All Categories - Hjelpekilden

Jehova gud, du som er i himmelen

12/2/2018

"Jehova gud, du som er i himmelen."
Slik begynte noen ganger en bønn i vår menighet.

Så kunne man komme med takknemligheter og inderlige anmodninger til deg.
Private ønsker skulle man være forsiktig med, og komme frem med i ydmykhet.
Helst skulle man be om at din vilje skulle skje.
Og man kunne be om din hjelp.
For eksempel styrke til å holde ut et vanskelig ekteskap eller mot til å forkynne læren.

Jeg ber ikke lenger bønner ut i luften.
Jeg tror ikke det er noen som hører dem.

Og om det skulle være noen som hørte etter
kunne jeg ønske det var en som var raus, inkluderende og kjærlig.

De som sier de er dine vitner er som deg:
fordømmende, selvopptatte, hevngjerrig, og utilnærmelige.

De holder min familie i en «skrustikke» av løgner og forbud.
Er du sånn, vil ikke jeg ha noe med deg å gjøre.

Jeg velger meg heller et kort liv med enkle gleder,
heller det enn et evig liv i Paradis med dem.

Og jeg er ikke lenger i et vanskelig ekteskap, det holdt jo på å ta livet av meg. Jeg vil jo leve.
Og jeg forsvarer ikke lenger meninger som ikke er mine.
Og jeg har selv styrke til å gjøre det jeg må, og ha omsorg for mine kjære.
Og jeg er ikke redd lenger. Ikke for «Endetiden», ikke for ikke å være god nok. Ingenting.
Jeg har fått troen på fremtiden. Jeg har til og med begynt med pensjonssparing.
Jeg har masser av håp, ja unner meg å håpe på både det ene og det andre J
Jeg blir hver dag flinkere til å glede meg over øyeblikket
Det kommer ikke flere bønner fra meg.
Sårene etter en oppvekst og et halvt liv blant dine tjenere er begynt å gro.

Men takk kan jeg si – ut i luften – takk for meg.
I Jesu navn - Amen

Merete

Å fly uten understell

20/9/2017

Det er halve livet siden jeg forlot Jehova, min familie, mine venner, mine kjente og mitt hjem.
Det er kanskje ikke så lenge siden, men 14 år er lang tid til å bruke på å prøve å lande.
Jeg sier 'prøve' fordi jeg er et fly uten understell.
De sørget for å ikke ruste meg med det jeg trenger i denne verden.

Noen synes kanskje det ikke er så lang tid og kjenner på at tiårene går uten at det føles noe bedre.

Noen dager føles det ut som det ikke går bedre i det hele tatt, nei tvert imot, kunne jeg lagt meg ned og bare sluttet å leve så ville det vært nåde, nåde for ett ødelagt sinn.
Sinne driver meg, så det kommer ikke til å skje, det går en faen i meg som man sier.

Andre dager er jeg kampklar og vil motbevise det de sier og truer med; går du fra menigheten og Gud så går det deg dårlig.
Nei det går så bra!
Selv når jeg står til halsen i dritt så gliser jeg bare på faen.
De skal ikke få rett, de har IKKE rett.

Men det er de dagene jeg tar jeg ett skritt tilbake og bare ønsker at livet ikke alltid bare var en kamp og en krig.

Her ute er jeg ikke skikka til å klare meg, men jeg syns jeg skal ha for at jeg prøver.
Det er ikke så viktig at jeg passer inn eller klarer alt alle andre klarer, jeg kom meg faktisk helt hit.
Dessuten så er det ikke bare jeg som er dysfunksjonell, samfunnet og systemene er ikke formatert til min fil-type.

De er ikke i stand til å ta imot sånne som meg, jeg er jo ikke utenomjordisk men det føles ofte sånn.
Det er bare det at jeg passer ikke inn i ett skjema, ikke inn i en boks og i den stolen de setter meg i sitter en person over meg som verdens største spørsmålstegn.

Det er ikke bare vi som må lære oss verden og samfunnet, vi må også hjelpe de å lære.
Kanskje en dag vil de forstå at denne friheten de gir ulike samfunn, er ufrihet for de som forlater de samfunnene.
I møte med det store samfunn er verken vi eller samfunnet skikka til å takle det.

Jeg er ikke innvandrer men likevel ikke integrert, jeg er en minoritet, så liten at jeg blir ubetydelig og nesten usynlig.

"Marianne"

Å bli seg sjølv

14/6/2017

Det er slikt ein seier til heilt unge folk, konfirmantar til dømes: No må du for alle del hugse å vere deg sjølv og ikkje kopiere alle andre. Spørsmålet opnar for nye spørsmål: Når er eg eigentleg meg sjølv og når er eg eventuelt ein av desse andre?

Å bli seg sjølv, ja, når har ein bestått den eksamenen? Ein er ikkje eitt sjølv. Ein er sett saman, kvar og ein er ei kompleks blanding av fortid, notid og mogleg framtid, av ulike impulsar og opphavleg materiale. Ingen vel sitt utgangspunkt, men seinare blir det mange val. Og vi er i endring, vi rører på oss. Kjernen i det heile, kva er det?

For min del handla det lenge om å finne ut kva eg trur på. Og det er lettare tenkt enn gjort. Det har vore ein einsam og særeigen prosess. Det inneber sjølvsagt at ein oppdagar alt ein ikkje trur på. Sjølv har eg grubla og fundert, lest og møtt på indre motstand og djup frykt, men også trong til å sleppe fri.

Men hjelpte alt dette, vart eg noko klokare av dette djupdykket? Vart eg meir meg sjølv?
Tja. Eg veit ikkje. Når eg likevel fortel dette, er det jo fordi det for mange er ein del av identiteten: kva ein trur, kvar ein står i fellesskapet av truande. Somme av oss har dette med oss frå barndommen, somme av oss har aldri blitt heilt fortrulege med det vi har fått med oss. For somme av oss har det også vore ei bør.

Då eg forstod at eg aldri kan seie heilt klart kva eg trur på, at det går ikkje opp, sleppte noko taket. Det gjorde godt å bli kvitt ei slik indre tvangstrøye, eit absurd krav om å skulle velje side i eit slags ja eller nei til den store Gud. Før var dette så viktig, å ha eit klart svar. Kanskje fann eg ut at å vere seg sjølv er å ikkje måtte svare på spørsmål ut i frå premiss andre har skapt. Om nokon spør meg, vil eg seie at eg veit ikkje heilt kva eg trur på, men eg veit om mange ting eg ikkje trur på. Det mest overraskande for min eigen del er at konklusjonen ikkje lenger er så viktig.

Det frigjerande har vore å stole på eigne erfaringar i staden for å leite etter ei stor sanning der ute. Det går an å stå der i den indre stormen og vere på sitt eige parti. Det undrar meg at det tok fleire år å komme fram til dette relativt enkle og tilforlatelege utgangspunktet. Men kanskje er Vårt Land-lesarane blant dei som lettast kan forstå det komplekse og sårbare i dette.

No kjennest det som om eg har forlate eit støyande og kaotisk lokale. Det verka så dramatisk der inne. Eg vil hugse dette, så kan eg kanskje forstå andre. Mest sannsynleg vil slike indre drama likne på kvarandre, også om utgangspunktet er annleis. Kva skjer med oss når vi tenker at vår tru er så viktig at ho utløyser ei slags guddommeleg godkjenning eller ikkje, at vi deretter hamnar innanfor eller utanfor i eit kosmisk rekneskap?

Å kunne legge bort spørsmålet om kva ein trur på, er ei lette.

R.

Hei mamma og pappa

22/2/2017

Hei mamma og pappa. Jeg så nyhetssaken om Visjon Norge på lørdag.
http://www.tv2.no/a/8938345/

Jeg synes det er et alvorlig overgrep og maktmisbruk mot barn og unge. Jeg tenker tilbake på min tid i menigheten og hvordan dere ukritisk involverte meg og lillesøster i et så usunt trosamfunn. Jeg ble bestukket til å komme på møte i Livets Kilde.

