Følg/ lik oss på
Hjelpekilden
  • Hjem
  • Vårt arbeid
    • Informasjonsmateriell >
      • Små sko, stor tro
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Trang tro?
    • Foredrag
    • Hjelpetilbud >
      • Samtalegrupper i ditt distrikt
      • Foreldrenettverk
      • Chat
      • Kontaktperson
    • Prosjekter >
      • Fri form!
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Fra offer til ressurs
      • Etter den vanskelige troen
      • Rettighetsworkshop
    • Vedtekter
    • Etiske retningslinjer
  • Livshistorier
  • Info
    • Info-sider om trossamfunn >
      • Brunstad Christian Church
      • Guds menighet
      • Mormonerne
      • Jehovas vitner
    • Artikler
    • Faglig
    • Bokomtaler
    • Redd Barna
  • Blogg
  • Kontakt
    • Kontakt oss
    • Om oss
  • Støtt oss

Til deg som skal bli utstøtt

21/10/2019

0 Comments

 

​En ung mann i begynnelsen på en bruddprosess tok kontakt med Hjelpekilden tidligere i år. Vi har fulgt han fra han fortalte om sin tvil og fram til han nå fortalte sine foreldre og menigheten at han ikke lenger ønsker å være medlem. Denne uke vil de opplyse på den lokale menigheten at han er å regne som ekskludert.

Dette er en tøff situasjon, så vi hørte i gruppa vår om det var noen som hadde noen oppmuntrende ord. På få timer fikk vi inn så mange omsorgsfulle ord at vi fikk lyst til å dele dem med dere utenfor. For det er kjærlighet i disse meldingene, og kjærligheten står i sterk kontrast til den hjerteløse ekskluderingen han opplever nå. Samtidig tenker vi at det kan gi håp til dere som selv står i en tidlig bruddprosess. Du er virkelig ikke alene.
Sender deg varme tanker og en god støttende klem!

Du er så utrolig STERK! Og husk, dem velger bort deg, du velger ikke bort dem ❤️ 
Var stolt over hva du får til og skit i de andre ❤️

Varme klemmer <3
 
Det er mange som heier på deg💪🏼🙏🏼
 
Du er ikke alene 💕
 
Varme Klemmer sendes!
Du er utrolig tøff!❤️
 
Du er sterk💕tenk på deg selv
 
"Today is where your book begins, the rest is still unwritten" 🎵🎶 Du har en spennende tid foran deg. Et spennende liv!!!! Ahhhhh så deilig😁 Dette er en ny start😍
 
Det er ikke noen enkel dag å heller så finnes det ikke noe rettferdighet i at de herset å kontrollerer mennesker på en så kynisk måte. Du er modig vi er mange som har vært gjennom det samme men du vil likevel erfare det på din måte. Husk at det er mange her som er her og vil gi både støtte og bry oss bare fordi du er den du er! ☺️😊lykke til!
 
Nå kan de ikke ha makt over deg og livet ditt lenger. Du er fri, ingen skal bestemme over deg! Synd med familie som er fortsatt innenfor. De kommer til å savne deg selv om de ikke sier noe. Jehovas vitner straffer folk både innenfor og utenfor menigheten. Ikke la de ta ifra deg gleden over å være fri🎼
 
Frihet er både et privilegium og et ansvar. Ta vare på deg selv og finn mennesker som liker deg for den du er og ikke den de vil at du skal være. Nyt livet ✌️😊👍
 
Du er sykt sterk ❤️sender deg alle gode tanker mulig .og heier masse på deg 👏💞
 
Du er enormt sterk, og vi står med deg! <3
 
Det kommer til være skikkelig kjipe dager. Og de dagene er det lov å være trist, sint, klage til venner eller dagboka eller psykologen, snakk ut om alt du føler. Ingenting er feil å føle i den situasjonen du er i.

Men, jeg lover deg: de gode dagene er så mange flere av. Du starter et nytt liv kun for deg selv på dine egne premisser. Du går inn i en ny epoke hvor du står til ansvar for deg selv og dine ønsker, du kan faktisk gjøre hva du vil. Uten skyldfølelse. Husk at du har et stort nettverk av eksjv her inne som heier på deg og ønsker deg alt godt. Og, mitt favorittsitat: Venner er familie du velger selv. Lykke til på den brede sti, den er innmari fin ❤️
 
Fryktelig at religion skal komme i mellom foreldres ubetingede kjærlighet for sine barn! Jeg føler med deg i dag, er stolt av deg for at du tar ansvar for eget liv og følger hjertets overbevisning! ❤️ Sender varme tanker! 🌺
 
Det er en trist dag. Men også en dag du bør huske. Dagen du ble fri og startet ditt neste liv.  Noen "claimer" dagen. Feirer den som en fødselsdag hvert år fremover. Samler nye venner og tar en øl. Det dukker også opp historier og videoer av folk som samler en vennegjeng og drar på møtet for å overvære opplysningen for så å gå ut og feire etterpå. Sier ikke at dette nødvendigvis funker for alle, men det er en interessant måte å se på det. Lykke til på veien videre! Nå har de brukt opp alle pressmidlene de har. Fra nå av er du din egen sjef. Ta kontrollen nå, over din egen framtid.
 
Håper følelsen av lettelse og frihet kommer sigende⚘
 
I starten kan det føles tungt og tøft og kanskje vil du innimellom også lure på om du tok riktig valg. Kanskje blir du også redd og lei deg. Men det er en prosess. En prosess som har flere faser. Du kommer ikke til å angre helt til slutt, du kommer til å føle glede og lettelse og du kommer til å klare deg! Du er sterk, tøff og modig! Heier på deg ❤️
 
En vei er bare en vei, og det er ingen fornærmelse mot deg selv eller andre å velge en vei. Spør deg selv og kun deg selv :" har denne veien et hjerte?" Har den det er det en god vei, har den ikke et hjerte er det en ubrukelig vei." sitat Carols Castaneda. <3
 
Du er modig og har allerede tatt det største skrittet mot frihet og kan endelig få lov til å være sjef i eget liv ♥️ og det er så verdt det♥️♥️ selv om du kommer til å ha tunge dager så ikke gi opp. Det som ble mitt mantra var «heller et kort lykkelig liv med mennesker som liker meg for den jeg er enn en evighet med den gjengen der « ...nå har det vist seg at det ble ikke ett kort lykkelig liv da men ett langt lykkelig liv og dommedagredselen er virkelig forduftet til fordel for en euforisk glede over alt livet kan by på som jeg ikke visste eksisterte engang 😃😃😊👍 så nyyyyyyt livet og alt det har å by på ♥️♥️♥️ velkommen til en ny og spennende verden 🤩
 
Mange varme tanker fra meg....🌹

Masse lykke til. Håper du har et nettverk utenfor JV som kan gi deg støtte, og så er Hjelpekilden god å ha også. Vil sende deg en støtteklem. Heier på deg.

Kjipe dager kommer, men de kommer i sluttenden til å gjøre deg sterkere. Innimellom vil du kjenne på anger, men det går også over. Heier på deg!

Lykke til! Det blir nok vondt. Tror det beste du kan gjøre er å akseptere følelsene dine. Trenger ikke handle på dem, men det er lov å føle på sorg, anger, skam, osv. Følelser gjør deg ingenting. Å kjenne på dem og notere mentalt at du følte dem kan gjøre det lettere å slippe dem. Verden er full av glede, undring og fred. De følelsene står klar til å ta i mot deg når du velger å lete etter dem. Alt godt til deg!

Lykke til 😊dette kommer du aldri til å angre på. Tøft når det står på men det blir bedre. Stor klem 😊
😊
Tenker på deg 💓

Gratulerer! No kan du selv velge hvordan du vil leve livet ditt❤ og du skal faktisk være god mot deg selv og bruke tid på ting som gjør deg glad, uten dårlig samvittighet! For det er på tide no; å prioritere deg selv 😍 Du vil selvfølgelig kjenne på sorg og fortvilelse over å miste kontakt med familie, det kommer til å gjøre vondt! Men husk å vær glad i deg selv og❤
❤
Varme tanker. ♥️
 
Stor klem fra meg❤
 
Heier på deg, hadde ingenting da jeg meldte meg ut, er nå så glad for at Hjelpekilden fins, alle vi er her for deg. Det er naturlig med en sorgperiode, for vi som har vært der har jo satset livet på det....... men du kommer til å ha det bedre, det er verd det. Klem
 
Det er tungt, men livet utenfor er som regel bedre. Jeg blir nok utstøtt selv i løpet av denne måneden.
 
Jeg lover deg at det er verdt det ❤️ Det kommer til å gjøre vondt en stund fremover, men det blir bedre. Du er ikke alene- vi vet hva du går gjennom. Vi er her for deg. Om du føler deg liten som menneske, vit at dette er en av de tøffeste avgjørelsene man kan ta. Du er utrolig sterk som gjennomfører dette og det står det uendelig med respekt av! 🌹 Velkommen til livet 🤗
 
Gratulerer med valget selv om gleden kanskje ikke oppleves akkurat nå, men for å repetere min gode psykolog:"Den som ikke blir gær'n av dette er ikke rektig" det er en jobb å sortere alt som kommer, men bruk hjelpekilden til å dele alt, de små tingene, dette er en reise som ikke er lett, men du vil til slutt skjønne at dit valg er riktig. Det tar tid, men den freden du får til slutt er verdt alt. Sørg for å finne noen som skjønner deg. Modum bad er veldig dyktige, men det kan ta litt tid. Gjør avtaler med fastlegen din for gjevnlige samtaler i mellomtiden, og bruk hjelpekilden for det det er verdt. Lykke til, og du har gjort det riktige 👍

Masse masse lykke til! Jeg heier på deg! Du er så mye sterkere enn du tror❤ bruk gruppen her for alt den er verdt, den er gull verdt for sånne som oss❤
 
Jeg husker utstøtelsen som en befrielse. Det var som en diger stein ble løftet av mine skuldre
 
Det kommer sannsynligvis til å bli tøft en stund framover, men du skal vite at du er ikke alene❤❤ Mange av oss her inne har gått gjennom en lignende prosess.. Ta gjerne kontakt på PM hvis du trenger noen å prate med.
 
Min tro er at om Gud finnes så er kjærligheten betingelsesløs <"Gud er bare glad i deg hvis sånn og sånn", det tror jeg ikke noe på. Jeg skjønner det er tøft å bryte familiebånd med mer, men alternativet er fortsatt sosial kontroll og meningstyranni. Full støtte! Klem og kjærlighet uten betingelser! 
​<3 
Gå ut med hevet hode, bruk oss, si ifra om du trenger noen å snakke med, så får du nr. Tenker på deg - du er modig.

Du er ikke alene ❤️


Hvordan er det med deg? Har du tilhørighet til en tro, men føler tvil? Kjenner du på redselen for å miste alle du er glad i hvis du bestemmer deg for å bryte med menigheten? Da skal du vite at du kan ta kontakt med oss. For du er ikke alene.



Hilde Langvann, 22/10-2019
Hjelpekilden Norge

​
Lenke til vårt Kontaktskjema


Picture
0 Comments

Når tro blir usunn

16/10/2019

0 Comments

 

Nær halvparten av henvendelsene til Hjelpekilden fra mennesker som har brutt med et kontrollerende religiøst miljø, dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv.
 
4. oktober er det premiere på Jorunn Myklebust Syversens film «Disco», der vi møter 19 år gamle Mirjam som er aktiv i den karismatiske menigheten Friheten. Mange som har tatt kontakt med Hjelpekilden forteller om de samme erfaringene som Mirjam; et voldsomt press, isolasjon fra storsamfunnet og en sammenkobling mellom nederlag og motgang med demoner og Satan. Menighetens omsorg og fellesskap oppleves som kontroll som går for langt, man mister sin egen stemme, og det føles utmattende å aldri være god nok.
 
Når et religiøst miljø bruker en skremmende retorikk og stiller for mange krav, samtidig som de hindrer medlemmer å oppsøke impulser utenfra, kan dette føre til mental uhelse for den enkelte. I masteroppgaven «Troen som ble en byrde» (Dybing, 2014), fant forfatteren at mennesker som har vært i usunne religiøse miljøer kan ha pådratt seg problemer som de ikke selv er i stand til å mestre. Det var vanskelig for dem å få adekvat hjelp, og hjelpetilbudene som finnes er få og lite tilgjengelige.
 
Voksne har likevel en mulighet til å oppsøke hjelp på egne vegne, noe barn ikke har. Barn er avhengig av å bli sett. Hvis de vokser opp i et lukket miljø, er det viktig at storsamfunnet kan se disse barna og har kunnskap om utfordringer de kan leve med.
 
Ungdommer som har vokst opp i slike miljøer har fortalt at de ikke kjente til at de hadde rettigheter når de vokste opp, at de skulle ønske at flere hadde kjennskap til hvilke utfordringer de vokste opp med og at noen hadde spurt dem hvordan de hadde det, egentlig. Dette er bakgrunnen til veilederen «Små sko, stor tro» (Redd Barna og Hjelpekilden, 2019), som er rettet mot lærere og fagpersoner i førstelinjetjenesten som møter barn fra lignende religiøse miljøer.
 
Men dette er ikke nok, det er nødvendig at denne kompetansen blir inkludert i utdannelsen av fagpersoner, slik at man lettere kan fange opp og gi hjelp til barn i strenge religiøse miljøer. I tillegg trenger barn fra tidlig alder å lære om egne rettigheter for slik å identifisere negativ sosial kontroll og rettighetsbrudd i eget liv, og for å kunne ta gode valg og søke nødvendig hjelp.
 
Med Opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse (2019-2024) ønsker regjeringen å jobbe for at flere skal oppleve god psykisk helse og god livskvalitet. I tillegg er målet at de som trenger det skal få et godt behandlingstilbud. For at dette skal gjelde alle barn og unge, er det viktig at de som gir hjelp har nødvendig kompetanse om utfordringer knyttet til å vokse opp i religiøse miljøer preget av en ubalansert forkynnelse, fiendebilde av storsamfunnet, streng kontroll og konformitetspress og lydighetskultur.
 
«Lena» skrev dette til Hjelpekilden:
«Jeg brøt med menigheten når jeg var 14 år. Jeg fortalte om angsten for dommedag, angsten for å bli besatt av demoner, om Gud som alltid så meg og hvor sliten jeg hele tiden var. Det endte opp med tung medisinering på grunn av en psykosediagnose, noe det egentlig aldri var. Det endte med rus og depresjon, for meg som for mange andre, og en ubehandlet PTSD diagnose som ble komplisert og diagnostisert 16 år senere.»
 
«Pål» er for syk til å få hjelp fra Modum Bad, og DPS i hans fylke har ikke nok kompetanse til å hjelpe han. DPS forteller at han er den femte personen fra bibelskolen han gikk på som har havnet hos dem, og som sliter med angst som følge av forestillinger om fortapelse. Morens fortvilte henvendelse til Hjelpekilden om sin suicidale sønn bekrefter bildet av kunnskapshull og understreker hvor presserende behovet for et bedre hjelpetilbud er.
 
Et godt hjelpeapparat trenger å vite at et negativt gudsbilde kan være traumatiserende. Et godt hjelpeapparat trenger å vite at endetidsperspektiv kan være angstskapende og skape suicidale tanker. Et godt hjelpeapparat trenger å vite at negativ sosial kontroll også utøves i enkelte kristne miljøer, og at det å frigjøre seg fra den kontrollen kan utløse redsel, skam og skyldfølelse. De trenger også å vite at redselen for avvisning er sterk hos personer som har brutt med slike grupper, og at det å bli avvist av et hjelpeapparat som ikke ser alvoret i deres utfordringer forsterker denne følelsen av svikt.
 
Mirjam i filmen «Disco» trenger framfor alt å bli sett. Dette trengte også «Lena» og «Pål», og de mange andre som ukentlig tar kontakt med Hjelpekilden. Denne gruppen vil ikke føle seg sett før det finnes et hjelpeapparat som forstår hvordan usunn tro kan påvirke mental helse, og som kan tilby tilfredsstillende helsehjelp.
Med politisk vilje kan dette bli en realitet. Men hvor lenge skal vi vente på denne politiske viljen?
 
 
Hilde Langvann, Hjelpekilden
 

Innlegget sto på trykk i BT 7/10-2019
https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/xPy4jl/naar-tro-blir-usunt

Picture
0 Comments

Høringsnotat til Helse- og omsorgskomiteen

14/10/2019

0 Comments

 
I forbindelse med Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse (2019-2024) har Hjelpekilden sammen med andre organisasjoner deltatt på høringsmøte i Helse- og omsorgskomiteen 14. oktober 2019. Under følger innspillet fra Hjelpkilden: 


Hjelpekilden er en frivillig organisasjon som gir støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser. Vi mottar i hovedsak henvendelser fra unge voksne.
 
Vi ønsker å benytte anledningen med den nye opptrappingsplanen til å sette søkelys på en gruppe unge som formidler til Hjelpekilden at de har følt seg forsømt av hjelpeapparatet. De har gjennom sine oppvekstsvilkår spesielle utfordringer som ofte kan legge grunnlag for psykisk uhelse, noe vi mener økt kompetanse kan forebygge.
 
Dette er en gruppe som er vokst opp i strenge religiøse miljøer, ofte isolert fra storsamfunnet og preget av negativ sosial kontroll. 
 
Halvparten av henvendelsene fra denne gruppen til Hjelpekilden dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv.
 
Vi vet at det fra helsedepartementets side i perioden 2005-2011 har vært forståelse for at denne gruppen har særskilte utfordringer, og det var derfor planlagt å kartlegge eksisterende kunnskap, identifisere hjelpebehov og foreslå tiltak og videre forskning. Først gjennom en NKVTS-rapport i 2008, og senere gjennom en rapport fra RVTS Vest i 2011. Rapportene er bare kartleggende, og RVTS har ventet på oppdragsbrev fra departementet for å jobbe videre med kompetansehevingsarbeidet. Dialog vi har hatt med departementet og RVTS senere har vist at oppfølgingen av dette arbeidet kan ha blitt oversett. Vi synes derfor dette er fin anledning til å påminne om viktigheten av dette arbeidet. 
 
Hovedinntrykket av arbeidet med mennesker som har vokst opp i disse miljøene er at en unormalt høy andel personer blir arbeidsuføre som følge av manglende hjelp til å bearbeide traumer og psykiske utfordringer knyttet til en skremmende retorikk, ubalansert forkynnelse, fiendebilde av storsamfunnet, kontroll gjennom trusler, konformitetspress og lydighetskultur
 
Vi mener at det vil være av samfunnsøkonomisk interesse at det finnes et godt behandlingstilbud for unge som har bakgrunn fra trange religiøse miljøer. Dette kan forebygge utvikling av psykiske etterreaksjoner og arbeidsuførhet. Dette kan gi bedre livskvalitet til en gruppe som formidler at de opplever seg ikke sett av storsamfunnet, og forebygge selvmord.
 
Vi mener det er avgjørende for de unge som har vokst opp i slike religiøse fellesskap at de møter et profesjonelt hjelpeapparat som har god kompetanse på deres særlige utfordringer. Primært er det ønskelig med en offentlig initiert kompetanseheving og forskning. 
 
