Jeg ønsker å rette et fokus på hvordan ekstreme religiøse miljøer kan påføre barn skader gjennom skremmende religiøse forestillinger og gjennom å hemme barnets naturlige sosiale og personlige utvikling pga ekstreme leveregler og grunnleggende skepsis til og manglende kontakt med resten av samfunnet.
Til tross for en vanskelig barne- og ungdomstid, har jeg vært heldig og har i dag et godt liv som voksen. Jeg har også vært en av de heldige som ikke har opplevd å miste kontakten med nære familiemedlemmer pga løsrivelsen, som mange andre avhoppere dessverre opplever, ofte med store konsekvenser. Jeg har heller ikke vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt i vanlig forstand.
Moren min ble Jehovas vitne da jeg var 6 år. Jeg lærte raskt i «sannheten», som Jehovas vitner kaller læren sin, at Harmageddon (verdens undergang) var nært forestående, og at det gjaldt å holde seg på den smale sti for å redde
livet og komme til Paradiset. Jeg ble innprentet at alle som ikke var Jehovas vitner var influert av djevelen, spesielt kristne fra andre trossamfunn. Disse ble regnet som dårlig omgang, og man skulle derfor ha minst mulig med utenforstående å gjøre. Jeg lærte at Jehova kunne se og høre alt jeg gjorde, sa og tenkte, så det ble en strevsom og angstfylt tilværelse, der jeg brukte mye krefter på skyldfølelse og angst.
Jeg skjønte imidlertid fort at jeg ikke var verdig et liv i Paradiset, for jeg klarte ikke å holde «verdslige» tanker og handlinger fullstendig på avstand. Jeg nådde liksom aldri opp. Men jeg prøvde så godt jeg kunne i mange år.
Andre medlemmer i menigheten passet nøye på å påpeke eventuelle tegn til at man kunne være under uheldig påvirkning. Når jeg tenker tilbake på tilværelsen i Jehova vitner, husker jeg først og fremst detaljkontroll og kritisk overvåkning. Religionen var preget av teori og regler, først og fremst teorien om endetiden og verdens undergang, det var mindre fokus på glede og kjærlighet til Gud. Skal ikke kristen tro være basert på kjærlighet til Gud og vår neste? Jeg har slektninger som er «kirkekristne», de har helt andre holdninger, der handler det om kjærlighet til Gud og glede over troen, og en grunnleggende «godhet» og barmhjertighet overfor medmennesker, uansett om de deler din tro eller ikke. Veldig forskjellig fra Jehovas vitners dømmende og ekskluderende holdninger til andre mennesker.
Da jeg begynte på skolen, var jeg det første barn av Jehovas vitner i denne skolens historie. Jeg ble raskt tatt ut av
kristendomsundervisningen, med «frøken» som sjokkert vitne, og kunne ikke delta i noe som hadde med jul eller andre høytider å gjøre. Det var ikke det at jeg ikke «fikk lov», nei, jeg jeg fikk beskjed fra menigheten om at dette var noe jeg kunne velge selv. Men hvem velger vel å dø i verdens undergang? Så jeg «valgte» å avstå fra alle aktiviteter som direkte eller indirekte kunne forbindes med jul, påske, bursdager eller kristendomsutøvelse, og måtte allerede fra 1. klasse på barneskolen «tone flagg» og stå frem med min «tro», og presentere det overfor lærere og medelever som mitt eget valg. Jeg måtte også «velge» å avstå fra å delta i elevrådsvalg, fordi dette ble regnet som politiske aktiviteter, og politikk var pr definisjon influert og styrt av djevelen. Det var ikke lett å få medelever til å forstå dette.
Jeg, som i utgangspunktet var en veldig sjenert og stille jente, måtte altså for å redde livet, allerede fra 6-7-årsalder stå i en rekke pinlige og krenkende situasjoner, og tåle å skille meg ut på de aller mest aparte måter. Jeg var virkelig ANNERLEDES.
Julen var et kapittel for seg. Familiemedlemmer som ikke var Jehovas vitner, f eks besteforeldre, ville naturlig nok gi oss julegaver. Det forekom at vi barn ble pålagt å levere gavene tilbake, fordi det var krenkende overfor troen vår at de prakket på oss julegaver.