Da jeg ble 17 hadde jeg en ubehagelig opplevelse i forbindelse med søvn. Dere var overbevist om at Satan plaget meg og at Gud ville frelse meg. Kunne det vært en annen forklaring?
http://forskning.no/sovn-psykologi/2011/11/sovnparalyse-vanlig

Jeg tenker at det ville vært mye bedre om dere var mer forsiktig med å trekke meg inn i en sånn menighet. Før jeg ble "frelst" var det mye masing. Masingen fortsatte når jeg ble kristen. Det var detaljstyring ned til hvilken musikk jeg kunne høre på. Jeg utviklet meg ikke i henhold til mitt potensial. Satsing på bibelskole var viktigere enn formell utdanning.

Jeg fikk slengt "vik fra meg satan" i trynet når jeg kom med mine egne reflekterte meninger.

Etter at jeg sluttet i menigheten og la bort troen tok det meg mange år å bli helt ferdig med bla angsten for Helvete og Dommedag som jeg hadde utviklet i min tid i menigheten.

Nå når jeg er far selv synes jeg det er vanskelig å forstå hvor dere var når jeg strevde. Hvorfor var det Gud som skulle få orden på livet mitt? Hvor var dere når jeg tvilte? Jeg mener det er naturlig å akseptere mine barn som de er. Jeg oppmuntrer dem til å tenke selv, velge selv og aksepterer at de har meninger som utfordrer meg.

Nå har jeg vanskelig for å slippe dere helt innpå meg. Ikke fordi jeg er redd eller er full av sår, bitterhet osv. Det er rett og slett fordi jeg deler så lite med dere.

Mamma, når du er på besøk sitter du og offer deg bare det er bittelitt vold på tv. Og du tåler ikke at jeg kritiserer f. eks Jan Hanvold. Jeg kan ikke være helt meg selv.

Pappa, vår relasjon er så skadeskutt og dårlig at jeg ikke ser meg tjent med å ha deg for nær. Jeg velger likevel ikke å bryte noen kontakt. Jeg vil være der når dere er syke, gamle og svake.

Jeg er glad og takknemlig for at jeg har det bra og trives med livet mitt. Fortiden er nettopp det, fortid. Jeg lever med blikket rettet fremover og nyter hver dag. Jeg er lykkelig og hel. Jeg har likevel behov for å få sagt ifra, og det gjør jeg nå. Det å være familiefar har nok lært meg mye, og jeg ser klart hvor usunt jeg har hatt det.

Jeg ville ha tenkt meg om en god del ganger før jeg støttet eller så på en Tv kanal som bruker barn slik Visjon Norge gjør.

R.

Hysj

12/2/2017

Tomt
Vakuum
Løgnen
Sannheten
Evnen til å se forskjell.

Livet
Nåden
Synden
Ønsket
Friheten
Tanken
Fengselet.
Mitt fengsel.

Sorgen..
Den dype.
Tap
Tap av hva?
Tap av ansikt?
Nei..
tap av meg.
Tap av fotfestet.
Det umistelige.
Det uvurderlige.
Det verdifulle.

Men hvorfor det?
Sjekk speilet.
Sjekk sjelen.
Sinnet.
Hvorfor sorgen?
Hvorfor er det et tap?

Men det er ønsket.
Det er det som skinner
- Det våkner
Det blunker
Så hviler det.
Venter.
På deg.
Venter på at du skal tørre.
Tørre å gripe det.

Men flukten.
Svanen på flukt
Med vingene i spenn
Og angsten i blikket
Det er den som tynger

Håpet ligger i den dagen;
Den dagen jeg har hatt min siste flukt.
Den dagen jeg er trygg.

Ingen som hvisker
”Du er utvalgt”

Nei.
Jeg er trygg.
Det er håpet.
Det er ønsket.
Det fyller tomheten
Vakuumet – omsider.
Det blir sannheten.
Eller er det løgnen?

.... Hysj..

M.

Min drømmeskole

15/12/2016

I min drømmeverden hadde vi en skole som var lik for alle, uten religiøst eller politisk innhold av noe slag. I alle land, også i lille Norge.

Skal forklare hvorfor jeg tenker sånn:

Som barn av et strengt praktiserende Jehovas vitne, var min skoledag på 70-tallet et mareritt. Minst en hel måned med jul, i tillegg påske, bursdager, fadervår, kristendomstimer og andre høytidsdager.

Jeg hadde strenge forbud mot å delta i noe som kunne ligne på slik avgudsdyrkelse. Det var ikke lett - for det var overalt. Om jeg deltok var det slett ikke sikkert at vi ville overleve Guds straff over menneskene, Harmageddon, som kom snart. Jeg var 6 år og skulle passe meg for alt dette for å få leve! Den gang trodde de (JV) at enden kom i 1975.

Jeg elsket skolen, var flink. Men dette var mer enn noen skulle tåle.

Det var vondt og alltid være en som var utenfor, jeg ble taus og redd. Tenk om det fantes en skole som brukte all energi på å lære elevene nyttige ting, som kunne lære elevene å tenke selvstendig og fritt, og få selvtillit og kunnskap, uten at man måtte ta stilling til religion og politikk.

Tenk om skolen kunne gitt meg noe av det min mor tok fra meg?
Istedenfor ble alt forsterket på denne måten.

Det var selvfølgelig ikke skolen sin skyld at det var sånn for meg, men skolen kunne gjort en forskjell.

"Deilig er jorden! Glade jul!"

For de fleste en vakker sang, en tradisjon, noe helt ufarlig. For Gerd, 6 år – en kamp om liv og død.

Dette var bare et hjertesukk fra ei lita jente som er forkledd som en dame på 52.

Jeg leser om hva som skal være av arrangementer og sanger på skolen før jul, og tenker mitt.

Jeg feirer jul med skjelvene lemmer, men jeg feirer!
Vil ikke at de JV lenger skal bestemme at jeg ikke skal.

Min datter på 22 og jeg går på julekonsert mens vi holder hender og takker for friheten og vi synger for full hals de linjene vi kan, når det avsluttes med Deilig er jorden!

Forresten : skal hjem og pugge tekst

Gerd

Menneskesjelenes vei til Paradiset

28/9/2016

Menneskesjelene hadde forlatt sine menneskekropper og var nå på vei til Paradiset.

Disse sjelene kom fra alle verdens trossamfunn, og de hadde alle fått høre fra sine profeter at bare deres tro ville føre dem til himmelens rike, Paradiset.

På veien opp i universet møtte de hverandre.

"Hei, hvor skal dere?"

"Vi er på vei til paradiset."

"Til paradiset? Å nei, dere kommer ikke dit, dere er jo vantro!"

"Å nei, sa den andre, det er dere som er vantro."

De ble ganske irritert mens de svevde videre. Igjen møtte de hverandre.

"Hei, hvor skal dere?"

"Vi er på vei til Paradiset."

"Ha! Det gjør dere ikke," sa de andre arrogant , "dere har ikke den sanne tro."

"Å jo, det er dere som er de vantro."

Nå ble de så irritert at de ville dytte hverandre ut i det ytterste mørke, men de fikk det ikke til for universet hadde andre lover enn på jorden til deres store undring.

Mens de svevde videre møtte de også andre sjeler.

"Hei, hvor skal dere?"

"Vi er på vei til paradiset."

"Å nei, der tar dere feil. Det er vi som eier Sannheten og Paradiset, det har vår profet fortalt oss."

"Å nei, det stemmer ikke, det er bare vi som kommer inn til paradiset," sa de andre sjelene.

Nå ble de så rasende at de ville drepe hverandre, som de alltid har gjort på jorden. For i århundrer har de kriget, trakassert, forfulgt, avvist og drept hverandre ene alene på grunn av at de hadde hørt på sine profeter at de var de eneste som eide sannheten og paradiset.

Men nå kunne de ikke drepe hverandre, for universet hadde andre lover enn på jorden, til deres store ergrelse og frustrasjon.

