Følg/ lik oss på
Hjelpekilden
  • Hjem
  • Vårt arbeid
    • Foredrag
    • Hjelpetilbud >
      • Samtalegrupper i ditt distrikt
      • Foreldrenettverk
      • Vakttelefon
      • Chat
      • Kontaktperson
    • Prosjekter >
      • Små sko, stor tro
      • Fra offer til ressurs
      • Etter den vanskelige troen
      • Rettighetsworkshop
    • Vedtekter
    • Etiske retningslinjer
  • Livshistorier
  • Info
    • Info-sider om trossamfunn >
      • Brunstad Christian Church
      • Guds menighet
      • Mormonerne
      • Jehovas vitner
    • Artikler
    • Faglig
    • Bokomtaler
    • Redd Barna
  • Blogg
  • Kontakt
    • Kontakt oss
    • Om oss
    • Vil du støtte vårt arbeid?
  • Bli medlem

Seksuelle overgrep - bibelsk synd eller straffbar handling?

19/4/2018

0 Comments

 
​”Ifølge Bibelen er seksuelle overgrep en alvorlig synd, noe avskyelig.”

Dette uttaler en representant for Jehovas Vitner i reportasjen ”Den Eldste” i Fædrelandsvennen 12. april i år, som en kommentar til hvordan trossamfunnet håndterer overgrepssaker internt.
 
Uten å være klar over dette, så uttrykker medlemmet her selve kjernen i utfordringen rundt seksuelle overgrep i lukkede trossamfunn, synet på et seksuelt overgrep som en religiøs synd framfor en juridisk straffbar handling.
 
Dette ble tydelig også i Tysfjordsaken, der talsmann for den læstadianske forsamlingen i Norge, Odd Fagerjord, uttalte i VG-reportasjen 11. juni 2016 om sin rolle: "Hvis han erkjenner at han har syndet mot Gud og mennesket, og ber om tilgivelse, tilsies syndens forlatelse".
 
Denne problematikken ble belyst i en masteravhandling fra 2012, "Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer".  Ellen Norbakken viste her hvordan miljøet ikke skilte seksualitet fra seksuelle overgrep som en årsak til at mange overgrepssaker ikke ble juridisk straffeforfulgt.
 
Forsamlingslederne brukte ord som fristelse, begjær, synd, fortapelse og lyster når de blant annet ble spurt om holdninger til seksuelle overgrep og forebygging av overgrep. I forbindelse med seksuelle overgrep blir det å ikke ha et språk som gir rom for å spørre om dette er lovlig eller kriminelt, svært vanskelig, konkluderte forskeren.
 
Felles for mange lukkede religiøse miljøer som har vært knyttet til overgrepssaker, er at den bibelske synden har vært i fokus, ikke den kriminelle hendelsen. Ved behandling av all synd, også seksuelle overgrep, skal synderen (overgriper) be om tilgivelse. Som en av forstanderne i Norbakkens oppgave uttalte:

”Det finnes tilgivelse for alt, også for seksuelle overgrep”
 
Det at en slik intern ordning med opprydding står sentralt i forsamlingene setter et stort press på den utsatte til å tilgi. Dette kan også forklares av den hierarkiske strukturen i menigheten, med holdninger om lydighet til de som er eldre eller som har makt, kombinert med at tilgivelsen er en sterkt religiøs handling. 
 
Seksuelle overgrep er mer enn en bibelsk synd, det er en juridisk straffbar handling. Skal man håndtere overgrepssaker krever det kompetanse, blant annet kunnskapen om gjentagelsesfaren. Når en sak avsluttes i menigheten med prinsippene anger og tilgivelse, vurderes ikke behovet for avverging av nye overgrep.
 
En lovvendring som fører til at man er pliktig å melde fra om også avsluttede straffbare forhold vil være viktig for forebygging av overgrep. Hvis i tillegg alle religiøse miljøer utarbeider en egen strategiplan mot vold og overgrep, og årlig sender inn til myndighetene en redegjørelse for hvordan de jobber med problematikken, vil det religiøse miljøet reflektere rundt utfordringene og forhåpentligvis åpne for kompetanse om seksuelle overgrep utenfra.
 
Skal vi bidra til å beskytte barna, må vi hjelpe det lukkede å åpne seg opp, i hvert fall litt.   


Hilde Langvann, 19/4-18
Hjelpekilden Norge


(Dette er et innlegg som ble publisert som kronikk i Fædrelandsvennen 18. april 2018)

 
Picture
0 Comments

Likemannsarbeid - ikke profesjonelle hjelpetjenester

14/11/2017

0 Comments

 
Hjelpekilden er en frivillig organisasjon som gjennom likepersonarbeid yter hjelp og støtte til brukere. Våre hjelpetilbud er gjennom samtalegrupper, fadderordning, chat, vakttelefon og foreldrenettverket. I disse arenaene vil frivillige i kraft av sin bakgrunn, gi hjelp og støtte innenfor de rammer Hjelpekilden opererer.

Hjelpekilden kan ikke og skal ikke yte profesjonell hjelp gjennom behandling og terapi. I de tilfeller der brukere trenger hjelp utover likepersonarbeid, skal den frivillige henvise brukeren til profesjonell hjelp via fastlege og fagpersoner.

Ved noen tilfeller har enkeltpersoner hatt ønsker om at vi skal tilby tjenester utenfor vårt virkeområde. Det er derfor viktig for oss å videreutvikle gode retningslinjer for våre frivillige. Vi vil ha jevnlig fokus på hva som faller utenfor vårt kompetanseområde, være tydelige overfor våre frivillige at de ikke har ansvar for en brukers helse, men at helsevesenet har dette ansvaret. I tillegg vil vi understreke viktigheten av å henvise til profesjonell hjelp når det er nødvendig.

​
Hjelpekilden Norge, 14.10.17
Picture
0 Comments

Hva er skadelig?

5/10/2017

0 Comments

 
I Regjeringens forslag til ny tros- og livssynslov, så foreslås det at trossamfunn som organiserer eller oppmuntrer til oppvekstvilkår for barn som er klart skadelige, skal nektes tilskudd.
 
En presisering av hva man tenker om hva som kan være skadelig gjennom eksempler kan gi trossamfunn en viktig pekepinn på hva som kan kreves av dem.
 
Hjelpekilden har gjennom et snitt på 400 årlige henvendelser etter hvert fått god innsikt i hvordan det går med barn som har opplevd et skadelig oppvekstmiljø i religiøs sammenheng. Gjennom samtalegrupper tilbys unge voksne å bearbeide traumer fra sin barndom, og med basis i temaer som tas opp kan vi med sikkerthet fastslå hva som kan være skadelig for barn i enkelte trossamfunn.
 
Ekskludering av barn: Mange av våre brukere kan fortelle at deres medlemskap i ung alder ikke ble gjort av fri vilje,  men  som  følge  av  frykt  for  å  dø  gjennom  straff  fra  Gud.  Medlemskapet  innebærer  i  mange  tilfeller at man forplikter seg til å gå inn i et livslangt lojalitetsforhold til en religiøs organisasjon,  med alvorlige konsekvenser knyttet til uttreden. En av konsekvensene ved regelbrudd i enkelte religiøse  miljøer er at svært unge barn kan risikere å bli ekskludert fra menigheten, noe som medfører  helt  eller  delvis  isolasjon  fra  familie  og  venner,  en  isolasjon  som  kan  tenkes  å  få  store  ringvirkninger for barnets utvikling og psykiske helse.
 
En teologi som setter sammenheng mellom tro og sykdom: Enkelte religiøse miljøer anser fysiske og psykiske sykdommer som et tegn på at man ikke tror nok, at man har syndet eller har et dårlig forhold til Gud. Dette har gjort at ungdommer vi kjenner til har motsatt seg medisinsk behandling, i den tro på at kun forholdet til Gud kan gjøre dem friske igjen. For barn med kroniske lidelser har denne teologien vært svært belastende og ikke minst angstskapende. 
 
Endetidsperspektivet: Mange strengt religiøse miljøer har et endetidsperspektiv, som betyr at vi lever rett før Dommedag, der rettroende og ikke-troende skal dømmes av Gud. Når de i tillegg anser sin religion som den eneste sanne, så blir endetidsperspektivet reellt, og religionen handler ikke lenger om tro, men om liv eller død. 
 Barndomsskildringene til oss forteller om foreldre som oppriktig har trodd at deres barn vil lide en alvorlig skjebne i nær framtid hvis de ikke er godkjent av Gud. Foreldre er blitt oppmuntret av menighetens ledelse å gjøre de nødvendige grep for å sikre at barnet blir godkjent av Gud, noe som kan innbefatte metoder som trusler, vold og isolasjon.
 
Negative gudsbilder: De fleste av våre brukere har bakgrunn fra religiøse miljøer som forholder seg til en streng og straffende Gud. Barndomshistoriene forteller at hvis de ikke trodde nok, gjorde nok eller hadde riktig adferd i henhold til trossamfunnets normer, ble det forkynt at de ville bli straffet av Gud, ved å bli overlatt til onde ånder ved å miste Guds gunst, ved å dø i en dommedag der Gud griper inn og dreper de vantro, eller ved å ha utsikt til å havne i et helvete etter livets slutt. En stor andel av våre brukere har hatt behov bearbeiding av traumer relatert til et negativt gudsbilde, og svært mange har også utviklet langvarig eller kortvarig arbeidsuførhet som følge av disse etterreaksjoner.
 
Vi forstår at det kan være utfordrende å endre på en teologi som vi mener er preget av en ubalansert forkynnelse, men barna trenger ikke nødvendigvis å bli utsatt for denne.
 
Trossamfunn som mottar statlig finansiering bør videre tilrettelegge for et sunt oppvekstmiljø for barn gjennom forebyggende tiltak og gjennom å forplikte seg til å følge Barnekonvensjonen.
 
Regjeringens forslag handler ikke om å forby det vi ikke liker med majoritetsbriller, og det er heller ikke et angrep på trosfriheten. Det handler om å ta vare på det viktigste vi har, barna. Så lenge det er etterspørsel etter samtalegrupper og profesjonell hjelp for mennesker som har brutt ut enkelte religiøse miljøer, så er det innlysende at noe har vært skadelig i disse religiøse miljøene.
 
Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge


Lenker:
Høringsnotat om ny tros- og livssynsslov 
​Reportasje i Vårt Land om lovforslaget
Picture
0 Comments

Barn og religionsfrihet

29/9/2017

0 Comments

 
Human-Etisk forbund avd Moss arrangerte 28.09.17 en paneldebatt om barns religionsfrihet, "Barn og religionsfrihet, hvem bestemmer hva barn skal tro?". I panelet satt HEF, Hjelpekilden og representanter fra ulike trossamfunn. Her er innlegget som holdt fra Hjelpekilden:

Jeg vil først og fremst takke HEF for intiativ til denne modige paneldebatten. Jeg sier modig, for i samfunnet for øvrig så virker det som at det er en viss berøringsangst når det gjelder religion og barn. Vår respekt for andres rett til å utøve den tro de måtte ønske, gjør at vi ofte glemmer barna. Når vi snakker om religionsfrihet, så er det som ofte foreldrenes frihet vi snakker om. Videre glemmer vi ofte at trosfrihet også handler om å kunne velge å ikke tro.  
 
Jeg jobber i en frivillig organisasjon som heter Hjelpekilden. Vi gir gjennom likemannsarbeid hjelp og støtte til mennesker som har brutt med et religiøst miljø som det var utfordrende å bryte med. Noen miljøer er lukka, andre dels lukka, andre er strenge, pietistiske, andre er ytterliggående. Felles for miljøene er ofte at troen ikke er noen man har, men noe man er, noe som styrer alle aspekter  av livet, så mye at det noen ganger blir for trangt for å være menneske.
 
For å si det kort så jobber vi med reperasjonsarbeid. Der barns rettigheter er blitt krenket i forhold til religion, der kommer vi inn og hjelper med å reparere. Unge mennesker som sliter med skamfølelse, redsel for helvete, å bli besatt av demoner, angst for å ha såret Gud ved å ikke være flink nok, som står uten nettverk etter å ha brutt med et strengt religiøst miljø.

Når vi får barn er det en naturlig konsekvens at vi som foreldre ønsker at våre barn skal arve våre livsanskulser, vår ideologi. Noen foreldre utviser sterk beherskelse i dette ønsket, og mener at ingen foreldre skal påtvinge sine barn deres ideologi. De mener at barnet må selv få gjøre opp en egen mening om hvilken ideologi det ønsker å følge, etter å ha fått presentert ulike synspunkter. Andre igjen vil gå til ytterligheter for å sikre at deres barn arver deres ideologi. 

Det hele handler om hvilken metode man bruker for å få barnet til arve ens livsanskuelser. 
 
Vi arrangerte i fjor en rettighetsworkshop sammen med ungdommer mellom 15 og 25 år, som hadde vokst opp i strenge religiøse miljøer. Samtlige kunne fortelle at de aldri hadde blitt fortalt at de hadde rett til å velge sin tro når de vokste opp. De kjente ikke til at de hadde religionsfrihet før de ble voksne. Flere fortalte også at første gangen de hadde hørt om barnekonvensjonen, var gjennom Hjelpekilden.

Jeg tror at alle trossamfunn vil hevde at de respekterer barns religionsfrihet. Men er det reell trosfrihet? Når du som barn eller ungdom får høre følgende setning:

”Selvsagt har du rett til å bestemme om du vil overleve dommedag eller ei.
Selvsagt skal ingen tvinge deg inn i evigheten eller inn i paradiset. Du har fri vilje!”
 
Ingen av våre brukere har opplevd at de hadde noe valg når det gjaldt religion. De ble fra de var en neve stor forsøkt knytta til menigheten gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, som gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen.
 
For å forstå hvorfor, så må vi se nærmere på enkelte trossamfunns virkelighetsforståelse. 

Når et trossamfunn tror at bare innafor menigheta kan man oppleve sann lykke, trygghet, kjærlighet og Guds beskyttelse, mens utenfor menigheten hersker onde krefter, så er det naturlig at foreldre og menigheten ønsker å beskytte barna mot det de oppfatter som farlig, som kan lede til moralsk eller åndelig fortapelse, eller den sikre død i et ragnarokk. Vi snakker altså om et sort/ hvitt verdensbilde. I et slikt religiøst miljø vil foreldre og menighet fra barna er født ha som mål å knytte barna til miljøet. Når det for noen handler om liv eller død, så vil friheten til å velge selv religion være absurd.
 
Noen religiøse miljøer har egne barnebøker, der det gjennom eksempler fra Bibelen vises hvordan det gikk mot de som var svake i troen og forlot den sanne tro. Slike eksempler brukes også flittig i undervisningen i menigheten.

Ei jente kunne fortelle oss at allerede før hun begynte på skolen var hun for vettskremt til å kunne ha noen egen vilje, gjennom de historiene hun lærte om hvordan det gikk med de som var ulydig eller ikke faste i troen.
 
Som barn og ungdom er det derfor vanskelig å oppleve at en har fri vilje. Særlig hvis hele familien er i menigheten. Fra barnsben av har de hørt massiv forkynnelse, ofte fra personer en har stor tillit til. I tillegg er barnet ofte isolert fra personer med annen tro, siden de fortrinnsvis omgås menighetens medlemmer og kanskje har fritidsaktiviteter og ungdomsklubb også innenfor menigheten. Da kan det å finne sin egen tro ta veldig lang tid…
 
Det handler ikke om å hindre foreldre å fortelle sine barn om Gud. Det handler om å hindre foreldrene å skremme barn inn i troen, på bekostning av en rekke grunnleggende rettigheter barna har.
 
Det handler om holdningsendringer gjennom økt fokus på skadene ved indoktrinering, og økt fokus på barns rettigheter.  Det handler om et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns rettigheter ikke blir brutt.
 
Avslutningsvis ønsker jeg på vegne av våre brukere å komme med en oppfordring til religiøse foreldre, uansett tro: 

I motsetning til indoktrinering, handler undervisning om hvordan man tror, ikke hva man tror. Undervisning handler ikke om å finne de rette svarene, men å finne dem av de riktige grunnene. Velger du undervisning som metode for ditt barn, viser du at du respekterer ditt barns rettigheter på en rekke plan, og du har lagt grunnlaget for en sunn barneoppdragelse.


Hilde Langvann, 280917
​Hjelpekilden Norge
Picture
0 Comments

Kritikk til besvær

1/9/2017

0 Comments

 
Picture
Skjermdump av e-post 17. august.
​”Hvorfor motarbeider dere Gud”, skrev en til oss for noen uker siden. ”Dere vet at dere vil bli straffet av Gud for det dere gjør, ” skrev en annen for en tid tilbake. En annen gang fikk vi inn et svært malerisk bilde av hvordan vi ville brenne i Helvete når den dagen kommer. 

Brukerhistoriene på våre sider der problematiske sider ved usunne miljøer  i noen tilfeller blir adressert, kan av noen tolkes som et angrep på noens tro, noens gud eller på dem selv. Derfor er det kanskje ikke så rart at vi i går mottok trusler fra et av de omtalte miljøenes ledelse om juridisk forfølgelse pga to brukerhistorier på våre sider.

Et av mange fellestrekk for miljøene som er representert hos oss, er dessverre holdningen til kritikk. Å kritisere en religiøs leder kan i noen miljøer forstås som kritikk av Gud selv. Noen miljøer viser til hva slangen sa i Edens hage: ”Har Gud virkelig sagt at dere ikke kan spise av noe tre i hagen”, og tolker det slik at kritikk betyr at man har en satanisk ånd. Vi kan derfor si at vi kan ha kulturelle ulikheter når det gjelder holdningen til kritikk, og at denne ulikhetene blir tydelig når noen reagerer på våre brukerhistorier. 

Hjelpekilden jobber ikke med kritikk av religiøse miljøer, men har fortrinnsvis fokus på mennesker som har hatt utfordringer etter å ha brutt med et strengt, ytterliggående eller lukket miljø. Samtidig er det viktig for oss å snakke våre brukeres sak, ved å adressere det som kan være usunne trekk i enkelte religiøse miljøer, som feks negativ sosial kontroll, isolasjon og fremmedgjøring fra storsamfunnet. Hjelpekilden har ingen agenda mot tro, trossamfunn eller spesifikke miljøer, men er opptatt av mennesker. 

På våre hjemmesider har vi en egen side for brukernes egne historier, som vi har kalt "Livshistorier - stemmer fra en annen virkelighet" der de forteller om sin vei ut av et miljø, sine utfordringer etter å ha brutt, et brev til en mor eller søster som er igjen i trossamfunnet eller om sine vanskelige opplevelser i trossamfunnet. Noen av historiene er triste, noen er sinte, enkelte er ubehagelig å lese, men de fleste er optimistiske og forteller om en beundringsverdig styrke en tydelig livsglede etter å ha fått det livet de ønsker seg.