Forbudet mot å innta blod førte også til bisarre situasjoner. Hvis jeg skulle spise middag hos andre, og det var kjøttprodukter på menyen, måtte jeg be om å få lese innholdsfortegnelsen på produktet for å unngå inntak av blodprodukter. Bl a endel pølser inneholdt «fremmedprotein», som angivelig kunne være blodprodukter, og var derfor forbudt. Jeg var så redd for å dø i Harmageddom at jeg tok disse forholdsreglene, uten at noen direkte tvang meg til det, det holdt jo lenge for meg at Jehova så alt.
Jehovas vitner overlot altså mye av ansvaret for religionsutøvelsen til små barn, ved å skremme dem med Harmageddon. Burde ikke de voksne ta det fulle og hele ansvaret for forholdet til skole og omgivelser for øvrig?
Det var ikke nok å holde sin sti ren for å overleve Harmageddon. Man måtte forkynne også. Vi ble oppfordret til å levere inn timelister for utført forkynnelse. Jeg gikk ennå i barneskolen da vi barn ble sendt ut to og to, fra dør til dør, uten voksne i umiddelbar nærhet, de gikk fra dør til dør et annet sted i nabolaget, som kunne være kilometervis unna. Da skulle vi forkynne for voksne folk ved dørene. Fullstendig latterlig, jeg hadde jo ingen forutsetninger for å argumentere fornuftig overfor et voksent menneske. Jeg skjønte vel innerst inne at ingen kunne tro på dette. Ved en anledning ble noen forkynnende smågutter truet med hagle ved en dør. Men det ble ikke slutt på å sende barna ut av den grunn. Med jevne mellomrom kom vi til dører der det bodde klassekamerater, samvittigheten tvang oss til å banke på disse dørene også.....Av en eller annen grunn ble jeg aldri mobbet for dette, antakelig var dette for vondt for selv mobbere å se på.
De eldste snakket alvorlig med meg om mitt enorme ansvar for å omvende faren min, som ikke var Jehovas vitne. Jeg var da ungdomsskoleelev. Jeg hadde altså ansvaret for å redde livet til min far. Jeg ønsket jo gjerne å forhindre at han døde i Harmageddon, men jeg visste innerst inne at det var nytteløst å forsøke å omvende ham, så jeg gjorde bare et halvhjertet forsøk. Det var også trist å vite at besteforeldrene mine snart kom til å dø i Harmageddon, men jeg så ikke
at det var noe jeg kunne gjøre noe med.
Menigheten var preget av en stemning av kontroll og konkurransementalitet, det handlet om å være den mest prektige og den mest gudfryktige. Det foregikk rapportering til de eldste om andres livsførsel. Folk fikk kritikk for å ha samvær med familie som ikke var Jehovas vitner. De voksne som hadde verdslige ektefeller ble baksnakket, og familiene deres stemplet som «ikke ordentlige Jehovas vitner», de var «dårlig omgang». Dette gjaldt bl a oss, fordi min far ikke var med. Det gav meg enda mer skyldfølelse.
Jeg tror ikke hjertet mitt noen gang fikk en sjanse til å bli «med» i Jehovas vitner, men jeg var hjernevasket til å «tro», og da mener jeg tro på Harmageddon og på detaljerte regler. Det var ikke en tro som man vanligvis forbinder med kristen tro, som f eks innebærer ektefølt glede og kjærlighet til gud.
Livet ble altså tidlig fylt med blodig alvor, det var jo spørsmål om liv eller død, og fullt av rigide, detaljerte regler i et fullstendig undertrykkende regime. Man fikk lite trening i refleksjon og selvstendig tankegang, det var jo syndig og farlig å tenke noe feil. Barndommens bekymringsløshet er ukjent for meg.
Innebar oppveksten i Jehovas en form for barnemishandling, selv om jeg ikke ble utsatt for mishandling eller omsorgssvikt i vanlig forstand?