En dag var reisen slutt og de sto foran Paradisets port. Igjen kranglet de om hvem som hadde retten til Paradiset, men med ett ble de omhyllet av et mektig lys og fra lyset hørte de en stemme som sa:

"Ingen har monopol på Paradiset. Men de som har forstått kjærlighetens vesen og dets mysterie har forstått Paradiset. For kjærligheten er hjertens språk. Den er barmhjertig og grenseløs. Den forfølger ingen med hat. Den dreper ingen. Den aviser ingen. Kjærligheten sier ikke "vi elsker deg så lenge du gjør som vi sier og holder våre lover ellers straffer vi deg". Nei, kjærligheten er ikke straffende men tilgivende.

Menneskesjelene ble tause og skamfulle. Her hadde de på jorden med sin tro fra sine profeter forfulgt, kriget, trakassert og drept hverandre til ingen nytte.

Her slutter historien om menneskesjelenes vei til paradiset. Hvordan det gikk med sjelene har jeg ikke svar på.

K.

Min historie som klient i Addictologi-akademiet

28/9/2016

Min vei inn i ADAK

Min mann ble etterhvert godt etablert inne i miljøet i Akademiet med daglig oppfølging av sin veileder. Han deltok i en ukentlig prosessgruppe, brukte mye tid på selvstudie i pågående utdanning, og deltok på møter flere ganger i uken. I tillegg deltok han i helgekurs som ”Krimkurs», «Voksen Barn kurs» og «Gestaltkurs».

Mitt inntrykk som utenforstående da var at dette var et miljø der han opplevde å bli sett, fikk mulighet til å utvikle seg, fikk nye venner i tillegg til en veldig sterk tiltro til at de hadde, og at han nå også hadde funnet sannheten om mekanismene som styrer våre liv. Han var grenseløst takknemlig til lederen for at han fikk lov til å være med i miljøet rundt ADAK.

Jeg opplevde det som at han hadde blitt «frelst» og fått en ny «familie», men også at han ble mer og mer kritisk til hva jeg og andre i vår familie gjorde, og at vi som familie var veldig syke, at vi som familie hadde en «familiedysfunksjon» som gikk i arv/sykluser gjennom mange generasjoner og at det var hans oppgave med hjelp fra ADAK å bryte denne syklusen og «frelse» familien fra sykdommen.

Samme høst stilte han som ultimatum at jeg måtte begynne i terapi hos ADAK. Selv om jeg begynte i terapi var han stadig kritisk til det jeg gjorde og alt jeg gjorde ble veid opp mot om det var «friskt» eller «sykt», som eksempel kunne jeg bli kritisert for å besøke venninner når jeg heller burde jobbe med oppgavene vi hadde i ADAK, og det var uansvarlig av meg og bare gå tur med dem fordi jeg burde gå tur med andre i tilfriskning i ADAK osv.

Når vår sønn eller andre skulle komme innom, eller når vi ble spurt om vi ville komme en tur til noen, var det fast rutine at han ringte sin veileder og ba om råd i forhold til hva og hvordan han skulle takle det, og så instruerte han meg i forhold til hva og hvordan, ofte at vi da skulle ha et mål med kontakten og at jeg også måtte ta ansvar for at vi oppnådde målet. Eksempel at vi må ta opp med familiemedlemmene og snakke om «familiedysfunksjonen». Dette utviklet seg så langt at ingen lenger ønsket at vi kom eller ønsket å besøke oss. Vår sønn forsøkte lenge å opprettholde kontakt for barnebarnas skyld, men han stilte etter hvert krav tilbake om at han ikke ville høre mer om ADAK og «familiedysfunksjonen» og at han ville gå igjen om det skjedde. Min mann ble da veldig provosert over at han skulle bestemme hva han kunne snakke om og ikke, og satte allikevel i gang med å snakke om familiesykdommen, at han trengte hjelp og at Akademiet ville hjelpe, hvorpå vår sønn avsluttet besøket.

Mine tre første terapitimer hos ADAK

I de første tre terapitimene mine i ADAK var jeg alene med to terapeuter i terapirommet, Bjørn (terapeut) og Anne-Mette (som er Alices veileder). I ettertid ser jeg at disse timene hadde et viktig mål, å få meg til å knekke sammen:

Terapitime 1: Bjørn tegnet en enkel skisse av prekestolen på en stor veggtavle, på kanten av stupet tegnet han så to figurer og så to streker fra disse i en bue ned i avgrunnen. Så tegnet han en figur inne på platået, og en sti bestående av steiner mellom figuren på platået og figuren på kanten av stupet. Så beskrev han at figuren på kanten av stupet var min «rusavhengige» sønn, at det var jeg som stod inne på platået og at det var jeg som hadde hjulpet han med å legge ut steinene som han hadde brukt å gå på for å komme frem til stupet som han nå skulle hoppe fra. Så henvendte han seg direkte til meg og spurte hvorfor jeg stod inne på platået? - var det ikke naturlig at jeg også stod på kanten og hoppet sammen med ham, for jeg hadde jo hjulpet ham helt dit?

Jeg følte at det ble ganske voldsomt, men jeg stengte av følelsene, og sa at jeg ikke klarte å akseptere «denne situasjonen» som reel og virkelig, noe den heller ikke var, men jeg ble allikevel påvirket for jeg hadde forstått at jeg også ved å hjelpe noen ganger hadde bidratt til uansvarlighet.

Terapitime 2: ble en kopi av den første med samme utfall, og jeg hørte kommentarer som at jeg ikke hadde empati, ikke evnet å ta inn over meg alvoret og den livstruende virkeligheten min sønn befant seg i på grunn av meg.

Terapitime 3: Nå ble jeg plassert i stolen i terapirommet med dempet belysning og den samme tegningen på veggtavla, med beskjed om at det var dukket opp noe, så de skulle komme så snart de var klare. Jeg vil tro at jeg da ble sittende i ca. 20 minutter og se på veggtavlen, tankene ble mer og mer sentrert rundt at jeg hadde feilet og at det var min skyld, til slutt knakk jeg sammen og strigråt. Jeg merker at det gjør vondt fremdeles og jeg klarer ikke å tenke tilbake på denne situasjonen uten å grine.

Når jeg så brøt sammen kom de inn og ga meg anerkjennelse og ros for at jeg nå forstod og tok inn over meg, at det jeg hadde holdt på med i livet hadde blitt helt feil, og at det hadde fått veldig alvorlige konsekvenser.

Jeg betalte rundt 35 000 kr for terapi de 9 månedene jeg var klient.

Ikke lenger stole på seg selv - en strategi?

Jeg vet ikke hva min mann eller andre opplever når de ble tatt inn som medlemmer/klienter, men jeg hadde jo merket at han hadde sluttet å stole på seg selv, og han tok ingen egne avgjørelser lenger uten å ringe sin veileder først. Han ringte minst en gang daglig og flere ganger daglig om det skjedde noe. Samtidig var han svært kritisk til at jeg ikke ringte min veileder like ofte.

Jeg lurer på om andre som er eller har vært i ADAK har opplevd tilsvarende «inntakssamtaler» og om det er mange som har erfaring med at de som medlemmer/klienter ikke lenger skulle kunne stole på seg selv, men følge ADAK program og veilederens råd?

Jeg lurer også på om de som er klienter i ADAK i dag lever i det mønstret, at de enten er veileder, blir veiledet, og ikke stoler på seg selv, men følger programmet og anbefalingene de får osv?

Innsamling av sensitiv informasjon - en strategi?

Jeg ble også stadig minnet på at selv om jeg nå hadde begynt på veien til «tilfriskning», så var jeg langt fra frisk, kanskje bare 10% frisk, og om jeg ønsket å være i tilfriskning måtte jeg involvere meg i ADAK kurs og grupper, sosiale nettverk, gå på møter sammen med dem, gå ut å spise med dem, gå turer med dem og så videre. Om jeg oppsøkte min «syke familie eller andre syke venner» måtte jeg regne med å falle tilbake i sykdommen igjen og bruke enda mere tid for å bli frisk.