Sekundært kan en frivillig organisasjon bidra til å utvikle nødvendig kunnskap som kan spres i behandlingsmiljøet. Dette krever likevel et samarbeid med regionale ressurssentrene som ligger under departementene, og da er det viktig at et slikt samarbeid ikke blir avvist som følge av at det utenfor deres oppdrag. Det er med andre ord nødvendig med politisk vilje til å øke denne kompetansen hos hjelpeapparatet.
 
 
Hilde Langvann, 14/10-19
Hjelpekilden Norge
 

Picture
0 Comments

​"Av og til kunne jeg ønske at jeg hadde en hijab å skylde på, eller noe som gjør meg synlig"

15/11/2018

0 Comments

 
I mai ble det publisert en masteravhandling ved institutt for sosiologi, Universitetet i Agder. Oppgaven er en institusjonell etnografisk studie av sosial kontroll, og er skrevet av Minela Kosuta. 

Hun intervjuet sju mennesker som har erfaring med for mye sosial kontroll i ungdomstiden. Tre av disse hadde opplevd dette i kristne menigheter, tre av dem fra folk med samme landbakgrunn i innvandrede miljøer i Norge,  i tillegg til en mor som hadde fått vite at hun hadde utøvd for mye sosial kontroll mot sitt barn.
 

Hvem blir sett av hjelpeapparatet?

Når hun sammenlignet informantene, fant hun interessante forskjeller:
 
Mine informanter som har etnisk norsk bakgrunn og kommer fra kristne menigheter forteller at de ikke har blitt sett eller fått hjelp fra det offentlige velferdsapparatet. En informant ble for eksempel fortalt at hun så «ulykkelig» ut, men ingen grep inn. For noen måtte det et selvmordsforsøk til før hjelpeapparatet grep inn. Andre søkte hjelp, men opplevde ikke å bli forstått. 
 
Mine informanter med innvandrerbakgrunn har blitt sett av hjelpeapparatet i mye større grad enn de informantene som har vært en del av kristne menigheter, selv om disse har vært utsatt for mye sterkere og mer alvorlig «kontroll» enn informantene med innvandrerbakgrunn. 
 
Hun fant at hvordan vi snakker og skriver om negativ sosial kontroll i offentlige debatter og politiske dokumenter, gjenspeiler seg tydelig i hvem som blir sett, og hvem som får hjelp ut av for mye kontroll. Når samfunnet lenge har hatt fokus på innvandrerjenter som eksempler på negativ sosial kontroll, så blir det denne gruppen som lettest blir sett.


Forestillingen om sosial kontroll som "de andres praksis"

Selv om konservative holdninger kunne ligne på hverandre i de kristne miljøene og innvandrermiljøene hun så på, så ble ikke holdningene i de kristne mijøene problematisert på samme måte. Hun fant at forestillinger om sosial kontroll var at dette var «de andres» praksis, noe som gjorde at ungdommer fra kristne miljøer opplevde at deres problemer ikke ble sett nettopp fordi de ikke var utenlandske og muslimer.  

​Forklaringen fant forskeren lå i hvilken sosial kontroll som fikk plass i offentligheten. I offentlige debatter og politiske debatter, var det som oftest tema som kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og såkalt æreskultur som ble omtalt. Dette er tema som utelukkende blir knyttet til innvandrerbefolkningen. Når den sosiale kontrollen som  debatteres hovedsakelig er den mest synlige kontrollen, og som mest forbindes med innvandrermiljøer, så former dette hjelpeapparatets forståelse av hvem sosial kontroll rammer, og hva sosial kontroll består av.  Det blir derfor vanskelig hjelpeapparatet og velferdsapparatet mer generelt å få øye på og forstå «for mye» sosial kontroll i andre miljøer enn innvandrermiljøer.

​Dette er bakgrunnen for en av informantene, som hadde bakgrunn fra et kristent lukket miljø, sa følgende:

Det som jeg synes er vanskelig er mangel på forståelse for at hvite, utad privilegerte mennesker som har fighta for å komme ut og som har vokst opp under ekstremt regime, vært under psykisk og fysisk press ... Av og til kunne jeg ønske jeg hadde en hijab å skyldepå eller noe som gjør meg synlig.

Informanten pekte her på et gap mellom kontroll som ses og anerkjennes som sosial kontroll i samfunnet hun er i, og den kontrollen hun selv har levd med. Hun peker også på at et klesplagg som hadde identifisert henne som muslim, kanskje hadde minsket dette gapet.



Synliggjøre den usynlige kontrollen
Forskeren ønsket derfor i denne oppgaven å synliggjøre sosial kontroll som kommer i skyggen av dominerende måter å forstå sosial kontroll på, i offentlige dokumenter, offentlig debatt og foreliggende sosiologiske studier og annen forskning. Hun valgte derfor å organisere den ene delen av sin analyse etter graden av synlighet. 
 
Sosial kontroll ble i denne undersøkelsen delt opp i 
1. Fysisk kontroll
2. Mental og emosjonell kontroll

Den fysiske kontrollen er ofte den kontrollen som er mest synlig for omverdenen. Dette er kontroll som styrer deres kropper, bevegelsesrom, deres sosiale relasjoner og hva som skjer med disse relasjonene. Eksempler på dette er vold, å gå på skole med barn fra samme menighet, valg av kjæreste og livspartner, valg av utdannelse, fysisk samlokalisering i hverdag og ferier, kontroll av tid og krefter og føringer for utseende. 

Den mentale og emosjonelle kontrollen skal sikre at du tenker og handler riktig, og at du ikke blir påvirket av tankegods utenfra. Eksempler på dette er kontroll av kunnskap og kompetanse folk har og ikke har, som kan føre til at man kan mangle kulturell kompetanse utenfor menigheten. Andre eksempler er å aldri eller sjeldent få ta egne valg, skam, konfrontasjoner, å ikke gi kjærlighet der noen er vant til å motta kjærlighet, samt det å skape et liv innenfor som de ikke får utenfor.


Konklusjon

Forskeren avslutter med følgende viktige oppfordring:

Det er viktig med kunnskap om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æreskultur. I møte med mennesker er det imidlertid viktig å lytte til hvordan de selv definerer sine utfordringer og hva de trenger av hjelp fremfor å putte dem i kategorier som de ikke kjenner seg igjen i.

Også «praktikere», og ikke bare forskere, må altså prøve å sette til side det de vet eller tror de vet når de skal forstå menneskers liv.

Hvis ikke kan de risikere å definere noen mennesker inn i kategorier hvor de ikke hører hjemme, mens andre mennesker, som egentlig hører hjemme i kategorien, opplever å utdefineres fra denne og at deres erfaringer «normaliseres». 

Forhåpentligvis vil denne masteroppgaven bidra til en mer nyansert debatt om hva negativ sosial kontroll er og hvem som utsettes for dette. Forhåpentligvis vil den også bidra til at vi kan snakke om felles mekanismer som skjer når man utøver sosial kontroll, tegn til bekymring og hvordan vi kan være med å tilby likeverdige tjenstetilbud for mennesker som opplever for mye sosial kontroll, slik de selv forstår det.


Kilde: Košuta, Minela, «Av og til kunne jeg ønske jeg hadde en hijab å skylde på eller noe som gjør meg synlig»: En institusjonell etnografisk studie av sosial kontroll (2018), Universitetet i Agder 


Hilde Langvann, 14/11-2018
​Hjelpekilden Norge
Picture
0 Comments

Må man alltid tilgi?

19/10/2018

0 Comments

 
Må vi tilgi for å komme oss videre? Er det mulig å tilgi alt? Og hva er egentlig tilgivelse?

En kvinne henvendte seg Hjelpekilden etter å ha lest en bok om tilgivelse, der det ble understreket viktigheten av å tilgi. Hun skriver: "Jeg klarer ikke å tilgi".

​Vi tok opp temaet i plenum i vår diskusjonsgruppe på FB, og fikk mange reflekterte innspill.

Flere hadde tatt et bevisst valg om tilgivelse for egen del:

Picture
Jeg fant ut at tilgivelse er en bevisst handling jeg måtte gjøre for meg selv, for å komme videre. Et valg om å forsone seg med hvordan ting har vært, og ble. 
De en tilgir, behøver ikke vite om det engang.. 
 
Tilgivelse forandrer ikke fortiden ,men den kan forandre fremtiden. Jeg tok et oppgjør med trangsynt oppvekst i lukket trosamfunn for 13 år siden. Siden den gang har frustrasjon gått mer og mer over i å bare synes synd på de som utsatte oss for vranglære og læren om en straffede Gud samt flammer i helvetet .
 
Som du skriver, tror jeg også at for å komme seg videre må man først kunne tilgi seg selv - så tilgi de rundt deg. Hat og hevn-tanker gjør pent lite mot de man er bitter på, men de gjør meget mye med en selv. Om en ikke klarer å tilgi, kan man i hvert fall gjøre det man kan for å ta vare på psyken på den måten at man ikke holder inne det vonde, men er åpen om det, og kan komme inn i en helbredelsesprosess!

​Andre igjen var klare på at de ikke ønsket å tilgi, og hadde gode grunner for det:
Picture

​Men jeg har bestemt meg for IKKE å tilgi min mor for de overgrep hun påførte oss barna, og det hun lot andre gjøre mot oss. Jeg har rett og slett bruk for å sette opp en grense, å si til meg selv at det var ikke greit, det skal ikke skje, og må ikke skje. Min far (ikke JV)har vært sorgtung for at han ikke forsto hvordan vi hadde det og har bedt om tilgivelse for at han ikke "grep inn". Jeg har tilgitt ham, og det var ikke vanskelig. Men min Jvmor vil ikke/aldri innse at hun har gjort vonde ting mot oss, hun ville gjort det samme i dag.  Jeg lever godt med tanken, for nå har jeg overtaket.
 
En psykolog jeg var borti sammenlignet oppveksten min med det å ha overlevd en ulykke. Med tiden lærte man å leve med skadene. Men man ble aldri helt ferdig med det. Man ville aldri klare det samme som mange andre. Og jeg har ikke mulighet for å tilgi noen som den dag i dag gjør alt som står i deres makt for å få meg tilbake dit jeg var. Men jeg prøver å ikke klandre meg selv, prøver å komme videre i livet.  
 
Noen ganger tar jeg meg fortsatt i å ønske at foreldrene mine ville anerkjenne meg for den jeg er. Jeg vet veldig godt at det aldri kommer til å skje, at jeg bare må legge det bak meg og komme meg videre. Likevel tror jeg at det for alltid vil være en liten gutt der inne et sted som står med tegningen i hånden og håper på at en eller annen dag får han skryt for den.
​
​Noen understrekte at tilgivelse slettes ikke er nødvendig:

Picture
For meg har det ikke nødvendigvis vært nødvendig å tilgi for å gå videre. Man MÅ ikke tilgi. En kan plassere skyld og ferdig med det.
 
Tilgivelse er ikke nødvendig, men å akseptere at ting har skjedd og at det har gjort meg til den jeg er. Være stolt av de sterke sidene mine, og fortsette å jobbe med de svake sidene.

Man trenger ikke gå rundt og være sinna eller bitter selv om man ikke tilgir. Og, det er IKKE sant at man får det bedre med seg selv ved å på død og liv skal tilgi alt mulig. Det er faktisk bare tull spør du meg

Jeg tror med sikkerhet at tilgivelse er ikke det samme som tillit. Når et samfunn har gjort en mye ondt så er det slik, da har man ikke tillit til det og skal ikke ha det!! Man kan dog i sitt indre akseptere at man selv gikk inn der en gang og at de er som de er og man kan la gå hatet, men utover det er det ikke sunt å «tilgi»
​For flere var ordet «tilgivelse» ubehagelig i seg selv, noe vi fant bunnet i hvordan dette ble omtalt i de religiøse miljøene de kom fra. Ordet "tilgivelse" hadde for enkelte blitt synonymt med det å akseptere å bli krenket:
​
Picture
Som barn av Jv ble det terpet mye på tilgivelse / snu det andre kinnet til osv.  Man skulle liksom være immun mot krenkelser, for det var aldri personlig det var "sannheten" som var i fare. Så lærer man seg til å ikke la noe gå inn på seg, lærer seg at hva jeg føler ikke har noen betydning. Folk kan nærmest gjøre hva som helst mot deg uten at du skal føle deg krenket eller har behov for oppreisning. Har man da en tilgivende natur i tillegg, blir man en dott av en person uten ordentlige grenser. (Man blir jo et lett offer for overgrep, og man blir i tillegg lært at man skal tilgi sin egen overgriper)

Måtte gå mange runder med meg selv etter at jeg forlot sekten. Øvde meg på å ta plass.  Gi beskjed når noen gjorde overtramp. Lovet meg selv å aldri mer ha dårlig samvittighet for noe (tilgi meg selv)

"Å snu det andre kinnet til" betyr å godta krenkelser, dette har fint lite med tilgivelse å gjøre. Krenkelser er noe som ikke under noen omstendigheter burde godtas. JV har en pervertert forståelse av kjærlighet. De plukker ut definisjoner eller deler av dette for at det skal passe med praksis, som igjen handler om å ha kontroll. Antar vi som har hoppet av har mange ubevisste forståelser av begreper som ikke harmonerer med hva ordene egentlig betyr.

Jeg tror at den der tanken med å absolutt MÅ tilgi for å få det bedre med seg selv er noe som henger fast fra tiden vår i forhold til religion...Det går helt fint an å ha et nydelig liv SELV om man ikke har tilgitt alt.
Jeg har jobbet hardt med dette å godta krenkelser. Da jeg innså at jeg hadde et usunt forhold til dette bestemte jeg meg for å hevde meg selv. Det kan være vanskelig å finne balansen. Men i hverdagen kan det være småting, som f eks at noen sniker i køen. Det krever et visst mot å si fra, men det absolutt verd det. Når man hevder seg selv blir det mindre å tilgi.
​Å bruke andre ord ble løsning for flere, eller å definere tilgivelse på en annen måte enn hva trossamfunnet hadde gjort.
Picture
​
 Jeg har brukt mange år av mitt liv på å forsøke å forstå hvorfor ordet tilgivelse og bitterhet gjør meg urolig også sint. Jeg fant at dette hadde med hvordan menigheten brukte de ordene, så for meg har det derfor vært viktig å finne nye ord. Forsoning og gjennopprettelse av det som gikk galt inni meg er bedre ord for meg. Det har tatt meg årevis i terapi og studier. 
 
Jeg har slått meg til ro med å forsone meg med det som er blitt gjort mot meg. Det kjennes lettere enn å tilgi. Jeg vet godt noen tilgir, om det er mest "rett"? Vet ikke, jeg gjør det som er rett for meg.
 
Å tilgi er ikke det samme som å godta, men mer å kvitte seg med vonde plagsomme følelser.
 
Jeg tror på en måte at tilgivelse er en form for selverkjennelse på at man ikke får gjort noe mere med det, selv om man aldri får glemt det. Selverkjennelse gjør at man minsker faren for og utsette seg for psyko somatiske lidelser
 
Å tilgi behøver ikke være en følelsessak. Man kan bestemme seg for å tilgi. Det betyr heller ikke at man har akseptert den uretten som er begått mot en
 
Man kan ikke tving frem tilgivelse. Det hjelper heller ikke å pushe. Man kan heller med fordel ha en intensjon om å en gang kunne tilgi. Tilgivelse er også en gradvis og pågående prosess, og jo mer man øver, jo «flinkere» kan man bli.

For meg personlig har tilgivelse dreid seg om forsoning, fordi "de andre" ikke har bedt om tilgivelse. Derimot har det vært til hjelp for meg å forstå mer av bakgrunnen og forutsetningene til de som har krenket meg og da fått et glimt inn i deres historie, tragedie og begrensninger. For meg har da forsoning også dreid seg om prosesser som har vart over flere år, og disse prosessene tror jeg for min del varer livet ut, samtidig som "byrden" hele tiden gradvis blir lettere, ev. "to skritt fram og ett tilbake", eller "ett skritt fram og to tilbake". I "tunge perioder" kommer depresjonen, men den varer heldigvis ikke lenge. Vi har alle våre ulike historier og ulike livsløp. For øvrig har jeg funnet det mest hensiktsmessig å tilgi enkeltmennesker og ikke bevegelser eller organisasjoner. Da blir det hele for meg mye mer konkret og håndterlig, fordi systemer i seg selv for meg blir noe upersonlig.
 
Hadde tidligere en forestilling om at tilgivelse var en bølge som slo inn over en, og alt ble bra etterpå. Men slik er det dessverre ikke. Jeg klarte heldigvis å snu tankegangen min, og forsone meg. Betyr ikke at jeg glemmer, eller at " alt er bra". Min mamma lot det få grobunn i hat, og ble fryktelig bitter. Og det igjen ødela hennes liv. Jeg ser framover, og tar med meg kunnskapen. På godt og vondt. Slik de fleste mennesker gjør, uansett bakgrunn. Menigheten og trua tok i fra meg ... alt. Men jeg har tatt kontrollen over mitt eget liv tilbake, og er takknemlig for at framtiden er min! Den er for verdifull til å brukes på hat.

Egentlig kan man si det så enkelt at tilgivelse er å la bitterhet og hevn fare, og bli fri selv fra de negative bindingene til det som har vært.
Picture



Hilde Langvann, 19/10-2018
​Hjelpekilden Norge
0 Comments

Unyansert om ekskludering

14/6/2018

1 Comment

 
I den siste uken har det i avisene Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad vært mye fokus på Jehovas vitners praksis med internjustis. Et leserinnlegg i den forbindelse rettet 12. juni kritikk mot avisens reportasjer, ikke på tematikken interjustis, men avisens omtale av trossamfunnets praksis med ekskludering. 

I leserinnlegget står det følgende om praksisen:

Eksklusjon er et virkemiddel som eksisterer i det norske samfunn. Eksklusjon fra politiske partier er allerede prøvd juridisk, og retten har vært svært tilbakeholden med å overprøve indre anliggender.

I leserinnlegget står det følgende om årsaken til at mange vender tilbake til trossamfunnet:

Redaktøren er overrasket over at «mennesker som har opplevd … overgrep og rettsløshet, ønsker seg tilbake til menigheten». Tja – kan det være at disse menneskene egentlig ikke oppfattet sin tid i menigheten som rettsløs og undertrykkende? Kan det være at de etter hvert ikke fant seg så godt til rette der ute i det sekulariserte storsamfunnet, hvor Bibelen og Gud betraktes som utdaterte anakronismer (slik avisens redaktør gir uttrykk for) og hvor det pedagogiske pensum fra grunnskolen av definerer menneskerasen som en dyreart hvis fremgang beror på at de sterke overlever på bekostning av de svake. Kan det være at de faktisk ønsker seg tilbake til et miljø som fremdeles erkjenner grunnleggende etiske normer, som f.eks. at utroskap er et feiltrinn, og at sex utenom ekteskap er ugunstig, blant annet fordi det lett fører til uønskede svangerskap og traumer i forbindelse med abort-problematikken.
Kanskje de rett og slett var lykkeligere den gang de var i menigheten og levde etter de prinsipper de innerst inne alltid har trodd på.