Å skrive har en enorm terapeutisk effekt. Å sette ord på dine opplevelser, erfaringer og følelser kan hjelpe deg å få en formell avslutning på et kapittel i ditt liv, og dermed bidra til å hjelpe deg videre. Samtidig kan det du skriver få en stor betydning for andre. Ved å bli publisert på våre hjemmesider, vil omverdenen få et unikt innblikk i en fremmed kultur i Norge, og dermed også økt forståelse for de spesielle utfordringene både for de som vokser opp i og de som velger å bryte med slike miljøer. I tillegg kan din historie gi mot og håp til mennesker som selv er i en bruddprosess. 

For noen innebærer en terapeutisk skriveprosess også å ta et kraftig oppgjør med det miljøet de forlot. Særlig for de som lærte at det var en synd å kritisere, at de skulle alltid forbli lojal mot sin organisasjon. Og også for de som lærte at sinne er en negativ og syndig egenskap som alltid skulle undertrykkes. Som vi har skrevet om i et tidligere innlegg, så er sinne en sunn og naturlig reaksjon. For mange er det viktig å adressere det som har vært skadelig for dem i deres liv, og bare etter dette oppgjøret kan de komme seg videre, leve et liv uten sinne, uten bitterhet, leve et liv uten å lenger være påvirket av sine negative erfaringer. 

En kvinne skrev en gang inn til oss og ville gjerne rette på en av historiene. Hun mente at forfatterens opplevelse av trossamfunnet var feil siden hun hadde en helt annen opplevelse. Men vi ønsker ikke å sensurere menneskers livshistorier, selv om andre har andre opplevelser fra det samme miljøet. En livshistorie kan aldri være objektiv, den er en personlig beretning. Og selv om andre opplevde det annerledes, så eier du din egen historie, og den kan ingen ta fra deg.

Vi vil gjerne oppmuntre folk til å fortsette å skrive og fortsette å sende inn sine historier til oss. Dette fordi det vil hjelpe deg i en viktig terapeutisk prosess, og fordi det vil hjelpe andre som står midt i en lignende prosess. La deg ikke påvirke av de som mener at skribentene er ute etter hevn, som mener det er illojalt å skrive om miljøet du tilhørte, eller som kommer med trusler eller mindre hyggelige kommentarer under noen av historiene. Vi lever i et demokrati, ytringsfriheten er viktig hos oss, og kritikk er en naturlig del av ytringsfriheten.


Hilde Langvann, 01.09.17
​Hjelpekilden Norge
Picture
0 Comments

Å ha en mamma

11/7/2017

0 Comments

 
På Hjelpekildens sommertreff i Oslo ble jeg sittende å snakke med "Julie", en av våre frivillige, og vi fant ut at vi begge hadde feriert på samme sted på solkysten i Spania. Min mor eier en leilighet der, og jeg fortalte litt om hvor fint det var å bo hos henne, om hvor viktig pustepause de turene hadde vært for meg og barna når livet ellers hadde vært slitsomt. Noe som ledet samtalen over til hvor viktig det var å ha en mamma når livet buttet seg, noe jeg selv hadde mange eksempler på. Jeg snakket og snakket, og kvinnen nikket og smilte, men sa ingenting. Før hun sa dette:
 
”Det må være fint å ha en sånn mamma.”

Picture

Noe brast litt inni meg, for jeg hadde ikke tenkt på hvor sårt dette med familie er for mange av våre medlemmer. Jeg har ikke selv vokst opp i et trossamfunn lik våre frivillige og våre brukere, så jeg har aldri følt på kroppen å miste familiemedlemmer eller andre nære mennesker på samme måte.

Hun jeg snakket med var nybakt mor, og hadde selv en mamma, men ikke på samme måte. Etter at hun hadde valgt å bryte med menigheten, så forsvant det nære forholdet de hadde hatt. De hadde av og til kontakt, hun hadde sett barnebarnet sitt, men morens sorg over datterens valg skapte en avstand i samtalene og forholdet. Samtidig følte datteren en sorg over å ikke ha en mamma i livet sitt som hun kunne dele motgang og medgang med, særlig nå som hun selv hadde blitt mamma.
​
Picture
Jeg så rundt på de andre deltagerne som snakket livlig sammen denne småkjølige men hyggelige fredagskvelden i Frognerparken. Jeg kjenner de fleste, og det slo meg at nesten alle hadde det samme vanskelige forholdet til sin mor. Jeg husker at ”Knut” fortalte at moren hadde sagt til han for noen år siden, ”forlater du menigheten, kommer du aldri mer til å treffe meg”. Og jeg husker at ”Katrine” fortalte meg i fjor at hun nettopp hadde mistet kontakten med foreldrene sine. ”Det er litt som å være foreldreløs, selv om de lever og jeg tross alt er førtitre år”, hadde hun sagt. Og jeg husker at ”Marits” mor hadde funnet ut at hun var aktiv som frivillig i Hjelpekilden, noe som hadde satt sluttstreken på det skjøre forholdet de hadde hatt. Og ”Ingunn” hadde fortalt at alle samtalene med moren var egentlig dårlig skjult forkynnelse, en mors desperate håp om å få datteren tilbake til menigheten. Alle hadde mistet noen. Men det er noe spesielt med det å miste en mamma som fremdeles lever. 
 
For en mamma er ikke bare viktig fram til du er voksen. En mamma kan gi deg gode råd når du er skikkelig skikkelig dårlig til å styre din egen økonomi etter å ha flyttet hjemmefra for første gang. Og når du gjør dårlige valg i kjærligheten i tjueårene eller trettiårene, så dømmer hun ikke, men står tålmodig ved din side. Og en telefon fra mamma kan være alt som skal til for å få rett perspektiv på tingene igjen, når alt i livet er kaos.
Picture
Når du har fått knallkarakterer på eksamen, kommet inn på skolen du har søkt på eller fått deg en ny jobb, da vil du aller først ringe og fortelle det til mamma. Når hun er glad på dine vegne da, så gjør ordene hennes like godt som den gang du kom hjem fra skolen med et tvilsomt sløydprosjekt. Hun synes alltid at du er så flink.

En mamma har livserfaring og visdom i bøtter og spann, men dytter den ikke på deg for å styre deg i ønsket retning. Hun lar deg gå de små stiene du har funnet ut er rett for deg selv, og er like tålmodig og støttende som når du var tenåring, og tenkte at selvkomponerte haremsbukser eller hullete jeans var tingen. Og når du senere går tilbake til start og velger en helt annen sti, så sier hun ikke "hva var det jeg sa", hun fortsetter å gå ved din side. Uansett hvilken sti du velger, så vil hun alltid, alltid gå ved din side, din mamma.

En mamma er uvurderlig når du venter barn for første gang, for du har så mange spørsmål, du er så redd og usikker, og mammaen din vet akkurat hvordan du har det.  En mamma er uunnværlig når du selv er blitt mamma, for hun hjelper deg og støtter deg når de er skjønne nyfødte små, når de er trassige store eller utfordrende tenåringer som gir deg grå hår.

En mamma er den du moter deg opp til å fortelle at ekteskapet ikke går så bra, og at du kjenner at du ikke holder det ut lenger. En mamma støtter deg da, hun har gått gjennom det selv, og sier akkurat det du trenger for å holde deg sterk og oppreist gjennom stormen som kommer. Hun hjelper deg med de praktiske utfordringene du har, og nøler ikke et sekund når du sier at du trenger hjelp til å ta førerkortet, nå som du blir alene med barna.
Picture
En mamma er bekymret for deg når du er syk, hun ringer og sjekker hvordan det går, selv om du er over førti. Hun ringer igjen dagen etterpå for å høre om du nå har gjort som du fikk beskjed om, kommet deg til legen og fått medisinene du trenger. Og nåde deg om du ikke har gjort som hun har sagt!

En mamma sparker deg bak når du har gått inn i en synkemyr av tunge tanker når ting er vanskelig, og sier som hennes mor sa til henne, at ”Tar du den, så tar du den også”, og ”Reis deg nå, du har unger å ta vare på, selvsagt klarer du dette.”

En mamma titter bekymret i kjøleskapet når hun er på besøk, og passer på å fylle det opp hvis du har litt dårlig råd. Og vippser over noen hundrelapper når hun vet at du har det litt trangt en måned. Selv om du er voksen og egentlig burde klare deg selv. For en mamma slutter aldri å være mammaen din. Selv om du har gjort dårlige valg.

Derfor er det så uforståelig og bunnløst trist at noen mammaer slutter å være mamma når du ikke lenger ønsker å dele hennes tro. Du har egentlig ikke gjort noe dårlig valg, men et godt valg for deg selv. Men for henne har du gjort feil valg. Kanskje sier menighetens veiledning at ved å bryte all kontakt kan man lykkes å få barna tilbake til menigheten igjen, så kanskje er det dette hun håper vil skje ved å snu ryggen til deg? Kanskje tror hun at du vil dø når endetiden snart kommer, og derfor har valgt å gjøre smerten mindre ved å sørge allerede nå? Kanskje snakker menigheten om at man vil miste sin kjødelige familie, men vil få en åndelig familie isteden, gjennom menighetens medlemmer? Kanskje er det akkurat sånn det henger sammen, akkurat dette som gjør at hun kan leve med sitt valg?
 
Jeg chattet med "Julie" fra sommertreffet et par dager senere, og hun skrev blant annet følgende, som jeg fikk lov å gjengi i dette innlegget:
​
Picture
Det er sånn jeg tenker med min mamma, det er ingen mellomting, det er enten svart eller hvitt, og man blir aldri møtt på midtveien. Man får aldri kommet seg videre, man står bare stille og kjenner på et evig åpent sår som aldri gror. Det er en verkebyll som aldri blir mindre. Den har bare stanset å vokse og det er aldri håp om bedring. Hver gang når man tror man har oppnådd noe håp om litt nærhet til mamma så er det akkurat tre skritt tilbake. Jeg sørger like mye som om hun skulle være død, til tross for at hun lever i beste velgående. Hun velger bevisst å gå glipp av alt det en mor og bestemor burde ta del i. Noen ganger så tenker man at hadde mor vært død så hadde man i det minste en grav å gå til. Man får en avslutning og man får kommet seg videre i livet.
​

Vi snakket også om dette på gruppa vår, og her er noen lignende refleksjoner:

Picture
Vondt å leve med en "levende død" mamma. Uansett hvor mye en prøver å være smidig, forståelsesfull og respektere hennes valg, er det utrolig sårt og bittert å bli avvist slik. 
"Jeg kan ikke ha kontakt med deg hvis du ikke kommer tilbake til sannheten, og det vet du."
...og samtidig legge skylden over på meg... DU gikk ut, DU visste hva du gjorde, DU må angre og komme tilbake... 
"Jeg følger bare Bibelen."

En mors kjærlighet skal være ubetinget og ekte. 
Men hvor ekte er en morsfølesen når den er betinget at du må tro det samme?
Jeg føler at hadde jeg hatt en grav og gå til hadde sorgen vært lettere.

Jeg velger å tenke at det er litt synd på mammaene også. De som tror de gjør rett og ikke skjønner hva de går glipp av. Det i seg selv er også trist. Og for meg en måte å takle sorgen på.
At de lever hele sitt liv nå uten ungene sine, selvvalgt. I håp om et liv siden.
Det er uendelig trist.
Og selvsagt. Jeg hadde gjort mye for å ha mamma igjen. Men ikke gått inn igjen.

Smerten over at mamma avviser er vondest - det kommer jeg aldri over.

​På Hjelpekildens sommertreff 7. juli i år forsto jeg plutselig hvor utrolig heldig jeg er som har en mamma i livet mitt, og kommer aldri mer til å ta hennes støtte for gitt. 
​
Picture
Hilde Langvann, 11. juli 2017
​Hjelpekilden Norge


Les også:
Kjære mamma
Brev til mamma og pappa
0 Comments

"Bare" fra et konservativt kristent miljø

7/7/2017

0 Comments

 
​”Jeg har aldri tidligere følt at det har vært aktuelt for meg å ta kontakt med Hjelpekilden siden jeg ikke kommer fra noen ekstrem religiøs gruppe.”
​
​Siden vi startet opp Hjelpekilden har vi av og til fått henvendelser fra mennesker som kommer fra konservative kristne miljøer, og som lurer på om Hjelpekilden kan være noe for dem, eller om det bare er fra folk som kommer fra ”sekter”. Mange bagatelliserer sin egen bakgrunn og sier at:
​
​”Jeg har bare vokst opp med konservativ kristendom. Kanskje jeg bare var litt for følsom for ord og ordenes betydning? For jeg ser at mine søsken har ikke slitt slik som meg”
​
​Andre har gjort denne observasjonen:

”Jeg opplever nesten at fordi det ikke er så sekterisk, så blir det nesten vanskeligere å bryte ut. For hva skal du bryte ut av?”
​For når du kommer fra et religiøst miljø som arrangerer store stevner som kjente politikere deltar på, da har miljøet på mange vis et godkjentstempel som gjør at man kan tvile på sine egne negative erfaringer. Miljøet er jo slettes ikke lukket, så hva er det jeg egentlig bryter ut av? Kanskje er det meg selv det er noe feil med?

Og når du har lest kjente religiøse lederes respons på kritikk, som sier noe sånt som: ”Ingen av våre 400 medlemmer har klaget. Bare denne ene,” så er du kanskje i enda større grad overbevist om at det må være noe feil med deg selv.

For en følelse av å være annerledes kan sikkert ofte tolkes som at man har en feil eller mangel ved seg selv. Men er det slik?
​
Picture

Ensomhet er et svært dårlig utgangspunkt hvis man skal gå gjennom en bruddprosess, og i tillegg sliter med negative tanker om seg selv, livet og fremtiden.

​Felles for henvendelsene til oss er ønsket om å snakke med noen som forstår. Som en kvinne skrev:
​
​”Å bryte med den konservative kristendommen jeg vokste opp med har kostet meg dyrt. Det var som å miste seg selv. Jeg har følt meg ensom sammen med kristne og ensom sammen med de som ikke forstår problemet med det å bryte med miljøet”
​

​​Noen vil kalle det religiøse miljøet de tilhørte for lukket, andre vil kalle det radikalt eller ytterliggående, andre igjen vil mene at de kom fra et strengt konservativt kristent miljø. For oss er det ikke så nøye hva du kommer fra, men at du har opplevd bruddprosessen som vanskelig, og trenger noen å snakke med i en overgangsfase.
 
For vi mennesker er forskjellige. Det som den ene opplever som et berikende og trygt miljø, kan andre oppleve som begrensende for seg selv. Mens noen synes det er uproblematisk å bryte med et miljø, kan andre føle at de trenger hjelp og støtte i en periode der de skal bygge en ny identitet utenfor miljøet. 

For vi er først og fremst opptatt av mennesket, ikke trossamfunnet.

​Vi er opptatt av deg som står her, og som oppfatter din situasjon etter å ha brutt med miljøet litt som å stå på en øde øy.
Picture

​Nå mangler du kanskje nettverk og venner, og du skal orientere deg i en verden du ikke kjenner, samtidig som har mistet ditt ståsted i tilværelsen, fremtidshåp og kanskje også selve meningen med livet. Du skal bygge opp et selvbilde og en identitet på ny, samtidig som du kanskje sliter med angst for å skuffet både din gud og din familie. Kanskje bærer du også med deg angst for dommedag eller helvete. Med en slik situasjon så kan veien til storsamfunnet fra den øde øya du befinner deg på virke umulig.
​
Picture
Det er her vi kommer inn. Hjelpekilden ønsker å være en bro som gjør overgangen fra trossamfunnet til storsamfunnet enklere.
​
Picture
Uavhengig av hvilket trossamfunn du kommer fra.

​Denne broa består av mange frivillige som gjerne vil bruke av sin tid og sine erfaringer til å være en støtte for andre. Gjennom samtalegrupper, vakttelefon, chat, nettfora og som kontaktperson på tomannshånd.

Ønsker du noen å snakke med? Ta kontakt med Hjelpekilden via vårt kontaktskjema: 



Hilde Langvann, 6/7-2017
​Hjelpekilden Norge
0 Comments

Avvergeplikten

28/6/2017

0 Comments

 
Picture
Straffelovens §196 omhandler avvergeplikten, som betyr at alle er forpliktet til å:
​
«avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått.”
Avvergeplikten gjelder også fagpersoner, og går foran taushetplikten.
 
Utfordringen ved avvergeplikten er blant annet:
- det kommer ikke klart fram hvordan man kan avverge
- det finnes ingen rettspraksis der bestemmelsen er anvendt
- i tilfeller der den straffbare handlingen allerede er begått, og den som kjenner til denne skal vurdere gjentakelsesfaren. 

I våre innspill i fjor høst til Barnevoldsutvalget, som siden 2015 har jobbet med en rapport om barn som er blitt utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, har vi vist til utfordringene i enkelte religiøse miljøer, der vold og seksuelle overgrep håndteres internt, og sjeldent føres videre i rettsapparatet. Dermed er gjentagelsesfaren stor for disse barna. Vi har blant annet foreslått at avvergeplikten bør gjøres strengere, da den i dag er en sovende paragraf. Gjennom å gjøre plikten mer spesifikk samt undervise religiøse ledere om denne plikten, kan man bidra til å ansvarliggjøre religiøse ledere som blir gjort kjent med overgrep mot barn i sin menighet.

Mange andre organisasjoner har pekt på svakheten ved loven om Avvergeplikten i dag, og i NOU 2017:12, Barnevoldsutvalgets rapport ”Svikt og svik”, som ble lansert 22. juni i år, har utvalget viet Avvergeplikten et eget kapittel (s.144-145).
 
Utvalget foreslår at det bør utredes å gjøre endringer i bestemmelsen om avvergeplikt for å bidra til at vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn avverges i større grad.

Utvalget foreslår følgende tiltak for å nå dette målet:
- Det bør tydeliggjøres hvordan man skal handle for å avverge, gjennom både lovendring og retningslinjer.
Picture
- Innføre en egen bestemmelse om avvergeplikt for situasjoner som gjelder vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn.
- Det bør utredes om terskelen for avverge er for høy.
- Det bør vurderes å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold.
 
Klare retningslinjer for når og hvordan man anvender avvergeplikten er et godt tiltak, men i NOU 2017:12 er det ulike tjenestepersoner i den offentlige forvaltningen det siktes til, som barnevern og helsepersonell som er i kontakt med barn. Vi mener at også religiøse miljøer bør ha klare retningslinjer om avvergeplikten for at vi bedre skal kunne beskytte barn i lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer i fremtiden. Mange av disse barna har lært en skepsis til hjelpeapparatet utenfor menigheten, og vil sjeldent betro seg til eksterne om et eventuelt overgrep.

