Hvorfor jeg valgte å melde meg ut av Jehovas vitner

If you belonged to a political party or a social club that was tied to as much bigotry, misogyny, homophobia, violence, and sheer ignorance as religion is, you'd resign in protest.

-Bill Maher

Det er 2 måter en kan bli utstøtt i fra Jehovas Vitner:

Den ene måten er om en blir tatt i å leve en livsstil som ikke harmonerer med malen for hvordan en skal leve livet sitt som Jehovas Vitne. 

Den andre måten er om en selv frivillig melder ifra om at en ikke lenger ønsker være medlem. Skal en melde seg ut på denne måten må en også melde seg ut skriftlig, så på en måte er det mer papirarbeid om en faktisk vil ut av sekten.

Jeg er kanskje en av de få som meldte meg ut av egen fri vilje og for noen var nok dette en overraskelse, andre tror jeg var ganske klar over at det ikke var usannsynlig at det kom til å skje, og jeg mottok en del forskjellige reaksjoner de første dagene etter jeg meldte meg ut. 

Reaksjonene jeg mottok var alt ifra venner som sa de elsket meg og ikke ville miste meg og at det var så trist å måtte gi slipp på meg, til folk som sa at jeg ikke burde gjøre det, at det var å skade meg selv, og folk som sa de respekterte avgjørelsen min. Noen av de jeg anså som mine nærmeste venner har jeg faktisk enda ikke hørt noe ifra, og jeg tviler sterkt på at de kommer til å hilse om jeg møter de på gaten.

Når jeg meldte meg ut, hadde jeg mange grunner til å gjøre det. Det ser dessverre ut til å være vanlig å trekke slutningen at man trekker seg fra Jehovas Vitner fordi de forbyr utenom-ekteskapelig sex eller at man er ukomfortabel med å følge andre deler av malen som er lagt opp for hvordan en skal leve livet sitt som Jehovas Vitne. 

I og med at jeg er ganske så anti-autoritær av natur så kan en jo på sett og vis si at det kanskje ligger et snev av sannhet i det, i og med at jeg ikke liker la andre tenke eller trekke avgjørelser for meg i henhold til hvordan jeg skal leve livet mitt. 

De viktigste årsakene for at jeg valgte å melde meg ut har derimot mye med at jeg så at sekten på mange måter hadde et jerngrep på meg. Den livsstil jeg burde ha, og på sett og vis hvordan jeg burde tenke var allerede diktert. Tvil var på mange måter et litt kontroversielt tema, og tvil er vel i Jehovas Vitner som i de fleste andre sekter og religioner å behandle som en svakhet, og noe som burde bekjempes. 

Jeg er forøvrig helt sikker på at andre også opplever en følelse av at en lever under et slikt jerngrep, og prisen for å bryte ut, kan for mange oppleves som utenkelig, siden man mister stort sett hele sitt sosiale nettverk i det en bryter ut. Jeg innså at jeg sannsynligvis ikke var alene om å føle at jeg levde i et slikt jerngrep, men innså også at jeg selv og hadde et ansvar, i og med at så lenge jeg fortsatt var medlem støttet jeg også opp om det å yte dette presset til å fortsette å underkaste seg på andre som kanskje befant seg i samme situasjon.
 

---

  - Du har et ansvar!

En annen grunn til at jeg følte jeg måtte trekke meg er kort sagt at ingen liker å bli lurt, og her tenker jeg egentlig ikke hovedsaklig på meg selv. Som Jehovas Vitne deltok jeg som alle andre i misjoneringsarbeid ifra dør til dør, noe jeg etter hvert fikk dårligere og dårligere samvittighet for å delta i, inntil jeg helt sluttet delta i arbeidet. 

Jeg fikk dårlig samvittighet for å delta i arbeidet mye fordi jeg også så hvilke mennesker som konverterte som følge av misjoneringsarbeidet. Dette var stort sett mennesker som ofte sleit med å finne tilhørighet i samfunnet, eller folk som hadde blitt utstøtt i fra andre lignende trossamfunn. Jeg tror de fleste kanskje er enige med meg når jeg hevder at det siste folk i en slik situasjon behøver er å bli lurt inn i en ny sekt, og på den måten gå i den samme fella en gang til.

Er en medlem i en religion eller en sekt, og tviler, eller vet sikkert at en ikke tror så mener jeg det er viktig å tenke på at du bærer faktisk en liten del av ansvaret for fanatikerne innen trossamfunnet ditt du også. Hvor tror du fanatikerne og ekstremistene henter bekreftelsen for overbevisningene og troen sin ifra? Tror du ikke de henter styrke og overbevisning ifra massene av medtroende? 

Jeg for min del ønsker ikke at noen skal kunne hente noen bekreftelse for sine vrangforestillinger ifra meg, og jeg håper dette er en tanke jeg deler med de fleste andre. For å sette det litt på spissen kan en si at ethvert medlem av et hvilket som helst trossamfunn deler en liten del av ansvaret for sine ekstremister, samme om en er passiv eller ikke. Dette er noe jeg mener alle de som regner seg som delvis religiøse burde tenke over.

Dette er vel kanskje de viktigste årsakene til at jeg så det nødvendig å trekke meg. Men det hele startet med at jeg begynte se med et mer kritisk blikk på Bibelen og legge merke til hvor umoralsk, historisk ukorrekt og selvmotsigende boken var. Dette er ikke noe jeg kommer til å utdype mer i akkurat dette innlegget, men som jeg regner med jeg kommer til å skrive mer om senere. 

Likevel må jeg si at den viktigste årsaken til at jeg trakk meg, var at jeg ikke kunne snakke åpent om min ateisme, og mine synspunkter på tema jeg mente var viktige i miljøet jeg da var i. Med andre ord kunne jeg på en måte ikke gi uttrykk for hvem jeg egentlig var, og satt derfor igjen med en følelse av å være elsket, ikke for hvem jeg var, men for et bilde av en person jeg hadde skapt for å fortsatt kunne passe inn blant Jehovas Vitner. 

En kan si jeg har vært ganske ensom og alene etter at jeg trakk meg, men jeg kan ihvertfall si at de vennene jeg har i dag er ekte venner og at de godtar meg for hvem jeg faktisk er. Jeg vil faktisk påstå at den verste formen for ensomhet jeg har opplevd ikke har vært etter jeg trakk meg ifra Jehovas Vitner, men ensomheten jeg opplevde da jeg fortsatt var medlem og stort sett hadde masse folk rundt meg, men ikke kunne vise hvem jeg egentlig var, men heller måtte ta på en maske for å passe inn.

"Emil"

Fra bloggen "Opposjonist.blogg.no" gjengitt med tillatelse fra forfatteren

---