Holdningene som presenteres i leserinnlegget er godt kjente for våre frivillige som selv har bakgrunn fra Jehovas vitner. Dette var holdninger de selv hadde når de var aktive i miljøet, og holdninger de ble møtt med når de valgte å forlate miljøet.

Dette er Hjelpekildens oppfølgende leserinnlegg i avisen 14. juni:

Et leserinnlegget i FVN 12. Juni ”Jehovas vitner – hva er egentlig anklagen” rettes det spørsmålstegn ved avisens reportasje om internjustis i Jehovas vitner. Påstandene om ekskludering i leserinnlegget mener jeg må nyanseres:

Trossamfunnets praksis med ekskludering rettferdiggjøres i innlegget ved å vise til etablerte praksiser i det norske samfunn. Det er viktige vesensforsjeller som må påpekes: Å bli ekskludert fra et politisk parti er ikke det samme som å bli ekskludert fra ens familie og totale nettverk. Å bli ekskludert fra et politisk parti skjer sjeldent med tenåringer og unge voksne i en sårbar fase av sitt liv.  

Ekskludering er en av mange former for konsekvens av å bryte regler, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. En studie på eksludering fra 2011 ved Universitetet i Purdue konluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade: "Å være ekskludert er smertefullt fordi det truer grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel tilhørighet og selvfølelse." 

Hvorfor vender mange tilbake til trossamfunnet Jehovas vitner etter å ha blitt ekskludert? I trossamfunnet selv er det en kollektiv holdning at de fleste ikke finner seg til rette i det sekulære samfunnet, de savner ”Sannheten”, og det å leve i et miljø med moral og nærhet til Gud.

Hjelpekilden Norge yter hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser. Vi har jobbet med utbryter fra Jehovas vitner i mange år, og har gjennom dette arbeidet et mer nyansert bilde av årsaken til at mange går inn og ut av miljøet før de tar en endelig avgjørelse.

Først og fremst er det savnet etter kontakten med familien som er drivende kraft til å vende tilbake. Særlig for ungdommer og unge voksne, er det å ha en mamma og pappa i livet viktig, et behov som ikke minst melder seg når disse unge selv blir foreldre. ”Jeg ville at min datter skulle ha kontakt med sin mormor”, fortalte en. 

Jehovas vitner er et av flere trossamfunn som forkynner om en dommedag i nær framtid. På dommedag skal Gud gripe inn og drepe alle som ikke står på hans side, før han oppretter et paradis. For den som har fått denne troen inn med morsmelken, kan angsten for å dø i dommedag være en viktig drivkraft til at mange vender tilbake. 

Å vokse opp i et trossamfunn som alltid har advart mot å knytte vennskap i ”verden” skaper ofte en utfordrende situasjon for de som blir ekskludert. De står nå alene i et samfunn de alltid er blitt advart mot, de kjenner ingen her, de kan ikke de sosiale kodene, og har ofte fremdeles en frykt i seg mot de ”verdslige” menneskene. Ensomhet og angst er derfor ofte en årsak til at mange vender tilbake. ”Menneskene i verden er jo styrt av Satan, så jeg kunne jo ikke bli kjent med dem,” fortalte en.

På våre hjemmesider ligger det mange brukerhistorier, der utbrytere forteller om sin vei ut av trossamfunnet. ”May” skrev treffende om sin vei ut og inn av menigheten: ”Den ensomheten og tomheten jeg følte i verden utenfor på den tiden var ekstrem og intens. Den beste måten å illustrere dette på er følelsen av et lite dyr, låst i et bur mesteparten av livet og så plutselig satt fri til å styre som den ville i jungelen.” Ute i verden, etter å ha kuttet alle bånd, følte hun seg fortapt og alene. Å dra tilbake til trossamfunnet ville føre til at hun var en del av noe, var hennes argument.

Vi bør ikke undervurdere menneskers behov for tilhørighet og selvfølelse. Å oppleve ekskludering kan gi langvarige emosjonelle skader. Problemer med relasjoner og tillitt er en av dem. Ensomhet og depresjon er dessverre også en naturlig konsekvens når du mister kontakten med alle dine kjære. Da er det kanskje ikke så rart at noen drar tilbake, uansett hvor trangt miljøet opplevdes.

 
 
Hilde Langvann
Hjelpekilden Norge, 14/6-18

Picture
Lenker:
Fvn 9/6-18 Jeg reagerer med avsky 
Fvn 9/6-18 Maktmisbruk i Guds navn
Fvn 12/6-18 Jehovas vitner - hva er egentlig anklagen?
Fvn 14/6-18 Unyansert om ekskludering

Aftenbladet 7/6-18 Medlemmers grove lovbrudd og sexliv håndteres i egne domsutvalg
Aftenbladet 11/6-18: Dette må stoppes, Jehovas Vitner
Aftenbladet 13/6-18: Det Jehovas vitner gjør er langt utover rimelighetens grenser
1 Comment

Fremmed fugl i eget land

15/5/2018

0 Comments

 
Hjelpekildens medlemmer og frivillige har hovedsakelig bakgrunn fra kristne miljøer i Norge. Det kan kanskje være vanskelig å forstå at personer som ser norske ut, snakker norsk og har norske navn, likevel kan ha de samme integreringsutfordringene i Norge som personer som har flyttet hit fra en annen verdensdel. Men sånn er det dessverre for mange. De opplever selv å ha vokst opp i en boble, og når bobla sprakk sto de et samfunn de ikke kjente, som de alltid hadde blitt advart mot, og som de nå brått skulle bli en del av.
 
17. mai er et eksempel på en fremmed feiring for mange. Enkelte religiøse miljøer tar avstand fra en rekke samfunnsintegrerende aktiviteter og høytider, som for eksempel feiringen av grunnlovsdagen i Norge. Når man har vokst opp med å betrakte denne feiringen fra utsiden, er det ikke uproblematisk å ta del i den selv etter at man har fjernet seg fra det religiøse miljøet som nektet deg å delta.

​Noen av våre frivillige erindrer:
​
Picture

Husker jeg snik-kikket på tv på kvelden, for da var det sammendrag av barnetoget landet rundt. Og så misunte jeg de andre barna som fikk nytt tøy til 17. mai. 
 
Jeg fikk aldri gå i barnetoget som barn da og har alltid ønsket å være en del av samfunnet, istedenfor "hun rare som ikke fikk lov til å være med på noen ting".
Vi spurte i gruppa vår:
​
Hvordan går det i dag? Feirer du 17. mai, eller blir det en litt fremmed dag du stadig føler deg annerledes i? 

Kjenner du deg 100% integrert, og vifter med flagget og føler en samhørighet med resten av landet?

Og hvordan føles dette med familie som man ikke har kontakt med lenger, er det ekstra vanskelig på en slik dag? Eller har det "gått seg til"?
Picture
​Noen fortalte at de stadig følte seg fremmedgjort på 17. Mai, eller ikke hadde noen forhold til dagen.

Picture
Det blir Sverige-tur på 17 mai, har aldri hatt noe forhold til 17. mai.

Som relativt nyintegrert i det norske samfunn er det en utfordring med høytidsdager. To som jeg aldri får helt taket på er påske og 17. mai.
 
Føler meg stadig uttafor og weird på 17.mai. Har ikke fått til denne dagen fordi jeg egentlig ikke bryr meg så veldig, føler ikke noen tilhørighet eller stolthet. Den dagen skal liksom finstasen på og jeg trives ikke i penklær lenger pga at vi fikk det tvingt på oss tre dager i uka som unger.

Jeg synes det er litt interessant hvordan forskjellige folk, som har gått ut har gjort det i forhold til feiringer. Noen er "all in", andre henger seg på en kjæreste som allerede feirer alle tingene, og andre er litt mer likegyldig. Jeg er litt i den siste kategorien. Nå har jeg heller ikke egen familie og barn, og mye av dette er vel mest pga barna, er det ikke? 17.mai var jeg egentlig alltid glad for å slippe. Jeg likte ikke musikken, og jeg syntes at togene bare var i veien (bokstavelig talt). Har ikke endret mye mening på dette feltet igrunn, men det er alltids deilig med en fridag.

Jeg følte meg fremmed i over 15 år etter at jeg gikk ut. Men kjemper fortsatt hvert bidige år med å holde tårene tilbake når jeg har gått i/ ser på togene

Jeg synes egentlig 17. mai er mer utfordrende enn jul av en eller annen grunn. Kanskje fordi det blir så synlig? 
Andre kunne fortelle om sin kronglete tilnærming til dagen, parallelt med sin gradvise integrering i storsamfunnet:
​
Picture
Har vært vanskelig å føle seg "normal" på denne dagen, har gått med konstant vondt i magen og har vært glad når det er over (etter nyttårsaften så har 17.mai vært den verste for meg). Men jeg har gått på med krum hals, og i år skal vi til og med gå i tog :) og jeg gleder meg !

Jo, jeg feirer 17. mai. Det var den første "verdslige" ting jeg feiret, ganske enkelt fordi den kom først etter min utstøtelse :-) Fikk ikke helt dreisen på det da, med hadde nå i alle fall tatt på meg litt pent tøy og gikk på torget og så på toget. Forsto ikke helt greia... Litt senere kom en kamerat av min bror innom. "Jeg tenkte du trengte litt besøk i dag" sa han, og det hadde han helt rett i. Siden har det vært litt opp og ned, men jeg har gått i tog og greier. Nå pleier jeg å starte dagen med sjampanjefrokost, se litt på TV og gå til sentrum og se litt på toget, så skal det spises softis og så treffer jeg kanskje noen venner og går et sted og spiser eller noe. Eller går på Vålerenga Vertshus for en ekte etnisk opplevelse
 
Jeg synes 17.mai er utfordrende. Det er en dag hvor mange går ut i fellesskap og ser på tog, er på skolen med barna eller til byen. Det er en egen stemning, alle prater med hverandre. Og de er ute som familie eller venner. Heldigvis har jeg barnebarn nå og skal være et par timer med dem ute. Men den er generelt vanskelig da det er en sosial dag... Og med svært lite nettverk merkes det. Det er også en dag knyttet til tradisjoner, hvem en er i lag med og hva en gjør.
"Jeg synes 17.mai er utfordrende. Det er en dag hvor mange går ut i feva en gjør."‹
Kjære vene som jeg gruet meg til å vise meg offentlig i storgata! Her hadde jeg gått på feltet i 20 år, og forkynt at å feire nasjonaldagen var en vederstyggelighet- så "plutselig" skulle jeg gjøre det selv?! Jeg broderte og sydde stakk til både meg og jentungen, for da ville jeg iallefall ikke skille meg så ut. Fikk mange undrende blikk, men det gikk ganske bra.

Den følelsen av å ikke vite "hvordan ting skal være", den som er selvsagt for alle som har feiret siden de var barn mangler jeg også. I går kjøpte jeg mitt første flagg som skal svaie ute foran leiligheten, det var en deilig og litt "rar" følelse. Føler meg litt normal og som alle andre...litt skummelt men utrolig godt å kjenne på den følelsen. Det er også en dag knyttet til tradisjoner, hvem er er i lag med og hva en gjør."
Kanskje føler du deg litt som en fremmed fugl i eget land, ihvertfall i begynnelsen. Men viktigst av alt er at du er en fri fulg, fri til å tenke som du vil og mene som du vil. Og fri til å gjøre på 17. mai akkurat som du vil.
Picture
Men man må bare finne sin egen vei og lage sine egne tradisjoner, når man ikke har det med seg hjemmefra. Også kan det jo hende også at man ikke synes det er noe gøy med tog og hele den pakken, så da har man lov å feire vår frihet og uavhengighet på andre måter
Picture
Hilde Langvann, 16. mai 2018
​Hjelpekilden Norge
0 Comments

Seksuelle overgrep - bibelsk synd eller straffbar handling?

19/4/2018

1 Comment

 
​”Ifølge Bibelen er seksuelle overgrep en alvorlig synd, noe avskyelig.”

Dette uttaler en representant for Jehovas Vitner i reportasjen ”Den Eldste” i Fædrelandsvennen 12. april i år, som en kommentar til hvordan trossamfunnet håndterer overgrepssaker internt.
 
Uten å være klar over dette, så uttrykker medlemmet her selve kjernen i utfordringen rundt seksuelle overgrep i lukkede trossamfunn, synet på et seksuelt overgrep som en religiøs synd framfor en juridisk straffbar handling.
 
Dette ble tydelig også i Tysfjordsaken, der talsmann for den læstadianske forsamlingen i Norge, Odd Fagerjord, uttalte i VG-reportasjen 11. juni 2016 om sin rolle: "Hvis han erkjenner at han har syndet mot Gud og mennesket, og ber om tilgivelse, tilsies syndens forlatelse".
 
Denne problematikken ble belyst i en masteravhandling fra 2012, "Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer".  Ellen Norbakken viste her hvordan miljøet ikke skilte seksualitet fra seksuelle overgrep som en årsak til at mange overgrepssaker ikke ble juridisk straffeforfulgt.
 
Forsamlingslederne brukte ord som fristelse, begjær, synd, fortapelse og lyster når de blant annet ble spurt om holdninger til seksuelle overgrep og forebygging av overgrep. I forbindelse med seksuelle overgrep blir det å ikke ha et språk som gir rom for å spørre om dette er lovlig eller kriminelt, svært vanskelig, konkluderte forskeren.
 
Felles for mange lukkede religiøse miljøer som har vært knyttet til overgrepssaker, er at den bibelske synden har vært i fokus, ikke den kriminelle hendelsen. Ved behandling av all synd, også seksuelle overgrep, skal synderen (overgriper) be om tilgivelse. Som en av forstanderne i Norbakkens oppgave uttalte:

”Det finnes tilgivelse for alt, også for seksuelle overgrep”
 
Det at en slik intern ordning med opprydding står sentralt i forsamlingene setter et stort press på den utsatte til å tilgi. Dette kan også forklares av den hierarkiske strukturen i menigheten, med holdninger om lydighet til de som er eldre eller som har makt, kombinert med at tilgivelsen er en sterkt religiøs handling. 
 
Seksuelle overgrep er mer enn en bibelsk synd, det er en juridisk straffbar handling. Skal man håndtere overgrepssaker krever det kompetanse, blant annet kunnskapen om gjentagelsesfaren. Når en sak avsluttes i menigheten med prinsippene anger og tilgivelse, vurderes ikke behovet for avverging av nye overgrep.
 
En lovvendring som fører til at man er pliktig å melde fra om også avsluttede straffbare forhold vil være viktig for forebygging av overgrep. Hvis i tillegg alle religiøse miljøer utarbeider en egen strategiplan mot vold og overgrep, og årlig sender inn til myndighetene en redegjørelse for hvordan de jobber med problematikken, vil det religiøse miljøet reflektere rundt utfordringene og forhåpentligvis åpne for kompetanse om seksuelle overgrep utenfra.
 
Skal vi bidra til å beskytte barna, må vi hjelpe det lukkede å åpne seg opp, i hvert fall litt.   


Hilde Langvann, 19/4-18
Hjelpekilden Norge


(Dette er et innlegg som ble publisert som kronikk i Fædrelandsvennen 18. april 2018)

 
Picture
1 Comment

Likemannsarbeid - ikke profesjonelle hjelpetjenester

14/11/2017

0 Comments

 
Hjelpekilden er en frivillig organisasjon som gjennom likepersonarbeid yter hjelp og støtte til brukere. Våre hjelpetilbud er gjennom samtalegrupper, fadderordning, chat, vakttelefon og foreldrenettverket. I disse arenaene vil frivillige i kraft av sin bakgrunn, gi hjelp og støtte innenfor de rammer Hjelpekilden opererer.

Hjelpekilden kan ikke og skal ikke yte profesjonell hjelp gjennom behandling og terapi. I de tilfeller der brukere trenger hjelp utover likepersonarbeid, skal den frivillige henvise brukeren til profesjonell hjelp via fastlege og fagpersoner.

Ved noen tilfeller har enkeltpersoner hatt ønsker om at vi skal tilby tjenester utenfor vårt virkeområde. Det er derfor viktig for oss å videreutvikle gode retningslinjer for våre frivillige. Vi vil ha jevnlig fokus på hva som faller utenfor vårt kompetanseområde, være tydelige overfor våre frivillige at de ikke har ansvar for en brukers helse, men at helsevesenet har dette ansvaret. I tillegg vil vi understreke viktigheten av å henvise til profesjonell hjelp når det er nødvendig.

​
Hjelpekilden Norge, 14.10.17
Picture
0 Comments

Hva er skadelig?

5/10/2017

0 Comments

 
I Regjeringens forslag til ny tros- og livssynslov, så foreslås det at trossamfunn som organiserer eller oppmuntrer til oppvekstvilkår for barn som er klart skadelige, skal nektes tilskudd.
 
En presisering av hva man tenker om hva som kan være skadelig gjennom eksempler kan gi trossamfunn en viktig pekepinn på hva som kan kreves av dem.
 
Hjelpekilden har gjennom et snitt på 400 årlige henvendelser etter hvert fått god innsikt i hvordan det går med barn som har opplevd et skadelig oppvekstmiljø i religiøs sammenheng. Gjennom samtalegrupper tilbys unge voksne å bearbeide traumer fra sin barndom, og med basis i temaer som tas opp kan vi med sikkerthet fastslå hva som kan være skadelig for barn i enkelte trossamfunn.
 
Ekskludering av barn: Mange av våre brukere kan fortelle at deres medlemskap i ung alder ikke ble gjort av fri vilje,  men  som  følge  av  frykt  for  å  dø  gjennom  straff  fra  Gud.  Medlemskapet  innebærer  i  mange  tilfeller at man forplikter seg til å gå inn i et livslangt lojalitetsforhold til en religiøs organisasjon,  med alvorlige konsekvenser knyttet til uttreden. En av konsekvensene ved regelbrudd i enkelte religiøse  miljøer er at svært unge barn kan risikere å bli ekskludert fra menigheten, noe som medfører  helt  eller  delvis  isolasjon  fra  familie  og  venner,  en  isolasjon  som  kan  tenkes  å  få  store  ringvirkninger for barnets utvikling og psykiske helse.
 
En teologi som setter sammenheng mellom tro og sykdom: Enkelte religiøse miljøer anser fysiske og psykiske sykdommer som et tegn på at man ikke tror nok, at man har syndet eller har et dårlig forhold til Gud. Dette har gjort at ungdommer vi kjenner til har motsatt seg medisinsk behandling, i den tro på at kun forholdet til Gud kan gjøre dem friske igjen. For barn med kroniske lidelser har denne teologien vært svært belastende og ikke minst angstskapende. 
 
Endetidsperspektivet: Mange strengt religiøse miljøer har et endetidsperspektiv, som betyr at vi lever rett før Dommedag, der rettroende og ikke-troende skal dømmes av Gud. Når de i tillegg anser sin religion som den eneste sanne, så blir endetidsperspektivet reellt, og religionen handler ikke lenger om tro, men om liv eller død. 
 Barndomsskildringene til oss forteller om foreldre som oppriktig har trodd at deres barn vil lide en alvorlig skjebne i nær framtid hvis de ikke er godkjent av Gud. Foreldre er blitt oppmuntret av menighetens ledelse å gjøre de nødvendige grep for å sikre at barnet blir godkjent av Gud, noe som kan innbefatte metoder som trusler, vold og isolasjon.
 