Å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold vil bety en klar forbedring av Avvergeplikten, og vil gjøre det lettere å kunne forebygge overgrep også i religiøse miljøer. I en del religiøse miljøer brukes det bibelske prinsipper som anger og tilgivelse i håndteringen av også kriminelle saker, noe som betyr at saken er ute av verden når den er ferdig behandlet i menigheten. Ergo vil gjentakelsesfaren ikke vurderes, og det vil derfor heller ikke være behov for å avverge noe som helst. Men hvis det finnes et lovverk som forteller at man har en plikt til å anmelde straffbare forhold som er avsluttet, vil menigheten være tvunget til å gå videre med saken, selv om overgriper har angret og bedt om tilgivelse fra offeret. I teorien. Det er mange problematiske sider ved dette, og det skal vi ta opp i et senere innlegg.



Hilde Langvann, 29/6-17
Hjelpekilden Norge

Kilder:
NOU 2017:12
0 Comments

Ikke syndig. Men menneskelig.

26/6/2017

1 Comment

 
For noen uker siden var det premiere på bandet Scatterbrainds musikkvideo "The Voice of God", som vi i Hjelpekilden var så heldig å se allerede i april på et av våre seminarer for frivillige. Det var få som var uberørt av filmens budskap, og mange kunne tydelig kjenne seg igjen. 

I filmen ser vi en rekke ungdommer som er sendt til en kristen boot-camp, der en lite sympatisk ungdomsleder forsøker å frelse ungdommene fra deres syndige levevis. Alle er ikledd hvert sitt skilt som forteller hva de har gjort "galt", som feks: "sodomist", "rebel", "forniactor" og "troublemaker". Filmens høydepunkt er når en av jentene krysser over merkelappen og isteden skriver "Human" på skiltet.
Picture
Fra Scatterbrainds musikkvideo "The Voice of God"


Mange av oss har opplevd å få merkelapper fra det religiøse miljøet vi gikk i. Både når vi slet med å følge reglene, vaklet i troen, eller etter å ha forlatt miljøet. Vi ble blant annet kalt: frafalne, verdslige, syndige, onde, syke, djevelens barn og svake. Den som hadde stilt mange kritiske spørsmål, den som hadde forelsket seg i noen utenfor menigheten, den som elsket noen av samme kjønn, den som hadde valgt å bryte et ekteskap, den som hadde gått utenfor malen når det gjelder musikk, klær, venner og interesser, hadde fått vite at de hadde en feil, en slags defekt ved seg selv. 

Dette fokuset på at det er noe feil med deg når du ikke klarer å følge reglene, kan gjøre at mange sliter med selvfølelsen etter å ha brutt med miljøet. "Hadde jeg bare bedt mer. Hadde jeg bare vært flinkere. Hadde jeg bare vært litt annerledes." Tenker mange. 

Det er først når vi innser at alle disse forestillingene vi har bært med oss om "defekter" ved oss selv, egentlig handler om ulike aspekter ved det å være menneske, at vi kan gi slipp på skam og skyldfølelse. Vi er ikke "syndige", vi er rett og slett menneskelige. 

Det tar tid å endre denne tankegangen. For noen har det skjedd ved en plutselig aha-opplevelse, for andre har det gått gradvis, uansett har dette ført til et kvalitativt bedre liv for alle. Og da varmer det å lese slike kommentarer i våre nettfora:

Picture
I Hjelpekilden var fyrste gongen eg møtte begrepet menneskeleg om det som eg før var lærd opp til å sjå på som syndig. For meg var det starten på ein prosess for å akseptera heile meg!


​Hilde Langvann, 26/6-2017
Hjelpekilden Norge
1 Comment

Emosjonelle skader som følge av religiøse tegnefilmer

14/6/2017

0 Comments

 
I en samværstvistsak omtalt i The Telegraph 11. Juni i år, har retten dømt at faren, som er et Jehovas vitne, ikke kan vise sin sønn trossamfunnets tegnefilmer eller ta med barnet til trossamfunnets arrangementer utover søndagsmøtene, siden dette kan føre til ”emosjonelle skader”.

Picture

Gutten hadde allerede sett tre av tegnefilmene, ”Vær lydig mot Jehova”, ”Følg med på møtene” og ”Én mann og én kvinne”.
​
I filmen ”Vær lydig mot Jehova” lærer barnet om det syndige ved å ha et leketøy av en tegneseriefigur med magiske krefter, en leke barnet måtte kaste i søpla.
Dommeren uttalte at i en familie der begge foreldrene er Jehovas vitner, vil en slik film gi mening for barnet. Men for et barn med en fot i mors verden og en større verden, der magiske figuerer eksisterer i bøker, tv, film og på internett, og med en fot i fars verden der disse figuerene er syndige, så vil denne tegnefilmen gi forvirrende signaler til barnet.

Moren hevdet at formålet med trossamfunnets tegnefilmer rettet mot barn, er å indoktrinere barn i Jehovas vitners tro gjennom metoder som frykt, manipulasjon og strenge grenser mellom akseptabel og ikke-akseptabel adferd.
 
I dette tilfellet bodde barnet hos sin mor, som ikke praktiserte noen religionsutøvelse. Faren, som hadde blitt et av Jehovas vitner et år før seperasjonen, hadde et ønske om at sønnen skulle ha del i farens tro. Moren hadde blitt bekymret for hvordan dette påvirket barnet negativt, og fortalte dommeren at barnet ved et tilfelle hadde fortalt henne at ”Gud er god, og du er ond”.

Pga barnets alder og hvor lett påvirkelig han er, mente dommeren at det er det stor fare for at han vil bli påvirket og risikere emosjonell skade som følge av ulike og forvirrende signaler fra de to verdenene han vokste opp i. I sum fant dommeren det derfor viktig å forby far å ta med sønnen til  Jehovas vitners øvrige arrangementer utover søndagsmøtene.
 
Faren hadde videre akseptert å ikke ta med sin sønn på ”felttjenesten”, (misjonering fra dør til dør), lese Bibel-historier for ham, eller vise religiøs preget media, inkludert tegnefilmer.


Oversatt av 
Hilde Langvann, 14/6-2017

Les originalsaken her
Se Jehovas vitners barnefilmer her

0 Comments

Skam og ære - også i kristne miljøer

13/6/2017

0 Comments

 
Ikke alle kristne miljøer i Norge er som søndagsskolen du og jeg gikk på som barn, noen miljøer innebærer både skamkultur, streng sosial kontroll, risikoen for sosial utstøtelse og at noen føler seg tvunget til å leve et dobbeltliv

​
I Aftenpostens serie om  ”Skam og Ære”, har vi blant annet lest historien om ”Maria”, som opplever foreldrenes kontroll som et fengsel. Det er lett å tro at æreskultur og negativ sosial kontroll er forbeholdt ikke-vestlige innvandrede miljøer i Norge. Men de samme mekanismene finnes også i en rekke kristne miljøer i Norge.
 
Felles for miljøene som beskrives er at vi snakker om miljøer preget av kollektivistiske verdier. Her er hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene.
 
Våre brukere forteller at skam var en viktig mekanisme i menigheten for å sørge for at ungdommene gikk den riktige vei og ikke minst valgte en partner innenfor menigheten. Redselen for skam var årsaken til at mange forble i menigheten i lang tid til tross for at de ikke lenger hadde noen tro, og skam var konsekvensen familien kunne føle når et medlem valgte å snu ryggen til troen. Foreldrenes skam gikk på at de ikke hadde gitt god nok oppdragelse av barnet som hadde valgt å bryte med miljøet.
 
”Ruth” skriver:
"Min prosess med å forlate menigheten var lang, med mye "skjult" trussel underveis. Som at min far, som var og er eldste, kom til å få begrensninger for sitt verv. At jeg var et dårlig forbilde for min lillesøster, at jeg kom til å miste alle og bli det mest ensomme menneske i hele verden. Ja og ikke minst, og verst av alt - jeg er nå en dødsdømt!"
 
Noen har muligheten til å sende barna til skoler og barnehager som deler deres tro eller ideologi, andre følger opp barnet gjennom sterk sosial kontroll ved å bestemme hvilke venner de skal ha, ved å holde de unna fritidsaktiviteter og andre aktiviteter som kan føre til økt samhandling med barn av ikke-troende.  
 
En kvinne som av og til ringer Hjelpekilden er rundt 30 år, men foreldrene sjekker stadig hennes telefon og pc for å ha oversikt over hvem hun har kontakt med. Hun lengter så inderlig etter å være elsket, og hun har funnet kjærligheten utenfor menigheten. Hun kan aldri gifte seg med ham, og hun kan aldri fortelle foreldrene om ham. Hun må lyve når hun skal treffe ham og alltid ha med i tankene at hun kan bli observert av menighetens medlemmer hvis hun treffer han på offentlige steder. Den daglige overvåkingen hun opplever formidler hun selv som en normalsituasjon, for hun har aldri opplevd noe annet. En etnisk norsk kvinne på 30 år.

I noen kristne miljøer så er det klare konsekvenser av å bryte trossamfunnets moralnormer, og ekskludering fra trossamfunnet er et av dem. Med opphør av medlemskapet forsvinner ofte det sosiale nettverket. I noen miljøer betyr det også at familien må bryte alle bånd med deg. Vissheten om denne konsekvensen av regelbrudd gjør at enkelte velger å leve et dobbeltliv.
 
Likevel, noen klarer å bryte til tross for dette trusselbildet. Konsekvensene har for de fleste vært store, men med tiden er alle enige om at det har vært verdt det. Som en av våre brukere uttrykker det:

"Egentlig har jeg alltid levd et dobbeltliv, helt til jeg gikk ut og fikk kjenne hvor fantastisk det er å være hel og fri. Det er godt å slippe å føle at man har noe å skjule, at man alltid må passe på hva man sier og godt å endelig være den man er på alle måter hvor som helst og når som helst. Følelsen av at det du tenker, mener og tror er helt riktig - for meg. Alltid."
 
Står du selv overfor et slikt valg? Da skal du vite at du trenger ikke å gå gjennom dette alene. Vi har en liste med over 140 personer som kan stille som kontaktpersoner, personer som selv har gått gjennom det samme, og som kan lytte og gi gode råd gjennom hele prosessen. 
​
Picture

​Hilde Langvann, 13. juni 2017
Hjelpekilden Norge

Hjelpekildens kontaktskjema

Les de relaterte sakene i Aftenposten:
Marias historie 
​Hva er sosial kontroll
Skolens rolle
En mors historie
0 Comments

Murveggen rundt oss

22/5/2017

0 Comments

 
"Jeg finner det lettest å ha overfladiske relasjoner.
​For da risikerer jeg ikke å bli avvist igjen."
(Deltager på samtalegruppe hos Hjelpekilden)
Picture

Flere steder i landet driver Hjelpekilden samtalegrupper for mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser, noe vi har fått til takket være støtte fra Extrastiftelsen. Deltagerne bestemmer selv hvilke tema de ønsker tas opp, og et tema som en av Oslo-gruppene nylig tok opp var tillitsproblemer etter bruddet.

Først: Hva er tillitt? Vi fant en definisjon på nettstedet "Dagens Perspektiv", som sikkert er ment i bedriftsøkonomisk sammenheng. Likevel, legg merke til hva som står om sårbarhet her:
Å ha tillit til noen betyr å stole på noen. Beslutningen om å stole på noen består av tre faktorer: dine personlige egenskaper som gjør deg mer eller mindre disponert for å stole på andre, din vurdering av tillitsverdigheten til den andre personen og din vurdering av situasjonen mht hvilken usikkerhet og sårbarhet den representerer for deg. Kort oppsummert betyr tillit i hvilken grad man er komfortabel med hvordan en annen person eller organisasjon antas å opptre i en situasjon der du selv kan bli påført et tap. Hvis en situasjon ikke oppleves å representere en sårbarhet, så er heller ikke tillit viktig for de som er i situasjonen.
​
I denne definisjonen er det altså en sammenheng mellom sårbarhet og tillit.

​Hvorfor er tillit en utfordring for mange religiøse utbrytere? Er det noe i utbryterens erfaring som gjør de mer sårbare enn andre?

​
Når man har opplevd å bli eksludert
Det å ha opplevd å bli ekskludert fra et religiøst miljø gjør noe med tilliten til andre mennesker. Ekskludering er en av mange former for konsekvens av å bryte regler, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. Forskning viser at denne form for konsekvens kan gi langvarige skader på mennesker:
 
Det amerikanske psykologitidsskriftet Current Directions in Psychological Sciences, publiserte i 2011 resultater fra forskning på ekskludering ved Universitetet i Purdue.  5000 mennesker hadde deltatt i denne studien, og professor Kipling D Williams konkluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade:
 
"Å være ekskludert er smertefullt fordi det truer grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel tilhørighet og selvfølelse." 

"Å være ekskludert eller utstøtt er en usynlig form for mobbing som ikke etterlater blåmerker, derfor har vi ofte undervurdert konsekvensen av ekskludering."

Les mer om undersøkelsen her.

En av våre deltagere på en samtalegruppe hadde selv opplevd å bli ekskludert. Hun så selv at hun etter ekskluderingen hadde valgt å ha overfladiske relasjoner, for å unngå smerten det er å bli avvist i framtiden. 

I masteroppgave fra 2014, ”Troen som ble en byrde”, har Brith Dybing intervjuet 10 personer som har brutt ut fra ulike religiøse miljøer, for å se nærmere på hvilken hjelp mennesker i denne gruppen trenger etter bruddet. Hun fant også at flere hadde problemer med tillit, og så at det for mange hang sammen med det å miste venner og familie i bruddprosessen:
 
”Noe av det som ble veldig tydelig i intervjuene var hvor mange som hadde problemer med relasjoner og tillit. 
 
Cecilie fortalte at det er først de 3-4 siste årene hun har begynt å stole på folk igjen. Hun er helt klar på at problemene med tillit hang sammen med erfaringene fra menigheten. Inger fortalte at hun bygger så mange murer mellom seg og andre fordi hun er livredd for å bli såret.
 
Det å ha opplevd mye dobbeltmoral skapte mye mistillit. Det var også vanskelig å stole på andre for de som hadde opplevd at venner forsvant. Enda verre var det å bli avskåret fra egen familie. Det ligger nærmest i kortene at dette igjen gir grobunn for noen av de andre problemene som er rapportert, som for eksempel ensomhet og depresjon.” (Dybing, s. 65)
​
Når man har opplevd dobbeltmoral
"Det å ha opplevd mye dobbeltmoral skapte mye mistillit", fant Dybing i sin undersøkelse. Forskning om hvorfor man velger å forlate et religiøst miljø, har fremhevet opplevelsen av dobbeltmoral som en av flere grunner. Flere hadde opplevd at det ikke var samsvar mellom liv og lære i miljøet de tilhørte. Kanskje opplevde man at miljøet hengte seg opp i bagateller som gjaldt ytre forhold, og at mennesker ble behandlet dårlig, og derfor glemte de store temaene som kjærlighet, generøsitet, omsorg og åpenhet.

En av våre brukere uttalte:
"Opplevde innenfor JV at murene var oppe lenge før jeg gikk ut, dette fordi at den kjærligheten de snakker om de har mellom hverandre er veldig falsk. Mye baksnakking og sladder."

Når man ikke har opplevd at kjærlighet og vennskap var ekte, så er det forståelig at man blir skeptisk til å innlede vennskapforhold i fremtiden.


Når man alltid har blitt advart mot omverdenen
Noen har vokst opp med en ”oss og dem”-holdning til omverdenen, der mennesker utenfor det religiøse miljøet har vært sett på som farlige, umoralske og generelt dårlig omgang. Man ble kanskje advart mot å knytte vennskapsbånd i ”verden”, og isteden ha mest mulig samvær med menighetens medlemmer. Mange ble også advart mot å oppsøke profesjonelle hjelpetilbud i verden utenfor det religiøse miljøet.
 
Tidligere var venner noe man fikk automatisk som følge av at man tilhørte samme trossamfunn. Flyttet man til et nytt sted fikk man med det samme et nytt sett venner. Man trengte ikke å jobbe for å få venner, gi av seg selv på noe vis, alt man trengte var å dele samme tro.
 
Når man så bryter med det religiøse miljøet og mister nettverket man hadde, kan det være vanskelig å etablere et nytt nettverk, når man alltid har blitt advart mot mennesker utenfor menigheten. Det som går igjen hos flere utbrytere, er at de forteller at de ble overrasket over å finne at mennesker i ”verden” faktisk kunne være gode mennesker. Det ligger mye tid og mye skepsis i forkant av en slik oppdagelse.
 
Dybing skriver også om dette i sin avhandling:
”Også når det gjaldt det å etablere nye nettverk og å oppsøke hjelp ble den dype mistilliten et problem.
 
Mange var lært opp til å være kritisk til alt utenfor menigheten, noe som gjorde det vanskelig for dem å stole på en hvilken som helst hjelpeinstans. Som for eksempel Anne som ikke turde å snakke med lærere når de så at hun hadde det vanskelig. Berit hadde ikke oppsøkt hjelp i det hele tatt, både fordi hun var redd hun ikke skulle finne noen ved første forsøk, og fordi hun ikke var sikker på at hun selv ville greie å snakke med noen. Johanne syntes også det hadde vært vanskelig å oppsøke hjelp, nettopp fordi hun hadde lært at verden utenfor er en ond makt ”eller en påvirkningskraft som du ikke skal ha noe med å gjøre, for den er farlig.” 
Når man har opplevd å bli manipulert
En av våre brukere viste til den skepsis mange føler etter å ha vært utsatt for manipulasjon og tankekontroll i lengre tid. Hun skrev:
I en sekt har man gitt fra seg evnen til å tenke selv, man har lagt livet i hendene til noe utenfor seg selv, så når man oppdager at man har blitt holdt for narr, er det like mye fordi man stolte så på noen andre.. og tenker det blir vanskelig å stole på andre igjen.. men der i ligger svaret, begynn å stol på deg selv, lytt til ditt eget indre moralske kompass, kjenn etter på magefølelsen, ta tilbake makten over ditt eget liv.

Opplevelse av manipulasjon, tankekontroll og  frihetsberøvelse kan være traumatiserende for mange.  I første omgang må man lære seg å stå på egne ben, stole på eget hode, noe som kan være vanskelig nok. I denne prosessen kan man kanskje være redde for å bli utsatt for manipulasjon igjen, og kan utvikle en sterk skepsis til andre mennesker for å beskytte seg selv.


