|
I det siste tiåret er det skrevet mange nyttige masteroppgaver som er lagt til Hjelpekildens liste over relevant faglitteratur. Denne høsten presenterer vi flere av dem på denne siden. Hva skjer når hele verdensbildet kollapser? Når troen, familien og fellesskapet man har levd for, plutselig forsvinner? I sin masteroppgave fra 2021, beskriver Mika Meidell hvordan bruddet med Jehovas vitner ofte utvikler seg til en eksistensiell krise, ikke bare et sosialt tap. For noen blir bruddet en eksistensiell krise, der både mening, identitet og trygghet rives bort på én gang. Troen som livsverden Meidell beskriver hvordan troen i Jehovas vitner ikke bare handler om religiøs overbevisning, men om en total livsramme.
Dette tapet skaper et dypt tomrom. Mange forteller at de føler seg som fremmede i verden, at alt som tidligere var trygt, nå er ukjent. De må lære seg å tenke selv, velge selv, og stole på egne vurderinger for første gang. Mellom to verdener Oppgaven beskriver denne fasen som et mellomrom mellom to virkeligheter: den gamle troens univers, og det nye livet utenfor. I dette mellomrommet kan mange kjenne på forvirring, skyld og frykt. Hva er riktig og galt nå? Er jeg fortsatt et godt menneske? Hvordan skal jeg forstå meg selv når alt er snudd på hodet? Forfatteren bruker begrepet identitetsovergang for å beskrive denne prosessen; en overgang som kan være både smertefull og frigjørende. Det handler ikke om å “slutte å tro”, men om å gjenoppbygge seg selv etter et sammenbrudd i mening og tilhørighet. Et eksistensielt sammenbrudd Gjennom intervjuer med tidligere medlemmer viser oppgaven hvordan mange opplever dette som et eksistensielt sammenbrudd.
Tapet av fellesskap og mening oppleves ikke bare følelsesmessig, men også fysisk, som angst, søvnløshet og indre uro. Flere beskriver det som en sorg uten grav, et «levende tap» der de mister mennesker som fortsatt lever, men som vender dem ryggen. «Det var som om kroppen ikke tålte det livet jeg plutselig måtte leve» Forfatteren peker på at denne smerten ikke kan forstås som vanlig sorg eller depresjon, men som en eksistensiell smerte. Den handler om selve grunnlaget for å være menneske: tro, mening, og opplevelsen av å ha en plass i verden. Veien videre; å bygge seg selv på nytt Heling handler derfor ikke bare om å få “avstand til troen”, men om å finne ny mening. For mange begynner dette i møte med andre som har gått samme vei. Å høre noen sette ord på erfaringer man trodde var unike, gir trygghet og håp. Gjennom fellesskap, refleksjon og støtte kan man gradvis finne tilbake til seg selv. Ikke som et “tidligere Jehovas vitne”, men som et menneske med egne verdier, valg og drømmer. “Rehabiliteringen handler ikke om å bli frisk fra troen, men om å finne tilbake til en selv uten den.” Hva kan fagfolk lære av dette? Forfatteren retter også en klar oppfordring til psykologer og behandlere:
 Et viktig bidrag Denne masteroppgaven er et viktig tilskudd til forskningen om religiøse bruddprosesser. Den gir et språk for den delen av opplevelsen som ofte er vanskeligst å beskrive: den eksistensielle. For mange som har levd hele livet innenfor et trossamfunn, er veien ut ikke bare et valg om frihet, men også et møte med seg selv. I stillheten etter at alt man trodde på, er borte. Men med tiden finner mange tilbake til seg selv, og oppdager at det faktisk går an å leve videre:
Les masteroppgaven her
Oversikt over annen relevant forskning For Hjelpekilden Norge Hilde Langvann, 31/10-2025
0 Comments
I det siste tiåret er det skrevet mange nyttige masteroppgaver som er lagt til Hjelpekildens liste over relevant faglitteratur. Denne høsten presenterer vi flere av dem på denne siden.
