Nesten død - men levende igjen!

Jeg glemmer aldri den dagen jeg nesten døde.

Etter en anseelig mengde alkohol, hadde jeg endelig tatt beslutningen. 


Nå ville jeg ikke  leve mer. "Nå er det slutt", gjentok jeg stadig til meg selv, "nå orker jeg ikke mer."  Jeg ropte høyt i avmakt og fortvilelse fra mitt hjerte som var fylt av sorg, ensomhet og sinne, og tok fram tauet som jeg hadde oppbevart i skuffen i en stund nå.

Jeg var ikke lenger redd for å dø. 

For i mitt tidligere liv som et av Jehovas vitner, å nå som utstøtt, så hadde jeg jo egentlig dødd litt hver dag. Nå var jeg død for alle siden jeg ikke deltok på møtene eller var aktiv lengre. Men det var helt greit, jeg var klar til å møte min skaper. Om han var klar til å møte meg, var jo en helt annen sak.

Så nå hadde jeg gått opp på stolen, festet tauet i en krok i taket, og lagt løkken rundt halsen. Rett før jeg slo bort stolen under meg ba jeg høyt til Jehova: "Hvis du er der Jehova. Nå orker jeg ikke å leve mer. Ingen bryr seg om meg lengre. Fra jord er jeg kommet og til jord skal jeg bli." 

Jeg hoppet. Tauet strammet seg hardt rundt halsen. Livet begynte raskt å gå i revy. Jeg begynte å falle.

Mens alt dette skjedde ringte brått telefonen. Kroken i taket som tauet var festet til klarte ikke vekten av meg og jeg falt i gulvet. Nå lå jeg der levende men likevel i en død lignende situasjon.

Telefonen ringte igjen, og jeg reiste meg opp og tok den. 

En stemme sa: "Hei, jeg vet ikke om du husker meg, men vi gikk i samme menighet for lenge siden. Men så ble jeg utstøtt for noen år siden. Jeg har hørt at du også er utstøtt nå, ville bare si at du er ikke alene. Det er mange av oss."

Ordene traff meg hardt og uventet, og imellom hikstene av gråt fortalte jeg ham at jeg akkurat hadde prøvd å ta mitt eget liv. 

Han svarte "Hvor bor du? Jeg er hos deg om en time."

Plutselig var jeg nå begynt og bli litt levende igjen. Det er kanskje slik det er å være levende: å jakte på øyeblikk som dør. Så underlig det er å stå og fryse i måneskinnets ensomhet en kveld og kjenne kulden fra det døde lyset og være levende likevel. Forandring er da det eneste tegn på at man er levende.

En time senere var han der. Vi omfavnet hverandre med en klem. 

Jeg sa til ham: "Tenk, ingen har tatt kontakt med meg på lenge. Og akkurat i det øyeblikk jeg prøver å ta livet mitt så ringer du." Plutselig gikk det fra sorg til litt latter. 

Han spurte meg hvorfor jeg ville gå til et slikt drastisk skritt. Jeg begynte så å fortelle min historie.

---

Min kone og jeg ble skilt for 3 år siden. Problemet var at jeg tvilte på "Sannheten" og på det teokratiske systemet til Jehovas vitner. Så jeg følte meg mer og mer falsk og måtte ta et oppgjør med meg selv. 

Som tidligere eldste så jeg hvordan de eldste beskyttet hverandre i eldsterådet. Et eksempel fra min nabomenighet var spesielt graverende. Moren til en 9 år gammel jente merket at noe ikke var som det skulle med datteren, og fikk etterhvert vite at en eldste i menigheten hadde befølt henne gjentatte ganger. Etter at moren hadde informert de eldste i menigheten om dette, ble både jenta og den påståtte overgriperen avhørt. Overgriperen nektet på alt, og siden det ikke fantes vitner til det som hadde skjedd ble saken henlagt. Politiet ble ikke kontaktet til tross for morens anmodninger, og for å ikke skape splid og negative rykter i menigheten om å blande inn politiet, ble saken dysset ned. Helgen etter ble både overgriper og de eldste som undersøkte saken observert sammen på ferietur.