Å rive ned murveggen
​Så hvordan overkommer man sin skepsis, hvordan lærer man seg å ha tillitt til mennesker igjen?

Vi stilte spørsmålet på våre gruppe på FB, og fikk blant annet disse svarene:
​
Ta tiden til hjelp. Av og til må en bare ta sjansen, livet kommer ikke med garantier.

Jeg tror at å ta tiden til hjelp er viktig, men samtidig må en regne med å få seg en på "trynet" underveis. Viktig å reise seg raskt òg ikke la frykten ta overhånd. En lærer teknikker underveis.

Tror ingenting kommer av seg selv. Har erfart at jeg selv trekker meg unna- selv om jeg lengter etter kontakt med andre mennesker. Jeg straffer meg selv til ensomhet, slik jeg gjorde i jv-livet..... Har måttet arbeide mye med meg selv for å bryte gamle mønster.

Du må nesten bare satse, selv om det er vanskelig. Noen få skikelig gode venner er bedre enn en haug med overfladiske brødre og søstre.

Mitt forhold til "ufrelste" mennesker er mye bedre enn til kristne. De er liksom ikke ute etter å arrestere meningene mine hele tiden. Så heldigvis er ikke hekken kjempehøy rundt hele livet mitt.

Jeg har gode og nære venner nå, så det er mulig om en bare velger å våge å stole på noen. Jeg er nok mer skeptisk til religiøse mennesker enn til andre, tenker at deres eventuelle vennlighet har en agenda.

For noen er det å bruke tiden til hjelp viktig. For noen er det viktig å utfordre seg selv. Uansett er nok egen følelse av autonomi og trygge relasjoner rundt seg viktig.

Jeg tror man først og fremt må jobbe med å ha tillit til seg selv, slik at man blir tryggere i egne valg, og på lengre sikt ikke trenger å være så opptatt av å ha tillit til andre, det kommer av seg selv.

​Det er naturlig og forståelig at vi bygger en mur rundt oss for å beskytte oss selv, men dette er ikke noe godt liv i lengden. Mennesker er sosiale dyr, vi trenger å ha mennesker rundt oss, og vi har behov for å være en del av et fellesskap.

Å fjerne muren vil på sikt gagne oss mer enn den beskytter oss. Men ting tar tid, og vi må tørre å gi av seg selv, våge å være sårbare, våge å bli glad i  mennesker vi vet vi kan miste. For hvis vi ikke våger å bli glad i andre mennesker, våge å slippe folk inn på oss og la de bety noe for oss, så er sjansen også større for miste dem.  

Vi avslutter med noen kloke ord fra en av våre medlemmer:
En liten refleksjon. Hele samfunnet er basert på tillit, nesten all menneskelig interaksjon er basert på tillit. Og vi er en del av denne tilliten enten vi vil eller ikke. Tenk den tillit småbarnsforeldre må ha når de sender smårollinger alene til skolen. De må kanskje krysse en vei, et lite barn er både utsatt og sårbart. Men foreldrene har tillit. Tillit til at du og jeg ser etter ungene deres og tar nødvendig hensyn. Den samme tillit har vi når vi begir oss ut i trafikken, vi har en grunnleggende tillit til at de andre ikke vil oss noe vondt, at andre overholder høyreregel, at de stopper ved gangfeltet. Vi kan finne flere slike områder hvor denne samfunns/mellommenneskelige tilliten er tilstede - og det helt uten at vi tenker på det. Folk som opplever en skepsis til verden utenfor menigheten etter at den samme menigheten har utstøtt dem - kan ved å innse at de alikevel i det daglige utfører eller opplever elementer av tillit - både til og fra de andre - innse at de kanskje egentlig ikke er så skeptiske til verdenen der utenfor menigheten alikevel. De deltar selv uansett i den internaliserte tilliten vi mennesker har til hverandre.
Picture
Hilde Langvann, 22/05-2017
Hjelpekilden Norge


Lenker:
Ekskludering skader
​Troen som ble en byrde
0 Comments

Fundamentalist i gjerningsøyeblikket?

3/3/2017

0 Comments

 
Har du gjort noe i din tid i trossamfunnet som kanskje var litt småflaut og som du kanskje ikke er fullt så stolt over i dag? Dette var utgangspunktet for en diskusjon i en av våre grupper på Facebook, og her er noen av svarene som kom inn:
​
Sluttet på skolen etter videregående for å misjonere.

Jeg skrev et misjonerende brev til en venn av meg. Fikk ingen direkte respons på brevet..dog indirekte..i form av taushet og null kontakt i årevis.

Giftet meg i en alder av 20 med en "flink forkynner" jeg aldri elsket.

Hadde med meg en JV-brosjyre med temaet hva som skjer når vi dør med i begravelsen til min venninnes far. Da alle sammen stod ved graven etterpå snek jeg meg bort til min klassevenninne mens hele familien stod der – før kondolanserunden, prikket henne på skulderen og snek til henne brosjyren og gikk tilbake til der jeg stod.

Skreiv eit brev til min framtidige mann om at eg "venta på han".

Jeg støttet en ung "søster" som hadde aversjoner mot å gå i sin uvirksomme brors bryllup, slik at hun fikk en "bekreftelse" fra meg på at det var riktig å holde seg hjemme. Hvorpå faren hennes (uvirksom i 20 år) ringte meg opp dagen etter og hudflettet meg. Det fortjente jeg. Grøss.

Og jeg oppmuntret min unge venninne på 18 år (Jv) til å gifte seg med han som hun var litt i tvil om hun skulle gifte seg med eller ei. Skulle nok heller støttet hennes tvil. Ekteskapet holdt i et halvt år. Huff..

Jobbet minst mulig og brukte mye tid i menigheten. Derfor hadde vi aldri mulighet til å spare noe økonomisk, vi trodde vi "alltid" skulle bo på Rikets sal. Billig og greit.

Jeg knuste hele cd- samlingen min fordi den var ugudelig. ​

Unnlot selv BSU-sparing fordi det var jo helt unødvendig... Harmageddon skulle jo snart komme så.

Levde 12 år i sølibat i mine beste år. Snakk om å misbruke kroppen.

Jomfru til jeg var 32.

Ringte min aller beste venninne etter å ha omvendt meg for å bryte all kontakt.. Heldigvis er alt i orden mellom oss igjen​.

Alt det jeg sa til andre fordi jeg så på meg selv som en elitekristen og fremstod som belærende.

Selv før jeg gikk i den menigheten holdt jeg svoveltaler på skolen. Ungdomsskolen.

Var gratis vaskehjelp for flere i menigheten for å få disippeltrening. Jeg var jo opprørsk og dermed umoden.

Det jeg skammer meg mest over fra den tiden i menigheter, er at jeg hadde en nulltoleranse mot abort og homofile. Jeg kjempet det jeg kunne for at aborter ikke skulle skje, og for at homofile måtte forstå hvilken synd de levde i. Jeg skulle så gjerne beklaget til alle jeg har såret på den måten.

Jeg gikk på musikklinja på videregående. Men da jeg ble med i karismatiske miljøer i begynnelsen av 2. klasse nedprioriterte jeg dette, jeg tenkte at det ikke var åndelig nok. Husker læreren min sa til meg når jeg var russ at "Du kunne blitt den neste store, men du ga opp." I dag spiller jeg igjen, og har det gøy med det, men tenker ofte på hva som kunne blitt.
​
​


Vi er sikkert mange som har gjort små og store livsvalg som har vært mindre gjennomtenkte etter å ha vært fundamentalist i gjerningsøyeblikket. Har du noe lignende å fortelle?

​

Hilde Langvann, 3/3-2017
Hjelpekilden Norge
Picture
0 Comments

Omsorgssvikt i strengt religiøse miljøer?

20/12/2016

0 Comments

 
Picture
 Kan barn i strengt religiøse miljøer være særskilt sårbare for å bli utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt?

Dette var et av spørsmålene Hjelpekilden mottok fra sekretariatet for Barnevoldsutvalget tidligere i høst, i forbindelse med Sekretariatets NOU som skal ferdigstilles til sommeren 2017
 
Barnevoldsutvalget ble oppnevnt av regjeringen 13. november 2015 og skal gjennomgå alvorlige saker der barn og ungdom har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Denne oppnevningen er et ledd i regjeringens tiltaksplan for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom. 

Vi ga en rekke forslag til forebyggende tiltak, i tillegg til å informere om hvilke oppvekstvilkår for barn i lukkede, dels lukkede og ytterliggående religiøse miljøer som kan gjøre disse barna særlig sårbare for vold, overgrep og omsorgssvikt. I dette innlegget gjengir vi informasjonen vi ga til sekretariatet:
​
Oppdragervold:
Svært mange av våre brukere kan dessverre fortelle om en barndom preget av fysisk vold fra foresatte, og at denne volden var vanlig i trossamfunnet, samt oppmuntret fra ledelsen i trossamfunnet begrunnet med bibelvers. Selv om det har vært store endringer i mange trossamfunn i takt med endringer i storsamfunnet når det gjelder holdninger til oppdragervold, så kjenner vi til at det fremdeles er mange trossamfunn i Norge der man har en kultur for oppdragervold, samt at dette stadig oppmuntres fra trossamfunnets ledelse.
 
Utfordringen her er når et trossamfunn setter bibelsk lære/ doktriner over Norges lover. En annen utfordring er trossamfunnets grad av lukkethet overfor storsamfunnet. Mange trossamfunn har et verdensbilde som innbefatter et fiendesyn på samfunnet utenfor trossamfunnet. Fiendesynet forklarer dobbeltkommunikasjon fra trossamfunnet til storsamfunnet, budskapet er viktigst og rettferdiggjør dobbeltkommunikasjonen.
 
 
Seksuelle overgrep:
Alarmerende mange av våre brukere kan fortelle at de har vært utsatt for seksuelle overgrep. Bare et mindretall har opplevd at deres overgrepssaker har blitt forfulgt strafferettslig. Isteden har de opplevd at saken ble håndtert internt, noe som har flere problematiske sider ved seg.
 
Seksuelle overgrep som bibelsk synd framfor straffbar handling: En masteravhandling fra 2012[1], undersøkte årsaken til hvorfor mange overgrepssaker ikke blir straffeforfulgt. Norbakken fant at noe av forklaringen lå i at miljøene manglet tradisjon for å snakke om seksualitet og skille dette fra seksuelle overgrep. Forsamlingslederne brukte ord som fristelse, begjær, synd, fortapelse og lyster når de blant annet ble spurt om holdninger til seksuelle overgrep og forebygging av overgrep. I forbindelse med seksuelle overgrep blir det å ikke ha et språk som ikke gir rom for å spørre om dette er lovlig eller kriminelt, svært vanskelig.
 
Dette betyr at når det har skjedd et seksuelt overgrep i en menighet, så er det da den bibelske synden som er i fokus, ikke den kriminelle hendelsen. Ved behandling av all synd, også seksuelle overgrep, skal synderen (overgriper) be om tilgivelse. Når forsoning er oppnådd, er synden ute av verden, og man skal gå videre. Det blir vist til bibelske prinsipper knyttet til plikt til å tilgi og legge saken bak seg.
 
Utfordringen her er at man mangler tilstrekkelig kunnskap om seksuelle overgrep når man kun ser seksuelt misbruk i bibelsk kontekst. Man kan stille videre seg spørsmålet om lederne er i stand til å se seksuelle overgrep i et maktperspektiv.
 
Internjustis framfor strafferettslig oppfølging: Mange religiøse miljøers praksis med internjustis i overgrepssaker, har i  saker vist seg uheldig med tanke på gjentagelsesfaren. Hvorfor blir ikke overgrepssaker i mange tilfeller straffeforfulgt juridisk?
 
Flere av informantene i Norbakkens masteroppgave mente at de overgrepsutsatte presses til tilgivelse og forventes å legge saken bak seg, og at ordninga i praksis dermed forhindrer at en overgrepssak blir brakt inn for retten. Samtidig viste hun at lojalitetsbåndene mellom medlemmene i forsamlingen var svært sterke, og for den som er blitt utsatt vil det å sette ord på det medføre å peke på en av sine egne, som man har en nær relasjon til og vil treffe i ulike sammenhenger. Denne lojalitetsfølelsen er den samme forklaringsfaktoren som brukere fra andre religiøse miljøer hos oss forteller om, når de skal forklare hvorfor saken aldri ble anmeldt til politimyndighetene.
 
Lojalitetsfølelsen er relatert til miljøer med kollektivistiske verdier, der hensynet til gruppen kommer foran individet. I sum kan vi derfor se en beskrivelse av en kristen æreskultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad. I forbindelse med seksuelle overgrep fører dette til en taushet, som følge av at en utsatt risikerer å komme på kant med så å si alle i nettverket sitt dersom de forteller om overgrep.
 
Noen av våre brukere har fortalt at foreldrene eller menighetens tilsynsmenn har advart mot anmeldelse av overgrepssaken, da de da vil bringe trossamfunnets navn i vanry. Andre har forklart at de selv har ønsket å ta opp saken internt, av samme årsak. Deres lojalitet til trossamfunnet og ønske om å beskytte trossamfunnets ry har dermed vært avgjørende for å holde saken internt.
 
Når selv pårørende til et overgrepsoffer velger å tie om et overgrep, så er ikke intensjonen å beskytte overgriperen. Intensjonen er å beskytte gruppen, å bevare æren. Men konsekvensene har ofte vært at overgriper i praksis har kunnet fortsette sine overgrep, med fatale konsekvenser for de overgrepsutsatte.
 
Utfordringen her er å kjenne til disse mekanismene for å kunne jobbe videre med forebygging og beredskapsplaner for seksuelle overgrep.
 
Restriktiv holdning til seksualitet legger grobunn for overgrepskultur: Selv om noen kan hevde at det antagelig ikke er flere overgrep i trossamfunn enn i samfunnet for øvrig, så sier likevel forskning innen sexologien at i miljøer med restriktiv holdning til seksualitet, så er det større forekomster av seksuelle overgrep enn i andre[2]. Videre har sexologien vist at seksuell undertrykkelse i barndommen er en viktig faktor i det å utvikle seksuell overgrepsadferd, dette kommer tydelig fram i psykoterapien av mennesker som har begått seksuelle overgrep. Skal et trossamfunn redusere framtidige overgrep så er det derfor ikke nok at de fordømmer overgrep, men at de skaper et miljø som ikke undertrykker seksualitet, dvs der de ikke knytter seksuell lyst og onani til skam, eller fordømmer homoseksualitet eller sex utenfor ekteskapet.
 
Utfordringen her ligger i at mange trossamfunns identitet er knyttet til det å ta avstand til storsamfunnets moralnormer, og da spesielt seksualitet. Sterk kontroll over medlemmenes seksualitet er noe av miljøenes viktigste suksessfaktor for å ha kontroll på medlemsmassen.

En annen utfordring i denne forbindelse er relatert til religiøse privatskoler. Som en nylig sak fra Alta[3] forteller, så er det ikke uvanlig at kristne privatskoler sensurerer lærebøker med informasjon om kropp og seksualitet. Når elever kommer fra kristne hjem der de ikke lærer opp seksualitet eller overgrepsproblematikk, er det spesielt viktig at skolen gir den informasjonen de trenger. Uten kunnskap er elevene språkløse overfor overgrep hvis dette skulle skje dem, og har dermed et dårligere utgangspunkt for å kunne beskytte seg selv.
 
Psykisk vold og omsorgssvikt:
Basert på en rekke barndomsskildringer vi har fått fra mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn, så er det særlig tre faktorer som utkrystalliserer seg: Trossamfunnets verdensforstålse, trossamfunnets gudsbilde, og kollektivistiske verdier.
 
Synet på sykdom og lidelser: Enkelte trossamfunn anser fysiske og psykiske sykdommer som et tegn på at man ikke tror nok, at man har syndet eller har et dårlig forhold til Gud. Dette har gjort ungdommer har motsatt seg medisinsk behandling, i den tro på at kun forholdet til Gud kan gjøre dem friske igjen. For barn med kroniske lidelser har dette verdenssynet vært svært belastende og ikke minst angstskapende.  
 
Endetidsperspektivet skaper usunt oppvekstmiljø: Mange strengt religiøse miljøer har et endetidsperspektiv, som betyr at vi lever rett før Dommedag, der rettroende og ikke-troende skal dømmes av Gud. Når de i tillegg anser sin religion som den eneste sanne, så blir endetidsperspektivet reellt, og religionen handler ikke lenger om tro, men om liv og død. 
 
Barndomsskildringene forteller om foreldre som oppriktig har trodd at deres barn vil lide en alvorlig skjebne i nær framtid hvis de ikke er godkjent av Gud. For foreldrene har det derfor vært naturlig å ta i deres øyne nødvendige grep for å sikre at barnet blir godkjent av Gud, noe som kan innbefatte metoder som trusler, vold og isolasjon.
 
Negativt gudsbilde og psykiske lidelser: De fleste av våre brukere har bakgrunn fra trossamfunn som forholder seg til en streng og straffende Gud. Barndomshistoriene forteller at hvis de ikke trodde nok, gjorde nok eller hadde riktig adferd i hendhold til trossamfunnets normer, ble det forkynt at de ville blir straffet av Gud, ved å bli overlatt til onde ånder ved å mist Guds gunst, ved å dø i et Ragnarokk der Gud griper inn og dreper de vantro, eller ved å ha utsikt til å havne i et helvete etter livets slutt.
 
En amerikansk studie[4] viste at mennesker som tror på en sint straffende Gud har større sannsynlighet for å ha en rekke psykiske lidelser. Undersøkelsen viser at for de som tror at Gud er sint og vil straffe syndere, virket troen å være knyttet til negative symptomer som depresjon, sosial fobi, besettelse, tvang, paranoia og ulike angstlidelser. Videre viste undersøkelsen at tro på en tilgivende og kjærlig Gud blir assosiert med positive psykologiske trekk, og kan virke beskyttende mot psykiske lidelser.
 
I vårt arbeid er det tydelig at det er svært traumatiserende for barn å vokse opp med et negativt gudsbilde. De forteller at de stadig ble påminnet at Gud vil straffe dem for å gjøre eller tenke galt, enten ved Dommens dag der Gud vil drepe de som ikke er godkjent av ham, eller ved at Gud trekker bort sin beskyttende ånd slik at onde ånder eller demoner skader barnet. Med denne virkelighetsforståelsen står man i fare for å utvikle angst fra tidlig alder.

En stor andel av våre brukere har hatt behov bearbeiding av traumer relatert til et negativt gudsbilde, og svært mange har også utviklet langvarig eller kortvarig arbeidsuførhet som følge av disse etterreaksjoner.
 