1. Se bruddet som en livsomveltning Et religiøst brudd handler ikke bare om å melde seg ut av et trossamfunn. Det innebærer å miste deler av seg selv, sitt nettverk og sitt verdensbilde. Spør ikke bare hva som skjedde, men hva det betydde for personen. 2. Gi rom for indre konflikt Mange lever med sterke indre konflikter mellom tro, tvil, frykt og kjærlighet. Det å savne troen eller menigheten betyr ikke at man ønsker å vende tilbake, det betyr at bruddet stikker dypt. Hjelp klienten å tåle ambivalensen uten å måtte velge side. 3. Snakk om tro uten å definere den For noen er det frigjørende å slippe troen. For andre er det frigjørende å finne den på nytt, på egne premisser. Frihet handler ikke om å forkaste tro, men om å eie sin egen forståelse av den. 4. Bygg indre trygghet etter ytre kontroll Etter mange år med regler og krav om lydighet kan det være vanskelig å stole på seg selv. Psykologisk arbeid bør handle om å styrke selvfølelse, beslutningsevne og evnen til å sette grenser. 5. Gi plass til sorg Mennesker som forlater trossamfunn mister ofte familie, venner og mening på én gang. Sorgen etter dette tapet er reell, og bør møtes som en eksistensiell sorg, ikke som et «nødvendig offer». 6. Se frihet som prosess, ikke som mål Friheten oppstår ikke i det øyeblikket man går ut døra, men gjennom en lang indre prosess. Det kan ta tid å bygge nye verdier, finne trygghet og tåle usikkerheten som følger med egen autonomi. 7. Arbeid med skam og kropp Mange har lært å skamme seg over tanker, følelser og kropp. Dette kan sitte igjen lenge etter bruddet. Terapi bør gi rom for trygghet, kroppsbevissthet og arbeid med indre trygghet og selvaksept 8. Unngå merkelapper Begreper som “sektoffer” eller “ateist” reduserer kompleksiteten i livshistorien. Se individet bak kategorien, og la personen selv definere hvem de er og hvor de står. 9. Samarbeid på tvers For mange er tro fortsatt en del av livet, bare på en ny måte. Et tverrfaglig samarbeid mellom psykologi, diakoni og troskompetente miljøer kan gjøre veien tryggere. Organisasjoner som Hjelpekilden kan bidra med verdifull erfaringskunnskap. 10. Valider opplevelsen av indre overvåkning Selv etter at man har forlatt miljøet, kan stemmen som dømmer og overvåker leve videre i hodet. Dette er ikke irrasjonelt, det er en lært overlevelsesstrategi. Hjelp klienten å forstå at disse reaksjonene gir mening, og at de kan endres over tid. Les hele masteroppgaven her Liste over annen faglitteratur For Hjelpekilden Norge 28/10-2025 Hilde Langvann, daglig leder
I det siste tiåret er det skrevet mange nyttige masteroppgaver som er lagt til Hjelpekildens liste over relevant faglitteratur. Denne høsten presenterer vi flere av dem på denne siden.
Hva betyr det egentlig å bli fri? For mange som forlater et trossamfunn, beskrives friheten som et øyeblikk: døren lukkes, og verden ligger plutselig åpen. Men Vilde Kristiane Wist Stordahl viser i sin masteroppgave «Å tro eller gå fortapt» (NTNU, 2019) at frihet sjelden føles slik i starten. Overgangen kan være smertefull, kaotisk og ensom. Gjennom ni livshistorier fra personer som har forlatt kristne miljøer i Norge, undersøker Stordahl hva som egentlig skjer psykologisk når man bryter ut, og hva det vil si å bli et fritt menneske igjen. Frihet fra og frihet til I oppgaven skiller hun mellom to former for frihet.
Lettelsen mange opplever når de endelig får sin frihet fra, etterfølges ofte av en tomhet. Mange opplever en enorm lettelse over alt de får frihet fra, men snart følger tomheten. For det finnes ingen ferdige svar utenfor trossamfunnet. Den virkelige utfordringen ligger derfor i å utvikle frihet til; til å bære egne valg, til å finne mening på nye måter, og til å stole på sin egen dømmekraft. Det indre selv gjenvinnes I miljøer preget av sterk sosial og åndelig kontroll lærer man ofte å tvile på seg selv. Tanker, følelser og impulser blir sensurert for å tilpasses fellesskapets normer. Stordahl beskriver hvordan mange tidligere medlemmer må lære å stole på sin egen indre stemme på nytt.
Hun bruker begrepet det dialogiske selvet: et selv som ikke lenger er styrt av én autoritativ stemme, men som består av flere stemmer i dialog: den troende, den tvilende, den redde, den håpefulle. Å finne psykologisk frihet handler dermed ikke om å kvitte seg med alt som var, men om å romme flere deler av seg selv samtidig, og la dem få snakke sammen. Abstrahering – å tenke nytt om tro og mening Et annet viktig funn i oppgaven er hvordan mange tidligere medlemmer gradvis lærer å abstrahere religiøse sannheter; å se dem som symboler, erfaringer og fortellinger, ikke som absolutte regler.
Denne evnen til å tenke mer fleksibelt gjør at troen ikke nødvendigvis må forkastes, men kan få ny form og betydning. Slik beskriver Stordahl en overgang fra doktrinær lydighet til psykologisk autonomi. Man går fra å leve i et system der sannheten er gitt, til å våge å leve i et liv der sannheten må utforskes. Frihet som prosess, ikke tilstand Stordahl viser at psykologisk frihet ikke oppstår i det øyeblikket man forlater menigheten. Frihet er en prosess av selvutvikling, et langsomt arbeid med å bygge opp indre trygghet der ytre kontroll tidligere sto. For noen betyr det å finne en ny tro. For andre betyr det å gi slipp på troen helt. Men for alle innebærer det å bli kjent med sitt eget jeg, uavhengig av hva andre mener det bør være.