Eksempel på veiledning: Når jeg ble bedt i min sønns bursdag fikk jeg servert følgende historie, tenk deg at du er en alkoholiker som akkurat har sluttet å drikke, så tar du deg en tur på byen og besøker gamle kjente på din stambar, hvordan tror du det går? Jeg fikk beskjed om at jeg ikke var frisk nok, og at jeg bare ville skade min familie enda mer, som jeg tidligere hadde gjort, om jeg gikk i bursdagen.

Veien videre for meg ble å delta på et «krimkurs» for å bli kjent med min egen «kriminelle legning», lage min egen «krimkurve», i korthet beskrive mitt kriminelle liv. Mange sterke historier fra deltakere ble servert, og en merkelig form for anerkjennelse og respekt kom når deltakere var såkalt «åpne og ærlige» og fortalte om kriminelle handlinger som ville ha medført mange års fengsel, og som opplagt har skadet andre mennesker alvorlig.

I ettertid har jeg tenkt på noe min mann sa, at de som var veiledere ukentlig rapporterte hvordan det gikk med de som ble veiledet, hvilke problemer de slet med osv., for at dette skulle kunne brukes av Lederen og lederne i prosessgruppene når de kom dit, og så tenker jeg på likheten med en dokumentar jeg nylig så om scientologene der de brukte en form for «løgndetektor» og at de samlet på sensitiv informasjon om sine medlemmer som de så brukte mot dem om de ville ut av sekten. Jeg har skriftlig bedt ADAK om at alle opplysninger de måtte sitte på om meg skal slettes, og fått skriftlig svar tilbake om at de hverken lagrer eller har noen form for informasjon om noen av sine klienter. Her tenker jeg at de er like troverdig som når de i Dagsrevyen den 22. januar 2015 bedyrer at ADAK aldri har sagt til noen klienter at de ikke kan ha kontakt med familiene sine. Kanskje har de ikke direkte nektet noen heller, bare vært ekstremt tydelige på konsekvensene, hvor sykt det er og at det ikke er forenelig med å være i tilfriskning.

Så tenker jeg at det for ADAK burde være viktig å verne om klientenes anonymitet, men jeg opplever at ledere og min mann ikke bare bruker ting jeg har sagt i fortrolighet og som hører til i det private rom, men de kommer også med løgner for å true meg til taushet.

Ut av akademiet

Etterhvert hadde jeg og min mann så godt som ingen normal kontakt med resten av familien. Vi markerte julen alene, vi feiret nyttårsaften med ADAK, jeg var på «juletrefest» med ADAK, vi markerte påske alene, vi møtte uanmeldt opp og tok kontakt med vår sønn og barnebarn i barnetoget på 17. mai der min mann satte i gang og snakke om «familiesykdommen» og det syke han så i påhør av ganske mange tilfeldige mennesker og det ble en ganske amper stemning. Etterpå fikk jeg kjeft for at jeg ikke hadde støttet han når det stod på, og så reiste vi til Oslo for å «feire» 17. mai med «venner i ADAK».

Min opplevelse av denne tiden er jo min, og den er preget av at jeg allerede hadde en biologisk familie som jeg var glad i og ønsket å være en del av, og det ble vanskeligere og vanskeligere å tro på at de var en «syk familie». Jeg tenker at mange som finner seg til rette i ADAK og blir der, enten ikke har noen familie å høre til i eller de har akseptert at «familien de hadde er syke» og valgt å kutte kontakten. Min mann tilhører i tilfelle her den siste kategorien, han har en stor familie, den er ikke perfekt, men absolutt til å leve med, og verken mer eller mindre ekstrem enn andre familier. Jeg opplever at han og kanskje flere andre også i ADAK som har en familie utenfor ADAK vil komme inn i en kanskje «livslang fase» som er «selvforsterkende», jo mer familien prøver å få dem ut av ADAK jo mer «syke er de» og omvendt.

Når jeg valgte å gå ut av ADAK for et par år siden truet han med at jeg ville gå til grunne og han ga meg ansvaret for at vår familie også ville gå til grunne om jeg gjorde det. Jeg opplevde at han ikke bare truet med dette, han var også overbevist om at det ville skje.

Slik jeg ser det har ADAK i bearbeidingen av min mann overbevist han om at familien hans er syk og vil gå til grunne og at det bare er ADAK og etter hvert han, som vil kunne redde dem. Det er et stort ansvar de har lagt på hans skuldre. Han viser hvor alvorlig han tar dette med sin desperasjon når jeg og andre i familien ikke vil høre på han, og han blir oppriktig såret og lei seg når vi isteden blir kritiske til den hjelpen han får i ADAK.

Årene som er gått siden han spådde meg og familien ned i avgrunnen har vi, med unntak av min mann, som nå er blitt min eks-mann, som familie kommet ganske bra ut av det, og heldigvis har det ikke skjedd noen katastrofer, men det kan ingen forutsi eller kontrollere, og ingen skal behøve å leve med troen på at de kan se inn i fremtiden og endre den, hvilket liv er det?

Lederens ansvar

Det forundrer meg dessverre ikke for jeg opplevde aldri at noen motsa Lederen, eller ytret seg på en måte som kunne oppfattes som at de var uenig med ham i noe. Han hadde en autoritet og status som gjorde at uansett hva han sa eller gjorde så var alle enige om at det var lærerikt og nyttig og at det var akkurat det de trengte.

Et eksempel på dette er et kurs jeg deltok på sammen med ca. 15 andre. Lederen startet kurset med å bruke hele formiddagen på kjefte på en deltaker som hadde irritert ham, og så konkluderte han med at den personen nå hadde ødelagt for alle andre som hadde betalt for å være på kurset og som nå ikke ville få det «utbyttet» av kurset de hadde forventet. Og det er jo ganske åpenbart at ingen klager, for hvem vil være neste mann ut til å få kjeft i 3 timer og så skylda for å ødelegge for de andre. Dette er jo en ekstrem form for hersketeknikk, og som det er vanskelig å tro at noen i dag bruker og kan komme unna med å bruke.

Jeg har innsett at jeg ikke får gjort så mye med det som har vært eller det som kommer, men ved å ta vare på dagen har jeg de siste årene fått være en del av min familie med tusenvis av store og små opplevelser og noen utfordringer.

Den ultimate lykken for meg i dag er når et eller flere av mine barnebarn er på besøk, og vi sitter i sofaen med en bok, og de spontant utbryter «nå koser vi oss farmor!» Det er faktisk opplevelser jeg unner at barnebarna skal få oppleve med sin farfar også, selv om vi er ferdige med hverandre.

I min tro på at både jeg, han og familien vår skulle få det bra sammen, har det vist seg at vi ikke fikk noen hjelp i ADAK, og jeg innser at jeg ble forsøkt manipulert til å følge et program som egentlig hadde et stikk motsatt mål, nemlig sikre ADAK klienter og inntekter, og for å hindre frafall får klientene stadig oppgaver der de sliter med å lykkes, som å konfrontere sin biologiske familie på en slik måte at relasjonene brytes og forblir brutt videre.

Heller ingen tvil hos meg om at lederen er en sektleder og guru som profiterer økonomisk og følelsesmessig på sine tilhengere, ved å sette dem opp mot sin biologiske familie og samfunnet for så ta seg betalt for å hjelpe dem med problemene de får med familien, det offentlige, arbeidsplassen osv.

Min opplevelse av at det ikke fantes noen vei ut av ADAK ser jeg at flere også har delt om på nettet.
Kanskje er det så banalt som at du ikke blir frisk før du har mot nok til å stå opp overfor Lederen og komme deg ut av ADAK? Det er i alle fall noe av det friskeste jeg har gjort i mitt liv.

Marit

Veien inn i mørket - og ut igjen

26/1/2016

Min historie begynner på tidlig 70 tall en gang. Det karismatiske tiår.