Gruppemedlem framfor individ: Skam, skyld og selvutslettelse
Til forskjell fra mange andre trossamfunn, så har våre brukere opplevd at troen ikke er noe man har, men noe man er. Man er først og fremst et medlem av trossamfunnet, alt annet kommer etter. Dette er i tråd med at trossamfunnet er preget av kollektivistiske verdier, der hensynet til gruppa kommer foran individet. Mange har derfor følt at deres ekte identitet har blitt kvalt, undertrykt og korrigert slik at den blir i samklang med trossamfunnets oppfatninger og definisjoner av rett og feil måte å være menneske på.

Hvis man som medlem noen gang forsøker å sette seg selv først, hvis man forsøker å nyte livet, vil man ofte føle skam, skyld og redsel. Ens følelser, tanker og handlinger vil være under konstant overvåkning, og selvfornektelse og selvutslettelse blir sentralt, noe som fører til at man nærmest er i en paranoid beredskap for den stadige nærværende faren i form av en usynlig kraft som lett kan lure deg til å tilfredsstille egoet, med andre ord bekrefte den du er. Siden de mest naturlige ønsker i livet blir skambelagt får man en konstant skamfølelse.
 
Man er her i en situasjon der man alltid må fornekte sine egne ønsker, sette de til side for å eventuelt kunne bli oppfylt i et framtidig liv. Et liv som man stadig risikerer å miste dersom man blir åndelig svak og begjærer noe i det livet man lever nå. Alt som stjeler tid eller tanker fra det åndelige er en risiko. Med andre ord fornekter man det nåværende livet, og det naturlige innholdet i dette livet. Når man fornekter livet på denne måten, når ens liv isteden er preget av skam, skyldfølelse og overvåkning av ens følelser, tanker og handlinger, er det forståelig at mange opplever depresjon og selvmordstanker. Alle vi som jobber med Hjelpekilden kjenner dessverre til personer som har tatt sitt eget liv, som har vurdert å ta sitt eget liv, eller som stadig sliter med selvmordstanker etter å ha gjennomgått en religiøs bruddprosess. En overvekt av våre brukere har også opplevd kortere eller varig arbeidsuførhet som følge av sine psykiske etterreaksjoner.


Konkusjon: Barn i risikomiljø?
Et risikomiljø defineres som et miljø som kan skade barns helse eller utvikling. Slike miljøer kan føre til depresjon, stress og adferdsforstyrrelser. Barnekonvensjonen tar også opp viktigheten av barns utvikling, spesielt fremheves artikkel 6: Alle barn har rett til å overleve, leve og utvikles. Artikkelen handler ikke bare om barnets fysiske helse, men også om den åndelige, moralske, psykiske og sosiale utvikling.

Vi har over vist til det problematiske knyttet til barn som vokser opp i miljøer med et negativt gudsbilde, et kollektivistisk verdisyn og en spesifikk verdensforståelse som avviker fra omverdenen. Videre har vi vist det problematiske knyttet til enkelte religiøse miljøers håndtering av seksuelle overgrep. Er det andre faktorer som kan utgjøre en risiko for barns oppvekstmiljø?
 
Barn som har vokst opp i lukkede trossamfunn har fortalt om en lang rekke forbud de har måtte forholde seg til i motsetning til andre barn. Her kan man spørre om disse reglene kan være hemmende på personlig utvikling og muligheten for å kunne skape seg sin egen identitet. For mange har reglene ikke bare opplevdes som adferdsregulerende, men også som regler med en iboende trussel: Trussel om å dø på Guds dommedag/ havne i Helvete/ miste Guds Ånds beskyttelse, i tillegg til trusselen om å bli ekskludert fra miljøet.

De fleste som har vokst opp i slike religiøse miljøer kan også fortelle at i deres trossamfunn ble det formidlet at kritisk tenkning er en negativ egenskap. Her kan man spørre seg hva som skjer med beskyttende faktorer som refleksjon og tolkning av egne omgivelser i et slikt miljø.



[1] ”Når ord mangler – om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer”, Ellen Norbakken (2012)

[2] ”Erotikk og fundamentalisme”, Thore Langfeldt (2007)

[3] https://www.nrk.no/norge/kristen-skole-fjerner-sider-om-pubertet_-_-det-er-sensurering-1.13162063

[4] ”Beliefs About God and Mental Health Among American Adults” i Journal of Religion and Health”(april 2013)


Hilde Langvann
​Hjelpekilden, 20. desember 2016
0 Comments

Forebygging av vold og overgrep 

20/12/2016

0 Comments

 
  • Kan barn i strengt religiøse miljøer være særskilt sårbare for å bli utsatt for vold, overgrep    og omsorgssvikt?
  • Hvordan kan man avdekke vold og overgrep mot barn i lukkede trossamfunn/ strengt religiøse miljøer?
  • Hva er utfordringen for forebygging og forhindring av vold mot barn i disse miljøene? ​
Picture
Dette var noen av spørsmålene Hjelpekilden mottok fra sekretariatet for Barnevoldsutvalget tidligere i høst, i forbindelse med Sekretariatets NOU som skal ferdigstilles til sommeren 2017
 
Barnevoldsutvalget ble oppnevnt av regjeringen 13. november 2015 og skal gjennomgå alvorlige saker der barn og ungdom har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Denne oppnevningen er et ledd i regjeringens tiltaksplan for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom. 
 
Vi vil i dette innlegget gjengi våre forslag til forebyggende tiltak, som vi håper blir tatt med i utvalgets rapport.
 
Avdekking av vold og overgrep:
Dette er noe som krever økt kompetanse i det ordinære hjelpeapparatet rundt barn. Hvordan møter man disse barna, hvordan stiller men de rette spørsmålene? Hvilke oppvekstvilkår har barn i lukkede, dels lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer? Her kunne et kompetansesenter vært en viktig ressurs for det ordinære hjelpeapparatet, men pr dags dato har vi ikke bygd ut et slikt kompetansesenter.
 
Minoritetsrådgivere i skolen. Dette er et viktig tiltak som er et ledd i regjeringens handlingsplan mot tvangsgifte og ekstrem sosial kontroll. Vi foreslår å utvide dette tilbudet til å ikke bare se blindt på etniske minoriteter, men også innlemme religiøse minoriteter.
 
 
Hva er utfordringen for forebygging og forhindring av vold mot barn i disse miljøene?
Mye av utfordringene ligger verdensforståelsen, som skaper en større lojalitet til menigheten enn til samfunn og hjelpeapparat. Man har gjerne en skepsis til barnevern, helsesøster og andre i hjelpeapparatet. De har kanskje lært å si det de tror andre ønsker å høre, men de reserverer seg mot å åpne seg. En annen utfordring er: Hvordan kan man tørre å si i fra, når dette vil bli tolket som et opprør mot Gud?

Hvordan skal man klare å åpne det lukkede? Hvis en menighet har et negativt syn på omverden, er det en utfordring å få innsyn i disse miljøene.
 
Dobbeltkommunikasjon: I mange lukkede religiøse miljøer er budskapet så viktig at det skaper et misforhold mellom teori og praksis, mellom hva som trossamfunnet kommuniserer til omverden og hva de kommuniserer internt.
 
Manglende kunnskap om oppvekstvilkår i lukkede, dels lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer er en av hovedutfordringene for både å forebygge og forhindre vold og overgrep.


Forslag til tiltak:
Trossamfunnet Brunstad Kristelige Menighet har tatt konsekvensen av en tidligere ukultur for oppdragervold, og har i dag utarbeidet en strategiplan mot vold og overgrep. Dette er et eksempel andre trossamfunn gjerne kan oppfordres til å følge, eventuelt kan det kreves at alle registrerte trossamfunn skal ha en egen strategiplan. En slik strategiplan kan for eksempel innebære at noe av den offentlige undervisningen i menigheten går på å ta avstand fra tidligere praksis.

Krav om interne regler for oppfølging av opplysninger om seksuelle overgrep i menigheten.
 
Undervisning av religiøse ledere om avvergingsplikten, samt kursing i overgrepsproblematikk generelt, for eksempel gjentagelsesfaren.
 
Kan avvergingsplikten gjøres strengere eller mer spesifikk (dette er en sovende paragraf)? Det er viktig å ansvarliggjøre forstandere som kjenner til overgrep.
 
Krav om å ta i mot kompetanse utenfor trossamfunnet i forbindelse med overgrepssaker.

Krav om fremlegging av utvidet vandelsattest for alle som har tillitsverv i en menighet.

Krav til alle trossamfunn som mottar statlig finansiering om å tilrettelegge for et sunt oppvekstmiljø for barn, gjennom blant annet noen av ovenstående forslag, samt å generelt følge Barnekonvensjonen.
 
Oppbygging av et kompetansesenter, som både Redd Barna, NKVTS og andre forskere tidligere har etterspurt. Kompetansesenteret kan bistå både myndigheter og menigheter med informasjon som kan være forebyggende. Hjelpekilden kan være en base for et slikt kompetansesenter.
 
Myndighetene bør se nærmere på om den religiøse opplæringen i ulike trossamfunn kan være skadelig for barns utvikling, og om hvorvidt det bør anbefales et alternativt tilbud til møtedeltagelse for barn. Mange tidligere medlemmer forteller om traumer knyttet til selve møtedeltagelsen i menighetene, der det ble forkynt om f.eks dommedag og demoner. Voksne har en helt annen forutsetning for å prosessere/fortolke slik informasjon, mens barn mangler et viktig filter vi voksne har, noe som gjør at slike historier blir skremmende og traumatiserende. Eksempelvis kan ethvert trossamfunn være forpliktet til å ha godkjent og trosnøytral barnepass eller aktiviteter som ivaretar barns behov for lek og sosial utfoldelse.
 
Myndighetene bør sette barns oppvekstsvilkår i lukkede trossamfunn under lupen, ved å se nærmere på hvilke publikasjoner som brukes i opplæringen av barn. Publikasjonene har vært benyttet som et ledd i indoktrineringen av barna, med høy vekt på lydighet til trossamfunnet og med en diskriminerende holdning til utvalgte seksuelle, politiske og religiøse orienteringer. Illustrasjonene i publikasjonene har også vært av svært skremmende karakter, og mange kan melde om stadige mareritt som følge av å ha blitt utsatt for en slik billedbruk i ung alder.


Hilde Langvann
​Hjelpekilden, 20. desember 2016
 

Mer informasjon om rapporten, les neste blogginnlegg.

0 Comments

Med rett til å kikke?

28/10/2016

0 Comments

 
​En av de mange rettighetene barn har i henhold til Barnekonvensjonen, men som vi kanskje ikke tenker så ofte over, er barns rett til et privatliv.

Mange av våre brukere har erfart at livet i menigheten har utfordret denne rettigheten, og har følt at menighetens behov for kontroll har økt i takt med ungdommenes behov for privatliv. Som eksempel så har det å ha avvikende meninger om musikk, klær og utdanning blitt oppfattet som en provokasjon. Det samme gjelder det å ha hemmeligheter, få nye interesser eller ha venner utenfor menigheten.
Picture

​Seksualitet er også noe som kommer under retten til privatliv, men svært mange som har vokst opp i lukkede eller dels lukkede miljøer har ikke opplevd at dette er noe som er blitt respektert. Tvert i mot har mange opplevd et overdrevent sexfokus fra menighetens side, gjennom avhør og kontroll av ungdommene.
 
Dette er et tema som svenske Erica Hindborg adresserte tidligere i høst i et innlegg i svenske DN.ÅSIKT. Hun har vokst opp i mormonerkirken, der det er tradisjon for såkalte ”verdighetsintervjuer” før barna kan gå inn i kirkens Tempel. Biskopen skal i den forbindelse undersøke om barna lever et liv i henhold til kyskhetsloven, og spør dem blant annet om de har tenkt, følt eller gjort noe umoralsk av seksuell art. Hvis barna forteller at de ikke oppfyller kravene til renhet, vil de bli utsatt for grundigere avhør av det som har skjedd for å få fram alle detaljer.

Barna går gjennom slike intervjuer minst to ganger i året fra de er 12 år gamle fram til de er voksne, og Erica Hindborg påpeker at denne praksisen krenker barns integritet. Og hun understreker: "Ingen voksne har noe med barnas seksualitet å gjøre".

Avhør av barn om seksualitet skjer ikke bare i mormonerkirken. Mange av våre brukere med bakgrunn fra ulike trossamfunn har opplevd å vært inne til det vi kan kalle for "sex-avhør" i menigheten. Der f.eks en 15-åring ikke bare skal fortelle hva eller med hvem, men hvordan, hvilke stillinger som ble brukt, om han eller hun likte det/ fikk orgasme, og om de gjorde det en gang til etterpå. En jente hadde som 14-åring fra en velmenende eldre tilsynsmann i menigheten fått spørsmål om hun hadde begynt å kjenne spesielle følelser "der nede". En annen ung gutt fikk direkte spørsmål om onani, og selv om han nektet for at han hadde dette "problemet", så gjentok tilsynsmannen spørsmålet om og om igjen.
​
Når alle seksuelle aktiviteter og følelser blir knyttet til synd fra tidlig alder, så skaper dette mer langsiktige virkninger enn å sørge for at barna følger trossamfunnets moralregler. For den kristne så forsvinner ikke nødvendigvis skamfølelsen når man blir lovformelig gift, og mange kan fortelle om et ødelagt seksualliv. Også for de som forlater troen oppleves skamfølelsen som nærmest innprentet i ryggraden, og derfor umulig å bli kvitt.

Som en av våre brukere med bakgrunn fra et annet trossamfunn uttalte:
​
Picture
​”Jeg har vært gift med min kone i over 20 år, men føler stadig skam over at jeg har lyst til å ligge med henne. For lysten var jo en prøvelse fra Djevelen, lærte vi”
​
En av våre brukere skriver om ungdomslederens kontroll av ungdommene i menigheten. ​Hun erfarte at kontrollen foregikk både gjennom enkeltsamtaler mellom ungdomslederen og ungdommen, men også gjennom taler på møtene. ​
​
Picture
​"De ville ha kontroll på om ungdommene onanerte, hvor mye de onanerte og hva de tenkte på når dem gjorde det. De ønsket også vite hvilken legning vi hadde. Hvis vi hadde en kjæreste ønsket de å vite hvor langt vi hadde gått.

​Fra scenen kunne de si at det er synd hvis man går lenger enn å kline på halsen før man var gift og at vi kvinner hadde et spesielt ansvar om å ikke utsette guttene for fristelser, vi måtte være sømmelige.
 Det som var så rart for meg som kom fra et ukristent hjem var at de i Troens Ord skulle ha mer kontroll enn f.eks mamma"
​
En 16 år gammel jente opplevde at foreldrene anga henne til menighetens eldste for å ha hatt sex etter at de hadde funnet ut at hun brukte tampong, da de mente at bruk av tampong betydde at hun ikke lenger hadde jomfruhinnen intakt. Dette førte til et avhør hos menighetens eldste om hvorvidt hun hadde hatt sex eller ikke.

Andre kan fortelle om ekstrem kontroll i forbindelse med onani:

Picture
"I Bergen ble det satt opp kurs i anti-onani, vi lærte å helle kaldt vann på pikken. Vi måtte sove med hendene oppe på dynen. Ikke dusje mer en 1 minutt og vi skulle ikke legge oss i sengen før vi har så trøtte at vi sovnet etter 1 minutt." 

"Og ved flere møter ble folk som hadde problemer med urene tanker, pornografi og onani bedt frem til forbønn. Jeg var bare 16 år da, og kunne ikke skjønne at folk turde å gå frem for sånne ting. Alle kunne jo se hvem som gikk frem. Men de stakkarene ville vel heller frem å bli kvitt disse tankene, enn å leve i synd, og værste fall havne i helvete."
En jente fra et annet trossamfunn opplevde å bli eskludert fra trossamfunnet for en periode som følge å ha vært alene med en gutt uten anstand, noe som var regelen i trossamfunnet. Ved å ha vært alene med gutten hadde hun satt seg selv i en situasjon som kunne ført til seksuell omgang. 

La oss stoppe litt ved denne regelen om anstand. Som de fleste av oss har opplevd, så betyr ikke det at vi er alene med noen av det motsatte (eller samme) kjønn at dette nødvendigvis vil føre til noe seksuelt. Men når det kreves en tredjeperson tilstede ved møte mellom gutt og jente, så ser det ut til at enkelte av disse trossamfunnene tror sex alltid er en konsekvens. Snakker vi ikke her om et miljø som er uvanlig sexfokusert i motsetning til samfunnet forøvrig?

Men bortsett fra enkeltpersoners personlige erfaringer fra trossamfunnet, hva sier trossamfunnets egne publikasjoner om emnet? Vi har funnet fram to eksempler:

Trossamfunnet "Guds Menighet" i Lofoten gir følgende veiledning i sin bok "Samlivsetikk"
Picture

Om Bibelen ikke sier så mye om onani, sier den i allefall noe om urene tanker. Slike er det som regel en del av når en onanerer. Etterhvert kan et etablert og uheldig tankemønster bli et plagsomt problem.
 
Rainer: "Jeg tror dette også kan sammenlignes med andre stimuli (nikotin, alkohol, narkotika) som skaper avhengighet og gjør at mennesket mister kontrollen. Derfor bør en ikke engang begynne med det." (Samlivsetikk, s. 37)

​I boken "Hør på den store lærer" (Watchtower, 2003), som er en bok som er rettet mot Jehovas vitners barn, kan vi lese følgende på side 59-60:
 
Bibelen snakker om det mannlige kjønnsorgan, som kalles penis. (3. Mosebok 15: 1—3) De ytre kvinnelig kjønnsorganene kalles vulva. Jehova skapte disse delene av kroppen for at bare gifte mennesker skulle bruke dem på en spesiell måte. Demonene fryder seg når mennesker gjør noe som Jehova har forbudt. Demonene liker for eksempel at en gutt og en jente leker med hverandres kjønnsorganer. Vi vil ikke at demonene skal få noe å fryde seg over, vil vi vel?
​
Picture

​Det er tydelig at barn fra mange trossamfunn blir utsatt for sterk kontroll når det gjelder seksualitet, til tross for at dette er en alvorlig krenkelse av barns rettigheter. I tillegg til å være et rettighetsbrudd, så skaper dette også langsiktige skadevirkninger for mange. Når naturlig og sunn forvaltning av seksualitet blir forbundet med demoner, forbud og skam, så påfører man alvorlige skader på barn. Det er ikke for uten grunn at sexologisk rådgivning er noe av de profesjonelle tilbudene som etterspørres mest av våre brukere, eller at seksualitet og religion er et fast innlegg på våre seminarer. På våre samtalegrupper vier vi også alltid minst et møte for å snakke om disse utfordringene, og gjerne et til to møter for å snakke om skam og skyld.