Negative gudsbilder: De fleste av våre brukere har bakgrunn fra religiøse miljøer som forholder seg til en streng og straffende Gud. Barndomshistoriene forteller at hvis de ikke trodde nok, gjorde nok eller hadde riktig adferd i henhold til trossamfunnets normer, ble det forkynt at de ville bli straffet av Gud, ved å bli overlatt til onde ånder ved å miste Guds gunst, ved å dø i en dommedag der Gud griper inn og dreper de vantro, eller ved å ha utsikt til å havne i et helvete etter livets slutt. En stor andel av våre brukere har hatt behov bearbeiding av traumer relatert til et negativt gudsbilde, og svært mange har også utviklet langvarig eller kortvarig arbeidsuførhet som følge av disse etterreaksjoner.
 
Vi forstår at det kan være utfordrende å endre på en teologi som vi mener er preget av en ubalansert forkynnelse, men barna trenger ikke nødvendigvis å bli utsatt for denne.
 
Trossamfunn som mottar statlig finansiering bør videre tilrettelegge for et sunt oppvekstmiljø for barn gjennom forebyggende tiltak og gjennom å forplikte seg til å følge Barnekonvensjonen.
 
Regjeringens forslag handler ikke om å forby det vi ikke liker med majoritetsbriller, og det er heller ikke et angrep på trosfriheten. Det handler om å ta vare på det viktigste vi har, barna. Så lenge det er etterspørsel etter samtalegrupper og profesjonell hjelp for mennesker som har brutt ut enkelte religiøse miljøer, så er det innlysende at noe har vært skadelig i disse religiøse miljøene.
 
Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge


Lenker:
Høringsnotat om ny tros- og livssynsslov 
​Reportasje i Vårt Land om lovforslaget
Picture
0 Comments

Barn og religionsfrihet

29/9/2017

0 Comments

 
Human-Etisk forbund avd Moss arrangerte 28.09.17 en paneldebatt om barns religionsfrihet, "Barn og religionsfrihet, hvem bestemmer hva barn skal tro?". I panelet satt HEF, Hjelpekilden og representanter fra ulike trossamfunn. Her er innlegget som holdt fra Hjelpekilden:

Jeg vil først og fremst takke HEF for intiativ til denne modige paneldebatten. Jeg sier modig, for i samfunnet for øvrig så virker det som at det er en viss berøringsangst når det gjelder religion og barn. Vår respekt for andres rett til å utøve den tro de måtte ønske, gjør at vi ofte glemmer barna. Når vi snakker om religionsfrihet, så er det som ofte foreldrenes frihet vi snakker om. Videre glemmer vi ofte at trosfrihet også handler om å kunne velge å ikke tro.  
 
Jeg jobber i en frivillig organisasjon som heter Hjelpekilden. Vi gir gjennom likemannsarbeid hjelp og støtte til mennesker som har brutt med et religiøst miljø som det var utfordrende å bryte med. Noen miljøer er lukka, andre dels lukka, andre er strenge, pietistiske, andre er ytterliggående. Felles for miljøene er ofte at troen ikke er noen man har, men noe man er, noe som styrer alle aspekter  av livet, så mye at det noen ganger blir for trangt for å være menneske.
 
For å si det kort så jobber vi med reperasjonsarbeid. Der barns rettigheter er blitt krenket i forhold til religion, der kommer vi inn og hjelper med å reparere. Unge mennesker som sliter med skamfølelse, redsel for helvete, å bli besatt av demoner, angst for å ha såret Gud ved å ikke være flink nok, som står uten nettverk etter å ha brutt med et strengt religiøst miljø.

Når vi får barn er det en naturlig konsekvens at vi som foreldre ønsker at våre barn skal arve våre livsanskulser, vår ideologi. Noen foreldre utviser sterk beherskelse i dette ønsket, og mener at ingen foreldre skal påtvinge sine barn deres ideologi. De mener at barnet må selv få gjøre opp en egen mening om hvilken ideologi det ønsker å følge, etter å ha fått presentert ulike synspunkter. Andre igjen vil gå til ytterligheter for å sikre at deres barn arver deres ideologi. 

Det hele handler om hvilken metode man bruker for å få barnet til arve ens livsanskuelser. 
 
Vi arrangerte i fjor en rettighetsworkshop sammen med ungdommer mellom 15 og 25 år, som hadde vokst opp i strenge religiøse miljøer. Samtlige kunne fortelle at de aldri hadde blitt fortalt at de hadde rett til å velge sin tro når de vokste opp. De kjente ikke til at de hadde religionsfrihet før de ble voksne. Flere fortalte også at første gangen de hadde hørt om barnekonvensjonen, var gjennom Hjelpekilden.

Jeg tror at alle trossamfunn vil hevde at de respekterer barns religionsfrihet. Men er det reell trosfrihet? Når du som barn eller ungdom får høre følgende setning:

”Selvsagt har du rett til å bestemme om du vil overleve dommedag eller ei.
Selvsagt skal ingen tvinge deg inn i evigheten eller inn i paradiset. Du har fri vilje!”
 
Ingen av våre brukere har opplevd at de hadde noe valg når det gjaldt religion. De ble fra de var en neve stor forsøkt knytta til menigheten gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, som gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen.
 
For å forstå hvorfor, så må vi se nærmere på enkelte trossamfunns virkelighetsforståelse. 

Når et trossamfunn tror at bare innafor menigheta kan man oppleve sann lykke, trygghet, kjærlighet og Guds beskyttelse, mens utenfor menigheten hersker onde krefter, så er det naturlig at foreldre og menigheten ønsker å beskytte barna mot det de oppfatter som farlig, som kan lede til moralsk eller åndelig fortapelse, eller den sikre død i et ragnarokk. Vi snakker altså om et sort/ hvitt verdensbilde. I et slikt religiøst miljø vil foreldre og menighet fra barna er født ha som mål å knytte barna til miljøet. Når det for noen handler om liv eller død, så vil friheten til å velge selv religion være absurd.
 
Noen religiøse miljøer har egne barnebøker, der det gjennom eksempler fra Bibelen vises hvordan det gikk mot de som var svake i troen og forlot den sanne tro. Slike eksempler brukes også flittig i undervisningen i menigheten.

Ei jente kunne fortelle oss at allerede før hun begynte på skolen var hun for vettskremt til å kunne ha noen egen vilje, gjennom de historiene hun lærte om hvordan det gikk med de som var ulydig eller ikke faste i troen.
 
Som barn og ungdom er det derfor vanskelig å oppleve at en har fri vilje. Særlig hvis hele familien er i menigheten. Fra barnsben av har de hørt massiv forkynnelse, ofte fra personer en har stor tillit til. I tillegg er barnet ofte isolert fra personer med annen tro, siden de fortrinnsvis omgås menighetens medlemmer og kanskje har fritidsaktiviteter og ungdomsklubb også innenfor menigheten. Da kan det å finne sin egen tro ta veldig lang tid…
 
Det handler ikke om å hindre foreldre å fortelle sine barn om Gud. Det handler om å hindre foreldrene å skremme barn inn i troen, på bekostning av en rekke grunnleggende rettigheter barna har.
 
Det handler om holdningsendringer gjennom økt fokus på skadene ved indoktrinering, og økt fokus på barns rettigheter.  Det handler om et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns rettigheter ikke blir brutt.
 
Avslutningsvis ønsker jeg på vegne av våre brukere å komme med en oppfordring til religiøse foreldre, uansett tro: 

I motsetning til indoktrinering, handler undervisning om hvordan man tror, ikke hva man tror. Undervisning handler ikke om å finne de rette svarene, men å finne dem av de riktige grunnene. Velger du undervisning som metode for ditt barn, viser du at du respekterer ditt barns rettigheter på en rekke plan, og du har lagt grunnlaget for en sunn barneoppdragelse.


Hilde Langvann, 280917
​Hjelpekilden Norge
Picture
0 Comments

Kritikk til besvær

1/9/2017

0 Comments

 
Picture
Skjermdump av e-post 17. august.
​”Hvorfor motarbeider dere Gud”, skrev en til oss for noen uker siden. ”Dere vet at dere vil bli straffet av Gud for det dere gjør, ” skrev en annen for en tid tilbake. En annen gang fikk vi inn et svært malerisk bilde av hvordan vi ville brenne i Helvete når den dagen kommer. 

Brukerhistoriene på våre sider der problematiske sider ved usunne miljøer  i noen tilfeller blir adressert, kan av noen tolkes som et angrep på noens tro, noens gud eller på dem selv. Derfor er det kanskje ikke så rart at vi i går mottok trusler fra et av de omtalte miljøenes ledelse om juridisk forfølgelse pga to brukerhistorier på våre sider.

Et av mange fellestrekk for miljøene som er representert hos oss, er dessverre holdningen til kritikk. Å kritisere en religiøs leder kan i noen miljøer forstås som kritikk av Gud selv. Noen miljøer viser til hva slangen sa i Edens hage: ”Har Gud virkelig sagt at dere ikke kan spise av noe tre i hagen”, og tolker det slik at kritikk betyr at man har en satanisk ånd. Vi kan derfor si at vi kan ha kulturelle ulikheter når det gjelder holdningen til kritikk, og at denne ulikhetene blir tydelig når noen reagerer på våre brukerhistorier. 

Hjelpekilden jobber ikke med kritikk av religiøse miljøer, men har fortrinnsvis fokus på mennesker som har hatt utfordringer etter å ha brutt med et strengt, ytterliggående eller lukket miljø. Samtidig er det viktig for oss å snakke våre brukeres sak, ved å adressere det som kan være usunne trekk i enkelte religiøse miljøer, som feks negativ sosial kontroll, isolasjon og fremmedgjøring fra storsamfunnet. Hjelpekilden har ingen agenda mot tro, trossamfunn eller spesifikke miljøer, men er opptatt av mennesker. 

På våre hjemmesider har vi en egen side for brukernes egne historier, som vi har kalt "Livshistorier - stemmer fra en annen virkelighet" der de forteller om sin vei ut av et miljø, sine utfordringer etter å ha brutt, et brev til en mor eller søster som er igjen i trossamfunnet eller om sine vanskelige opplevelser i trossamfunnet. Noen av historiene er triste, noen er sinte, enkelte er ubehagelig å lese, men de fleste er optimistiske og forteller om en beundringsverdig styrke en tydelig livsglede etter å ha fått det livet de ønsker seg.

Å skrive har en enorm terapeutisk effekt. Å sette ord på dine opplevelser, erfaringer og følelser kan hjelpe deg å få en formell avslutning på et kapittel i ditt liv, og dermed bidra til å hjelpe deg videre. Samtidig kan det du skriver få en stor betydning for andre. Ved å bli publisert på våre hjemmesider, vil omverdenen få et unikt innblikk i en fremmed kultur i Norge, og dermed også økt forståelse for de spesielle utfordringene både for de som vokser opp i og de som velger å bryte med slike miljøer. I tillegg kan din historie gi mot og håp til mennesker som selv er i en bruddprosess. 

For noen innebærer en terapeutisk skriveprosess også å ta et kraftig oppgjør med det miljøet de forlot. Særlig for de som lærte at det var en synd å kritisere, at de skulle alltid forbli lojal mot sin organisasjon. Og også for de som lærte at sinne er en negativ og syndig egenskap som alltid skulle undertrykkes. Som vi har skrevet om i et tidligere innlegg, så er sinne en sunn og naturlig reaksjon. For mange er det viktig å adressere det som har vært skadelig for dem i deres liv, og bare etter dette oppgjøret kan de komme seg videre, leve et liv uten sinne, uten bitterhet, leve et liv uten å lenger være påvirket av sine negative erfaringer. 

En kvinne skrev en gang inn til oss og ville gjerne rette på en av historiene. Hun mente at forfatterens opplevelse av trossamfunnet var feil siden hun hadde en helt annen opplevelse. Men vi ønsker ikke å sensurere menneskers livshistorier, selv om andre har andre opplevelser fra det samme miljøet. En livshistorie kan aldri være objektiv, den er en personlig beretning. Og selv om andre opplevde det annerledes, så eier du din egen historie, og den kan ingen ta fra deg.

Vi vil gjerne oppmuntre folk til å fortsette å skrive og fortsette å sende inn sine historier til oss. Dette fordi det vil hjelpe deg i en viktig terapeutisk prosess, og fordi det vil hjelpe andre som står midt i en lignende prosess. La deg ikke påvirke av de som mener at skribentene er ute etter hevn, som mener det er illojalt å skrive om miljøet du tilhørte, eller som kommer med trusler eller mindre hyggelige kommentarer under noen av historiene. Vi lever i et demokrati, ytringsfriheten er viktig hos oss, og kritikk er en naturlig del av ytringsfriheten.


Hilde Langvann, 01.09.17
​Hjelpekilden Norge
Picture
0 Comments

Å ha en mamma

11/7/2017

1 Comment

 
På Hjelpekildens sommertreff i Oslo ble jeg sittende å snakke med "Julie", en av våre frivillige, og vi fant ut at vi begge hadde feriert på samme sted på solkysten i Spania. Min mor eier en leilighet der, og jeg fortalte litt om hvor fint det var å bo hos henne, om hvor viktig pustepause de turene hadde vært for meg og barna når livet ellers hadde vært slitsomt. Noe som ledet samtalen over til hvor viktig det var å ha en mamma når livet buttet seg, noe jeg selv hadde mange eksempler på. Jeg snakket og snakket, og kvinnen nikket og smilte, men sa ingenting. Før hun sa dette:
 
”Det må være fint å ha en sånn mamma.”

Picture

Noe brast litt inni meg, for jeg hadde ikke tenkt på hvor sårt dette med familie er for mange av våre medlemmer. Jeg har ikke selv vokst opp i et trossamfunn lik våre frivillige og våre brukere, så jeg har aldri følt på kroppen å miste familiemedlemmer eller andre nære mennesker på samme måte.

Hun jeg snakket med var nybakt mor, og hadde selv en mamma, men ikke på samme måte. Etter at hun hadde valgt å bryte med menigheten, så forsvant det nære forholdet de hadde hatt. De hadde av og til kontakt, hun hadde sett barnebarnet sitt, men morens sorg over datterens valg skapte en avstand i samtalene og forholdet. Samtidig følte datteren en sorg over å ikke ha en mamma i livet sitt som hun kunne dele motgang og medgang med, særlig nå som hun selv hadde blitt mamma.
​
Picture
Jeg så rundt på de andre deltagerne som snakket livlig sammen denne småkjølige men hyggelige fredagskvelden i Frognerparken. Jeg kjenner de fleste, og det slo meg at nesten alle hadde det samme vanskelige forholdet til sin mor. Jeg husker at ”Knut” fortalte at moren hadde sagt til han for noen år siden, ”forlater du menigheten, kommer du aldri mer til å treffe meg”. Og jeg husker at ”Katrine” fortalte meg i fjor at hun nettopp hadde mistet kontakten med foreldrene sine. ”Det er litt som å være foreldreløs, selv om de lever og jeg tross alt er førtitre år”, hadde hun sagt. Og jeg husker at ”Marits” mor hadde funnet ut at hun var aktiv som frivillig i Hjelpekilden, noe som hadde satt sluttstreken på det skjøre forholdet de hadde hatt. Og ”Ingunn” hadde fortalt at alle samtalene med moren var egentlig dårlig skjult forkynnelse, en mors desperate håp om å få datteren tilbake til menigheten. Alle hadde mistet noen. Men det er noe spesielt med det å miste en mamma som fremdeles lever. 
 
For en mamma er ikke bare viktig fram til du er voksen. En mamma kan gi deg gode råd når du er skikkelig skikkelig dårlig til å styre din egen økonomi etter å ha flyttet hjemmefra for første gang. Og når du gjør dårlige valg i kjærligheten i tjueårene eller trettiårene, så dømmer hun ikke, men står tålmodig ved din side. Og en telefon fra mamma kan være alt som skal til for å få rett perspektiv på tingene igjen, når alt i livet er kaos.
Picture
Når du har fått knallkarakterer på eksamen, kommet inn på skolen du har søkt på eller fått deg en ny jobb, da vil du aller først ringe og fortelle det til mamma. Når hun er glad på dine vegne da, så gjør ordene hennes like godt som den gang du kom hjem fra skolen med et tvilsomt sløydprosjekt. Hun synes alltid at du er så flink.

En mamma har livserfaring og visdom i bøtter og spann, men dytter den ikke på deg for å styre deg i ønsket retning. Hun lar deg gå de små stiene du har funnet ut er rett for deg selv, og er like tålmodig og støttende som når du var tenåring, og tenkte at selvkomponerte haremsbukser eller hullete jeans var tingen. Og når du senere går tilbake til start og velger en helt annen sti, så sier hun ikke "hva var det jeg sa", hun fortsetter å gå ved din side. Uansett hvilken sti du velger, så vil hun alltid, alltid gå ved din side, din mamma.

En mamma er uvurderlig når du venter barn for første gang, for du har så mange spørsmål, du er så redd og usikker, og mammaen din vet akkurat hvordan du har det.  En mamma er uunnværlig når du selv er blitt mamma, for hun hjelper deg og støtter deg når de er skjønne nyfødte små, når de er trassige store eller utfordrende tenåringer som gir deg grå hår.

En mamma er den du moter deg opp til å fortelle at ekteskapet ikke går så bra, og at du kjenner at du ikke holder det ut lenger. En mamma støtter deg da, hun har gått gjennom det selv, og sier akkurat det du trenger for å holde deg sterk og oppreist gjennom stormen som kommer. Hun hjelper deg med de praktiske utfordringene du har, og nøler ikke et sekund når du sier at du trenger hjelp til å ta førerkortet, nå som du blir alene med barna.
Picture
En mamma er bekymret for deg når du er syk, hun ringer og sjekker hvordan det går, selv om du er over førti. Hun ringer igjen dagen etterpå for å høre om du nå har gjort som du fikk beskjed om, kommet deg til legen og fått medisinene du trenger. Og nåde deg om du ikke har gjort som hun har sagt!

En mamma sparker deg bak når du har gått inn i en synkemyr av tunge tanker når ting er vanskelig, og sier som hennes mor sa til henne, at ”Tar du den, så tar du den også”, og ”Reis deg nå, du har unger å ta vare på, selvsagt klarer du dette.”

En mamma titter bekymret i kjøleskapet når hun er på besøk, og passer på å fylle det opp hvis du har litt dårlig råd. Og vippser over noen hundrelapper når hun vet at du har det litt trangt en måned. Selv om du er voksen og egentlig burde klare deg selv. For en mamma slutter aldri å være mammaen din. Selv om du har gjort dårlige valg.

Derfor er det så uforståelig og bunnløst trist at noen mammaer slutter å være mamma når du ikke lenger ønsker å dele hennes tro. Du har egentlig ikke gjort noe dårlig valg, men et godt valg for deg selv. Men for henne har du gjort feil valg. Kanskje sier menighetens veiledning at ved å bryte all kontakt kan man lykkes å få barna tilbake til menigheten igjen, så kanskje er det dette hun håper vil skje ved å snu ryggen til deg? Kanskje tror hun at du vil dø når endetiden snart kommer, og derfor har valgt å gjøre smerten mindre ved å sørge allerede nå? Kanskje snakker menigheten om at man vil miste sin kjødelige familie, men vil få en åndelig familie isteden, gjennom menighetens medlemmer? Kanskje er det akkurat sånn det henger sammen, akkurat dette som gjør at hun kan leve med sitt valg?
 