Mine beste minner fra tiden før, er minner om varme dager med lek, sommer og sol. Ingenting var skremmende den gang, og slik ville det alltid være. Trodde jeg.

Men ingenting varer evig. Etter hvert som jeg ble eldre ble livet mer komplisert. Jeg fulgte etter min mor inn i en menighet og en verden med frykt, tristhet og tomhet, der livet var frelse eller fortapelse, en illusjon om et evig liv hvis jeg bare fulgte Jesus.

Tiden i de karismatiske menighetene huskes i bruddstykker. Tungetaler, syke mennesker som ble velsignet og demon utdrivelser. Alt dette blandet sammen med gladsang og historier om mennesker som ble frelst.

Denne gleden de viste ville jeg også oppnå, hvis jeg bare ble frelst. Trodde jeg. Men angsten for fortapelsen, angsten for evigheten ble isteden til en alvorlig og selvutslettende angst.

Årene gikk. Alle rundt meg var syndige. Tenk at de ikke kunne forstå at de var på villspor. Fortapt. Samtidig ble min eldre bror psykisk syk, og behandlingen han fikk var omvendelse. Jeg kan huske to alvorlige menn som førte ham inn i stuen. Bak en låst dør ble demonen drevet ut.

Da jeg ble 18 år tok jeg et oppgjør med religion. Trodde jeg. Ble gift, fikk barn og jobb. Men angsten hadde festet seg, marerittene var mørke. Hvis jeg bare prøver å glemme, ville alt bli bra. Trodde jeg.

Min bror døde for 12 år siden. Jeg fant han i leiligheten, alene på sofaen. En stripe heroin og medikamenter var det som var igjen. Bibelen stod i hyllen. Han kom til himmelen sa de, og en viss trøst var det i det. Alt har en mening, trodde jeg.

Dagen etter var jeg på jobb igjen. Mesterens mester i fortrenging. Livet gikk tilsynelatende sorgfullt videre. Tiden leger alle sår, eller fortiden innhenter deg. Mange minner er visket ut, både glade og triste. Har nok fortrengt det meste.

For ett år siden var jeg så utslitt av depresjon og angst at jeg ville avslutte alt. Depresjonen tok samtidig knekken på jobben min. Det ble mørkt.

Nå ser jeg at alt blir langsomt lysere. Mine barn ser ikke ut til å være påvirket av mine vekslende humør. De skjønner ikke helt det lille jeg har fortalt dem. Heldigvis. Må vel ha vært igjennom det samme for og forstå det.

Diagnose PTSD, påført av religion, er prisen jeg har betalt for en barndom i det "gladkristne" miljøet, et miljø som fremdeles lever i beste velgående. Bare litt mer listig og innpakket nå.

Blir fysisk uvel når jeg ser politikere stå med foldede hender i disse menighetene. Dette er mennesker som skal styre dette landet. Religionsfrihet og ytringsfrihet heter det. Samme mennesker som også støtter omskjæring av barn i såkalte trygge omgivelser. Grusomt. I boken de tror på, står det: Det du gjør mot en av mine minste, gjør du også mot meg. Så allerede der slår vel deres lære tilbake.

Så nå starter mitt liv. 47 år for sent. Livet er kun et glimt mellom to evigheter sies det. Og dette glimtet vil jeg leve levende.

P.

Kjære mamma

7/12/2015

Jeg er fortsatt den lille dattera de, samme person, fortsatt bare lille meg.
Men nå blir jeg behandlet som et avskum, jeg har mista deg.
Jeg føler meg død for deg, for dere alle jeg hadde nært.
For deg betyr jeg ikke mer enn troen du har.

Du velger heller å behage Gud enn å vise at du elsker meg.
Hvilken mor kan gi avkall på sitt barn, sin egen kjære datter?
Slike valg er umenneskelig, et valg ingen fatter.
Hvorfor lar du Gud bety mer enn meg, mamma?

Hvordan kan du seg meg i øynene og virke helt kald når vi møtes?
Å bli behandlet som død, vet du hvordan det føles?
Hvorfor kan jeg ikke komme hjem og bare være meg selv?
Føle meg velkommen til mine egne foreldres hjem.

I dine øyne er alt dette mitt eget valg, min egoisme.
For deg har jeg valgt å dø, bli borte fra alle mine nære.
Det er du som plages med mye smerte og stort savn.
Men når jeg savner deg er jeg ikke velkommen inn døra engang.

Ikke kan jeg ringe bare for å prate med deg, mamma'n min.
Kan ikke besøke deg, kan ikke gjøre noen ting.
Jeg skal straffes fordi jeg ikke lenger har den samme troen som deg.
Måten du behandler meg på er Guds straff til meg.

Det er det du tror...

Jeg vil bare komme hjem og la alt være normalt.
Værsåsnill å forstå, jeg har ikke gjort noe galt.
Men jeg vet at du aldri vil forstå eller prøve å komme meg nær.
Ikke så lenge jeg befinner meg i verden, holder meg der.

Hvordan klarer du å være så fast i troen at du overgir din egen kjære datter?
Jeg savner dine gode ord, dine klemmer, din latter.
Farvel min kjære mor.
Jeg elsker deg mer en du fatter.

"Stine"

Etter Addictologiakademiet

15/11/2015

Ingenting er helt svart eller helt hvitt. På noen områder har jeg nok fått hjelp i akademiet, men i ettertid ser jeg at det er mange andre steder jeg ville fått den hjelpen.

Det jeg skriver om er min opplevelse av Addiktologi akademiet og dets ledelse/filosofi .

Slik jeg opplevde akademiet var deres mål først å få kontroll og makt over de som kom inn, ved å manipulere de nye medlemmene til å tro at de er sykere enn de er og smittet av familiesykdommen "dysavhengighet", og at det var viktig å bryte eller holde avstand til familien sin for å kunne bli frisk.

Akademiet har etablert en alternativ "familie" for sine medlemmer, som overtar de sosiale funksjoner en familie og venner normalt har feks bursdagsfeiringer og interne feiringer av høytider.

Medlemmer som vurderte å besøke sin biologiske familie ble forklart at de i tilfelle valgte den "syke familien" og måtte forvente å få "tilbakefall", men at de ved å velge "akademifamilien" ville forbli i "tilfriskning".

For å få fortgang på tilfriskningen anbefales medlemmene å delta på akademiets mange helgekurs (ca. kr. 4000,- pr helg) og medlemmene anbefales også på det sterkeste om å "utdanne" seg i akademiet (sekssifret beløp). Her misbrukes mange fagbegreper som at det er et "universitet" og at man oppnår graden "master i addiktologi" og "gestaltterapaut"..

Så kommer en fase der medlemmene manipuleres til å tro at familien er fortapt, at det bare er snakk om tid før familiedysfunksjonen får katastrofale følger, og at de med den hjelp de får i akademiet, og sin "nye kunnskap" er de eneste som kan redde familien fra katastrofen.

Nå starter en ny fase med aggressiv kontakt med familien for å overbevise dem om at de er syke, og at eneste redningen vil være å melde seg inn i akademiet, starte i prosessgrupper (kr. 24000,- i året), og at om de ikke gjør det er relasjonen med familiemedlemmet over for godt. Medlemmet er nå så indoktrinert (syk) og manipulert at de tror helt og fullt på at familien er fortapt og at de faktisk er "familiens eneste håp".

Om de så klarer å hanke inn noen familiemedlemmer oppnår de anerkjennelse internt, og om de ikke klarer det får de anerkjennelse for at de har kuttet ut familierelasjonen.

I ettertid tenker jeg at akademiets egentlige mål med å sende sine indoktrinerte medlemmer hjem til sine biologiske familier, er at de skal mislykkes, og at det som er igjen av medlemmets relasjon til familien kuttes for godt, slik at medlemmet får et enda sterkere avhengighetsforhold til akademiet.