Trossamfunnene som våre brukere har bakgrunn fra har en særlig innflytelse på barnas liv, noe som er et ansvar de bør være seg bevisst. I et oppfølgende intervju med Erica Hindborg kommer hun med et kraftig budskap til trossamfunnets ledere: 

Lederne bør for å beskytte ungdommene best mulig, fortelle dem følgende:
  1. ​Dere trenger ikke å bekjenne seksuelle aktiviteter til kirken lenger.
  2. Dere vil ikke bli stilt spørsmål om kyskhet i intervjuer.
  3. Mindreåriges seksualitet har ikke kirken noe med å gjøre.
  4. Seksualitet er en viktig funksjon og noe som er helt naturlig.
  5. Hvis du har problemer eller lurer å noe når det gjelder seksualitet, ta først kontakt med dine foreldre eller en annen voksen du stoler på.
  6.  Dere er barn, og derfor uten synd.

Dette er gode råd til mormonerkirken og mange andre trossamfunn med lignende praksis. For la det være klart:  Ingen trossamfunn har rett til å vite noe om et barns seksualitet. Barn har rett på et privatliv, og seksualitet er en del av dette. Avhør av barn vedrørende seksualitet, onani og "syndige tanker" er rett og slett uhørt. 

Hvis vi ønsker det beste for våre barn, bør det heller formidles til dem at seksuelle følelser er naturlige og sunne, framfor å bidra til å skape et angstfylt forhold til seksualitet gjennom å knytte naturlige følelser til noe som er skittent og skammelig. 


Hilde Langvann, Hjelpekilden
29-10-2016


Lenker:
Podcast med Erica Hindborg

​​
0 Comments

Livet etterpå

27/9/2016

0 Comments

 
"Me har ikkje kontroll på et viktigaste i livet. Me kan planleggje, strukturere og leve liva våre, meningen av oss har kontroll over om me sjølve eller dei me er glade i, kjem til å oppleve mobbing, ulukker, alvorlig sjukdom eller brå død. Livet kan være brutalt. Punktum."

(Gro Skartveit i "Livet etterpå")
​
​
Picture
Hver kveld før Gro Skartveit la seg for å sove, ba hun i sin aftenbønn: ”Kjære Gud, la meg få dø”. Hun ville så gjerne slippe å leve, og klarte ikke å se for seg at hun noen gang ville få det bedre. Men hun ble ikke bønnhørt, og måtte møte dagene som like ubønnhørlig kom. Men som de fleste av oss opplever, så ble livet lettere, og med tiden ville mørket slippe taket.

Gros egne erfaringer har preget hennes møter med andre mennesker som har hatt det vanskelig, og hun har stilt spørsmålet: ”Hvordan møter vi vanskelige utfordringer i vårt liv? Hvordan kan vi gå videre med smerter som livet påfører oss? Kan livet bli bedre igjen?"

Dette er utgangspunktet for Gro Skartveits nye bok ”Livet etterpå”, som lanseres i dag, 27. september. For både gjennom eget liv og gjennom møter med andre mennesker har hun lært at det er viktig å snakke om livet etterpå. Hvis vi deler av våre erfaringer kan vi gi hverandre redskaper til å møte livet slik at det kan bli bedre for flere å leve.
 
Gro skriver i forordet at vi i sosiale lag som oftest snakker om det som er bra, sjelden åpner vi for smerten livet kan føre med seg, og hvordan vi skal komme videre i ”livet etterpå”
 
”Eg vil, på min måte, prøve å bidra til at livet vert lettere å leve for nokre. Difor kjem denne boka som fortel ulike historier om ulike menneske”
 
Gjennom å fortelle historiene til ni ulike mennesker som alle har til felles å ”ha vært ute ei vinternatt”, viser Gro hvordan det går an å leve videre etter en alvorlig livskrise. Alle forteller at livet kan bli godt, selv om mange av dem i perioder ikke har klart tanken på morgendagen.

En av dem er Brith Dybing, som mange kjenner som forfatter bak masteroppgaven "Etter den vanskelige troen", som lokalpolitiker, som frivillig og styremedlem av Hjelpekilden, eller som en hyggelig dame på Veitvet, der hun bor sammen med sin lille hund og et imponerende hjemmebibliotek. I Gro Skartveits bok forteller hun om sin vei fra å være psykiatrisk pasient til å bli en psykiatrisk sykepleier, med alt det innebærer.

Som ung jente havnet Brith i et kristent miljø som fortalte at alt var mulig, fullkommen helse, økonomisk velstand og sosial suksess. Dersom en bare trodde nok, ville en få et fantastisk liv. Opplevde man derimot problemer, var det fordi man ikke trodde nok. Da var en ikke en god nok kristen. Så når Brith følte at noe var feil, spurte hun seg derfor om hun det var fordi hun ikke trodde nok, eller om de vonde tankene kunne være fra Djevelen? Forstanderen i menigheten kunne på sin side fortelle at hun var besatt av 26 demoner, og drev dem ut en etter en. Veien ble kort til psykiatrien, der hun gikk inn og ut som pasient i 8 år.
 
Selv om ikke alle religiøse utbrytere havner i psykiatrien, så kan et slikt brudd ofte kalles en livskrise. Den det gjelder mister store deler av sitt sosiale nettverk, sin status som "Guds utvalgte", sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden, noe som også kalles en multitapssituasjon. I kriseteorien snakker man om at man går gjennom ulike faser, som sjokkfasen, reaksjonsfasen, bearbeidingsfasen og til slutt, nyorienteringsfasen.

​Rådene for å komme seg gjennom de tre første fasene er mange, og det som går igjen er: Snakk med noen om det. Og det er også budskapet i denne boken. Som statsråd Bent Høie skriver i forordet:

"Dette er ei bok som viser oss at livet er både godt og vondt. Både lyst og mørkt. Det er ei bok som viser oss at det er lettare å kome i gang med livet etterpå om ein deler det vonde med nokon." 


Hilde Langvann, 27/9-2016
Hjelpekilden Norge



Boken lanseres i kveld kl 1900 på Litteraturhuset i Oslo.

​
Lenker:
Arrangement på Facebook
Etter bruddet: Hvordan komme seg videre
 

0 Comments

Barn har faktisk også rett til trosfrihet

16/8/2016

0 Comments

 
Det er skremmende at teologer setter foreldres trosfrihet foran barns rett til trosfrihet.
​
Picture
Det bør være forbudt for foreldre å bedrive religiøs indoktrinering av barna sine, skrev Zahid Ali i Aftenposten 14 august, og skrev blant annet at det er svært usannsynlig at foreldre som mener de har den ”eneste rette troen” bare kommer til å opptre som veiledere for sine barn.  For hvis man tror at Gud vil straffe de som ikke tror rett, da gjør man det man må for å redde sine barn.
​​
I et tilsvar mener teolog Espen Ottesen at Zahid Ali går i strupen på grunnleggende menneskerettigheter. Her menes foreldrenes trosfrihet og foreldrenes rett til å gi barna en religiøs oppdragelse.

Men hvorfor er det slik at religionsfriheten alltid skal handle om foreldrenes frihet? Veier foreldrenes frihet tyngre enn barns?
​
​Redd Barnas rapport ”Til tross fro tro”(2005) viste også til dette vanskelige skjæringspunktet mellom barns selvstendige rett til trosfrihet og foreldrenes frihet til å bestemme over sine barn og deres rett og plikt til å veilede og sette grenser. Historier fra unge mennesker vokst opp i kristne lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer viste at disse miljøene har store utfordringer i forhold til det å sikre barns rett til tanke-, tros- og ytringsfrihet, slik dette er nedfelt i FNs konvensjon for barnets rettigheter og norsk lov. 
​
Picture
Våre brukerne kan bekrefte dette, og kan fortelle at de hadde aldri noen reell trosfrihet når de vokste opp, siden målet fra foreldrene og menigheten var å knytte barna til trossamfunnet. Dette ble gjort gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, blant annet gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen.

Likevel, hver gang noen peker på denne problematikken, så fremheves ofte foreldrenes trosfrihet foran barnas rettigheter. 
​
Picture
Religiøs indoktrinering er en form for ekstrem sosial kontroll, og regjeringen har utarbeidet en egen handlingsplan som har fokus blant annet på dette.
 
Derfor handler det ikke om at barnevernet skal sitte på sengekanten når mor eller far ber aftenbønn for barnet, det handler om dialog med religiøse miljøer som oppmuntrer til indoktrinering.
 
Det handler ikke om å hindre foreldre å fortelle sine barn om Gud, det handler om å hindre foreldre å skremme sine barn inn i troen, på bekostning av en rekke grunnleggende rettigheter barna har.
​
Det handler om holdningsendringer gjennom økt fokus på skadene ved indoktrinering, og økt fokus på barns rettigheter.  Det handler om et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns rettigheter ikke blir brutt.

En løsning er, som mange har foreslått tidligere: et eget kompetansesenter som kan samarbeide med både myndigheter og trossamfunn for å følge opp disse problemstillingene.
 
Avslutningsvis ønsker jeg på vegne av våre brukere, som hovedsakelig kommer fra kristne miljøer, å komme med en oppfordring til religiøse foreldre, uansett tro: 
I motsetning til indoktrinering, handler undervisning om hvordan man tror, ikke hva man tror. Undervisning handler ikke om å finne de rette svarene, men å finne dem av de riktige grunnene. Velger du undervisning som metode for ditt barn, viser du at du respekterer ditt barns rettigheter på en rekke plan, og du har lagt grunnlaget for en sunn barneoppdragelse.


Hilde Langvann, 17/8-2016
daglig leder Hjelpekilden Norge


Kilder:
Egge, M. (2005). Til tross for tro. Beretninger om å vokse opp i isolerte trossamfunn". Oslo: Redd Barna. ​
Liland, Mats (2007) "Indoktrinering og Apostasi", Høyskolen i Lillehammer.

0 Comments

Seksuelle overgrep - ansvar og ansvarsfraskrivelse

12/6/2016

1 Comment

 
​I VG-helg 11. juni kunne vi lese rystende beretninger om seksuelle overgrep i Tysfjord kommune. Sentralt står det læstadianske miljøet i kommunen, og reportasjen forteller at overgrepsofrene har hatt større tillitt til menigheten enn til politiet. Menigheten på sin side har gjort lite for å støtte de som har rapportert om overgrep.

Overgrep - bibelsk synd eller kriminell handling?
Talsmann for den læstadianske forsamlingen i Norge, Odd Fagerjord, uttaler i reportasjen at det ikke er sjelesørgerens oppgave å anmelde, og at de snakker med overgriperen om synden han har begått. "Hvis han erkjenner at han har syndet mot Gud og mennesket, og ber om tilgivelse, tilsies syndens forlatelse".

I 2012 ga Ellen Norbakken ut masteravhandlingen "Når ord mangler - om seksuelle overgrep i Luthersk-Læstadianske miljøer" Her så hun nærmere på årsaken til hvorfor overgrepssaker ikke blir juridisk straffeforfulgt. Hun fant at noe av forklaringen lå i at miljøene manglet tradisjon for å snakke om seksualitet og skille dette fra seksuelle overgrep. Forsamlingslederne brukte ord som fristelse, begjær, synd, fortapelse og lyster når de blant annet ble spurt om holdninger til seksuelle overgrep og forebygging av overgrep. I forbindelse med seksuelle overgrep blir det å ikke ha et språk som ikke gir rom for å spørre om dette er lovlig eller kriminelt, svært vanskelig.

Dette betyr at når det har skjedd et seksuelt overgrep i en menighet, så er det da den bibelske synden som er i fokus, ikke den kriminelle hendelsen. Ved behandling av all synd, også seksuelle overgrep, skal synderen (overgriper) be om tilgivelse. Forstandere i menigheten uttalte i Norbakkens avhandling:

Picture
”Det finnes tilgivelse for alt, også for seksuelle overgrep”

Når forsoning er oppnådd, er synden ute av verden, og man skal gå videre. Det blir vist til bibelske prinsipper knyttet til plikt til å tilgi og legge saken bak seg. En av kildene uttalte:
​

Picture
” I god ånd, hvis man er et bra menneske, tar man i mot spørsmålet om tilgivelse, og så skal det være ferdig.”

Når man ser seksuelt misbruk kun i bibelsk kontekst, som en usømmelig handling, en synd, og setter bibelsk håndtering av handlingen over juridisk håndtering, har man da tilstrekkelig nok kunnskap om seksuelle overgrep? Når man framholder tilgivelse som løsningen, er lederne da i stand til å se seksuelle overgrep i et maktperspektiv? Klarer man å se de menneskelige sidene ved spørsmålet om tilgivelse?
 
Flere av informantene i Norbakkens masteroppgave mente at de overgrepsutsatte presses til tilgivelse og forventes å legge saken bak seg, og at ordninga i praksis dermed forhindrer at en overgrepssak blir brakt inn for retten. Praksisen med intern opprydding viser forsamlingsmiljøenes manglende forståelse for hva seksuelle overgrep dreier seg om.
 
Lojalitetsfølelsen skaper taushet
VGs reportasje ”Den mørke hemmeligheten” viser også at lojaliteten til gruppen har vært en faktor som har bidratt til å skape taushet om overgrep.

I Norbakkens masteravhandling kunne vi lese at lojalitetsbåndene mellom medlemmene i forsamlingen var svært sterke, og for den som er blitt utsatt vil det å sette ord på det medføre å peke på en av sine egne, som man har en nær relasjon til og vil treffe i ulike sammenhenger. 
 
En  av informantene uttalte:

Picture
”Plikten er veldig sterk, og det å sette fokus på overgrep, spesielt hvis det angår predikanter eller ledere, blir ofte tolket som et angrep på omdømmet. Omdømmet er svært viktig, og når det kommer til et problem, er folk opptatt av ’hva skal folk tro om oss’.”
 
I sum ser vi en beskrivelse av en kristen æreskultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad. I forbindelse med seksuelle overgrep fører dette til en taushet, som følge av at en utsatt risikerer å komme på kant med så å si alle i nettverket sitt dersom de forteller om overgrep.
 
Ikke enestående
Det læstadianske miljøet er ikke enestående i norsk sammenheng når det gjelder å ha en kultur for intern håndtering av overgrepssaker. Andre mennesker med bakgrunn fra trossamfunn preget av kollektivistiske verdier, der hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet, kan fortelle om en lignende lojalitetsfølelse til trossamfunnet som årsak til at overgrepssaken aldri nådde politiet. 
 
Noen av våre brukere har fortalt at foreldrene eller menighetens tilsynsmenn har advart mot anmeldelse av overgrepssaken, da de da vil bringe trossamfunnets navn i vanry. Andre har forklart at de selv har ønsket å ta opp saken internt, av samme årsak. Deres lojalitet til trossamfunnet og ønske om å beskytte trossamfunnets ry har dermed vært avgjørende for å holde saken internt.
 
Når selv pårørende til et overgrepsoffer velger å tie om et overgrep, så er ikke intensjonen å beskytte overgriperen. Intensjonen er å beskytte gruppen, å bevare æren. Men konsekvensene har ofte vært at overgriper i praksis har kunnet fortsette sine overgrep, med fatale konsekvenser for de overgrepsutsatte. Å kjenne til disse mekanismene er avgjørende for å jobbe videre med forebygging og beredskapsplaner for seksuelle overgrep.

Denne våren har vi sett en lenge etterlengtet debatt om usunn religiøsitet i norske medier. Hjelpekilden mener det nå er på høy tid at den interne behandlingen av overgrepssaker blir debattert, og hvordan lojaliteten til menigheten skaper en ukultur som lager grobunn for flere overgrep. Vil trossamfunn preget av kollektivistiske verdier delta i denne debatten, eller vil de illustrere sin taushetskultur?
 
 
Hilde Langvann, 12. juni 2016
Daglig leder, Hjelpekilden Norge
1 Comment

Hjelpekildens skyggerapport til Forum for barnekonvensjonen

2/5/2016

0 Comments

 
Picture
Hvert femte år må den norske regjeringen, samt alle stater som har ratifisert barnekonvensjonen, rapportere på gjennomføringen av barnekonvensjonen til FNs barnekomité.

I oktober 2016 skal den norske regjeringen levere den femte rapporten til FNs barnekomité, og FFB skal for fjerde gang levere en supplerende rapport til Statens rapport. Forum for barnekonvensjonen har som målsetting å bidra til utveksling av informasjon og erfaringer om arbeid med barn, samt å være en kilde til inspirasjon for videre utvikling av forståelsen av barns rettigheter. Med å samle flest mulig organisasjoner og institusjoner som jobber med barn og unge og som er opptatt av deres rettigheter, har Forumet blitt en god arena for å sikre oppfølging av barnekonvensjonen, samt å avdekke hullene i lovverket og forskjellene mellom papir og praksis. De ulike medlemsorganisasjonene har ulik kunnskap om barns situasjon og ved å dele disse kunnskaper er det mulig å oppdage brudd på barns rettigheter og å sette det på regjeringens agenda.

I Hjelpekildens innspill har vi kommet med anmerkninger til følgende artikler i Barnekonvensjonen:
 
Art. 13: Ytrings og Opplysningsfrihet
Art. 14: Tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet
Art. 16: Vern om privatlivet
Art. 19: Forebygging av  misbruk
Art. 28: Retten til utdannelse
Art. 31: Retten til hvile og fritid

Kort oppsummert viser vi til hvilke brudd på barns rettigheter våre brukere har erfart i sin oppvekst, og hvordan myndighetene kan bidra til å forebygge slike brudd. Spesifikt etterlyses den lovede kompetansehevingen som ble en helsepolitisk målsetting i 2009, samt en plan for bedre oppfølging og tilsyn med religiøse privatskoler, dialogarbeid med trossamfunn for å forebygge seksuelle overgrep, i tillegg til statlig støtte til et kompetansesenter som kan samarbeide både med myndigheter, trossamfunn og brukere for å gi god informasjon om barns rettigheter.

Under følger skyggerapporten i sin helhet:

ART. 13
YTRINGS OG OPPLYSNINGSFRIHET
Hjelpekilden Norges brukere har bakgrunn fra isolerte, radikale eller fundamentalistiske trossamfunn. Våre brukere kan fortelle at foreldrenes og menighetens ønske om å knytte barna til trossamfunnet har dels blitt gjort gjennom å holde barna isolert fra omverdenen, noe som igjen har ført til at barna ble ilagt restriksjoner både på kontakt ut, og sensur når det gjelder inntrykk og informasjon utenfra og inn. Sensuren kan begrense bruk av media som tv, radio, bøker, blader, aviser, film, generell databruk og sosiale medier. Mange av våre brukere har opplevd isolasjonen og lukketheten som nesten total, noe som har gjort spesielt overgangen fra trossamfunnet til storsamfunnet svært vanskelig, med de samme integreringsutfordringene som for mennesker som kommer til Norge fra en annen kultur. For barn som i tillegg har gått på menighetens private skole, så har denne isolasjonen føltes enda sterkere, og overgangen til storsamfunnet blitt likeledes vanskeligere.
 