Jeg chattet med "Julie" fra sommertreffet et par dager senere, og hun skrev blant annet følgende, som jeg fikk lov å gjengi i dette innlegget:
​
Picture
Det er sånn jeg tenker med min mamma, det er ingen mellomting, det er enten svart eller hvitt, og man blir aldri møtt på midtveien. Man får aldri kommet seg videre, man står bare stille og kjenner på et evig åpent sår som aldri gror. Det er en verkebyll som aldri blir mindre. Den har bare stanset å vokse og det er aldri håp om bedring. Hver gang når man tror man har oppnådd noe håp om litt nærhet til mamma så er det akkurat tre skritt tilbake. Jeg sørger like mye som om hun skulle være død, til tross for at hun lever i beste velgående. Hun velger bevisst å gå glipp av alt det en mor og bestemor burde ta del i. Noen ganger så tenker man at hadde mor vært død så hadde man i det minste en grav å gå til. Man får en avslutning og man får kommet seg videre i livet.
​

Vi snakket også om dette på gruppa vår, og her er noen lignende refleksjoner:

Picture
Vondt å leve med en "levende død" mamma. Uansett hvor mye en prøver å være smidig, forståelsesfull og respektere hennes valg, er det utrolig sårt og bittert å bli avvist slik. 
"Jeg kan ikke ha kontakt med deg hvis du ikke kommer tilbake til sannheten, og det vet du."
...og samtidig legge skylden over på meg... DU gikk ut, DU visste hva du gjorde, DU må angre og komme tilbake... 
"Jeg følger bare Bibelen."

En mors kjærlighet skal være ubetinget og ekte. 
Men hvor ekte er en morsfølesen når den er betinget at du må tro det samme?
Jeg føler at hadde jeg hatt en grav og gå til hadde sorgen vært lettere.

Jeg velger å tenke at det er litt synd på mammaene også. De som tror de gjør rett og ikke skjønner hva de går glipp av. Det i seg selv er også trist. Og for meg en måte å takle sorgen på.
At de lever hele sitt liv nå uten ungene sine, selvvalgt. I håp om et liv siden.
Det er uendelig trist.
Og selvsagt. Jeg hadde gjort mye for å ha mamma igjen. Men ikke gått inn igjen.

Smerten over at mamma avviser er vondest - det kommer jeg aldri over.

​På Hjelpekildens sommertreff 7. juli i år forsto jeg plutselig hvor utrolig heldig jeg er som har en mamma i livet mitt, og kommer aldri mer til å ta hennes støtte for gitt. 
​
Picture
Hilde Langvann, 11. juli 2017
​Hjelpekilden Norge


Les også:
Kjære mamma
Brev til mamma og pappa
1 Comment

"Bare" fra et konservativt kristent miljø

7/7/2017

0 Comments

 
​”Jeg har aldri tidligere følt at det har vært aktuelt for meg å ta kontakt med Hjelpekilden siden jeg ikke kommer fra noen ekstrem religiøs gruppe.”
​
​Siden vi startet opp Hjelpekilden har vi av og til fått henvendelser fra mennesker som kommer fra konservative kristne miljøer, og som lurer på om Hjelpekilden kan være noe for dem, eller om det bare er fra folk som kommer fra ”sekter”. Mange bagatelliserer sin egen bakgrunn og sier at:
​
​”Jeg har bare vokst opp med konservativ kristendom. Kanskje jeg bare var litt for følsom for ord og ordenes betydning? For jeg ser at mine søsken har ikke slitt slik som meg”
​
​Andre har gjort denne observasjonen:

”Jeg opplever nesten at fordi det ikke er så sekterisk, så blir det nesten vanskeligere å bryte ut. For hva skal du bryte ut av?”
​For når du kommer fra et religiøst miljø som arrangerer store stevner som kjente politikere deltar på, da har miljøet på mange vis et godkjentstempel som gjør at man kan tvile på sine egne negative erfaringer. Miljøet er jo slettes ikke lukket, så hva er det jeg egentlig bryter ut av? Kanskje er det meg selv det er noe feil med?

Og når du har lest kjente religiøse lederes respons på kritikk, som sier noe sånt som: ”Ingen av våre 400 medlemmer har klaget. Bare denne ene,” så er du kanskje i enda større grad overbevist om at det må være noe feil med deg selv.

For en følelse av å være annerledes kan sikkert ofte tolkes som at man har en feil eller mangel ved seg selv. Men er det slik?
​
Picture

Ensomhet er et svært dårlig utgangspunkt hvis man skal gå gjennom en bruddprosess, og i tillegg sliter med negative tanker om seg selv, livet og fremtiden.

​Felles for henvendelsene til oss er ønsket om å snakke med noen som forstår. Som en kvinne skrev:
​
​”Å bryte med den konservative kristendommen jeg vokste opp med har kostet meg dyrt. Det var som å miste seg selv. Jeg har følt meg ensom sammen med kristne og ensom sammen med de som ikke forstår problemet med det å bryte med miljøet”
​

​​Noen vil kalle det religiøse miljøet de tilhørte for lukket, andre vil kalle det radikalt eller ytterliggående, andre igjen vil mene at de kom fra et strengt konservativt kristent miljø. For oss er det ikke så nøye hva du kommer fra, men at du har opplevd bruddprosessen som vanskelig, og trenger noen å snakke med i en overgangsfase.
 
For vi mennesker er forskjellige. Det som den ene opplever som et berikende og trygt miljø, kan andre oppleve som begrensende for seg selv. Mens noen synes det er uproblematisk å bryte med et miljø, kan andre føle at de trenger hjelp og støtte i en periode der de skal bygge en ny identitet utenfor miljøet. 

For vi er først og fremst opptatt av mennesket, ikke trossamfunnet.

​Vi er opptatt av deg som står her, og som oppfatter din situasjon etter å ha brutt med miljøet litt som å stå på en øde øy.
Picture

​Nå mangler du kanskje nettverk og venner, og du skal orientere deg i en verden du ikke kjenner, samtidig som har mistet ditt ståsted i tilværelsen, fremtidshåp og kanskje også selve meningen med livet. Du skal bygge opp et selvbilde og en identitet på ny, samtidig som du kanskje sliter med angst for å skuffet både din gud og din familie. Kanskje bærer du også med deg angst for dommedag eller helvete. Med en slik situasjon så kan veien til storsamfunnet fra den øde øya du befinner deg på virke umulig.
​
Picture
Det er her vi kommer inn. Hjelpekilden ønsker å være en bro som gjør overgangen fra trossamfunnet til storsamfunnet enklere.
​
Picture
Uavhengig av hvilket trossamfunn du kommer fra.

​Denne broa består av mange frivillige som gjerne vil bruke av sin tid og sine erfaringer til å være en støtte for andre. Gjennom samtalegrupper, vakttelefon, chat, nettfora og som kontaktperson på tomannshånd.

Ønsker du noen å snakke med? Ta kontakt med Hjelpekilden via vårt kontaktskjema: 



Hilde Langvann, 6/7-2017
​Hjelpekilden Norge
0 Comments

Avvergeplikten

28/6/2017

0 Comments

 
Picture
Straffelovens §196 omhandler avvergeplikten, som betyr at alle er forpliktet til å:
​
«avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått.”
Avvergeplikten gjelder også fagpersoner, og går foran taushetplikten.
 
Utfordringen ved avvergeplikten er blant annet:
- det kommer ikke klart fram hvordan man kan avverge
- det finnes ingen rettspraksis der bestemmelsen er anvendt
- i tilfeller der den straffbare handlingen allerede er begått, og den som kjenner til denne skal vurdere gjentakelsesfaren. 

I våre innspill i fjor høst til Barnevoldsutvalget, som siden 2015 har jobbet med en rapport om barn som er blitt utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, har vi vist til utfordringene i enkelte religiøse miljøer, der vold og seksuelle overgrep håndteres internt, og sjeldent føres videre i rettsapparatet. Dermed er gjentagelsesfaren stor for disse barna. Vi har blant annet foreslått at avvergeplikten bør gjøres strengere, da den i dag er en sovende paragraf. Gjennom å gjøre plikten mer spesifikk samt undervise religiøse ledere om denne plikten, kan man bidra til å ansvarliggjøre religiøse ledere som blir gjort kjent med overgrep mot barn i sin menighet.

Mange andre organisasjoner har pekt på svakheten ved loven om Avvergeplikten i dag, og i NOU 2017:12, Barnevoldsutvalgets rapport ”Svikt og svik”, som ble lansert 22. juni i år, har utvalget viet Avvergeplikten et eget kapittel (s.144-145).
 
Utvalget foreslår at det bør utredes å gjøre endringer i bestemmelsen om avvergeplikt for å bidra til at vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn avverges i større grad.

Utvalget foreslår følgende tiltak for å nå dette målet:
- Det bør tydeliggjøres hvordan man skal handle for å avverge, gjennom både lovendring og retningslinjer.
Picture
- Innføre en egen bestemmelse om avvergeplikt for situasjoner som gjelder vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn.
- Det bør utredes om terskelen for avverge er for høy.
- Det bør vurderes å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold.
 
Klare retningslinjer for når og hvordan man anvender avvergeplikten er et godt tiltak, men i NOU 2017:12 er det ulike tjenestepersoner i den offentlige forvaltningen det siktes til, som barnevern og helsepersonell som er i kontakt med barn. Vi mener at også religiøse miljøer bør ha klare retningslinjer om avvergeplikten for at vi bedre skal kunne beskytte barn i lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer i fremtiden. Mange av disse barna har lært en skepsis til hjelpeapparatet utenfor menigheten, og vil sjeldent betro seg til eksterne om et eventuelt overgrep.

Å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold vil bety en klar forbedring av Avvergeplikten, og vil gjøre det lettere å kunne forebygge overgrep også i religiøse miljøer. I en del religiøse miljøer brukes det bibelske prinsipper som anger og tilgivelse i håndteringen av også kriminelle saker, noe som betyr at saken er ute av verden når den er ferdig behandlet i menigheten. Ergo vil gjentakelsesfaren ikke vurderes, og det vil derfor heller ikke være behov for å avverge noe som helst. Men hvis det finnes et lovverk som forteller at man har en plikt til å anmelde straffbare forhold som er avsluttet, vil menigheten være tvunget til å gå videre med saken, selv om overgriper har angret og bedt om tilgivelse fra offeret. I teorien. Det er mange problematiske sider ved dette, og det skal vi ta opp i et senere innlegg.



Hilde Langvann, 29/6-17
Hjelpekilden Norge

Kilder:
NOU 2017:12
0 Comments

Ikke syndig. Men menneskelig.

26/6/2017

1 Comment

 
For noen uker siden var det premiere på bandet Scatterbrainds musikkvideo "The Voice of God", som vi i Hjelpekilden var så heldig å se allerede i april på et av våre seminarer for frivillige. Det var få som var uberørt av filmens budskap, og mange kunne tydelig kjenne seg igjen. 

I filmen ser vi en rekke ungdommer som er sendt til en kristen boot-camp, der en lite sympatisk ungdomsleder forsøker å frelse ungdommene fra deres syndige levevis. Alle er ikledd hvert sitt skilt som forteller hva de har gjort "galt", som feks: "sodomist", "rebel", "forniactor" og "troublemaker". Filmens høydepunkt er når en av jentene krysser over merkelappen og isteden skriver "Human" på skiltet.
Picture
Fra Scatterbrainds musikkvideo "The Voice of God"


Mange av oss har opplevd å få merkelapper fra det religiøse miljøet vi gikk i. Både når vi slet med å følge reglene, vaklet i troen, eller etter å ha forlatt miljøet. Vi ble blant annet kalt: frafalne, verdslige, syndige, onde, syke, djevelens barn og svake. Den som hadde stilt mange kritiske spørsmål, den som hadde forelsket seg i noen utenfor menigheten, den som elsket noen av samme kjønn, den som hadde valgt å bryte et ekteskap, den som hadde gått utenfor malen når det gjelder musikk, klær, venner og interesser, hadde fått vite at de hadde en feil, en slags defekt ved seg selv. 

Dette fokuset på at det er noe feil med deg når du ikke klarer å følge reglene, kan gjøre at mange sliter med selvfølelsen etter å ha brutt med miljøet. "Hadde jeg bare bedt mer. Hadde jeg bare vært flinkere. Hadde jeg bare vært litt annerledes." Tenker mange. 

Det er først når vi innser at alle disse forestillingene vi har bært med oss om "defekter" ved oss selv, egentlig handler om ulike aspekter ved det å være menneske, at vi kan gi slipp på skam og skyldfølelse. Vi er ikke "syndige", vi er rett og slett menneskelige. 

Det tar tid å endre denne tankegangen. For noen har det skjedd ved en plutselig aha-opplevelse, for andre har det gått gradvis, uansett har dette ført til et kvalitativt bedre liv for alle. Og da varmer det å lese slike kommentarer i våre nettfora:

Picture
I Hjelpekilden var fyrste gongen eg møtte begrepet menneskeleg om det som eg før var lærd opp til å sjå på som syndig. For meg var det starten på ein prosess for å akseptera heile meg!


​Hilde Langvann, 26/6-2017
Hjelpekilden Norge
1 Comment

Emosjonelle skader som følge av religiøse tegnefilmer

14/6/2017

0 Comments

 
I en samværstvistsak omtalt i The Telegraph 11. Juni i år, har retten dømt at faren, som er et Jehovas vitne, ikke kan vise sin sønn trossamfunnets tegnefilmer eller ta med barnet til trossamfunnets arrangementer utover søndagsmøtene, siden dette kan føre til ”emosjonelle skader”.

Picture

Gutten hadde allerede sett tre av tegnefilmene, ”Vær lydig mot Jehova”, ”Følg med på møtene” og ”Én mann og én kvinne”.
​
I filmen ”Vær lydig mot Jehova” lærer barnet om det syndige ved å ha et leketøy av en tegneseriefigur med magiske krefter, en leke barnet måtte kaste i søpla.
Dommeren uttalte at i en familie der begge foreldrene er Jehovas vitner, vil en slik film gi mening for barnet. Men for et barn med en fot i mors verden og en større verden, der magiske figuerer eksisterer i bøker, tv, film og på internett, og med en fot i fars verden der disse figuerene er syndige, så vil denne tegnefilmen gi forvirrende signaler til barnet.

Moren hevdet at formålet med trossamfunnets tegnefilmer rettet mot barn, er å indoktrinere barn i Jehovas vitners tro gjennom metoder som frykt, manipulasjon og strenge grenser mellom akseptabel og ikke-akseptabel adferd.
 
I dette tilfellet bodde barnet hos sin mor, som ikke praktiserte noen religionsutøvelse. Faren, som hadde blitt et av Jehovas vitner et år før seperasjonen, hadde et ønske om at sønnen skulle ha del i farens tro. Moren hadde blitt bekymret for hvordan dette påvirket barnet negativt, og fortalte dommeren at barnet ved et tilfelle hadde fortalt henne at ”Gud er god, og du er ond”.

Pga barnets alder og hvor lett påvirkelig han er, mente dommeren at det er det stor fare for at han vil bli påvirket og risikere emosjonell skade som følge av ulike og forvirrende signaler fra de to verdenene han vokste opp i. I sum fant dommeren det derfor viktig å forby far å ta med sønnen til  Jehovas vitners øvrige arrangementer utover søndagsmøtene.
 
Faren hadde videre akseptert å ikke ta med sin sønn på ”felttjenesten”, (misjonering fra dør til dør), lese Bibel-historier for ham, eller vise religiøs preget media, inkludert tegnefilmer.


Oversatt av 
Hilde Langvann, 14/6-2017

Les originalsaken her
Se Jehovas vitners barnefilmer her

0 Comments

Skam og ære - også i kristne miljøer

13/6/2017

0 Comments

 
Ikke alle kristne miljøer i Norge er som søndagsskolen du og jeg gikk på som barn, noen miljøer innebærer både skamkultur, streng sosial kontroll, risikoen for sosial utstøtelse og at noen føler seg tvunget til å leve et dobbeltliv

​
I Aftenpostens serie om  ”Skam og Ære”, har vi blant annet lest historien om ”Maria”, som opplever foreldrenes kontroll som et fengsel. Det er lett å tro at æreskultur og negativ sosial kontroll er forbeholdt ikke-vestlige innvandrede miljøer i Norge. Men de samme mekanismene finnes også i en rekke kristne miljøer i Norge.
 
Felles for miljøene som beskrives er at vi snakker om miljøer preget av kollektivistiske verdier. Her er hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene.
 
Våre brukere forteller at skam var en viktig mekanisme i menigheten for å sørge for at ungdommene gikk den riktige vei og ikke minst valgte en partner innenfor menigheten. Redselen for skam var årsaken til at mange forble i menigheten i lang tid til tross for at de ikke lenger hadde noen tro, og skam var konsekvensen familien kunne føle når et medlem valgte å snu ryggen til troen. Foreldrenes skam gikk på at de ikke hadde gitt god nok oppdragelse av barnet som hadde valgt å bryte med miljøet.
 
”Ruth” skriver:
"Min prosess med å forlate menigheten var lang, med mye "skjult" trussel underveis. Som at min far, som var og er eldste, kom til å få begrensninger for sitt verv. At jeg var et dårlig forbilde for min lillesøster, at jeg kom til å miste alle og bli det mest ensomme menneske i hele verden. Ja og ikke minst, og verst av alt - jeg er nå en dødsdømt!"
 
Noen har muligheten til å sende barna til skoler og barnehager som deler deres tro eller ideologi, andre følger opp barnet gjennom sterk sosial kontroll ved å bestemme hvilke venner de skal ha, ved å holde de unna fritidsaktiviteter og andre aktiviteter som kan føre til økt samhandling med barn av ikke-troende.  
 
En kvinne som av og til ringer Hjelpekilden er rundt 30 år, men foreldrene sjekker stadig hennes telefon og pc for å ha oversikt over hvem hun har kontakt med. Hun lengter så inderlig etter å være elsket, og hun har funnet kjærligheten utenfor menigheten. Hun kan aldri gifte seg med ham, og hun kan aldri fortelle foreldrene om ham. Hun må lyve når hun skal treffe ham og alltid ha med i tankene at hun kan bli observert av menighetens medlemmer hvis hun treffer han på offentlige steder. Den daglige overvåkingen hun opplever formidler hun selv som en normalsituasjon, for hun har aldri opplevd noe annet. En etnisk norsk kvinne på 30 år.

I noen kristne miljøer så er det klare konsekvenser av å bryte trossamfunnets moralnormer, og ekskludering fra trossamfunnet er et av dem. Med opphør av medlemskapet forsvinner ofte det sosiale nettverket. I noen miljøer betyr det også at familien må bryte alle bånd med deg. Vissheten om denne konsekvensen av regelbrudd gjør at enkelte velger å leve et dobbeltliv.
 
