som granskes, men deres posisjon, motiv og identitet.

Når erfaringer avvises fordi de fortelles av mennesker som har hatt det særlig vanskelig, legges et alvorlig premiss til grunn: at jo større belastning du har vært utsatt for, desto mindre verdi gis fortellingen din. Ville vi akseptert et slikt premiss i forskning på vold eller overgrep?

I en bisetning omtales Hjelpekilden som en "avhopperorganisasjon". Det er verdt å merke seg hvordan dette fungerer retorisk. Begrepet gir inntrykk av en interessegruppe med agenda, snarere enn en lavterskel støttetjeneste for mennesker i dype eksistensielle kriser. Det er et uverdig bilde av et arbeid som i praksis handler om å svare når unge og voksne i livskrise tar kontakt.

Det advares i kritikken mot generaliserende konklusjoner. Paradoksalt nok er det Selbekk som skaper generalisering. Når rapporten fremstilles som et angrep på "kristen oppvekst" som sådan, når forskerne tillegges rollen som representanter for en statlig fiendtlighet, og informantene omtales som "avhoppere" med en felles agenda, trekkes det langt videre konklusjoner enn det rapporten selv gjør.

En kristen avis bør være sitt ansvar bevisst når forskning omtales som forfølgelse. Når kunnskap, kritikk og erfaringsbasert forskning rammes inn som fiendtlighet, bidrar det til å styrke en oss-og-dem-tenkning og en grunnleggende skepsis til storsamfunnet. Det minner mer om forskningsfiendtlighet enn om en trygg og moden debatt.

Når avisen flytter debatten til å handle om hvem som regnes som kristne i teologisk forstand, og samtidig diskrediterer stemmene som forteller, bidrar den til å kvele en viktig samtale. Da forsvinner oppmerksomheten fra erfaringene de faktisk handler om.

I mitt arbeid møter jeg mennesker som har falt ut av skole og arbeidsliv, som lever med alvorlige psykiske belastninger og selvmordstanker. Burde det ikke være i alles interesse å lytte til disse erfaringene, at vi bruker kunnskap til å forebygge at flere barn og unge vokser opp med samme utfordringer?

Hvorfor oppleves det så truende å lytte til dem som har hatt det vanskelig, og hva sier det om rommet vi gir for erfaring, selvkritikk og ansvar?
 
Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge
​23/1-2026

Rapporten "En segregert barndom"