For å kunne gi tilstrekkelig hjelp til unge i denne situasjonen kreves det særlig kompetanse om denne gruppen barn og unge i skolen og i helseapparatet.

Vedrørende private religiøse skoler ble det gjennom NOU 2013:1 blant annet foreslått bedre tilsyn. Rapporten ble siden satt til side, og vi venter på at den nye regjeringen skal følge opp med egen plan for bedre oppfølging og tilsyn med religiøse privatskoler, for å sikre at barn har den ytrings og opplysningsfrihet de trenger.
 
 
ART. 14
TANKEFRIHET, SAMVITTIGHETSFRIHET OG RELIGIONSFRIHET
Våre brukerne kan fortelle at de hadde aldri noen reell trosfrihet når de vokste opp, siden målet fra foreldrene og menigheten var å knytte barna til trossamfunnet. Dette ble gjort gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, blant annet gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen. En oppdragelse uten innspill utenfra, med ensidig indoktrinering i en tro, og der alternativet til å fortsette i menigheten er fortapelse, er ikke en oppdragelse med reell trosfrihet.
 
Redd Barna Norges har tidligere (”Til tross for tro” 2005) skrevet en rapport om de samme problemstillingene og pekt på at isolerte religiøse miljøer har store utfordringer i forhold til å sikre barns rett til tanke-, tros- og ytringsfrihet. Myndighetene har ikke fulgt opp dette med et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns grunnleggende rettigheter ikke blir brutt. Redd Barna har i likhet med andre forskere (Brith Dybing, ”Troen som ble en byrde” og NKVTS rapport 2008 ”Religiøse bruddprosesser”) foreslått et eget kompetansesenter som kan samarbeide med både myndigheter og trossamfunn for å følge opp disse problemstillingene, uten at dette er fulgt opp.


ART 16
VERN OM PRIVATLIVET
Våre brukere kan fortelle at livet i menigheten utfordret retten til et privatliv, og at menighetens behov for kontroll økte i takt med ungdommens behov for privatliv. Blant annet ble noe så privat som å utforske sin egen kropp eller seksualitet noe som måtte bekjennes til menighetens tilsynsmenn. Videre ble avvikende meninger om musikk, klær og utdanning oppfattet som opposisjon. Å ha hemmeligheter, få nye interesser eller ha venner utenfor menigheten ble sett på som en provokasjon.
 
For å kunne gi tilstrekkelig hjelp til unge i denne situasjonen kreves det særlig kompetanse om denne gruppen barn og unge i skolen og i helseapparatet.

ART 19
FOREBYGGING AV MISBRUK
1. Fysisk misbruk
Alarmerende mange kan fortelle om seksuelle misbruk i menigheten, og at overgrepene ble gitt muligheten til å fortsette som følge av at trossamfunnet har valgt å håndtere saken internt.
 
Høsten 2015 har vi fulgt med på en offentlig høring i Australia, der det ble avslørt at denne håndteringen av overgrep hadde ført til at i en 60-års periode ble over 1000 overgrepssaker i et trossamfunn aldri rapport inn til myndighetene.
 
En masteroppgave fra 2012 (Ellen Norbakken ” Når ord mangler”) så nærmere på en utbredt kultur for intern opprydding av slike saker istedenfor juridisk straffeforfølgelse i det Luthersk-Læstadianske miljøet. Kulturen forklares av høye forventninger om lojalitet og vilje til å ordne opp internt for å hindre tap av ære og omdømme utad, både for familie og forsamling. Fokuset på et seksuelt overgrep som synd framfor en straffbar handling, er en tilleggs faktor som forhindrer sakene å bli fulgt opp juridisk etter at partene er blitt forsonet i menigheten.
 
Funnene bekreftes gjennom egne erfaringer med våre brukere. Vi ser at trossamfunnenes verdensoppfatning, der verden er styrt av det onde og trossamfunnet er beskyttet av gud, har skapt en kultur for å ordne opp internt. Troen lager slik en barriere mellom medlemmene og storsamfunnet. Fokuset på den bibelske synden sammen med den sterke bibelske handlingen tilgivelse og forsoning er også en forhindrende faktor. Internjustis er også en konsekvens av en egen taushets- eller æreskultur som ofte oppstår i trossamfunn med kollektivistiske verdier, der fokuset på lydighet samt redselen for å bringe trossamfunnets navn i vanry fører til at både ledere, offerets familie eller offeret selv ønsker intern behandling av en overgrepssak.
 
Både Redd Barna, Hjelpekilden og en masteravhandling fra 2014 (Brith Dybing, ”Troen som ble en byrde”) har påpekt behovet for et kompetansesenter om isolerte trossamfunn. Med tverrfaglig kompetanse kan et slikt senter bistå politimyndighetene med kunnskap om overgrepsproblematikk i religiøse miljøer preget av taushetskultur. Trossamfunnene må tas i skole når det gjelder bruk av avvergingsplikten, og de må tvinges til åpenhet gjennom samarbeid og deres beredskapsplan og interne rutiner for behandling av overgrepssaker bør etterforskes.

I tillegg til å rapportere om seksuelle misbruk, har våre brukere også fortalt oss at de som barn har måtte gi detaljer om sin seksualitet i møter med menighetens tilsynsmenn. Dette er snakk om barn under 16 år, og bekjenning av regelbrudd som for eksempel onani, seksuelle følelser overfor noen av samme eller det annet kjønn, eller seksuelle handlinger, og de bekjennes til voksne personer som ikke er i familierelasjon til barna. Dette er et seksuelt overgrep i seg selv, og det er viktig å gå i dialog med trossamfunnene for å forklare hvor uheldig en slik praksis er for barnas utvikling, både seksuelt og helsemessig.
 
2. Psykisk misbruk
Svært mange av brukerne har opplevd ensidig påvirkning som har ført til en ensidig framfor differensiert utvikling, noe som er et psykiske overgrep i seg selv. Andre kan fortelle om eksplisitte disiplineringsmetoder, som ydmykelse og utestenging fra fellesskapet, mens andre igjen har blitt utsatt for pågående og uønsket eksponering gjennom lovsang, bønn og tungetale.
 
Som følge av å ha blitt utsatt for psykiske overgrep, har mange i ung voksen alder opplevd å utvikle psykiske utfordringer, noe som har stilt krav til det ordinære helseapparatets kompetanse til å imøtekomme denne gruppen. I 2009 ble det en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og exitproblematikk. RVTS Vest fikk oppdragsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet (via BLD) å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser, noe som resulterte i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning" i 2011. Forslagene som kommer med rapporten er siden blitt stående, ingenting er gjort siden RVTS mangler oppdragsbrev fra Helse- og Omsorgsdepartementet. Siden hjelpeapparatets håndtering av mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet, er det viktig at myndighetene følger opp arbeidet som stoppet opp i 2011.
 

ART 28
RETTEN TIL EN UTDANNELSE
Som følge av foreldrenes og trossamfunnets ønske om å knytte barna til trossamfunnet, så har svært mange av brukerne opplevd at retten til utdannelse ikke har vært reell for dem. Noen trossamfunn har hatt et endetidsperspektiv som har indikert at det er liten nytte i å ta en utdannelse når enden likevel er nær, og at ungdommene er bedre tjent med å bruke av sin tid til misjonsarbeid. Andre kan fortelle at som følge av at de alltid har blitt fortalt at det eneste som betyr noe er å gå i menigheten, å tjene Gud, så vil det ikke føle naturlig å velge utdannelse. Dette kan sees i sammenheng med kollektivistiske idealer i trossamfunnet, der individets ønsker skal undertrykkes til fordel for gruppens ønsker. For de som bryter med trossamfunnet som ung voksen er situasjonen ofte at de i tillegg til å føle seg fremmedgjort i storsamfunnet også mangler en utdannelse. Når man lenge har undertrykt egne ønsker er dermed muligheten til å ta seg en utdannelse også vanskelig for mange.

Det er viktig at skole og øvrig hjelpeapparat rundt barn har kunnskap om disse utfordringene og evne til å møte barna, stimulere til utdannelse og gi den støtte de trenger.
 
Enkelte av disse barna har i tillegg gått på en skole i trossamfunnets regi, trossamfunn som er diskriminerende mot utvalgte seksuelle, politiske og religiøse orienteringer, og som har en ikke-inkluderende agenda. Det er bekymringsverdig at barn får utdannelse i skoler med slike holdninger, og det etterlyses et bedre lovverk, økt tilsyn samt større bevissthet om konsekvenser for barn som går på slike skoler.
 
 
ART 31
RETTEN TIL HVILE OG FRITID
Som brukerne forteller er fellesnevneren hos disse trossamfunnene at foreldrene og menigheten har hatt et sterkt ønske om å knytte barna til trossamfunnet, noe som dels har skjedd gjennom å bygge sterke forskansninger mot verden rundt og høyt aktivitetsnivå i menigheten. Når mange av foreldrene har brukt store deler av fritiden i menigheten, som gjennom misjonering, organisering av drift eller pengeinnsamling, og barna blir tatt med på dette fra de er små, blir det lite tid tilbake til lek, fritidsaktiviteter og hvile. Uten at det finnes forskning på dette, synes vi det er alarmerende at så mange unge mennesker med denne bakgrunnen forteller om utbrenthet og varig eller langvarig arbeidsuførhet etter en oppvekst i et miljø der det var liten mulighet til hvile og fritid utenom trossamfunnets egne aktiviteter.

Det er viktig at det finnes et kompetansesenter som kan samarbeide både med myndigheter, trossamfunn og brukere for å gi god informasjon om barns rettigheter, også til hvile og fritid i lukkede religiøse miljøer, for på sikt å kunne forebygge utbrenthet og psykiske utfordringer.



Hilde Langvann, 2/5-16
Hjelpekilden Norge




0 Comments

Hvem har ansvaret?

16/3/2016

1 Comment

 
Trosfriheten er en bunnsolid rettighet i et demokrati som Norge, men hva når den går på bekostning av menneskerettighetene, eller har et verdigrunnlag på kollisjonskurs med storsamfunnets? Hva med de som er vokst opp i et slikt trossamfunn, og siden ønsker seg ut? Hvem har ansvaret for denne gruppen?
​
Picture
I boken ”Jesussoldaten” av Tonje Egedius og Anders Torp får vi får første gang en grundig innføring i hvordan Norge forholder seg til barn som ikke har det godt i religiøse miljøer storsamfunnet har lite innsyn i, illustrert gjennom et dypdykk i menigheten Seierskirken sett gjennom Anders Torps øyne.

I likhet med hva som skjedde med Anders Torp er det tydelig at barns rettigheter blir systematisk brutt i en rekke trossamfunn. Retten til trosfrihet, menings og ytringsfrihet. Retten til å velge venner selv, utfolde seg i lek, velge utdannelse og ikke minst retten til en differensiert utvikling, ikke ensrettet.
 
I radiodokumentaren "Ikke av verden", av Studentradioen i Bergen, blir det stilt gode spørsmål knyttet til det statlige ansvaret for barna i et trossamfunn som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet. I en episode som handler om rehabilitering, siterer reporter Aisha Marie Heim en oppsiktsvekkende epost fra Helse og omsorgsdepartementet:
 
"Vi kjenner ikke til at Helse- og omsorgsdepartementet har gjort noe særskilt når det gjelder mennesker i bruddprosesser fra religiøse miljøer. Denne gruppen skal få helsehjelp på lik linje med alle andre ut fra de behovene de har. Enten gjennom sin fastlege eller ved å kontakte psykisk helse og rusteam eller andre tilgjengelige lavterskeltilbud i sin kommune. Helsedepartementet har ikke folk med særskilt kompetanse på dette området, og vi ønsker ikke å delta i radiointervju eller annet intervju i forhold til denne gruppen spesielt."
 
La oss spole tilbake til 2008. NKVTS, som er finansiert blant annet av Helse og omsorgsdepartementet og Barne og likestillingsdepartementet, fikk i oppdrag å kartlegge eksisterende kunnskap om religiøse grupper, identifisere hjelpebehovet for de som bryter med gruppene, samt foreslå tiltak og videre forskning. Dette arbeidet resulterte i en rapport i 2008: ”Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov”.
 
Denne rapporten avslørte blant annet at kompetansen om religiøse bruddprosesser i det ordinære hjelpeapparatet var mangelfull, og det ble anbefalt en rekke forslag for økning av denne kompetansen.
 
Det ble nå en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og exitproblematikk. RVTS Vest fikk oppdragsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet (via BLD) å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser, noe som resulterte i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning" i 2011. Forslagene som kommer med rapporten er siden blitt stående, ingenting er gjort siden RVTS mangler oppdragsbrev fra Helse- og Omsorgsdepartementet. RVTS Vest skriver i korrespondanse med Hjelpekilden at de flere ganger har etterspurt evaluering fra Helse- og Omsorgsdepartementet og beslutning om å fortsette arbeidet med kompetansehevende tiltak, uten å få svar. Når Hjelpekilden sendte forespørsel til Helse- og Omsorgsdepartementet i 2012 fikk vi som svar at "vi skal drøfte dette videre". 
 
Med uttalelsen i eposten som Heim leser opp i radiodokumentaren vet vi at den drøftingen neppe kommer til å finne sted, iom at Helse- og Omsorgsdepartementet tydeligvis har glemt at de har finansiert en rapport om tematikken, der de fant at kompetansen ikke var tilstrekkelig. 
 
Vi vil minne om at hjelpeapparatets håndtering av mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Når myndighetene tror at det ordinære hjelpeapparatet er i stand til å møte denne gruppen mennesker, så utviser de en kunnskapsløshet som gjør undertegnede rødmer på deres vegne. Jeg trenger ikke bare å vise til de tre selvmordene jeg kjenner til i fjor knyttet til mangel på adekvat hjelp, eller de ukentlige henvendelsene fra våre brukere med klager om å ikke bli forstått av lege, psykolog eller øvrig hjelpeapparat, men til gjennomgod forskning som er blitt gjort på området de siste 15 årene blant annet finansiert av myndighetene selv.
 
Leser ikke Helse- og Omsorgsdepartementet rapporter de selv har finansiert? 

Hjelpekilden er et privat initiativ etablert i 2012 bestående av mennesker som selv har gjennomgått religiøse bruddprosesser og som ikke har tid til å vente på at departementene skal evaluere sine rapporter. Vi har driftsinntekter på 20 000 i året og tar oss av rundt 30 henvendelser i måneden. Vi får tilbakemeldinger fra folk som sier at uten oss hadde de ikke vært i live i dag. Men det er ikke nok med mange godhjertete frivillige og en stk ansatt som bruker kjøkkenbordet sitt som arbeidsplass, vi trenger flere ansatte, vi trenger et senter der vi kan jobbe med informasjonsarbeid, prosjekter, samarbeid med myndigheter, der vi kan ha tilknyttet psykologer og andre profesjonelle som kan gi fullgod hjelp til mennesker i krise, og ikke minst jobbe med forebygging.

Tiden er overmoden.  


Hilde Langvann, 16/3-2016
Daglig leder, Hjelpekilden Norge
1 Comment

Det er lov å være sint – men ikke på deg selv

15/3/2016

0 Comments

 
På den siste samtalegruppen vi arrangerte i Oslo gjennom prosjektet "Etter den vanskelige troen", snakket vi om de vanskelige følelsene som vi ofte må håndtere etter bruddet. Mange har vært sinte, sinte på tapte år, sinte på manipulasjon og ikke minst sinte på seg selv.
​
Picture
​Og noen føler skam over å føle sinne, siden sinne sammen med blant annet sjalusi og begjær har vært følelser som har blitt sanksjonert og sidestilt med ikke-kristne følelser. Andre igjen klarer ikke å slippe sinnet de har hatt i mange år, sinte på de som manipulerte dem inn i en menighet eller bevegelse som stjal fra dem mange år, sinte på grunn av de vanskelige etterreaksjonene de har hatt i form av angst, ensomhet og depresjon.

Men mange har i perioder vært mest sint og skuffet over seg selv. Hvordan kunne jeg la meg selv manipulere inn, jeg som er et så sterkt og intelligent menneske? Hvordan kunne jeg sette på meg selv skyggelapper slik at jeg ikke så sannheten? Hvorfor tok det meg 23 år å komme meg ut? Betyr det at jeg gikk inn i trossamfunnet at jeg egentlig er mindre intelligent?
Men har vi egentlig noen grunn til å være sinte på oss selv?
​
Menneskets psyke er beviselig mottagelig for påvirkning, enten vi vil det eller ei blir vi hver dag påvirket av andre mennesker, av tv og reklame. Dette er kjente mekanismer som kan utnyttes av de som vet hvordan de fungerer. Teknikkene brukes for eksempel innen salg og markedsføring, men også i enkelte trossamfunn.

La oss se på noen eksempler på salgsteknikker:

Visualiseringsteknikken. For å gjøre det vanskeligere for en kjøper å ikke kjøpe et annet produkt, så gjelder det å få kjøperen emosjonelt bundet til produktet han ønsker å få solgt. Dette oppnår selgeren ved å få kjøperen til å visualisere seg selv sammen med produktet i framtiden.
 
Samme teknikk brukes av enkelte trossamfunn spesielt når det gjelder å få medlemmene til å gjøre vanskelige forsakelser. ”Det kan være vanskelig å ikke få utløp for sin seksualitet, men Gud vil se dine oppofringer, og vil belønne deg i framtiden. Tenk når du er i paradiset/ himmelen, da vil du ikke angre deg.”
 
Denne manipulasjonsteknikken blir i en del trossamfunn oppmuntret til å bruke på hverandre. Dette bidrar til en forsvarsmekanisme som kalles eskapisme. Når en troende går gjennom vanskelige perioder med mye forsakelser, så kan han undertrykke det vanskelige gjennom å tenke på den tiden som skal komme, være seg livet i himmelen eller i paradiset.

Tilgang til informasjon: Ved manipulasjon er det av stor betydning å hindre tilgangen til informasjon. Det samme gjelder veiledning av hvordan man skal se på informasjonen som foreligger. Hvis personen tar til seg kunnskap fra andre kilder, vil det ikke være like lett å kontrollere denne, spesielt hvis informasjonen kommer fra en kilde med et annet syn. Et eksempel på dette kan være å hindre medlemmer å ta høyere utdannelse, og isteden fokusere på bibelen eller annen litteratur, håndplukket av trossamfunnet. 