Men dette var bare dråpen som fikk begeret til å renne over. Jeg fortalte min hustru denne historien og alt det andre jeg lenge hadde tvilt på, og at jeg hadde bestemt meg for å slutte å gå på møtene og på feltet. Hun reagerte med å si at jeg var negativ og kritisk til organisasjonen. Senere trakk jeg meg som eldste fordi jeg ikke klarte og være en del av et system som skjuler pedofile overgripere og som lyver og bedrar. 

Min kone tok ut separasjon og sa hun ikke kunne bo sammen med en som ikke kunne være en åndelig far for våre to barn. Jeg fikk meg en hybel her jeg bor nå. Jeg har kontakt med barna men merker at de er negative til meg. Jeg spurte dem en dag: "Er dere ikke glad i meg lengre?" "Jo da!", svarte ungene, "men mamma sier du er dårlig omgang og ikke tror på Jehova lengre." Det knuste hjertet mitt å høre dette. 

Jeg merket at alt ble lettere når jeg brukte alkohol. Men så mistet jeg jobben. Og så kom depresjonen og angsten. Det eneste jeg hadde igjen var alkoholen og pillene.

Noen hadde nok sett meg når jeg påvirket av alkohol hadde deltatt på byens nattescene. Ryktene begynte å gå. Det gikk ikke lang tid før to eldste ringte på døren min og sa at de ville snakke med meg. Jeg ble faktisk veldig glad, jeg var langt nede nå og tenkte at de kanskje ville komme og oppmuntre meg, høre hva som var årsaken til mine problemer. 

Isteden ble jeg konfrontert med ryktene, og fikk vite at jeg vanæret Jehovas navn. De leste opp bibelvers som fortalte at drankere ikke ville arve guds rike, og advarte meg med å fortelle at hvis jeg ble observert flere ganger ville jeg bli ekskludert fra menigheten.

Jeg skulle ønske at de hadde foreslått å følge meg til Anonyme Alkoholikere, jeg hadde sagt ja staks. Jeg klarte det ikke selv, jeg var for langt nede, for deprimert, for alene. 

Forrige tirsdag ringte en eldste og sa at eldstrådet hadde bestemt at jeg nå skulle bli ekskludert og at dette vil bli opplyst på neste møte. Nå har jeg vært utstøtt en uke og i dag prøvde jeg og ta livet mitt noe som du ødela for meg, vet ikke om jeg skal takke deg, grine eller le.

Han fortalte meg at dette var virkelig vonde ting jeg hadde opplevd, og at han var glad for at jeg tok telefonen når han hadde ringt. "Jeg føler virkelig med deg, det skal du vite" sa han, og ville fortelle meg en illustrasjon som viste hvilken god grunn jeg hadde til leve.

"Se for deg at du virkelig lykkes med og ta livet ditt i kveld. Kan du prøve og se for deg din egen begravelse du ligger der med åpen kiste? Dine to barn ser deg ligge der livløs og død, blek men velstelt i ansiktet. Dine barn gråter høylytt og sier "Pappa! Pappa! Vi savner deg og vil du skal leve! Pappa! Pappa! Vi vil du skal leve!" Kan du se dem for deg?"

Og jeg kunne se dem for meg. Jeg forsto at depresjonen min hadde forblindet meg slik at jeg bare hadde øye for min egen smerte, og slik hadde glemt å se mine egne barn, og den smerten de ville føle over at jeg forsvant. Det er jo barna jeg skal leve for.

Neste dag tok han meg med til Anonyme Alkoholikere, og jeg begynte på veien tilbake til livet.

Og han inviterte meg på besøk til seg, neste uke skulle han ha mange på besøk flere avhoppere fra Jehovas vitner, Smiths venner og Mormonerkirken, mennesker som alle har opplevd hvordan det er å ha tilhørt lukkede trossamfunn. Han fortalte at her kunne jeg bli sosialisert og verdsatt for mine meninger og synspunkter og at dette kan være begynnelsen på et nytt liv!

Jeg er så glad for at han ringte meg akkurat da, den sjebnessvangre kvelden. Jeg er så glad og lettet over at jeg ikke døde den gangen. For jeg ville jo egentlig ikke dø, det bare ble så vanskelig å leve. Men jeg innser nå at jeg må fortsette å leve, jeg må være der for barna mine. 

Jeg har gått fra å være nesten død til å ha blitt levende igjen.


S.

---