Etter eksorsismen

Jeg og Kristoffer har vært bestevenner så lenge jeg kan huske. Vi har spilt fotball sammen, vi har vært på sommerleir sammen, og vi har vært i samme menighet. Når jeg forlot menigheten mistet vi kontakten. Men for et halvt år siden ringte han meg og sa at han trengte hjelp. Han hadde også valgt å gå ut, og visste ikke om andre han kunne snakke med. Klart jeg skal hjelpe, vi er jo bestevenner.

Kristoffer. Dette er andre gangen jeg er med deg til legevakten i ambulanse, og du er fremdeles bare 18 år. Du kaldsvetter og er livredd. Du tror at du skal dø. Igjen.

Jeg sitter framme ved sjåføren, stirrer på gater jeg ikke lenger kjenner igjen. Noen snakker beroligende med deg, men lyden av deg gråtende, raskt pustende overdøver alt. Du har vondt i ryggen, du har vondt i brystet og du har vondt i magen. Jeg forstår ikke. Har lungen kollapset?

Jeg holder deg i hånden mens båren blir trillet inn på legevakten. "Pust rolig", gjentar jeg. "Alt kommer til å gå bra" forsikrer jeg, uten å helt tro på det selv. Jeg er redd. Jeg er så redd for bestevennen min.

"Det er en drøm som stadig kommer tilbake", forteller du flere timer senere, mange samtaler og mange undersøkelser senere. I drømmen sitter du på en buss. En afrikaner sitter foran deg. Han holder en glassflaske som han kaster forbannelser oppi. Afrikaneren påkaller magesmerte, vondt i bryst og vondt i rygg, før han kaster flasken i magen på deg. Flasken knuser.

Hver gang du våkner av drømmen har redselen vært så stor at du har kastet opp. Du har gjemt deg i kjelleren, forteller du.

Redselen forfølger deg hele tiden. Du er redd når du går på gaten, og du blir skremt hver gang du ser en afrikaner.

"Hvorfor?"

"Det var de som gjorde det".

I samme øyeblikk forstår jeg alt.

Du var bare 14 år den gang det skjedde. Dronningens gate i Oslo, Healing Center, het det, men det var et senter for eksorsisme. Du var 14 år, og de som skulle drive ut demoner av deg var zambiske eksorsister. Det er derfor. Jeg husker alt nå.

Legen finner ikke noe fysisk galt med deg, de kaller det et akutt angstanfall.

Du forteller videre om smerten som du hele tiden kjenner. At du har kuttet deg selv 9 ganger med kniv siden den sommeren de drev ut demoner av deg i Dronningens gate. At du har tenkt på selvmord igjen og igjen. Legen som behandler deg har god erfaring med denne typen anfall, men det du forteller eksorismen du opplevde i Dronningens gate har hun aldri hørt før. 

De forsøkte å drive demoner ut av deg når du var bare 14 år. Fire år senere ga dette deg diagnosen Post Traumatisk Stress Syndrom. 

Jeg forteller din historie for at folk skal vite at dette har skjedd med barn i Norge. Og for at det ikke skal skje igjen.

Jørgen.