Jeg kjenner noen Jehovas vitner i dag. De hevder at mye er annerledes og bedre i sekten dag i forhold til i min barndom på 70- og 80-tallet. Jeg ser likevel det samme regelrytteriet og konkurransementaliteten, og jeg har fremdeles vanskelig for å få øye på nestekjærligheten og barmhjertigheten. De forteller stolt at ingen tvinges til noe i menigheten, at det er opp til alle, selv barn, å velge selv hva samvittigheten deres tillater av handlinger. Greit det, men velger du feil, risikerer du jo å dø i Harmageddon. Akkurat som da jeg var barn.
Da jeg var midt i tenårene, gled moren min ut av sekten, og jeg gled villig med, dekket bak min mor. Det var en stor lettelse å slippe ut, det var en enorm bør som forsvant fra mine skuldre, men «troen» forsvant paradoksalt nok ikke av den grunn. Dermed opplevde jeg at jeg for alvor kom på kant med Jehova, jeg deltok ikke på møter, og jeg begynte å leve et verdslig ungdomsliv med fester og gutter. Pga dette var jeg overbevist om at jeg nå var dømt til å dø i Harmageddon, og det utløste en tøff livskrise. Min mor kunne ikke hjelp meg med dette, antakelig var hun i tilsvarende krise selv. Etter løsrivelsen snakket hun aldri med oss barna om Harmageddon, og jeg hadde absolutt ingen andre å snakke med det om.
Frykten for Harmageddon satt i meg i flere år, jeg trodde og følte at jeg var fortapt, og levde en periode som om hver dag kunne være den siste. Det gikk noen år før jeg klarte å se at det fantes en fremtid for meg i det hele tatt. «Troen» på «sannheten» forsvant gradvis i årene som kom. I dag kan jeg snakke ordentlig om dette, men foreløpig bare til utvalgte personer. Selv om det er lenge siden jeg sluttet å tro på Harmageddon, frykter jeg fordømmelse, jeg er redd for å bli stemplet som naiv og dum som kunne frykte noe sånt som verdens undergang.
Det er underlig og tankevekkende hvor få anstrengelser som ble gjort fra våre såkalte brødre og søstre i Jehovas vitner for å beholde oss i menigheten, selv om de trodde at vi kom til å dø. Nestekjærlighet?
I ettertid har jeg også hatt et vanskelig forhold til skyld og skam, det har vært vanskelig å tro at jeg er likeverdig med andre mennesker, vanskelig å «oppfylle kravene» til å være et fullverdig menneske, og derfor vanskelig å se at jeg har noen rettigheter. Et annet problem er svart/hvitt-tenkningen hos Jehovas vitner, manglende rom for fleksibilitet og refleksjon. Dette har vært med på å forme meg som menneske. Min sosiale og personlige utvikling ble selvfølgelig skadelidende, det var jo mye man gikk glipp av, som erfaring med vanlige sosiale koder, hvordan håndtere relasjoner mtp egne og andres behov, egen og andres innflytelse, hvordan ta sin plass i verden. Jeg skulle ønske at barndommen min var mer fylt av glede og bekymringsløshet.
Jeg regner med at mange sliter med den samme angst og fortvilelse i forhold til konsekvenser av å ikke lenger leve etter religiøse regler, f eks frykt for verdens undergang. Det er åpenbart at dette fører til psykiske vansker for mange. Dette er imidlertid skambelagt og vanskelig å snakke om, da man i samfunn og hjelpeapparat risikerer å bli sett ned på og avfeid hvis man sier at man har indre konflikter pga uvanlige religiøse forestillinger.
Jehovas vitners teorier bleknet gradvis for meg etterhvert som jeg ble voksen og lærte mer om verden og livet, før de til slutt framstod som fullstendig usannsynlige, som kuriositeter. Jeg er i dag en trygg og lykkelig voksen kvinne, jeg har utdannelse, familie, venner og en givende jobb. Jeg ser tingene i perspektiv og all bekymring og angst rundt religiøse spørsmål er for lengst et tilbakelagt stadium. Jeg har innfunnet meg med at jeg ikke vet om gud finnes eller ikke, og lever godt med det. Og jeg er helt trygg på at Harmageddon ikke kommer.