Et viktig budskap til fagfeltet Stordahls forskning minner oss om at mennesker som forlater lukkede trossamfunn ikke bare trenger frihet, men også støtte i å lære å leve med friheten. Psykologisk frihet kan være overveldende etter mange år i strenge rammer. Derfor må fagpersoner møte disse prosessene med respekt, tålmodighet og forståelse for at frihet også kan gjøre vondt. «Den virkelige friheten», skriver Stordahl, «handler ikke bare om å bryte ut, men om å kunne stå støtt i seg selv når man ikke lenger har en autoritet som forteller hva som er rett.» Les hele masteroppgaven her
Hjelpekildens liste over faglitteratur For Hjelpekilden Norge, 25/10-2025 Hilde Langvann Når Den norske kirke denne uken ber om unnskyldning for sin behandling av homofile, markerer det et historisk oppgjør med fortiden. Det fortjener respekt. Men samtidig må vi tørre å stille et ubehagelig spørsmål: Hva med de homofile som vokser opp i kristne miljøer i dag? Negativ sosial kontroll handler om mer enn regler og påbud. Det handler om hvordan fellesskap former menneskers frihet til å være seg selv. I mange religiøse miljøer kan man overleve kontrollen ved å tilpasse seg, ved å kle seg riktig, mene riktig, vise de rette følelsene. Men noen ganger forteller kontrollen at du er feil som menneske, gjennom den du er, og den kjærligheten du bærer i deg og har rett til å erfare for å kunne være hel. For barn og unge som oppdager at de er homofile i slike miljøer, handler dette ikke om valg, men om identitet. Å høre at du er skapt feil, at kjærligheten din er syndig, er ikke bare teologi. Det er eksistensiell undergraving. En amerikansk studie publisert i Pediatrics (Ryan et al., 2009) viser at unge skeive som møtes med sterk avvisning fra familien, ofte religiøst begrunnet, har over åtte ganger høyere risiko for selvmordsforsøk enn dem som møtes med støtte. Dette er ikke abstrakte tall. Det handler om liv som står på spill, også her i Norge. I sommer kom avgjørelsen til Statsforvalteren etter å ha vurdert om BCC bryter loven ved å ekskludere homofile som lever i parforhold. Først mente de ja; praksisen var diskriminerende og ulovlig. Men etter press fra BCCs advokater ble konklusjonen endret: diskrimineringen ble definert som et lærespørsmål, og dermed beskyttet av trosfriheten. Men loven krever mer enn en teologisk begrunnelse. For at forskjellsbehandling skal være lovlig, må den ha en saklig grunn, være nødvendig og stå i rimelig forhold til konsekvensene. Denne vurderingen gjorde ikke Statsforvalteren. Når trossamfunnets behov for eksklusjonsregler veies høyere enn konsekvensene for dem som rammes; barn og unge med åtte ganger høyere selvmordsrisiko, er det ikke forvaltningen som beskytter troen, men troen som misbrukes til å rettferdiggjøre skade. Nylig kom en ny avgjørelse, denne gang om Menigheten Samfundet, som fortsatt lærer barn at homofili er synd. Også her mente staten at praksisen ikke krenker barns rettigheter nok til å miste støtte. Til sammen danner disse sakene et mønster: Når diskriminering begrunnes teologisk, blir den lovlig. Når barn mister fellesskapet fordi de ikke passer inn i læren, blir det et spørsmål om doktrine, ikke om menneskerettigheter. Dette er ikke et lovmessig hull, men et forvaltningsmessig svik. Loven inneholder vernet som skulle beskytte barn og unge, men Statsforvalteren anvendte det ikke. Når en økning i selvmordsrisiko på åtte ganger anses som et akseptabelt utslag av trosfrihet, er det ikke jussen som svikter, men dømmekraften. Det er en etisk blindflekk. Samtidig som kirken nå beklager sin behandling av homofile, er den medlem av Norges Kristne Råd, som offentlig støttet BCC i diskrimineringssaken. Gjennom sitt medlemskap gir kirken og de øvrige medlemsorganisasjonene indirekte støtte til en praksis som fratar homofile retten til fullt fellesskap. Hvorfor tier de om dette? Hvorfor står ingen opp for de homofile barna i miljøer der kjærlighet fortsatt defineres som synd? Denne tausheten er ikke nøytral. Den oppleves som et svik. En unnskyldning for fortiden mister troverdighet dersom man vender blikket bort fra nåtiden. Vi trenger kirker og trossamfunn som viser at tro og kjærlighet ikke skal settes