Utnytte menneskelige behov:  Hvis du føler at samfunnet oppfyller et av dine menneskelige behov, så er sjansen stor for at du er mer åpen. Her følger en liste over behov og hvordan et trossamfunn kan oppfylle disse behovene:
  • Behovet for å overleve hver dag. Gud kommer til å påse at du får mat hver dag, han vil ikke forlate deg, og menigheten vil hjelpe deg.
  • Behovet for stimuli. Å være aktiv innen trossamfunnet og gjøre Guds vilje vil stimulere deg.
  • Behovet for sosial stimuli. I menigheten vil du få venner.
  • Behov for respekt og autoritet. Du kan få en ledende rolle i menigheten.
  • Behovet for å føle framgang. Å forkynne for noen og fortelle om din tro og senere fortelle for andre i menigheten om dette vil oppmuntre deg til å fortsette ditt fine arbeide.
  • Behovet for frihet. Sannheten vil gjøre deg fri. Blir du med i menigheten så kommer du til å være fri fra falsk lære og fri fra Djevelens verden.
  • Behovet for å vokse. Du kan vokse i din tro og få mer privilegier i menigheten.
  • Behovet for å bidra. Hjelp noen i din menighet, gi økonomiske bidrag til menigheten, gjør menighetenes lokaler rene, hjelp til i møtene eller hjelp noen til å bli troende.

En person som ikke har disse behov oppfylt før han blir medlem kommer sikkert til å bli overveldet av hvor meningsfullt livet plutselig ble etter medlemskapet. 

Med tanke på hvilke manipulasjonsmetoder vi kan ha blitt utsatt for, så er det kanskje ikke så rart at man ble et medlem i et trossamfunn man siden klart så var usunt for seg selv. Kanskje er det heller ikke så rart at det tok 23 år før man klarte å bryte. Og forhåpentligvis vil vissheten om disse mekanismene føre til at en forstår at man ikke er mindre intelligent enn andre.

Tvert i mot sier forskning på apostasi at mennesker som bryter med et trossamfunn de har vært indoktrinert inn i, har det til felles at de er mer intelligente enn andre. Dogmene overlevde ikke deres kritiske analyse, de fant dem ulogiske og usanne. I tillegg hadde denne gruppen høy integritet noe som førte at de ønsket å være tro mot seg selv, noe som igjen ga de motet som det krever å bryte med trossamfunnet. 

Det er med andre ord ingen vits i å være sint på seg selv. Klapp deg selv på skulderen og husk at det letteste er å bli. Du har tatt et vanskelig valg, og det sier noe om noen helt unike kvaliteter hos deg selv.


Hilde Langvann, 15/3-2016
Hjelpekilden Norge


​
Kilder:
Vera Lanängen: "Lukkede trossamfunn og manipulering"
​Mats Liland "Indoktrinering og apostasi"
0 Comments

Til tross for tro

13/3/2016

1 Comment

 
​Etter prosjektet ”Go On” på begynnelsen av 2000-tallet, lagde Redd Barna rapporten ”Til tross for tro”, som så nærmere på hvilke rettighetsbrudd barn opplevde isolerte trossamfunn. I dette innlegget vil jeg gjengi viktige punkter fra rapporten.
 
Om definisjonen isolerte trossamfunn sa Redd Barna følgende:

Picture
​At trossamfunnene er isolerte betyr ikke at de er ukjente. De kan være tydelig til stede i lokalsamfunnet og i noen tilfeller deltar enkelte ledere i deler av den offentlige debatt. Denne synligheten og deltagelsen kan gjøre det vanskelig å forstå at menighetene samtidig er isolert og lukket.

 En oppvekst innenfor en lukket og isolert menighet innebærer ofte en barne- og ungdomstid hvor mange av de rettighetene barn og unge har blir krenket. De opplever sterke begrensninger både knyttet til hvilken informasjon de får, og til hva de får lov til å gi uttrykk for. De fratas retten til å hevde egne meninger og har ikke samme valg som andre når det gjelder skole, venner og fritid.
Retten til hvile og fritid
Med retten til hvile og fritid menes blant annet retten til delta i lek og fritidsaktiviteter tilpasset barnas alder, med det som det innebærer av fellesskap og aktivitet. Men dette er en rettighet som blir utfordret av foreldrenes ønske om å knytte barna til menigheten, noe som er en sentral fellesnevner hos isolerte trossamfunn. Dette skjer gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, som fellesskap og aktivitet eller gjennom straff og frykt, skyldfølelse og fortapelse.

Samtidig bygger disse menighetene sterke forskansninger mot verden rundt. Det som foregår innenfor er det ikke nødvendigvis meningen skal deles med dem utenfor. Det etableres en forståelse av ”de” og ”vi”, og barna fortelles at den verdslige verden er et sted det ikke er godt å være.

Svært mange som har gått i offentlig skole kan fortelle om sterke restriksjoner knyttet til hvem de får være sammen med i friminutter og etter skoletid. Og mange forteller at deres tid og tanker er gjennom hele oppveksten blitt knyttet til aktiviteter i menigheten.

Rett til  meningsdannelse
Barn har rett til å gi uttrykk for sine meninger, og at dets synspunkter blir lagt vekt på ut fra alder og modenhet. Men i noen menigheter er det restriksjoner både på kontakt ut, og sensur når det gjelder inntrykk og informasjon utenfra og inn. Sensuren begrenser bruk av TV, radio, bøker, blader, aviser, film og data. Mange kan fortelle at de opplevde isolasjonen og lukketheten nesten total.

Når barn og unge erobrer nye holdninger, meninger og kunnskaper prøver de dem ut i diskusjon og samtale med andre. Dette tillater ikke de isolerte trossamfunnene. ”Du får ikke en gang ha tanken din fri,” var et utsagn som gikk igjen hos flere. Resultatet blir et oppvekstklima uten mulig- het for vanlig meningsdannelse.

Retten til et privatliv
Barn har rett til et privatliv, ære og omdømme, også i forhold til sine foreldre. Men mange opplevde at livet i menigheten utfordret denne retten. En 10-årig jente kunne eksempelvis fortelle at da hun og en annen jente flettet håret til hverandre, ble de bedt om å slutte, da dette kunne skape følelser. Mange opplevde at menighetens behov for kontroll øker i takt med ungdommenes behov for privatliv: Å ha avvikende meninger om musikk, klær og utdanning blir oppfattet som opposisjon. Å ha hemmeligheter, få nye interesser eller ha venner utenfor menigheten som provokasjon. 

​Retten til beskyttelse mot overgrep 
Barnekonvensjonen har også bestemmelser som skal sikre barns rett til helse og behandling og beskytte dem mot overgrep. Med helse menes også psykisk helse. Ensidig påvirkning kan man anse som et psykisk overgrep i seg selv, men mange kan også fortelle om mer eksplisitte disiplineringsmetoder, som ydmykelse, utestenging fra fellesskapet, tap av attraktive oppgaver blant annet. Andre igjen kan ha blitt utsatt for en pågående og uønsket eksponering gjennom lovsang bønn og tungetale. Det mest graverende i denne forbindelse er når et barn er blitt utsatt for overgrep, og varsling av dette ikke er blitt hensyntatt, eller lagt lokk på. 

Retten til en utdannelse
Retten til utdanning er en rett som står sterkt i Norge, og er en rett som innbefatter at utdanningen skal utvikle barnets personlighet og talenter. Men også dette er en rett som mange barn kan fortelle ble neglisjert på en måte det kan være vanskelig for utenforstående å forstå. Når du alltid er blitt fortalt at det eneste som betyr noe er å gå i menigheten, å tjene Gud, så vil det først og fremst ikke føles naturlig for en ungdom å velge utdannelse. Andre kan også ha blitt fortalt at en eventuelt utdanning skal være kortvarig slik at den ikke går utover tjenesten for Gud.

Rett til tanke, samvittighets og religionsfrihet
​En av våre mest grunnleggende rettigheter er trosfrihet. Men dette er en rettighet som blir sterkt utfordret når mange foreldre, menighetsleder og andre kan mene at religionsfrihet innebærer at foreldre har en nesten ubegrenset rett til å bestemme over sine barns religiøse oppdragelse. 
 
De problematiske er at de fleste som født inn i en menighet tenker at de skal være der for alltid. Ved tvil tenker de fleste at det er noe galt med dem selv, og tanken på å forlate menigheten er knyttet til fortapelse og isolasjon. En oppdragelse uten innspill utenfra, med ensidig indoktrinering i en tro, og der alternativet til å fortsette i menigheten er fortapelse, er ikke en oppdragelse med reell trosfrihet.

Menigheten har for de fleste stått for frelse, trygghet og fellesskap. I en tid med tvil prøver de å finne tilbake til disse verdiene, og de søker derfor hjelp i menigheten. Men i stedet for å finne forståelse opplever mange at de autoritære strukturene ikke tåler å bli utfordret. Det tydeliggjøres i stedet at det ikke er rom for avvik, at menigheten mangler strategier for konfliktløsning og at det ikke finnes grunnlag for demokratiske avgjørelser. 

Rett til ytrings- og opplysningsfrihet
Mange forteller at selv om de skulle ønske noen utenfra hadde sett hvordan de hadde det, så innser de at dette er et nærmest umulig krav, siden murene som er bygd rundt menigheten har skapt det like vanskelig for omverdenen å se inn, som for dem å se ut. Mange kan dessuten fortelle om en innarbeidet mistillit til omverdenen som i sin tur stenger for hjelp, hvis noen skulle ha forsøkt å nå inn med informasjon

​
Gjengitt av
Hilde Langvann, 15/3-2016
Hjelpekilden Norge

Kilde:
"Til tross for tro" av Redd Barna, 2005.


1 Comment

Revider loven om religionsfrihet nå!

9/3/2016

0 Comments

 
Picture
Rose Carlmark debuterte nylig med boken "Inuti mitt andetag" på svensk forlag, der hun forteller om sin tid i Jehovas vitner.

Hjelpekilden har fått tillatelse til å oversette og gjengi hennes sterke debattinnlegg som sto på trykk i DN.Åsikt 26. februar i år:

​Jeg var selv bare 14 år gammel når vi fikk besøk av Jehovas vitner i mine foreldres hjem. Jeg begynte i en av deres bibelgrupper, døpte meg og fikk føle byrden av det store krav det innebar å være et Jehovas vitne. 19 år gammel giftet jeg meg med en mann i menigheten og vi fikk barn sammen.

I min selvbiografiske roman ”Inuti mitt andedrag” forteller mine nå voksne barn om det helvete vi utsatte dem for med støtte i religionen. Vi manipulerte barna til å følge med oss på møtene (flere timer lange voksenmøter, der barna skulle sitte stille på en stol) og ut å banke på dører gjennom å si at om de ikke ville bli med ville de gjøre Jehova lei seg. Og hvem vil ha ansvaret for å gjøre selveste Gud lei seg?

I min bok forteller min datter om sine kvaler når klassekamerater fylte år og hun hver eneste gang var tvungen til å sitte ned mens de andre sto for å synge sang til bursdagsbarnet. Det var hun og den som fylte år som satt ned. I en klasse er det jo ofte at noen fyller år og in datter har fortalt om den angst hun følge overfor dette. Våre barn ble behandlet av alle i skolen som om de også var Jehovas vitner – selv om det egentlig var vi voksne som trodde fanatisk på selskapet Vakttårnets lære, og tvang dem til å gjøre som vi sa.
 
Barna fikk heller ikke være med på juleforberedelser eller noen andre tradisjoner. Å behøve å sitte i et annet rom når de andre i klassen gjorde slike ting var bare noe som vi og alle de andre voksne bestemte over hodet på barnet. De fikk heller ikke delta i aktiviteter etter skolen, som for eksempel lagsport eller omgås med klassekamerater som ikke var Jehovas vitner. Mye tid ble brukt til møteforberedelser og møter to kvelder i uken i tillegg til søndagerne foruten all tid ute i forkynnelsesvirksomheten, der barna ble slept med.
 
Det var svært vanskelig for barna å gjøre motstand dels pga at de er lojale mot sine foreldre, men også pga trusselen om straff, å bli drept i Harmageddon – Guds siste krig mot alle som ikke er Jehovas vitner.

Jeg og mine barn har forlatt Jehovas vitner. Men mange barn er fremdeles igjen i ulike menigheter rundt om i landet. Jehovas vitner tillates fortsatt å forby sine barn å ta del i aktiviteter i skolen, noe som skaper isolasjon av barna og gir livslange traumer for mange.

De voksne får, med loven om religionsfrihet bak ryggen, oppta sine barn i sin tro, med samme krav på adferd som kreves av voksne Jehovas vitner. Det er akkurat dette med ”individets” frihet til å utøve sin relgion som er altfor utydelig formulert i loven og som gjør at loven tolkes vilkårlig slik at også barn tillates å bli medlemmer i religiøse grupper. Nåværende lov om religionsfrihet må revideres slik at det tydelig kommer fram at voksne ikke har rett til å manipulere eller tvinge barn inn i samme religion som de selv tilhører. Dette savnes i den nåværende loven og om riksdagen skulle ta beslutning i dette spørsmålet, skulle det gi tyngde i alvoret i det hele. 

Samfunnet må handle for å ta ansvar når det gjelder å stoppe relgiøse grupper fra å rekruttere mindreårige, og her kreves det en tydeligere lovgivning.
 
Det virker som at samfunnet lukker øynene for de harde konsekvensene i form av ekskludering, splittede familier og psykiske lidelser som oftest er konsekvenser når barn og ungdommer ikke kan leve opp til de strenge kravene i trossamfunnet.

Barn under 18 år skal ikke tillates å delta i lukkede religiøse grupper der samfunnet ikke har innsyn, som for eksempel i Jehovas vitner. Ellers er samfunnet nøye med å beskytte barn fra å ta beslutninger de ikke anses modne til å ta, som giftemål, bilsetrifikat, politiske valg eller innkjøp av alkohol. Det samme må gjelde beslutninger om å bli med i religiøse ekstreme bevegelser.

Hva gjør myndighetene i dag for å øke innsynet i lukkede religiøse miljøer?

​Rose Carlmark
 

Rose Carlmark reiser her viktige spørsmål rundt et neglisjert tema også i Norge. Myndighetenes ønske om et livsynssåpent samfunn har skapt en misforstått toleranse som har gått på bekostning av barns rettigheter. Det finnes måter å reparere dette på, og veien går gjennom lovverket.


Oversatt av Hilde Langvann, 9/3-2016
​Hjelpekilden Norge


​
Les debattinnlegget på svensk her.
​Følg Rose Carlmark på Twitter

0 Comments

Å nekte ektemannen sex

7/3/2016

0 Comments

 
Picture
I forrige uke kunne vi lese om dokumentaren "Moskeerne bag sløret", der to journalister hadde gått undercover med skjult kamera, og blant annet fanget opp følgende uttalelser:

"Du har plikt til å lytte og adlyde din mann. Ektesengen er ett av de stedene som faller inn under pliktene til å lytte og adlyde" samt "Den kvinne som avviser sin mann i sengen, er syndig og gjenstridig."

Uttalelsene var basert på skriftsteder i Koranen, og utløste sterke reaksjoner i Danmark.

Dokumentarfeltet under denne saken ga ikke uventet muslimer det glatte lag, som om at dette er representativt for den muslimske verden, og som at dette ikke skjer i kristne trossamfunn.

For oss er det ikke uvanlig å høre at skriftsteder fra en hellig skrift er blitt brukt av menn til å undertrykke kvinner. 

En av våre brukere er en kvinne i 30-årene, og som har bakgrunn fra et kristent trossamfunn. Etter å ha opplevd å bli voldtatt av sin ektemann gikk hun, som sedvane var i denne menigheten, til menighetens tilsynsmenn for å ta opp det som hadde skjedd. Da det kom fram at hun i lengre tid hadde nektet mannen sin sex pga en uoverensstemmelse, mente mennene hun rådførte seg med at voldtekten var hennes egen skyld, en konsekvens av at hun hadde nektet mannen sin det han i følge Bibelen hadde krav på. 

Andre kunne fortelle om lignende opplevelser. En kvinne kunne huske at det på menighetenes foreldremøter ble tatt opp viktigheten av at hustruen aldri nektet sinn ektemann sex. En mann kunne huske konsekvensene av dette i sitt eget hjem:

"De eldste besluttet at min mor skulle voldtas tre ganger per uke (...) Han raserte hele huset da min mor drøyde i det lengste med å legge seg i håp om at han sovnet. Jeg var ca 10 år og løp ut i trusa for å hente en eldste fra blokka bortenfor."

​Skriftstedet de brukte i både denne og andre saker var følgende: 
​
Picture
1.Kor. 7: 3.
"Mannen skal oppfylle sin forpliktelse overfor kvinnen, og hun overfor ham. 4. Kvinnen rår ikke over sin egen kropp, det gjør mannen. På samme måte rår ikke mannen over sin egen kropp, det gjør kvinnen. 5 Dere skal ikke nekte hverandre samliv hvis dere ikke er blitt enige om det for en tid, for å leve i bønn."

​
Det er kanskje lett å hamre løs på muslimene når det blir avdekket holdninger som ikke er vanlige i vårt moderne samfunn. Men det er viktig å huske på at med Bibelen hånd sier flere kristne menighetsledere nøyaktig det samme. 
​

Hilde Langvann, 7/3-2016
Hjelpekilden 


Kilde: 
​Nettavisen: Danske imamer forbyr gifte kvinner å nekte mannen sex
0 Comments
<<Previous

    Skribent

    Bloggen skrives av Hilde Langvann, daglig leder i Hjelpekilden Norge. Hilde er 45 år og bor i Råde i Østfold. Følg Hilde på FB.

    Picture

    Kategorier

    All
    Æreskultur
    Barns Rettigheter
    Ekskludering
    Hjelpetilbud
    Indoktrinering
    Integrering
    Overgrep
    Politikk
    Privatskoler
    Psykisk Helse
    Seksualitet
    Skråblikk
    Sosial Kontroll
    Usunn Tro
    Veien Ut
    Veien Videre

    Arkiv

    April 2018
    November 2017
    October 2017
    September 2017
    July 2017
    June 2017
    May 2017
    March 2017
    December 2016
    October 2016
    September 2016
    August 2016
    June 2016
    May 2016
    March 2016
    January 2016
    December 2015
    November 2015
    October 2015
    August 2015
    July 2015
    May 2015
    March 2015
    February 2015
    January 2015
    October 2014
    August 2014
    July 2014
    May 2014
    April 2014
    March 2014
    February 2014
    January 2014
    December 2013
    November 2013
    October 2013
    September 2013
    August 2013
    June 2013
    May 2013
    April 2013
    March 2013
    February 2013
    January 2013

✕