Jeg kom inn i akademiet fordi alternativet var samlivsbrudd, min mann hadde fått klar beskjed om at han ikke ville bli frisk så lenge han levde med en syk kone. Når jeg så kom inn fikk vi klar beskjed om at vi ikke ville bli friske så lenge vi hadde omgang med den øvrige familien. Det ble et rart år der vi ekskluderte oss selv fra resten av familien, ikke deltok i familien ved høytider som jul og påske, og ikke bursdager.

Som medlem i akademiet gikk jeg også langt i å presse noen av mine familiemedlemmer og truet med å bryte kontakten. Dette må jeg selv ta ansvar for, beklage og lære av.

Når jeg forlot akademiet fikk jeg klar beskjed om at jeg var egoistisk og ansvarsløs, at jeg ville ta med meg familien ned i avgrunnen. Jeg var ikke lenger "redd" for fordømmelsen fra akademiet, men jeg var redd for å ha ødelagt forholdet mitt til familien. Men jeg ble ikke møtt med sinne, utestengelse eller krav om unnskyldninger. Jeg ble møtt med forståelse, og enda viktigere, med tid så jeg selv fikk fordøye det jeg hadde opplevd.

Som pårørende tenker jeg det er viktig å stole på seg selv og sine egne følelser, og det er lov å sette grenser når noen tråkker over dine grenser. Og når du klarer å la være å ta igjen, har du kommet langt ("Den som er uten feil kan kaste den første steinen"..) Vi gjør jo alle feil og ofte er det lettere å se når andre gjør feil enn når vi selv gjør det.

Den største utfordringen i møte med familiemedlemmer som er i akademiet er kanskje at dere ikke har samme virkelighet og at dere begge gjør krav på å ha den virkelige virkeligheten... Da viser ingen av dere respekt for den andre. Jeg tenker at vi kan begynne med oss selv og respektere andre selv om vi ikke er enige med det de står for. Kanskje klarer vi å ha en undrende innstilling til den andre i stede for å kritisere/ krangle.

"Marianne"

Har du selv vært medlem av Addictologiakademiet, eller er pårørende til noen som er medlem? Ta kontakt med oss, så kan vi formidle informasjon om en støttegruppe på Facebook: hilde(at)hjelpekilden.no

VEIEN UT AV SKAPET OG MENIGHETEN

13/11/2015

Helt siden jeg lærte hva ordet "homo" betydde hadde jeg avskydd det. Hver gang erkjennelsen av min egen legning snek seg innpå meg, forkastet jeg tanken med enda større avsky. Homser var usømmelige, syndige og ugudelige. De representerte hele storsamfunnets moralske forfall og var beviset på hvor galt det kan gå når mennesker følger sine lyster. Homofili var ikke bare én synd blant mange, det var blant de groveste Det var budskapet man satt igjen med etter gudstjenester, ungdomsmøter og ti år med kristen grunnskoleutdanning. I år etter år ble nærmest hver kveld avsluttet med tårevåte bønner til Gud om å fri meg fra prøvelsen.

Som sagt gikk jeg ti år på kristen grunnskole. Og da jeg på ungdomsskolen satt i elevrådet, fikk vi tilsendt informasjon fra Skeiv Ungdom om homofili og seksuell legning. Dette ble da tatt opp i elevrådet, og læreren som ledet møtet sa at ”vi er vel alle enige om at vi kaster dette her”. Han syntes det var ”ekkelt” og jeg var jo enig i det.

I naturfag mente læreren at homofile var så opptatt av å vise seg fram: Homser pleier nemlig å presentere seg som ”hei, jeg heter Ola og jeg er homofil”. Og så humret hele klassen av de homofile som var så rare. Nei, de er rare de homsene, tenkte jeg.

Mens jeg gikk på videregående skulle Stortinget vedta kjønnsnøytral ekteskapslov. Kan du tenke deg?! Så da vi i norsktimen skulle skrive argumenterende tekst, skrev jeg et illsint innlegg om hvor grusom denne nye ekteskapsloven var. Homsene kunne da i det minste holde seg unna ekteskapet, tenkte jeg.

Da jeg som 20-åring skulle flytte fra hjemstedet mitt for en kort periode, hadde jeg ingen tanker om å avsløre legningen min for noe menneske i hele verden. Det var en hemmelighet jeg skulle ta med meg i graven. Men slik ble det ikke. For da jeg for første gang fikk en nær venn som var homo og åpen om det, forsto jeg at man som homo ikke nødvendigvis var mer syndig enn andre mennesker eller at man var mer utagerende. Man var jo faktisk bare helt normal, sånn som jeg følte meg.

Plutselig, som i en åpenbaring, gikk det opp for meg at jeg kunne velge å leve livet mitt alene og i fortsatt bønn om å bli hetero, eller jeg kunne velge å leve det ene livet jeg har fått på mine egne betingelser. Det fantes plutselig et valg. Og det var mitt valg. Jeg var skrekkslagen og overlykkelig på samme tid. Skulle jeg virkelig våge å leve livet på mine egne premisser?

Jeg flyttet tilbake til hjembyen min, men noe var forandret. Det ble aldri det samme. Møtene, gudstjenesten og de gamle vennene mine hadde akkurat som forandret seg. Jeg prøvde å fortelle mine nærmeste venner om legningen min, men det gikk ikke alltid så bra. Noen ville ikke snakke om det, andre sa det gikk greit for siden å vende meg ryggen. Foreldrene mine tok det heller ikke bra. De tok meg med til forstanderen i menigheten. Og snart begynte ryktene å gå i menigheten. At jeg etter hvert brøt med menigheten ble nærmest en mildere traume for familien min og meg selv, etter alt vi hadde gått igjennom i prosessen med å komme ut av skapet.

Når man vokser opp i et lukket religiøst miljø er det gjerne vanskelig å se hvor gjennomgripende menighetens lære er på ens forståelse av seg selv og av verden. Selv dedikerte jeg som tenåring store deler av uka til kristne møter, gudstjenester og ungdomsarbeid i menigheten jeg vokste opp i. Derfor var det aldri et alternativ å komme ut av skapet, finne seg en partner eller i det hele tatt identifisere seg som homo, selv da jeg hadde forstått dette om meg selv. Det var på den tiden helt umulig. I stedet brukte jeg stadig mer tid i bibelgruppe, på møter og i ungdomsarbeidet. På den måten ville jeg komme nærmere Gud og på den måten få styrke til å bære korset Gud hadde lagt på meg.

I dag er jeg fri. I dag bærer jeg ikke lenger noe kors. Jeg har mistet mange venner og fått et langt mer komplisert forhold til foreldrene mine. Men å akseptere hvem man er og velge å leve livet slik man selv ønsker, gir så utrolig mye. Man får nye venner som aksepterer deg for den du er, ikke den du ”burde” være. Det har kostet mye, men friheten er verd enda mer.

"Kristian"

HVORDAN YOGA OG MEDITASJON HJELPER MEG TIL MESTRE BRUDDSPROSESSEN

12/11/2015

Dette er et kort essay om hvordan yoga og meditasjon hjelper meg til å bryte og endre uhensiktsmessig tankegods jeg har tilegnet meg etter å ha oppvokst i en konservativ og lukket menighet, men så forlatt høsten 2014 i en alder av 25 år.

Min første jul

11/11/2015

Den gang jeg var i ferd med å gå ut av Jehovas vitner, sa jeg: "Jul skal jeg i alle fall aldri feire, det er skikkelig hedensk og fysj og æsj" Dette var på våren 1983. Når det begynte å nærme seg jul, hadde jeg helt skiftet mening, da ville jeg feier jul fordi det var hedensk og fordi jeg hadde lyst.

Ja, så var det det med å finne ut av hvordan en feirer jul da, det kunne jeg jo ikke noe om. Hadde knapt nok våget å se på et juletre litt sånn i sidesynet, og det var vel egentlig det. Da jeg var barn, var ikke alt like strengt, så girlander og flettekurver i glanspapir det hadde jeg faktisk laget.