Jeg vil så gjerne formidle til andre som sliter, at det finnes en vei HELT ut av dette, og at det er mulig å få fred med seg selv, utenfor Jehovas vitner. Min historie er preget av at dette er et barns opplevelser, jeg tror likevel at det kan være gjenkjennelig for andre.
Bille
Moren min ble Jehovas vitne da jeg var 6 år. Jeg lærte raskt i «sannheten», som Jehovas vitner kaller læren sin, at Harmageddon (verdens undergang) var nært forestående, og at det gjaldt å holde seg på den smale sti for å redde
livet og komme til Paradiset. Jeg ble innprentet at alle som ikke var Jehovas vitner var influert av djevelen, spesielt kristne fra andre trossamfunn. Disse ble regnet som dårlig omgang, og man skulle derfor ha minst mulig med utenforstående å gjøre. Jeg lærte at Jehova kunne se og høre alt jeg gjorde, sa og tenkte, så det ble en strevsom og angstfylt tilværelse, der jeg brukte mye krefter på skyldfølelse og angst.
Jeg skjønte imidlertid fort at jeg ikke var verdig et liv i Paradiset, for jeg klarte ikke å holde «verdslige» tanker og handlinger fullstendig på avstand. Jeg nådde liksom aldri opp. Men jeg prøvde så godt jeg kunne i mange år.
Andre medlemmer i menigheten passet nøye på å påpeke eventuelle tegn til at man kunne være under uheldig påvirkning. Når jeg tenker tilbake på tilværelsen i Jehova vitner, husker jeg først og fremst detaljkontroll og kritisk overvåkning. Religionen var preget av teori og regler, først og fremst teorien om endetiden og verdens undergang, det var mindre fokus på glede og kjærlighet til Gud. Skal ikke kristen tro være basert på kjærlighet til Gud og vår neste? Jeg har slektninger som er «kirkekristne», de har helt andre holdninger, der handler det om kjærlighet til Gud og glede over troen, og en grunnleggende «godhet» og barmhjertighet overfor medmennesker, uansett om de deler din tro eller ikke. Veldig forskjellig fra Jehovas vitners dømmende og ekskluderende holdninger til andre mennesker.
Da jeg begynte på skolen, var jeg det første barn av Jehovas vitner i denne skolens historie. Jeg ble raskt tatt ut av
kristendomsundervisningen, med «frøken» som sjokkert vitne, og kunne ikke delta i noe som hadde med jul eller andre høytider å gjøre. Det var ikke det at jeg ikke «fikk lov», nei, jeg jeg fikk beskjed fra menigheten om at dette var noe jeg kunne velge selv. Men hvem velger vel å dø i verdens undergang? Så jeg «valgte» å avstå fra alle aktiviteter som direkte eller indirekte kunne forbindes med jul, påske, bursdager eller kristendomsutøvelse, og måtte allerede fra 1. klasse på barneskolen «tone flagg» og stå frem med min «tro», og presentere det overfor lærere og medelever som mitt eget valg. Jeg måtte også «velge» å avstå fra å delta i elevrådsvalg, fordi dette ble regnet som politiske aktiviteter, og politikk var pr definisjon influert og styrt av djevelen. Det var ikke lett å få medelever til å forstå dette.
Jeg, som i utgangspunktet var en veldig sjenert og stille jente, måtte altså for å redde livet, allerede fra 6-7-årsalder stå i en rekke pinlige og krenkende situasjoner, og tåle å skille meg ut på de aller mest aparte måter. Jeg var virkelig ANNERLEDES.
Julen var et kapittel for seg. Familiemedlemmer som ikke var Jehovas vitner, f eks besteforeldre, ville naturlig nok gi oss julegaver. Det forekom at vi barn ble pålagt å levere gavene tilbake, fordi det var krenkende overfor troen vår at de prakket på oss julegaver.