opp mot hverandre. Vi trenger voksne som tør å se de barna som vokser opp i religiøse fellesskap, og som allerede vet at de en dag vil miste alt, bare fordi de elsker feil person. Og vi trenger en forvaltning som forstår at trosfrihet ikke betyr frihet til å skade. For religionsfrihet handler ikke om retten til å krenke andre, den handler om friheten til å tro uten å ødelegge for andres frihet til å leve. Historien om kirkens unnskyldning er ikke ferdig. For Hjelpekilden Norge Hilde Langvann, 17/10-25 Lenker: Pressemelding fra BCC Studie om homofile og risiko for selvmord  I det siste tiåret er det skrevet mange nyttige masteroppgaver som er lagt til Hjelpekildens liste over relevant faglitteratur. Denne høsten presenterer vi flere av dem på denne siden. Når mennesker forlater et lukket trossamfunn, er fortellingene sjelden så enkle som “jeg ble fri”. Friheten er der, men ofte sammenvevd med smerte, savn og en dyp sorg som det ikke alltid finnes rom for å snakke om. I masteroppgaven «Fengselet som blir kalt kjærlighet» (MF; 2015) analyserte Anne Kristine Nielsen fortellinger fra mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn. Funnene gir et nyansert bilde:
En usynlig sorg For mange som bryter ut, er sorgen vanskelig å sette ord på. Den handler ikke bare om vonde erfaringer, men også om alt som en gang ga mening. Fellesskapet, tryggheten, sangene, høytidene, alt som tidligere skapte identitet, blir plutselig noe man ikke lenger får være en del av. Selv mennesker som har opplevd kontroll og fordømmelse, kan savne den følelsen av tilhørighet som fantes mellom linjene. I materialet Nielsen analyserte, beskriver flere avhopperne følelsen av å stå midt i en eksistensiell tomhet. De har gjort noe riktig, de har tatt et nødvendig valg for å overleve, men likevel føles det som et nederlag. «Jeg savner de jeg ikke lenger kan ha kontakt med», forteller en av kvinnene. En annen sier at det vanskeligste ikke var å miste troen, men å miste moren sin, selv om hun fortsatt lever. Sorgen er også komplisert fordi omgivelsene ikke alltid forstår den. Mange møter kommentarer som: “Du må jo være glad du er ute!” og “Du burde bare legge det bak deg.” Men vi mennesker kan sørge over det som skadet dem. Sorg er ikke det samme som tvil, og den betyr ikke at man angrer. Den viser tvert imot at det som gikk tapt, en gang hadde betydning. Mellom skam og verdighet I oppgaven peker Nielsen på at skam og sorg ofte følger hverandre. Skammen kan handle om å ha trodd, om å ha blitt lurt, eller om å være den som forlot. Sorgen handler om å miste dem som fortsatt tror. Denne dobbeltheten gjør at mange holder stillhet om det som gjør vondt, for ikke å såre andre, eller for ikke å virke utakknemlige for friheten de har fått. Noen finner etter hvert nye fellesskap, mens andre opplever at tilliten til både mennesker og Gud er brutt. Å bygge opp en ny identitet kan ta lang tid. Å erkjenne sorgen er en viktig del av denne prosessen, en vei mot å gjenvinne verdighet og eierskap til egen historie. Et kall til fellesskap og samarbeid Nielsen avslutter studien med et spørsmål til kirken: Hvordan kan diakonien møte mennesker som bærer denne typen sorg – en sorg over tro, fellesskap og identitet? Hun foreslår at kirkelig diakoni, fagmiljøer innen psykisk helse og organisasjoner som Hjelpekilden kan ha mye å vinne på å samarbeide. Hver av dem ser bare én del av bildet:
Å se sorgen som kjærlighet For mange som forlater et trossamfunn, handler heling ikke om å forkaste alt, men om å samle trådene på nytt. Å finne tilbake til verdighet, selvstendighet og evnen til å tro, på en måte som ikke skader. Kanskje er det nettopp her forståelsen bør begynne: Sorgen over troen er også kjærlighetens etterklang. Å sørge etter et religiøst brudd er ikke svakhet, men et uttrykk for hvor sterkt mennesket lengter etter mening og tilhørighet. Derfor trenger vi rom der denne sorgen kan snakkes om; i terapirom, i kirkens diakoni, og i fellesskap som Hjelpekilden. For først når sorgen får språk, kan friheten kjennes hel. Les Nielsens masteroppgave her Hjelpekildens liste over faglitteratur For Hjelpekilden Norge Hilde Langvann, 9. oktober 2025  |
|||||||||||||||||||||||