Likevel, noen klarer å bryte til tross for dette trusselbildet. Konsekvensene har for de fleste vært store, men med tiden er alle enige om at det har vært verdt det. Som en av våre brukere uttrykker det:

"Egentlig har jeg alltid levd et dobbeltliv, helt til jeg gikk ut og fikk kjenne hvor fantastisk det er å være hel og fri. Det er godt å slippe å føle at man har noe å skjule, at man alltid må passe på hva man sier og godt å endelig være den man er på alle måter hvor som helst og når som helst. Følelsen av at det du tenker, mener og tror er helt riktig - for meg. Alltid."
 
Står du selv overfor et slikt valg? Da skal du vite at du trenger ikke å gå gjennom dette alene. Vi har en liste med over 140 personer som kan stille som kontaktpersoner, personer som selv har gått gjennom det samme, og som kan lytte og gi gode råd gjennom hele prosessen. 
​
Picture

​Hilde Langvann, 13. juni 2017
Hjelpekilden Norge

Hjelpekildens kontaktskjema

Les de relaterte sakene i Aftenposten:
Marias historie 
​Hva er sosial kontroll
Skolens rolle
En mors historie
0 Comments

Murveggen rundt oss

22/5/2017

0 Comments

 
"Jeg finner det lettest å ha overfladiske relasjoner.
​For da risikerer jeg ikke å bli avvist igjen."
(Deltager på samtalegruppe hos Hjelpekilden)
Picture

Flere steder i landet driver Hjelpekilden samtalegrupper for mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser, noe vi har fått til takket være støtte fra Extrastiftelsen. Deltagerne bestemmer selv hvilke tema de ønsker tas opp, og et tema som en av Oslo-gruppene nylig tok opp var tillitsproblemer etter bruddet.

Først: Hva er tillitt? Vi fant en definisjon på nettstedet "Dagens Perspektiv", som sikkert er ment i bedriftsøkonomisk sammenheng. Likevel, legg merke til hva som står om sårbarhet her:
Å ha tillit til noen betyr å stole på noen. Beslutningen om å stole på noen består av tre faktorer: dine personlige egenskaper som gjør deg mer eller mindre disponert for å stole på andre, din vurdering av tillitsverdigheten til den andre personen og din vurdering av situasjonen mht hvilken usikkerhet og sårbarhet den representerer for deg. Kort oppsummert betyr tillit i hvilken grad man er komfortabel med hvordan en annen person eller organisasjon antas å opptre i en situasjon der du selv kan bli påført et tap. Hvis en situasjon ikke oppleves å representere en sårbarhet, så er heller ikke tillit viktig for de som er i situasjonen.
​
I denne definisjonen er det altså en sammenheng mellom sårbarhet og tillit.

​Hvorfor er tillit en utfordring for mange religiøse utbrytere? Er det noe i utbryterens erfaring som gjør de mer sårbare enn andre?

​
Når man har opplevd å bli eksludert
Det å ha opplevd å bli ekskludert fra et religiøst miljø gjør noe med tilliten til andre mennesker. Ekskludering er en av mange former for konsekvens av å bryte regler, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. Forskning viser at denne form for konsekvens kan gi langvarige skader på mennesker:
 
Det amerikanske psykologitidsskriftet Current Directions in Psychological Sciences, publiserte i 2011 resultater fra forskning på ekskludering ved Universitetet i Purdue.  5000 mennesker hadde deltatt i denne studien, og professor Kipling D Williams konkluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade:
 
"Å være ekskludert er smertefullt fordi det truer grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel tilhørighet og selvfølelse." 

"Å være ekskludert eller utstøtt er en usynlig form for mobbing som ikke etterlater blåmerker, derfor har vi ofte undervurdert konsekvensen av ekskludering."

Les mer om undersøkelsen her.

En av våre deltagere på en samtalegruppe hadde selv opplevd å bli ekskludert. Hun så selv at hun etter ekskluderingen hadde valgt å ha overfladiske relasjoner, for å unngå smerten det er å bli avvist i framtiden. 

I masteroppgave fra 2014, ”Troen som ble en byrde”, har Brith Dybing intervjuet 10 personer som har brutt ut fra ulike religiøse miljøer, for å se nærmere på hvilken hjelp mennesker i denne gruppen trenger etter bruddet. Hun fant også at flere hadde problemer med tillit, og så at det for mange hang sammen med det å miste venner og familie i bruddprosessen:
 
”Noe av det som ble veldig tydelig i intervjuene var hvor mange som hadde problemer med relasjoner og tillit. 
 
Cecilie fortalte at det er først de 3-4 siste årene hun har begynt å stole på folk igjen. Hun er helt klar på at problemene med tillit hang sammen med erfaringene fra menigheten. Inger fortalte at hun bygger så mange murer mellom seg og andre fordi hun er livredd for å bli såret.
 
Det å ha opplevd mye dobbeltmoral skapte mye mistillit. Det var også vanskelig å stole på andre for de som hadde opplevd at venner forsvant. Enda verre var det å bli avskåret fra egen familie. Det ligger nærmest i kortene at dette igjen gir grobunn for noen av de andre problemene som er rapportert, som for eksempel ensomhet og depresjon.” (Dybing, s. 65)
​
Når man har opplevd dobbeltmoral
"Det å ha opplevd mye dobbeltmoral skapte mye mistillit", fant Dybing i sin undersøkelse. Forskning om hvorfor man velger å forlate et religiøst miljø, har fremhevet opplevelsen av dobbeltmoral som en av flere grunner. Flere hadde opplevd at det ikke var samsvar mellom liv og lære i miljøet de tilhørte. Kanskje opplevde man at miljøet hengte seg opp i bagateller som gjaldt ytre forhold, og at mennesker ble behandlet dårlig, og derfor glemte de store temaene som kjærlighet, generøsitet, omsorg og åpenhet.

En av våre brukere uttalte:
"Opplevde innenfor JV at murene var oppe lenge før jeg gikk ut, dette fordi at den kjærligheten de snakker om de har mellom hverandre er veldig falsk. Mye baksnakking og sladder."

Når man ikke har opplevd at kjærlighet og vennskap var ekte, så er det forståelig at man blir skeptisk til å innlede vennskapforhold i fremtiden.


Når man alltid har blitt advart mot omverdenen
Noen har vokst opp med en ”oss og dem”-holdning til omverdenen, der mennesker utenfor det religiøse miljøet har vært sett på som farlige, umoralske og generelt dårlig omgang. Man ble kanskje advart mot å knytte vennskapsbånd i ”verden”, og isteden ha mest mulig samvær med menighetens medlemmer. Mange ble også advart mot å oppsøke profesjonelle hjelpetilbud i verden utenfor det religiøse miljøet.
 
Tidligere var venner noe man fikk automatisk som følge av at man tilhørte samme trossamfunn. Flyttet man til et nytt sted fikk man med det samme et nytt sett venner. Man trengte ikke å jobbe for å få venner, gi av seg selv på noe vis, alt man trengte var å dele samme tro.
 
Når man så bryter med det religiøse miljøet og mister nettverket man hadde, kan det være vanskelig å etablere et nytt nettverk, når man alltid har blitt advart mot mennesker utenfor menigheten. Det som går igjen hos flere utbrytere, er at de forteller at de ble overrasket over å finne at mennesker i ”verden” faktisk kunne være gode mennesker. Det ligger mye tid og mye skepsis i forkant av en slik oppdagelse.
 
Dybing skriver også om dette i sin avhandling:
”Også når det gjaldt det å etablere nye nettverk og å oppsøke hjelp ble den dype mistilliten et problem.
 
Mange var lært opp til å være kritisk til alt utenfor menigheten, noe som gjorde det vanskelig for dem å stole på en hvilken som helst hjelpeinstans. Som for eksempel Anne som ikke turde å snakke med lærere når de så at hun hadde det vanskelig. Berit hadde ikke oppsøkt hjelp i det hele tatt, både fordi hun var redd hun ikke skulle finne noen ved første forsøk, og fordi hun ikke var sikker på at hun selv ville greie å snakke med noen. Johanne syntes også det hadde vært vanskelig å oppsøke hjelp, nettopp fordi hun hadde lært at verden utenfor er en ond makt ”eller en påvirkningskraft som du ikke skal ha noe med å gjøre, for den er farlig.” 
Når man har opplevd å bli manipulert
En av våre brukere viste til den skepsis mange føler etter å ha vært utsatt for manipulasjon og tankekontroll i lengre tid. Hun skrev:
I en sekt har man gitt fra seg evnen til å tenke selv, man har lagt livet i hendene til noe utenfor seg selv, så når man oppdager at man har blitt holdt for narr, er det like mye fordi man stolte så på noen andre.. og tenker det blir vanskelig å stole på andre igjen.. men der i ligger svaret, begynn å stol på deg selv, lytt til ditt eget indre moralske kompass, kjenn etter på magefølelsen, ta tilbake makten over ditt eget liv.

Opplevelse av manipulasjon, tankekontroll og  frihetsberøvelse kan være traumatiserende for mange.  I første omgang må man lære seg å stå på egne ben, stole på eget hode, noe som kan være vanskelig nok. I denne prosessen kan man kanskje være redde for å bli utsatt for manipulasjon igjen, og kan utvikle en sterk skepsis til andre mennesker for å beskytte seg selv.


Å rive ned murveggen
​Så hvordan overkommer man sin skepsis, hvordan lærer man seg å ha tillitt til mennesker igjen?

Vi stilte spørsmålet på våre gruppe på FB, og fikk blant annet disse svarene:
​
Ta tiden til hjelp. Av og til må en bare ta sjansen, livet kommer ikke med garantier.

Jeg tror at å ta tiden til hjelp er viktig, men samtidig må en regne med å få seg en på "trynet" underveis. Viktig å reise seg raskt òg ikke la frykten ta overhånd. En lærer teknikker underveis.

Tror ingenting kommer av seg selv. Har erfart at jeg selv trekker meg unna- selv om jeg lengter etter kontakt med andre mennesker. Jeg straffer meg selv til ensomhet, slik jeg gjorde i jv-livet..... Har måttet arbeide mye med meg selv for å bryte gamle mønster.

Du må nesten bare satse, selv om det er vanskelig. Noen få skikelig gode venner er bedre enn en haug med overfladiske brødre og søstre.

Mitt forhold til "ufrelste" mennesker er mye bedre enn til kristne. De er liksom ikke ute etter å arrestere meningene mine hele tiden. Så heldigvis er ikke hekken kjempehøy rundt hele livet mitt.

Jeg har gode og nære venner nå, så det er mulig om en bare velger å våge å stole på noen. Jeg er nok mer skeptisk til religiøse mennesker enn til andre, tenker at deres eventuelle vennlighet har en agenda.

For noen er det å bruke tiden til hjelp viktig. For noen er det viktig å utfordre seg selv. Uansett er nok egen følelse av autonomi og trygge relasjoner rundt seg viktig.

Jeg tror man først og fremt må jobbe med å ha tillit til seg selv, slik at man blir tryggere i egne valg, og på lengre sikt ikke trenger å være så opptatt av å ha tillit til andre, det kommer av seg selv.

​Det er naturlig og forståelig at vi bygger en mur rundt oss for å beskytte oss selv, men dette er ikke noe godt liv i lengden. Mennesker er sosiale dyr, vi trenger å ha mennesker rundt oss, og vi har behov for å være en del av et fellesskap.

Å fjerne muren vil på sikt gagne oss mer enn den beskytter oss. Men ting tar tid, og vi må tørre å gi av seg selv, våge å være sårbare, våge å bli glad i  mennesker vi vet vi kan miste. For hvis vi ikke våger å bli glad i andre mennesker, våge å slippe folk inn på oss og la de bety noe for oss, så er sjansen også større for miste dem.  

Vi avslutter med noen kloke ord fra en av våre medlemmer:
En liten refleksjon. Hele samfunnet er basert på tillit, nesten all menneskelig interaksjon er basert på tillit. Og vi er en del av denne tilliten enten vi vil eller ikke. Tenk den tillit småbarnsforeldre må ha når de sender smårollinger alene til skolen. De må kanskje krysse en vei, et lite barn er både utsatt og sårbart. Men foreldrene har tillit. Tillit til at du og jeg ser etter ungene deres og tar nødvendig hensyn. Den samme tillit har vi når vi begir oss ut i trafikken, vi har en grunnleggende tillit til at de andre ikke vil oss noe vondt, at andre overholder høyreregel, at de stopper ved gangfeltet. Vi kan finne flere slike områder hvor denne samfunns/mellommenneskelige tilliten er tilstede - og det helt uten at vi tenker på det. Folk som opplever en skepsis til verden utenfor menigheten etter at den samme menigheten har utstøtt dem - kan ved å innse at de alikevel i det daglige utfører eller opplever elementer av tillit - både til og fra de andre - innse at de kanskje egentlig ikke er så skeptiske til verdenen der utenfor menigheten alikevel. De deltar selv uansett i den internaliserte tilliten vi mennesker har til hverandre.
Picture
Hilde Langvann, 22/05-2017
Hjelpekilden Norge


Lenker:
Ekskludering skader
​Troen som ble en byrde
0 Comments

Fundamentalist i gjerningsøyeblikket?

3/3/2017

0 Comments

 
Har du gjort noe i din tid i trossamfunnet som kanskje var litt småflaut og som du kanskje ikke er fullt så stolt over i dag? Dette var utgangspunktet for en diskusjon i en av våre grupper på Facebook, og her er noen av svarene som kom inn:
​
Sluttet på skolen etter videregående for å misjonere.

Jeg skrev et misjonerende brev til en venn av meg. Fikk ingen direkte respons på brevet..dog indirekte..i form av taushet og null kontakt i årevis.

Giftet meg i en alder av 20 med en "flink forkynner" jeg aldri elsket.

Hadde med meg en JV-brosjyre med temaet hva som skjer når vi dør med i begravelsen til min venninnes far. Da alle sammen stod ved graven etterpå snek jeg meg bort til min klassevenninne mens hele familien stod der – før kondolanserunden, prikket henne på skulderen og snek til henne brosjyren og gikk tilbake til der jeg stod.

Skreiv eit brev til min framtidige mann om at eg "venta på han".

Jeg støttet en ung "søster" som hadde aversjoner mot å gå i sin uvirksomme brors bryllup, slik at hun fikk en "bekreftelse" fra meg på at det var riktig å holde seg hjemme. Hvorpå faren hennes (uvirksom i 20 år) ringte meg opp dagen etter og hudflettet meg. Det fortjente jeg. Grøss.

Og jeg oppmuntret min unge venninne på 18 år (Jv) til å gifte seg med han som hun var litt i tvil om hun skulle gifte seg med eller ei. Skulle nok heller støttet hennes tvil. Ekteskapet holdt i et halvt år. Huff..

Jobbet minst mulig og brukte mye tid i menigheten. Derfor hadde vi aldri mulighet til å spare noe økonomisk, vi trodde vi "alltid" skulle bo på Rikets sal. Billig og greit.

Jeg knuste hele cd- samlingen min fordi den var ugudelig. ​

Unnlot selv BSU-sparing fordi det var jo helt unødvendig... Harmageddon skulle jo snart komme så.

Levde 12 år i sølibat i mine beste år. Snakk om å misbruke kroppen.

Jomfru til jeg var 32.

Ringte min aller beste venninne etter å ha omvendt meg for å bryte all kontakt.. Heldigvis er alt i orden mellom oss igjen​.

Alt det jeg sa til andre fordi jeg så på meg selv som en elitekristen og fremstod som belærende.

Selv før jeg gikk i den menigheten holdt jeg svoveltaler på skolen. Ungdomsskolen.

Var gratis vaskehjelp for flere i menigheten for å få disippeltrening. Jeg var jo opprørsk og dermed umoden.

Det jeg skammer meg mest over fra den tiden i menigheter, er at jeg hadde en nulltoleranse mot abort og homofile. Jeg kjempet det jeg kunne for at aborter ikke skulle skje, og for at homofile måtte forstå hvilken synd de levde i. Jeg skulle så gjerne beklaget til alle jeg har såret på den måten.

Jeg gikk på musikklinja på videregående. Men da jeg ble med i karismatiske miljøer i begynnelsen av 2. klasse nedprioriterte jeg dette, jeg tenkte at det ikke var åndelig nok. Husker læreren min sa til meg når jeg var russ at "Du kunne blitt den neste store, men du ga opp." I dag spiller jeg igjen, og har det gøy med det, men tenker ofte på hva som kunne blitt.
​
​


Vi er sikkert mange som har gjort små og store livsvalg som har vært mindre gjennomtenkte etter å ha vært fundamentalist i gjerningsøyeblikket. Har du noe lignende å fortelle?

​

Hilde Langvann, 3/3-2017
Hjelpekilden Norge
Picture
0 Comments

Omsorgssvikt i strengt religiøse miljøer?

20/12/2016

0 Comments

 
Picture
 Kan barn i strengt religiøse miljøer være særskilt sårbare for å bli utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt?

Dette var et av spørsmålene Hjelpekilden mottok fra sekretariatet for Barnevoldsutvalget tidligere i høst, i forbindelse med Sekretariatets NOU som skal ferdigstilles til sommeren 2017
 
Barnevoldsutvalget ble oppnevnt av regjeringen 13. november 2015 og skal gjennomgå alvorlige saker der barn og ungdom har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Denne oppnevningen er et ledd i regjeringens tiltaksplan for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom. 

Vi ga en rekke forslag til forebyggende tiltak, i tillegg til å informere om hvilke oppvekstvilkår for barn i lukkede, dels lukkede og ytterliggående religiøse miljøer som kan gjøre disse barna særlig sårbare for vold, overgrep og omsorgssvikt. I dette innlegget gjengir vi informasjonen vi ga til sekretariatet:
​
Oppdragervold:
Svært mange av våre brukere kan dessverre fortelle om en barndom preget av fysisk vold fra foresatte, og at denne volden var vanlig i trossamfunnet, samt oppmuntret fra ledelsen i trossamfunnet begrunnet med bibelvers. Selv om det har vært store endringer i mange trossamfunn i takt med endringer i storsamfunnet når det gjelder holdninger til oppdragervold, så kjenner vi til at det fremdeles er mange trossamfunn i Norge der man har en kultur for oppdragervold, samt at dette stadig oppmuntres fra trossamfunnets ledelse.
 
Utfordringen her er når et trossamfunn setter bibelsk lære/ doktriner over Norges lover. En annen utfordring er trossamfunnets grad av lukkethet overfor storsamfunnet. Mange trossamfunn har et verdensbilde som innbefatter et fiendesyn på samfunnet utenfor trossamfunnet. Fiendesynet forklarer dobbeltkommunikasjon fra trossamfunnet til storsamfunnet, budskapet er viktigst og rettferdiggjør dobbeltkommunikasjonen.
 
 
Seksuelle overgrep:
Alarmerende mange av våre brukere kan fortelle at de har vært utsatt for seksuelle overgrep. Bare et mindretall har opplevd at deres overgrepssaker har blitt forfulgt strafferettslig. Isteden har de opplevd at saken ble håndtert internt, noe som har flere problematiske sider ved seg.
 