Forbudet mot å innta blod førte også til bisarre situasjoner. Hvis jeg skulle spise middag hos andre, og det var kjøttprodukter på menyen, måtte jeg be om å få lese innholdsfortegnelsen på produktet for å unngå inntak av blodprodukter. Bl a endel pølser inneholdt «fremmedprotein», som angivelig kunne være blodprodukter, og var derfor forbudt. Jeg var så redd for å dø i Harmageddom at jeg tok disse forholdsreglene, uten at noen direkte tvang meg til det, det holdt jo lenge for meg at Jehova så alt.
Jehovas vitner overlot altså mye av ansvaret for religionsutøvelsen til små barn, ved å skremme dem med Harmageddon. Burde ikke de voksne ta det fulle og hele ansvaret for forholdet til skole og omgivelser for øvrig?
Det var ikke nok å holde sin sti ren for å overleve Harmageddon. Man måtte forkynne også. Vi ble oppfordret til å levere inn timelister for utført forkynnelse. Jeg gikk ennå i barneskolen da vi barn ble sendt ut to og to, fra dør til dør, uten voksne i umiddelbar nærhet, de gikk fra dør til dør et annet sted i nabolaget, som kunne være kilometervis unna. Da skulle vi forkynne for voksne folk ved dørene. Fullstendig latterlig, jeg hadde jo ingen forutsetninger for å argumentere fornuftig overfor et voksent menneske. Jeg skjønte vel innerst inne at ingen kunne tro på dette. Ved en anledning ble noen forkynnende smågutter truet med hagle ved en dør. Men det ble ikke slutt på å sende barna ut av den grunn. Med jevne mellomrom kom vi til dører der det bodde klassekamerater, samvittigheten tvang oss til å banke på disse dørene også.....Av en eller annen grunn ble jeg aldri mobbet for dette, antakelig var dette for vondt for selv mobbere å se på.
De eldste snakket alvorlig med meg om mitt enorme ansvar for å omvende faren min, som ikke var Jehovas vitne. Jeg var da ungdomsskoleelev. Jeg hadde altså ansvaret for å redde livet til min far. Jeg ønsket jo gjerne å forhindre at han døde i Harmageddon, men jeg visste innerst inne at det var nytteløst å forsøke å omvende ham, så jeg gjorde bare et halvhjertet forsøk. Det var også trist å vite at besteforeldrene mine snart kom til å dø i Harmageddon, men jeg så ikke
at det var noe jeg kunne gjøre noe med.
Menigheten var preget av en stemning av kontroll og konkurransementalitet, det handlet om å være den mest prektige og den mest gudfryktige. Det foregikk rapportering til de eldste om andres livsførsel. Folk fikk kritikk for å ha samvær med familie som ikke var Jehovas vitner. De voksne som hadde verdslige ektefeller ble baksnakket, og familiene deres stemplet som «ikke ordentlige Jehovas vitner», de var «dårlig omgang». Dette gjaldt bl a oss, fordi min far ikke var med. Det gav meg enda mer skyldfølelse.
Jeg tror ikke hjertet mitt noen gang fikk en sjanse til å bli «med» i Jehovas vitner, men jeg var hjernevasket til å «tro», og da mener jeg tro på Harmageddon og på detaljerte regler. Det var ikke en tro som man vanligvis forbinder med kristen tro, som f eks innebærer ektefølt glede og kjærlighet til gud.
Livet ble altså tidlig fylt med blodig alvor, det var jo spørsmål om liv eller død, og fullt av rigide, detaljerte regler i et fullstendig undertrykkende regime. Man fikk lite trening i refleksjon og selvstendig tankegang, det var jo syndig og farlig å tenke noe feil. Barndommens bekymringsløshet er ukjent for meg.
Innebar oppveksten i Jehovas en form for barnemishandling, selv om jeg ikke ble utsatt for mishandling eller omsorgssvikt i vanlig forstand?
Jeg kjenner noen Jehovas vitner i dag. De hevder at mye er annerledes og bedre i sekten dag i forhold til i min barndom på 70- og 80-tallet. Jeg ser likevel det samme regelrytteriet og konkurransementaliteten, og jeg har fremdeles vanskelig for å få øye på nestekjærligheten og barmhjertigheten. De forteller stolt at ingen tvinges til noe i menigheten, at det er opp til alle, selv barn, å velge selv hva samvittigheten deres tillater av handlinger. Greit det, men velger du feil, risikerer du jo å dø i Harmageddon. Akkurat som da jeg var barn.