Jeg gikk til et sted de solgte juletrær og kom til at jeg ikke ante noe om hvordan jeg skulle få det til å stå i stua, så det ble et plasttre i "byggesett". Så gikk jeg til en butikk som solgte julepynt, og sa at jeg trengte julepynt til et lite tre og hva som eventuelt ellers var vanlig å pynte med. At jeg ikke ante noe om hva jeg skulle ha. Damen så litt rart på meg, men hun foreslo nå en masse kuler og glitter og dingser og dangser, som jeg kjøpte. Kjøpte også lys til juletreet og en glitterstjerne til toppen.

Vel hjemme så var juletreet ganske greit å sette sammen, for der lå det monteringsanvisning i pakken. Men så var det resten, da .... Hmmm.... ringte på hos naboen og fortalte at jeg ville bli veldig glad om hun kunne gi meg noen tips om hvordan en pynter et juletre. Og naboen stillte opp! Så ble det jul i stua!

Nå er jo det å feire jul langt mer enn å pynte treet. Fortalte på jobb at jeg skulle feire jul for første gang, og fikk masse tips av dem når det gjaldt mat. Ellers så fant jeg vel ut av saker og ting sånn etterhvert. De første årene hadde jeg helt dilla, og hadde en masse pynt og stort juletre. Etter å ha vært gift endel år med en som helst ville ha juletreet fra 1.des. til påske, har jeg vel fått en skikkelig overdose jul, og gjør ikke lenger så mye ut av det. Min late natur bidrar vel også, det er så mye styr, liksom... Nå gjør jeg akkurat så mye ut av det som passer meg, og som hensynet til andre mennesker som skal være her i julen tilsier. Dvs. henger opp en advensstjerne i kjøkkenvinduet, og kjøper en julegruppe el.l. til salongbordet.

God jul allesammen!

"Ingunn"

Min lille gutt

8/11/2015

I den blåsvarte natta
Våka eg over deg
Før du e min lille gutt
som ikkje fikk gå i fred

Blodet flyt, som oljesvarte render i mørket
Før hender som vandra
over landskap dem ikkje skulle røre

I en solspedd morgen
våka eg over deg
min lille, lille gutt
som seilte hen tel den evige fred

Blodet flyt, som smerten gjennom min kropp
før at eg ikkje vesst
at tåran i øyan dine hadde et navn.

R.

Veien til livet

25/8/2015

Familie og venner var alltid nær
Alle stilte opp og fantes der
Hadde man det tungt eller vanskelig
og følte seg nede
så kom det alltid noen og var til stedet
Man ble satt pris på av alle sine nære
og man møtte aldri noe negativt fra sine kjære

Jeg gjorde alt jeg kunne for å leve rett
Uansett hva det var, men det var aldri lett
Man følte fort at man ikke klarte å strekke til
Alle krav, lover og regler om levemåte
Hele livet var som en uløselig gåte

All energi og kraft man brukte
på å leve opp til alles krav og forventninger
En evig kamp om å være bra nok
En prosess som er helt uten stopp

Man kommer til et punkt der ikke går mer
Man er utslitt, fysisk og psykisk
Man innser at alt er helt uten mening
Det du har strevet etter er ingen sannhet
Det du har opplevd er ikke kjærlighet

Man velger å gå en annen vei
Plutselig er det ingen som respekterer deg
Det er ikke lenger noen som er nær
Alle du hadde er ikke lenger der
Alle du hadde nær deg og stolte på
har trukket seg tilbake og unngår deg nå
Du er en egoist, hykler, en synder
Du har ingen framtid lenger
Du setter ditt og barnas liv på spill
Du er påvirket av Satan, gått deg vill

Et helt nytt liv må bygges opp
Du er uten venner bare fordi du fikk nok
Alt av nettverk må bygges opp på nytt igjen
Ny familie og nye venner, hvor finner man dem?

Du står for første gang helt alene
Ingen å gå til, ingen å besøke eller å ringe til
Andre rundt deg aner ikke hva du går igjennom og hvilke følelser du strever med
Utenpå ses ingenting, men innvendig brytes man helt ned

Frustrasjon, bitterhet, tristhet og sinne
Alt du hadde er kun blitt et minne
Tenk om alle i din familie døde
og at alle venner bare ble borte på én dag
Er det rart man føler seg ødelagt og svak?

Kampen er lang og smertefull, dag og natt
Den tøffeste kampen du noen gang har hatt

Men vær sterk og stå på
Det er mye godhet å finne, mye å få
Nye venner kommer til deg og et nytt nettverk kommer óg
Mennesker med ubetinget kjærlighet
Ekte vennlighet, ekte nærhet
Venner som vil sette pris på den du er
Venner som alltid vil finnes der

Gå med hevet hode og vær stolt av dine valg
Lev livet ditt på den måten som gjør deg glad
Det er veien til livet - et liv om å ha det bra ❤

"Mia"

Breathe

18/8/2015

Anxiety filled and depressed
Growing up repressed
The line was clear
Black and white
Without a rainbow in sight
I was suppose to be a mirror
Breathe
I can't breathe
Like a bag over my head
I can't breathe

Thinking about my best
A cruel joke to reality
When my best
Was my worst

Unable to feel love
Cause everything
Is repressed
Because everything was
Supposed to be blessed

I break every mirror of my past
I walk among the shards
Bleeding
With my past
Cutting my feet

I am a reflection of broken mirrors
1, 2 ,3
Breathe

Paul Omar Lervåg

Mamma, jeg vil ikke miste deg

9/8/2015

Å se inn fra utsiden: oppvekst i Den Forente Familie

4/8/2015

De sier at hvis noe ikke dreper deg vil det gjøre deg sterkere.

On the Outside Looking In

3/8/2015

Vil du fortelle din historie?

23/6/2015

"De eneste kikkehullene vi har inn, er fra de som har gått ut."
(Nrk Ekko, søndag 21/6-2015)

For svært mange er trossamfunnet du tilhørte en fremmed verden. Ved å gi folk utenfor et lite innblikk, vil de også få større forståelse for de helt spesielle utfordringene du har hatt ved å bryte ut. Ved at stadig flere forteller sin historie, så vil vi få et bredt og variert bilde av både oppvekst i ditt trossamfunn, og hvordan en bruddprosess kan arte seg.

Å skrive om sin bruddprosess eller om erfaringer fra trossamfunnet er samtidig også viktig for å bearbeide egne opplevelser. Det kan være tøft å få det ned på papiret, med mange beskriver dette som en flott prosess som hjelper å legge lokk på fortiden.

Vil du anonymt fortelle din historie? Det kan være om oppvekst, om veien ut eller om veien videre. Send inn til hilde@hjelpekilden.no

Tanker etter en telefonsamtale

16/6/2015

Det er rart å avslutte tjueårene og begynne på tredve. Kanskje det blir lettere å huske sin egen alder fra nå av. For ofte glemte jeg hvor gammel jeg var. Hvorfor er dette med alder så vanskelig?

Jeg forsto det når jeg hadde ringt og snakket med min lillebror forleden. Jeg jobber i en bank, og tenkte jeg skulle informere han om en god spareordning som vi har. Men mens vi samtalte forsto jeg sakte at min lillebror ikke planlegger å bli gammel i denne verden, så hvorfor skal han spare penger? Nå jobbet han bare to dager i uken og annen hver lørdag. Resten av tiden brukte han på menigheten og på misjonsarbeidet. Det er visst ikke så lenge igjen til dommedag nå, så han føler at han må gjøre riktige prioriteringer. Han har kvittet seg med båten også, for han har ikke tid til den lenger, han har blitt pioner og forkynner Guds Ord fra 100 til 150 timer i måneden. ”Jeg har ikke tid til noe annet”, mente han, det er møtene og forberedelsene til de, to bibelstudier holder han også, så når skal han få tid til den båten?

Mens han snakket husket jeg plutselig meg selv, 10 år gammel, der jeg tenkte på akkurat samme måte. Ingenting i verden var viktigere for meg enn Gud, og jeg skulle ikke bli voksen i denne verden. Verden skulle snart gå under og alle de grusomme fæle skumle menneskene som ikke vil tro på vår Gud skulle dø med den. Så skole og utdanning ble uviktig, det viktigste var å omgås andre Jehovas vitner.