Seksuelle overgrep som bibelsk synd framfor straffbar handling: En masteravhandling fra 2012[1], undersøkte årsaken til hvorfor mange overgrepssaker ikke blir straffeforfulgt. Norbakken fant at noe av forklaringen lå i at miljøene manglet tradisjon for å snakke om seksualitet og skille dette fra seksuelle overgrep. Forsamlingslederne brukte ord som fristelse, begjær, synd, fortapelse og lyster når de blant annet ble spurt om holdninger til seksuelle overgrep og forebygging av overgrep. I forbindelse med seksuelle overgrep blir det å ikke ha et språk som ikke gir rom for å spørre om dette er lovlig eller kriminelt, svært vanskelig.
 
Dette betyr at når det har skjedd et seksuelt overgrep i en menighet, så er det da den bibelske synden som er i fokus, ikke den kriminelle hendelsen. Ved behandling av all synd, også seksuelle overgrep, skal synderen (overgriper) be om tilgivelse. Når forsoning er oppnådd, er synden ute av verden, og man skal gå videre. Det blir vist til bibelske prinsipper knyttet til plikt til å tilgi og legge saken bak seg.
 
Utfordringen her er at man mangler tilstrekkelig kunnskap om seksuelle overgrep når man kun ser seksuelt misbruk i bibelsk kontekst. Man kan stille videre seg spørsmålet om lederne er i stand til å se seksuelle overgrep i et maktperspektiv.
 
Internjustis framfor strafferettslig oppfølging: Mange religiøse miljøers praksis med internjustis i overgrepssaker, har i  saker vist seg uheldig med tanke på gjentagelsesfaren. Hvorfor blir ikke overgrepssaker i mange tilfeller straffeforfulgt juridisk?
 
Flere av informantene i Norbakkens masteroppgave mente at de overgrepsutsatte presses til tilgivelse og forventes å legge saken bak seg, og at ordninga i praksis dermed forhindrer at en overgrepssak blir brakt inn for retten. Samtidig viste hun at lojalitetsbåndene mellom medlemmene i forsamlingen var svært sterke, og for den som er blitt utsatt vil det å sette ord på det medføre å peke på en av sine egne, som man har en nær relasjon til og vil treffe i ulike sammenhenger. Denne lojalitetsfølelsen er den samme forklaringsfaktoren som brukere fra andre religiøse miljøer hos oss forteller om, når de skal forklare hvorfor saken aldri ble anmeldt til politimyndighetene.
 
Lojalitetsfølelsen er relatert til miljøer med kollektivistiske verdier, der hensynet til gruppen kommer foran individet. I sum kan vi derfor se en beskrivelse av en kristen æreskultur som er preget av et sterkt indre samhold og en praksis med å ordne opp i problemer innad i nettverket, kombinert med lojalitet og forventninger om å ivareta nettverkets ære utad. I forbindelse med seksuelle overgrep fører dette til en taushet, som følge av at en utsatt risikerer å komme på kant med så å si alle i nettverket sitt dersom de forteller om overgrep.
 
Noen av våre brukere har fortalt at foreldrene eller menighetens tilsynsmenn har advart mot anmeldelse av overgrepssaken, da de da vil bringe trossamfunnets navn i vanry. Andre har forklart at de selv har ønsket å ta opp saken internt, av samme årsak. Deres lojalitet til trossamfunnet og ønske om å beskytte trossamfunnets ry har dermed vært avgjørende for å holde saken internt.
 
Når selv pårørende til et overgrepsoffer velger å tie om et overgrep, så er ikke intensjonen å beskytte overgriperen. Intensjonen er å beskytte gruppen, å bevare æren. Men konsekvensene har ofte vært at overgriper i praksis har kunnet fortsette sine overgrep, med fatale konsekvenser for de overgrepsutsatte.
 
Utfordringen her er å kjenne til disse mekanismene for å kunne jobbe videre med forebygging og beredskapsplaner for seksuelle overgrep.
 
Restriktiv holdning til seksualitet legger grobunn for overgrepskultur: Selv om noen kan hevde at det antagelig ikke er flere overgrep i trossamfunn enn i samfunnet for øvrig, så sier likevel forskning innen sexologien at i miljøer med restriktiv holdning til seksualitet, så er det større forekomster av seksuelle overgrep enn i andre[2]. Videre har sexologien vist at seksuell undertrykkelse i barndommen er en viktig faktor i det å utvikle seksuell overgrepsadferd, dette kommer tydelig fram i psykoterapien av mennesker som har begått seksuelle overgrep. Skal et trossamfunn redusere framtidige overgrep så er det derfor ikke nok at de fordømmer overgrep, men at de skaper et miljø som ikke undertrykker seksualitet, dvs der de ikke knytter seksuell lyst og onani til skam, eller fordømmer homoseksualitet eller sex utenfor ekteskapet.
 
Utfordringen her ligger i at mange trossamfunns identitet er knyttet til det å ta avstand til storsamfunnets moralnormer, og da spesielt seksualitet. Sterk kontroll over medlemmenes seksualitet er noe av miljøenes viktigste suksessfaktor for å ha kontroll på medlemsmassen.

En annen utfordring i denne forbindelse er relatert til religiøse privatskoler. Som en nylig sak fra Alta[3] forteller, så er det ikke uvanlig at kristne privatskoler sensurerer lærebøker med informasjon om kropp og seksualitet. Når elever kommer fra kristne hjem der de ikke lærer opp seksualitet eller overgrepsproblematikk, er det spesielt viktig at skolen gir den informasjonen de trenger. Uten kunnskap er elevene språkløse overfor overgrep hvis dette skulle skje dem, og har dermed et dårligere utgangspunkt for å kunne beskytte seg selv.
 
Psykisk vold og omsorgssvikt:
Basert på en rekke barndomsskildringer vi har fått fra mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn, så er det særlig tre faktorer som utkrystalliserer seg: Trossamfunnets verdensforstålse, trossamfunnets gudsbilde, og kollektivistiske verdier.
 
Synet på sykdom og lidelser: Enkelte trossamfunn anser fysiske og psykiske sykdommer som et tegn på at man ikke tror nok, at man har syndet eller har et dårlig forhold til Gud. Dette har gjort ungdommer har motsatt seg medisinsk behandling, i den tro på at kun forholdet til Gud kan gjøre dem friske igjen. For barn med kroniske lidelser har dette verdenssynet vært svært belastende og ikke minst angstskapende.  
 
Endetidsperspektivet skaper usunt oppvekstmiljø: Mange strengt religiøse miljøer har et endetidsperspektiv, som betyr at vi lever rett før Dommedag, der rettroende og ikke-troende skal dømmes av Gud. Når de i tillegg anser sin religion som den eneste sanne, så blir endetidsperspektivet reellt, og religionen handler ikke lenger om tro, men om liv og død. 
 
Barndomsskildringene forteller om foreldre som oppriktig har trodd at deres barn vil lide en alvorlig skjebne i nær framtid hvis de ikke er godkjent av Gud. For foreldrene har det derfor vært naturlig å ta i deres øyne nødvendige grep for å sikre at barnet blir godkjent av Gud, noe som kan innbefatte metoder som trusler, vold og isolasjon.
 
Negativt gudsbilde og psykiske lidelser: De fleste av våre brukere har bakgrunn fra trossamfunn som forholder seg til en streng og straffende Gud. Barndomshistoriene forteller at hvis de ikke trodde nok, gjorde nok eller hadde riktig adferd i hendhold til trossamfunnets normer, ble det forkynt at de ville blir straffet av Gud, ved å bli overlatt til onde ånder ved å mist Guds gunst, ved å dø i et Ragnarokk der Gud griper inn og dreper de vantro, eller ved å ha utsikt til å havne i et helvete etter livets slutt.
 
En amerikansk studie[4] viste at mennesker som tror på en sint straffende Gud har større sannsynlighet for å ha en rekke psykiske lidelser. Undersøkelsen viser at for de som tror at Gud er sint og vil straffe syndere, virket troen å være knyttet til negative symptomer som depresjon, sosial fobi, besettelse, tvang, paranoia og ulike angstlidelser. Videre viste undersøkelsen at tro på en tilgivende og kjærlig Gud blir assosiert med positive psykologiske trekk, og kan virke beskyttende mot psykiske lidelser.
 
I vårt arbeid er det tydelig at det er svært traumatiserende for barn å vokse opp med et negativt gudsbilde. De forteller at de stadig ble påminnet at Gud vil straffe dem for å gjøre eller tenke galt, enten ved Dommens dag der Gud vil drepe de som ikke er godkjent av ham, eller ved at Gud trekker bort sin beskyttende ånd slik at onde ånder eller demoner skader barnet. Med denne virkelighetsforståelsen står man i fare for å utvikle angst fra tidlig alder.

En stor andel av våre brukere har hatt behov bearbeiding av traumer relatert til et negativt gudsbilde, og svært mange har også utviklet langvarig eller kortvarig arbeidsuførhet som følge av disse etterreaksjoner.
 
Gruppemedlem framfor individ: Skam, skyld og selvutslettelse
Til forskjell fra mange andre trossamfunn, så har våre brukere opplevd at troen ikke er noe man har, men noe man er. Man er først og fremst et medlem av trossamfunnet, alt annet kommer etter. Dette er i tråd med at trossamfunnet er preget av kollektivistiske verdier, der hensynet til gruppa kommer foran individet. Mange har derfor følt at deres ekte identitet har blitt kvalt, undertrykt og korrigert slik at den blir i samklang med trossamfunnets oppfatninger og definisjoner av rett og feil måte å være menneske på.

Hvis man som medlem noen gang forsøker å sette seg selv først, hvis man forsøker å nyte livet, vil man ofte føle skam, skyld og redsel. Ens følelser, tanker og handlinger vil være under konstant overvåkning, og selvfornektelse og selvutslettelse blir sentralt, noe som fører til at man nærmest er i en paranoid beredskap for den stadige nærværende faren i form av en usynlig kraft som lett kan lure deg til å tilfredsstille egoet, med andre ord bekrefte den du er. Siden de mest naturlige ønsker i livet blir skambelagt får man en konstant skamfølelse.
 
Man er her i en situasjon der man alltid må fornekte sine egne ønsker, sette de til side for å eventuelt kunne bli oppfylt i et framtidig liv. Et liv som man stadig risikerer å miste dersom man blir åndelig svak og begjærer noe i det livet man lever nå. Alt som stjeler tid eller tanker fra det åndelige er en risiko. Med andre ord fornekter man det nåværende livet, og det naturlige innholdet i dette livet. Når man fornekter livet på denne måten, når ens liv isteden er preget av skam, skyldfølelse og overvåkning av ens følelser, tanker og handlinger, er det forståelig at mange opplever depresjon og selvmordstanker. Alle vi som jobber med Hjelpekilden kjenner dessverre til personer som har tatt sitt eget liv, som har vurdert å ta sitt eget liv, eller som stadig sliter med selvmordstanker etter å ha gjennomgått en religiøs bruddprosess. En overvekt av våre brukere har også opplevd kortere eller varig arbeidsuførhet som følge av sine psykiske etterreaksjoner.


Konkusjon: Barn i risikomiljø?
Et risikomiljø defineres som et miljø som kan skade barns helse eller utvikling. Slike miljøer kan føre til depresjon, stress og adferdsforstyrrelser. Barnekonvensjonen tar også opp viktigheten av barns utvikling, spesielt fremheves artikkel 6: Alle barn har rett til å overleve, leve og utvikles. Artikkelen handler ikke bare om barnets fysiske helse, men også om den åndelige, moralske, psykiske og sosiale utvikling.

Vi har over vist til det problematiske knyttet til barn som vokser opp i miljøer med et negativt gudsbilde, et kollektivistisk verdisyn og en spesifikk verdensforståelse som avviker fra omverdenen. Videre har vi vist det problematiske knyttet til enkelte religiøse miljøers håndtering av seksuelle overgrep. Er det andre faktorer som kan utgjøre en risiko for barns oppvekstmiljø?
 
Barn som har vokst opp i lukkede trossamfunn har fortalt om en lang rekke forbud de har måtte forholde seg til i motsetning til andre barn. Her kan man spørre om disse reglene kan være hemmende på personlig utvikling og muligheten for å kunne skape seg sin egen identitet. For mange har reglene ikke bare opplevdes som adferdsregulerende, men også som regler med en iboende trussel: Trussel om å dø på Guds dommedag/ havne i Helvete/ miste Guds Ånds beskyttelse, i tillegg til trusselen om å bli ekskludert fra miljøet.

De fleste som har vokst opp i slike religiøse miljøer kan også fortelle at i deres trossamfunn ble det formidlet at kritisk tenkning er en negativ egenskap. Her kan man spørre seg hva som skjer med beskyttende faktorer som refleksjon og tolkning av egne omgivelser i et slikt miljø.



[1] ”Når ord mangler – om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer”, Ellen Norbakken (2012)

[2] ”Erotikk og fundamentalisme”, Thore Langfeldt (2007)

[3] https://www.nrk.no/norge/kristen-skole-fjerner-sider-om-pubertet_-_-det-er-sensurering-1.13162063

[4] ”Beliefs About God and Mental Health Among American Adults” i Journal of Religion and Health”(april 2013)


Hilde Langvann
​Hjelpekilden, 20. desember 2016
0 Comments

Forebygging av vold og overgrep 

20/12/2016

0 Comments

 
  • Kan barn i strengt religiøse miljøer være særskilt sårbare for å bli utsatt for vold, overgrep    og omsorgssvikt?
  • Hvordan kan man avdekke vold og overgrep mot barn i lukkede trossamfunn/ strengt religiøse miljøer?
  • Hva er utfordringen for forebygging og forhindring av vold mot barn i disse miljøene? ​
Picture
Dette var noen av spørsmålene Hjelpekilden mottok fra sekretariatet for Barnevoldsutvalget tidligere i høst, i forbindelse med Sekretariatets NOU som skal ferdigstilles til sommeren 2017
 
Barnevoldsutvalget ble oppnevnt av regjeringen 13. november 2015 og skal gjennomgå alvorlige saker der barn og ungdom har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Denne oppnevningen er et ledd i regjeringens tiltaksplan for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom. 
 
Vi vil i dette innlegget gjengi våre forslag til forebyggende tiltak, som vi håper blir tatt med i utvalgets rapport.
 
Avdekking av vold og overgrep:
Dette er noe som krever økt kompetanse i det ordinære hjelpeapparatet rundt barn. Hvordan møter man disse barna, hvordan stiller men de rette spørsmålene? Hvilke oppvekstvilkår har barn i lukkede, dels lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer? Her kunne et kompetansesenter vært en viktig ressurs for det ordinære hjelpeapparatet, men pr dags dato har vi ikke bygd ut et slikt kompetansesenter.
 
Minoritetsrådgivere i skolen. Dette er et viktig tiltak som er et ledd i regjeringens handlingsplan mot tvangsgifte og ekstrem sosial kontroll. Vi foreslår å utvide dette tilbudet til å ikke bare se blindt på etniske minoriteter, men også innlemme religiøse minoriteter.
 
 
Hva er utfordringen for forebygging og forhindring av vold mot barn i disse miljøene?
Mye av utfordringene ligger verdensforståelsen, som skaper en større lojalitet til menigheten enn til samfunn og hjelpeapparat. Man har gjerne en skepsis til barnevern, helsesøster og andre i hjelpeapparatet. De har kanskje lært å si det de tror andre ønsker å høre, men de reserverer seg mot å åpne seg. En annen utfordring er: Hvordan kan man tørre å si i fra, når dette vil bli tolket som et opprør mot Gud?

Hvordan skal man klare å åpne det lukkede? Hvis en menighet har et negativt syn på omverden, er det en utfordring å få innsyn i disse miljøene.
 
Dobbeltkommunikasjon: I mange lukkede religiøse miljøer er budskapet så viktig at det skaper et misforhold mellom teori og praksis, mellom hva som trossamfunnet kommuniserer til omverden og hva de kommuniserer internt.
 
Manglende kunnskap om oppvekstvilkår i lukkede, dels lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer er en av hovedutfordringene for både å forebygge og forhindre vold og overgrep.


Forslag til tiltak:
Trossamfunnet Brunstad Kristelige Menighet har tatt konsekvensen av en tidligere ukultur for oppdragervold, og har i dag utarbeidet en strategiplan mot vold og overgrep. Dette er et eksempel andre trossamfunn gjerne kan oppfordres til å følge, eventuelt kan det kreves at alle registrerte trossamfunn skal ha en egen strategiplan. En slik strategiplan kan for eksempel innebære at noe av den offentlige undervisningen i menigheten går på å ta avstand fra tidligere praksis.

Krav om interne regler for oppfølging av opplysninger om seksuelle overgrep i menigheten.
 
Undervisning av religiøse ledere om avvergingsplikten, samt kursing i overgrepsproblematikk generelt, for eksempel gjentagelsesfaren.
 
Kan avvergingsplikten gjøres strengere eller mer spesifikk (dette er en sovende paragraf)? Det er viktig å ansvarliggjøre forstandere som kjenner til overgrep.
 
Krav om å ta i mot kompetanse utenfor trossamfunnet i forbindelse med overgrepssaker.

Krav om fremlegging av utvidet vandelsattest for alle som har tillitsverv i en menighet.

Krav til alle trossamfunn som mottar statlig finansiering om å tilrettelegge for et sunt oppvekstmiljø for barn, gjennom blant annet noen av ovenstående forslag, samt å generelt følge Barnekonvensjonen.
 
Oppbygging av et kompetansesenter, som både Redd Barna, NKVTS og andre forskere tidligere har etterspurt. Kompetansesenteret kan bistå både myndigheter og menigheter med informasjon som kan være forebyggende. Hjelpekilden kan være en base for et slikt kompetansesenter.
 
Myndighetene bør se nærmere på om den religiøse opplæringen i ulike trossamfunn kan være skadelig for barns utvikling, og om hvorvidt det bør anbefales et alternativt tilbud til møtedeltagelse for barn. Mange tidligere medlemmer forteller om traumer knyttet til selve møtedeltagelsen i menighetene, der det ble forkynt om f.eks dommedag og demoner. Voksne har en helt annen forutsetning for å prosessere/fortolke slik informasjon, mens barn mangler et viktig filter vi voksne har, noe som gjør at slike historier blir skremmende og traumatiserende. Eksempelvis kan ethvert trossamfunn være forpliktet til å ha godkjent og trosnøytral barnepass eller aktiviteter som ivaretar barns behov for lek og sosial utfoldelse.
 
Myndighetene bør sette barns oppvekstsvilkår i lukkede trossamfunn under lupen, ved å se nærmere på hvilke publikasjoner som brukes i opplæringen av barn. Publikasjonene har vært benyttet som et ledd i indoktrineringen av barna, med høy vekt på lydighet til trossamfunnet og med en diskriminerende holdning til utvalgte seksuelle, politiske og religiøse orienteringer. Illustrasjonene i publikasjonene har også vært av svært skremmende karakter, og mange kan melde om stadige mareritt som følge av å ha blitt utsatt for en slik billedbruk i ung alder.


Hilde Langvann
​Hjelpekilden, 20. desember 2016
 

Mer informasjon om rapporten, les neste blogginnlegg.

0 Comments

Med rett til å kikke?

28/10/2016

0 Comments

 
​En av de mange rettighetene barn har i henhold til Barnekonvensjonen, men som vi kanskje ikke tenker så ofte over, er barns rett til et privatliv.