Da jeg var midt i tenårene, gled moren min ut av sekten, og jeg gled villig med, dekket bak min mor. Det var en stor lettelse å slippe ut, det var en enorm bør som forsvant fra mine skuldre, men «troen» forsvant paradoksalt nok ikke av den grunn. Dermed opplevde jeg at jeg for alvor kom på kant med Jehova, jeg deltok ikke på møter, og jeg begynte å leve et verdslig ungdomsliv med fester og gutter. Pga dette var jeg overbevist om at jeg nå var dømt til å dø i Harmageddon, og det utløste en tøff livskrise. Min mor kunne ikke hjelp meg med dette, antakelig var hun i tilsvarende krise selv. Etter løsrivelsen snakket hun aldri med oss barna om Harmageddon, og jeg hadde absolutt ingen andre å snakke med det om.
Frykten for Harmageddon satt i meg i flere år, jeg trodde og følte at jeg var fortapt, og levde en periode som om hver dag kunne være den siste. Det gikk noen år før jeg klarte å se at det fantes en fremtid for meg i det hele tatt. «Troen» på «sannheten» forsvant gradvis i årene som kom. I dag kan jeg snakke ordentlig om dette, men foreløpig bare til utvalgte personer. Selv om det er lenge siden jeg sluttet å tro på Harmageddon, frykter jeg fordømmelse, jeg er redd for å bli stemplet som naiv og dum som kunne frykte noe sånt som verdens undergang.
Det er underlig og tankevekkende hvor få anstrengelser som ble gjort fra våre såkalte brødre og søstre i Jehovas vitner for å beholde oss i menigheten, selv om de trodde at vi kom til å dø. Nestekjærlighet?
I ettertid har jeg også hatt et vanskelig forhold til skyld og skam, det har vært vanskelig å tro at jeg er likeverdig med andre mennesker, vanskelig å «oppfylle kravene» til å være et fullverdig menneske, og derfor vanskelig å se at jeg har noen rettigheter. Et annet problem er svart/hvitt-tenkningen hos Jehovas vitner, manglende rom for fleksibilitet og refleksjon. Dette har vært med på å forme meg som menneske. Min sosiale og personlige utvikling ble selvfølgelig skadelidende, det var jo mye man gikk glipp av, som erfaring med vanlige sosiale koder, hvordan håndtere relasjoner mtp egne og andres behov, egen og andres innflytelse, hvordan ta sin plass i verden. Jeg skulle ønske at barndommen min var mer fylt av glede og bekymringsløshet.
Jeg regner med at mange sliter med den samme angst og fortvilelse i forhold til konsekvenser av å ikke lenger leve etter religiøse regler, f eks frykt for verdens undergang. Det er åpenbart at dette fører til psykiske vansker for mange. Dette er imidlertid skambelagt og vanskelig å snakke om, da man i samfunn og hjelpeapparat risikerer å bli sett ned på og avfeid hvis man sier at man har indre konflikter pga uvanlige religiøse forestillinger.
Jehovas vitners teorier bleknet gradvis for meg etterhvert som jeg ble voksen og lærte mer om verden og livet, før de til slutt framstod som fullstendig usannsynlige, som kuriositeter. Jeg er i dag en trygg og lykkelig voksen kvinne, jeg har utdannelse, familie, venner og en givende jobb. Jeg ser tingene i perspektiv og all bekymring og angst rundt religiøse spørsmål er for lengst et tilbakelagt stadium. Jeg har innfunnet meg med at jeg ikke vet om gud finnes eller ikke, og lever godt med det. Og jeg er helt trygg på at Harmageddon ikke kommer.
Jeg vil så gjerne formidle til andre som sliter, at det finnes en vei HELT ut av dette, og at det er mulig å få fred med seg selv, utenfor Jehovas vitner. Min historie er preget av at dette er et barns opplevelser, jeg tror likevel at det kan være gjenkjennelig for andre.
Bille
RSS Feed