Jeg følte meg alltid så utrygg når jeg ikke hadde andre vitner rundt meg. Verden utenfor var så skummel.

Farmor ventet i 70 år på verdens undergang. Og det var ingen krise når hun døde, døden hadde hun sett fram til helt siden hun som 20-åring hadde valge å bli et vitne for Jehova. For hun visste at når hun døde ville hun snart våkne opp igjen i den nye verden, paradiset hun hadde lest så mye om og sett illustrasjoner av i alle disse årene.

Men livet begynner ikke etter døden. Det er nå. Det er vondt å erkjenne at livet er nå, og at det blir med dette livet. Men det er godt å tenke selv, å være befridd fra gamle dogmer. Men jeg synes det er trist at min lillebror og mine foreldre stadig er i den boblen. De sløser bort livet på en løgn.

De har det sikkert godt med seg selv, tenker dere sikkert. Javisst. Lillebror har fått seg kjæreste nå, en søt liten Jv-jente med pene skjørt på bare 20 år, de kommer til å gifte seg i Rikets Sal i september. Jo mer etablert han blir og jo mer oppslukt i sekten han blir, jo mindre tenker han selv og jo større vil avstanden mellom oss bli.

Han forteller at de ikke skal ha barn, de skal vente til etter Harmageddon. Det er vondt å høre.

Han snakker ikke til meg som før. For jeg lever ikke lenger som dem, jeg tok en annen vei for mange år siden. I hans øyne skal jeg snart dø. Jeg kommer ikke til å overleve Harmageddon og kommer ikke til å leve sammen med dem i den nye verden. Så de har sørget på forhånd og begynt å venne seg til at de vil miste meg snart. Derfor denne kulden når han snakker med meg.

Jeg elsker livet. Han forakter det. Han ser ned på alt som gir meg mening, som en jobb og en karriere, hus og hjem, familieliv, ferier og reiser, venner og opplevelser. Han ser ned på alt som jeg har gjort siden jeg trakk meg ut, ting som har gitt meg glede og mening med livet, men som for han og mine foreldre er bortkastet tid og et bortkastet liv. Ingen av dem har støttet meg og rost meg for å nå mine mål, normale mål, normale ønsker og drømmer til et normalt menneske i denne verden. De forstår ikke at noen vil følge sine drømmer som meg. Alt de vil er å ofre all sin tid til tjenesten. Å leve skal de gjøre i den nye verden.

Noen ganger savner jeg å være i den boblen som de er i. Å se min mors stolthet over meg, oppleve kjærligheten fra henne, varmen og det å få en ekte god klem. Det er lenge siden nå. Jeg savner å le med lillebror slik vi brukte å gjøre når vi var mindre. Den tryggheten bare samværet med din familie kan gi, for de kjenner deg og de elsker deg uansett.

Alt det er borte nå. De sørger for at jeg blitt villedet av Satan og har valgt å vandre på den brede vei, akkurat som de alltid har advart mot fra talerstolen og i bladene. De sørger, de forakter, de holder avstand. Borte er varmen og samholdet.

De snakker ofte sammen om de andre i menigheten, om hvem som er ”fine”, og da mener de i hjertet. Om sunne, altoppofrende søstre som de har i menigheten. Jeg savner å høre at mamma forteller at jeg er fin og flink som de andre.

Mitt hjerte er og forblir fint og rent, men de ser ikke mitt hjerte.

Men jeg vet bedre. Jeg vet at på en øyeblikk så kan det storme som verst på den vakreste sommerdag. Regnet kan øse ned, lyn og torden kan få oss til å gå i hi inne under et teppe trygt og alene. Min far sa alltid at etter sol kommer det regn. Og det er sant. Dine nærmeste venner og familie snur brått ryggen til deg, og på et sekund så er du blitt helt alene i verden. Du er frosset ut, du er glemt, du er gjennomsiktig som luft. Bare fordi du gjorde et lite feiltrinn.

Min onkel var stadig utstøtt i løpet av sine vel femti år i Jehovas vitners organisasjon. Han var alkoholiker, men var aldri stygg, gjorde aldri noen vondt, men valgte flasken når han livet ble vanskelig. Han syndet ikke, alkoholismen var hans sykdom. Jeg kan huske at jeg satt i trappen som barn når han gråtende fortalte mine foreldre om møtet han hadde hatt med de eldste.

Jeg var ikke gammel, kanskje bare 11 år, men allerede da reagerte jeg sterkt på behandlingen de alle brått ga han. Alt i meg strittet imot, han var jo bare syk, hvorfor kunne de ikke hjelpe han isteden?

Senere fikk han kreft. Blodoverføring ville gi han et ekstra år i beste fall, og han tok i mot. Han ville så gjerne leve litt til. Og så døde han likevel, bare noen måneder senere. Utstøtt igjen, og alene.

Jeg kan huske hvordan de snakket om han, om hvor svak de mente at han hadde vært, og hvor typisk det hadde vært for han, som hadde vært svak for alkoholen hele livet. Bare jeg forsto han. Han hadde bare dette livet, han hadde syndet så mange ganger at ikke ville få noen oppstandelse likevel. Jeg håper han døde i troen på en tilgivende gud. En annen gud enn den vi lærte om.

I grunn føles det som en sensasjon å bli hele tredve år. Å ha blitt befridd, å kunne tenke fritt og å kunne styre sitt eget liv. Det har gått bra tross alt. Jeg har mistet mye på veien hit, jeg har mistet mine besteforeldre, min kjære tante, mine foreldre, og lillebror, som ikke er så liten lenger. Jeg kan huske at han satt på fanget mitt mens jeg leste for han. Og jeg kan huske at jeg brukte å leie han på vei til skolen når han gikk i første klasse og var redd for det meste.

Jeg har mistet mange, men jeg har funnet meg selv. Jeg har gått videre, og ser meg sjelden tilbake. Livet utenfor boblen er normalen, og det er ikke meg det er synd på, for jeg er endelig fri. Venner er den familien man velger selv, og de vennene jeg har nå vil aldri snu ryggen til meg eller fryse meg ut, de er for gode til det.

Jeg døpte meg aldri, derfor har det tross alt vært enklere for meg enn mange andre. Mine foreldre og lillebror har derfor ikke trengt å behandle meg som en utstøtt. De vil gjerne ha kontakt, men ting er annerledes. Det er denne avstanden som ikke var der tidligere, og det samholdet de har som jeg ikke er en del av lenger. Jeg synes det er vondt og vanskelig.

Den gang trodde de at det var et ungdomsopprør og at jeg snart ville komme tilbake. Jeg antar at de har forstått at det var mer enn et opprør, nå som jeg har fylt tretti år og i tillegg har samboer.

Jeg skal feire dagen min i morgen sammen med min kjære og mine gode venner. Min familie kommer ikke til å sende meg noen hilsning, men det gjør ikke så mye lenger. Når jeg var liten jente trodde jeg aldri at jeg kom til å bli voksen, for Harmageddon skulle komme lenge før den tid. Nå er jeg tredve, og jeg venter ikke lenger på døden, men lever livet.

Kjersti

17. mai

21/5/2015

17. mai. Endelig er denne dagen snart over.

Etter eksorsismen

8/3/2015

Jeg og Kristoffer har vært bestevenner så lenge jeg kan huske. Vi har spilt fotball sammen, vi har vært på sommerleir sammen, og vi har vært i samme menighet. Når jeg forlot menigheten mistet vi kontakten. Men for et halvt år siden ringte han meg og sa at han trengte hjelp. Han hadde også valgt å gå ut, og visste ikke om andre han kunne snakke med. Klart jeg skal hjelpe, vi er jo bestevenner.

Luft

8/1/2015

Spøkelser i en hall
Fullt av levende mennesker
Plassert i en glassboks