Mange av våre brukere har erfart at livet i menigheten har utfordret denne rettigheten, og har følt at menighetens behov for kontroll har økt i takt med ungdommenes behov for privatliv. Som eksempel så har det å ha avvikende meninger om musikk, klær og utdanning blitt oppfattet som en provokasjon. Det samme gjelder det å ha hemmeligheter, få nye interesser eller ha venner utenfor menigheten.
Picture

​Seksualitet er også noe som kommer under retten til privatliv, men svært mange som har vokst opp i lukkede eller dels lukkede miljøer har ikke opplevd at dette er noe som er blitt respektert. Tvert i mot har mange opplevd et overdrevent sexfokus fra menighetens side, gjennom avhør og kontroll av ungdommene.
 
Dette er et tema som svenske Erica Hindborg adresserte tidligere i høst i et innlegg i svenske DN.ÅSIKT. Hun har vokst opp i mormonerkirken, der det er tradisjon for såkalte ”verdighetsintervjuer” før barna kan gå inn i kirkens Tempel. Biskopen skal i den forbindelse undersøke om barna lever et liv i henhold til kyskhetsloven, og spør dem blant annet om de har tenkt, følt eller gjort noe umoralsk av seksuell art. Hvis barna forteller at de ikke oppfyller kravene til renhet, vil de bli utsatt for grundigere avhør av det som har skjedd for å få fram alle detaljer.

Barna går gjennom slike intervjuer minst to ganger i året fra de er 12 år gamle fram til de er voksne, og Erica Hindborg påpeker at denne praksisen krenker barns integritet. Og hun understreker: "Ingen voksne har noe med barnas seksualitet å gjøre".

Avhør av barn om seksualitet skjer ikke bare i mormonerkirken. Mange av våre brukere med bakgrunn fra ulike trossamfunn har opplevd å vært inne til det vi kan kalle for "sex-avhør" i menigheten. Der f.eks en 15-åring ikke bare skal fortelle hva eller med hvem, men hvordan, hvilke stillinger som ble brukt, om han eller hun likte det/ fikk orgasme, og om de gjorde det en gang til etterpå. En jente hadde som 14-åring fra en velmenende eldre tilsynsmann i menigheten fått spørsmål om hun hadde begynt å kjenne spesielle følelser "der nede". En annen ung gutt fikk direkte spørsmål om onani, og selv om han nektet for at han hadde dette "problemet", så gjentok tilsynsmannen spørsmålet om og om igjen.
​
Når alle seksuelle aktiviteter og følelser blir knyttet til synd fra tidlig alder, så skaper dette mer langsiktige virkninger enn å sørge for at barna følger trossamfunnets moralregler. For den kristne så forsvinner ikke nødvendigvis skamfølelsen når man blir lovformelig gift, og mange kan fortelle om et ødelagt seksualliv. Også for de som forlater troen oppleves skamfølelsen som nærmest innprentet i ryggraden, og derfor umulig å bli kvitt.

Som en av våre brukere med bakgrunn fra et annet trossamfunn uttalte:
​
Picture
​”Jeg har vært gift med min kone i over 20 år, men føler stadig skam over at jeg har lyst til å ligge med henne. For lysten var jo en prøvelse fra Djevelen, lærte vi”
​
En av våre brukere skriver om ungdomslederens kontroll av ungdommene i menigheten. ​Hun erfarte at kontrollen foregikk både gjennom enkeltsamtaler mellom ungdomslederen og ungdommen, men også gjennom taler på møtene. ​
​
Picture
​"De ville ha kontroll på om ungdommene onanerte, hvor mye de onanerte og hva de tenkte på når dem gjorde det. De ønsket også vite hvilken legning vi hadde. Hvis vi hadde en kjæreste ønsket de å vite hvor langt vi hadde gått.

​Fra scenen kunne de si at det er synd hvis man går lenger enn å kline på halsen før man var gift og at vi kvinner hadde et spesielt ansvar om å ikke utsette guttene for fristelser, vi måtte være sømmelige.
 Det som var så rart for meg som kom fra et ukristent hjem var at de i Troens Ord skulle ha mer kontroll enn f.eks mamma"
​
En 16 år gammel jente opplevde at foreldrene anga henne til menighetens eldste for å ha hatt sex etter at de hadde funnet ut at hun brukte tampong, da de mente at bruk av tampong betydde at hun ikke lenger hadde jomfruhinnen intakt. Dette førte til et avhør hos menighetens eldste om hvorvidt hun hadde hatt sex eller ikke.

Andre kan fortelle om ekstrem kontroll i forbindelse med onani:

Picture
"I Bergen ble det satt opp kurs i anti-onani, vi lærte å helle kaldt vann på pikken. Vi måtte sove med hendene oppe på dynen. Ikke dusje mer en 1 minutt og vi skulle ikke legge oss i sengen før vi har så trøtte at vi sovnet etter 1 minutt." 

"Og ved flere møter ble folk som hadde problemer med urene tanker, pornografi og onani bedt frem til forbønn. Jeg var bare 16 år da, og kunne ikke skjønne at folk turde å gå frem for sånne ting. Alle kunne jo se hvem som gikk frem. Men de stakkarene ville vel heller frem å bli kvitt disse tankene, enn å leve i synd, og værste fall havne i helvete."
En jente fra et annet trossamfunn opplevde å bli eskludert fra trossamfunnet for en periode som følge å ha vært alene med en gutt uten anstand, noe som var regelen i trossamfunnet. Ved å ha vært alene med gutten hadde hun satt seg selv i en situasjon som kunne ført til seksuell omgang. 

La oss stoppe litt ved denne regelen om anstand. Som de fleste av oss har opplevd, så betyr ikke det at vi er alene med noen av det motsatte (eller samme) kjønn at dette nødvendigvis vil føre til noe seksuelt. Men når det kreves en tredjeperson tilstede ved møte mellom gutt og jente, så ser det ut til at enkelte av disse trossamfunnene tror sex alltid er en konsekvens. Snakker vi ikke her om et miljø som er uvanlig sexfokusert i motsetning til samfunnet forøvrig?

Men bortsett fra enkeltpersoners personlige erfaringer fra trossamfunnet, hva sier trossamfunnets egne publikasjoner om emnet? Vi har funnet fram to eksempler:

Trossamfunnet "Guds Menighet" i Lofoten gir følgende veiledning i sin bok "Samlivsetikk"
Picture

Om Bibelen ikke sier så mye om onani, sier den i allefall noe om urene tanker. Slike er det som regel en del av når en onanerer. Etterhvert kan et etablert og uheldig tankemønster bli et plagsomt problem.
 
Rainer: "Jeg tror dette også kan sammenlignes med andre stimuli (nikotin, alkohol, narkotika) som skaper avhengighet og gjør at mennesket mister kontrollen. Derfor bør en ikke engang begynne med det." (Samlivsetikk, s. 37)

​I boken "Hør på den store lærer" (Watchtower, 2003), som er en bok som er rettet mot Jehovas vitners barn, kan vi lese følgende på side 59-60:
 
Bibelen snakker om det mannlige kjønnsorgan, som kalles penis. (3. Mosebok 15: 1—3) De ytre kvinnelig kjønnsorganene kalles vulva. Jehova skapte disse delene av kroppen for at bare gifte mennesker skulle bruke dem på en spesiell måte. Demonene fryder seg når mennesker gjør noe som Jehova har forbudt. Demonene liker for eksempel at en gutt og en jente leker med hverandres kjønnsorganer. Vi vil ikke at demonene skal få noe å fryde seg over, vil vi vel?
​
Picture

​Det er tydelig at barn fra mange trossamfunn blir utsatt for sterk kontroll når det gjelder seksualitet, til tross for at dette er en alvorlig krenkelse av barns rettigheter. I tillegg til å være et rettighetsbrudd, så skaper dette også langsiktige skadevirkninger for mange. Når naturlig og sunn forvaltning av seksualitet blir forbundet med demoner, forbud og skam, så påfører man alvorlige skader på barn. Det er ikke for uten grunn at sexologisk rådgivning er noe av de profesjonelle tilbudene som etterspørres mest av våre brukere, eller at seksualitet og religion er et fast innlegg på våre seminarer. På våre samtalegrupper vier vi også alltid minst et møte for å snakke om disse utfordringene, og gjerne et til to møter for å snakke om skam og skyld.

Trossamfunnene som våre brukere har bakgrunn fra har en særlig innflytelse på barnas liv, noe som er et ansvar de bør være seg bevisst. I et oppfølgende intervju med Erica Hindborg kommer hun med et kraftig budskap til trossamfunnets ledere: 

Lederne bør for å beskytte ungdommene best mulig, fortelle dem følgende:
  1. ​Dere trenger ikke å bekjenne seksuelle aktiviteter til kirken lenger.
  2. Dere vil ikke bli stilt spørsmål om kyskhet i intervjuer.
  3. Mindreåriges seksualitet har ikke kirken noe med å gjøre.
  4. Seksualitet er en viktig funksjon og noe som er helt naturlig.
  5. Hvis du har problemer eller lurer å noe når det gjelder seksualitet, ta først kontakt med dine foreldre eller en annen voksen du stoler på.
  6.  Dere er barn, og derfor uten synd.

Dette er gode råd til mormonerkirken og mange andre trossamfunn med lignende praksis. For la det være klart:  Ingen trossamfunn har rett til å vite noe om et barns seksualitet. Barn har rett på et privatliv, og seksualitet er en del av dette. Avhør av barn vedrørende seksualitet, onani og "syndige tanker" er rett og slett uhørt. 

Hvis vi ønsker det beste for våre barn, bør det heller formidles til dem at seksuelle følelser er naturlige og sunne, framfor å bidra til å skape et angstfylt forhold til seksualitet gjennom å knytte naturlige følelser til noe som er skittent og skammelig. 


Hilde Langvann, Hjelpekilden
29-10-2016


Lenker:
Podcast med Erica Hindborg

​​
0 Comments

Livet etterpå

27/9/2016

0 Comments

 
"Me har ikkje kontroll på et viktigaste i livet. Me kan planleggje, strukturere og leve liva våre, meningen av oss har kontroll over om me sjølve eller dei me er glade i, kjem til å oppleve mobbing, ulukker, alvorlig sjukdom eller brå død. Livet kan være brutalt. Punktum."

(Gro Skartveit i "Livet etterpå")
​
​
Picture
Hver kveld før Gro Skartveit la seg for å sove, ba hun i sin aftenbønn: ”Kjære Gud, la meg få dø”. Hun ville så gjerne slippe å leve, og klarte ikke å se for seg at hun noen gang ville få det bedre. Men hun ble ikke bønnhørt, og måtte møte dagene som like ubønnhørlig kom. Men som de fleste av oss opplever, så ble livet lettere, og med tiden ville mørket slippe taket.

Gros egne erfaringer har preget hennes møter med andre mennesker som har hatt det vanskelig, og hun har stilt spørsmålet: ”Hvordan møter vi vanskelige utfordringer i vårt liv? Hvordan kan vi gå videre med smerter som livet påfører oss? Kan livet bli bedre igjen?"

Dette er utgangspunktet for Gro Skartveits nye bok ”Livet etterpå”, som lanseres i dag, 27. september. For både gjennom eget liv og gjennom møter med andre mennesker har hun lært at det er viktig å snakke om livet etterpå. Hvis vi deler av våre erfaringer kan vi gi hverandre redskaper til å møte livet slik at det kan bli bedre for flere å leve.
 
Gro skriver i forordet at vi i sosiale lag som oftest snakker om det som er bra, sjelden åpner vi for smerten livet kan føre med seg, og hvordan vi skal komme videre i ”livet etterpå”
 
”Eg vil, på min måte, prøve å bidra til at livet vert lettere å leve for nokre. Difor kjem denne boka som fortel ulike historier om ulike menneske”
 
Gjennom å fortelle historiene til ni ulike mennesker som alle har til felles å ”ha vært ute ei vinternatt”, viser Gro hvordan det går an å leve videre etter en alvorlig livskrise. Alle forteller at livet kan bli godt, selv om mange av dem i perioder ikke har klart tanken på morgendagen.

En av dem er Brith Dybing, som mange kjenner som forfatter bak masteroppgaven "Etter den vanskelige troen", som lokalpolitiker, som frivillig og styremedlem av Hjelpekilden, eller som en hyggelig dame på Veitvet, der hun bor sammen med sin lille hund og et imponerende hjemmebibliotek. I Gro Skartveits bok forteller hun om sin vei fra å være psykiatrisk pasient til å bli en psykiatrisk sykepleier, med alt det innebærer.

Som ung jente havnet Brith i et kristent miljø som fortalte at alt var mulig, fullkommen helse, økonomisk velstand og sosial suksess. Dersom en bare trodde nok, ville en få et fantastisk liv. Opplevde man derimot problemer, var det fordi man ikke trodde nok. Da var en ikke en god nok kristen. Så når Brith følte at noe var feil, spurte hun seg derfor om hun det var fordi hun ikke trodde nok, eller om de vonde tankene kunne være fra Djevelen? Forstanderen i menigheten kunne på sin side fortelle at hun var besatt av 26 demoner, og drev dem ut en etter en. Veien ble kort til psykiatrien, der hun gikk inn og ut som pasient i 8 år.
 
Selv om ikke alle religiøse utbrytere havner i psykiatrien, så kan et slikt brudd ofte kalles en livskrise. Den det gjelder mister store deler av sitt sosiale nettverk, sin status som "Guds utvalgte", sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden, noe som også kalles en multitapssituasjon. I kriseteorien snakker man om at man går gjennom ulike faser, som sjokkfasen, reaksjonsfasen, bearbeidingsfasen og til slutt, nyorienteringsfasen.

​Rådene for å komme seg gjennom de tre første fasene er mange, og det som går igjen er: Snakk med noen om det. Og det er også budskapet i denne boken. Som statsråd Bent Høie skriver i forordet:

"Dette er ei bok som viser oss at livet er både godt og vondt. Både lyst og mørkt. Det er ei bok som viser oss at det er lettare å kome i gang med livet etterpå om ein deler det vonde med nokon." 


Hilde Langvann, 27/9-2016
Hjelpekilden Norge



Boken lanseres i kveld kl 1900 på Litteraturhuset i Oslo.

​
Lenker:
Arrangement på Facebook
Etter bruddet: Hvordan komme seg videre
 

0 Comments

Barn har faktisk også rett til trosfrihet

16/8/2016

0 Comments

 
Det er skremmende at teologer setter foreldres trosfrihet foran barns rett til trosfrihet.
​
Picture
Det bør være forbudt for foreldre å bedrive religiøs indoktrinering av barna sine, skrev Zahid Ali i Aftenposten 14 august, og skrev blant annet at det er svært usannsynlig at foreldre som mener de har den ”eneste rette troen” bare kommer til å opptre som veiledere for sine barn.  For hvis man tror at Gud vil straffe de som ikke tror rett, da gjør man det man må for å redde sine barn.
​​
I et tilsvar mener teolog Espen Ottesen at Zahid Ali går i strupen på grunnleggende menneskerettigheter. Her menes foreldrenes trosfrihet og foreldrenes rett til å gi barna en religiøs oppdragelse.

Men hvorfor er det slik at religionsfriheten alltid skal handle om foreldrenes frihet? Veier foreldrenes frihet tyngre enn barns?
​
​Redd Barnas rapport ”Til tross fro tro”(2005) viste også til dette vanskelige skjæringspunktet mellom barns selvstendige rett til trosfrihet og foreldrenes frihet til å bestemme over sine barn og deres rett og plikt til å veilede og sette grenser. Historier fra unge mennesker vokst opp i kristne lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer viste at disse miljøene har store utfordringer i forhold til det å sikre barns rett til tanke-, tros- og ytringsfrihet, slik dette er nedfelt i FNs konvensjon for barnets rettigheter og norsk lov. 
​
Picture
Våre brukerne kan bekrefte dette, og kan fortelle at de hadde aldri noen reell trosfrihet når de vokste opp, siden målet fra foreldrene og menigheten var å knytte barna til trossamfunnet. Dette ble gjort gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, blant annet gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen.

Likevel, hver gang noen peker på denne problematikken, så fremheves ofte foreldrenes trosfrihet foran barnas rettigheter. 
​
Picture
Religiøs indoktrinering er en form for ekstrem sosial kontroll, og regjeringen har utarbeidet en egen handlingsplan som har fokus blant annet på dette.
 
Derfor handler det ikke om at barnevernet skal sitte på sengekanten når mor eller far ber aftenbønn for barnet, det handler om dialog med religiøse miljøer som oppmuntrer til indoktrinering.
 
Det handler ikke om å hindre foreldre å fortelle sine barn om Gud, det handler om å hindre foreldre å skremme sine barn inn i troen, på bekostning av en rekke grunnleggende rettigheter barna har.
​
Det handler om holdningsendringer gjennom økt fokus på skadene ved indoktrinering, og økt fokus på barns rettigheter.  Det handler om et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns rettigheter ikke blir brutt.

En løsning er, som mange har foreslått tidligere: et eget kompetansesenter som kan samarbeide med både myndigheter og trossamfunn for å følge opp disse problemstillingene.
 
Avslutningsvis ønsker jeg på vegne av våre brukere, som hovedsakelig kommer fra kristne miljøer, å komme med en oppfordring til religiøse foreldre, uansett tro: 
I motsetning til indoktrinering, handler undervisning om hvordan man tror, ikke hva man tror. Undervisning handler ikke om å finne de rette svarene, men å finne dem av de riktige grunnene. Velger du undervisning som metode for ditt barn, viser du at du respekterer ditt barns rettigheter på en rekke plan, og du har lagt grunnlaget for en sunn barneoppdragelse.


Hilde Langvann, 17/8-2016
daglig leder Hjelpekilden Norge


Kilder:
Egge, M. (2005). Til tross for tro. Beretninger om å vokse opp i isolerte trossamfunn". Oslo: Redd Barna. ​
Liland, Mats (2007) "Indoktrinering og Apostasi", Høyskolen i Lillehammer.

0 Comments
<<Previous

    Skribent

    Bloggen skrives av Hilde Langvann, daglig leder i Hjelpekilden Norge. Følg Hilde på FB.

    Picture

    Kategorier

    All
    Æreskultur
    Barns Rettigheter
    Ekskludering
    Hjelpetilbud
    Indoktrinering
    Integrering
    Overgrep
    Politikk
    Privatskoler
    Psykisk Helse
    Seksualitet
    Skråblikk
    Sosial Kontroll
    Usunn Tro
    Veien Ut
    Veien Videre

    Arkiv

    October 2019
    November 2018
    October 2018
    June 2018
    May 2018
    April 2018
    November 2017
    October 2017
    September 2017
    July 2017
    June 2017
    May 2017
    March 2017
    December 2016
    October 2016
    September 2016
    August 2016
    June 2016
    May 2016
    March 2016
    January 2016
    December 2015
    November 2015
    October 2015
    August 2015
    July 2015
    May 2015
    March 2015
    February 2015
    January 2015
    October 2014
    August 2014
    July 2014
    May 2014
    April 2014
    March 2014
    February 2014
    January 2014
    December 2013
    November 2013
    October 2013
    September 2013
    August 2013
    June 2013
    May 2013
    April 2013
    March 2013
    February 2013
    January 2013