Ikke akkurat melkeveien

Da jeg ankom salen ble jeg bedt om å sette meg på en stol, den eldste satte seg et stykke unna og borte ved veggen satt det en menighetstjener. Jeg forstod at dette var alvor. ” Det går et rykte om at du er homo” sa han. 

   

skal jeg fortelle deg
om livet
ved en landevei
 
akeleier og prestekrager
i det høye gresset 
maria gullsko I grøftekanten
melkeramper
hestepærer og kuraut
en mild eim
av traktor

sitte bak rutete gardiner
med begonia i karmen
og se livet passere

jeg kan fortelle alt
om livet
i et veikryss
ute av stand
til å velge
retning

aldri å få bestemt seg

   

Dere aner ikke hvilke kvaler jeg har gjennomgått før denne historien traff papiret. Hva skal jeg ta med? Og hva skal jeg utelate? Skal jeg ta med historien om den transseksuelle Ursula som var bordellmamma i Frankfurt, en hendelse som forårsaket et standhaftig rykte i engelske hundekretser om at jeg hadde innledet en karriere som pornostjerne i Tyskland. Eller skal jeg ta med min fars utagerende adferd, eksempelvis fra den gang jeg var 8 år og han jaget meg rundt huset med øks? Jeg var nok et usedvanlig irriterende barn. Eller hva med Sheree, den angloamerikanske negressen med 100 % Jamaica i årene. Fotomodell og au pair på Hedemarken. Kanskje det mest seksuelle vesen jeg noensinne har møtt og det desidert lengste forholdet jeg noen gang har hatt med noen. Det varte ett år. Visste dere at nese og hake kan være utmerkede orgasmefremmende redskap når penetrasjon ikke er tillatt?

1965
Jeg sitter på stuebordet og dingler med benene. På sofaen ligger Aage og sover, festen varte nok lenge utover natta i Oslo i går. Han kom på besøk med kusina mi Tone nå i formiddag, hun sitter og snakker med mamma på kjøkkenet. Aage er så pen, han har mørkt hår og brune øyne, er lang og tynn og kledd i svart.

Jeg sitter og studerer den unge mannen i sofaen, jeg er helt betatt. Smyger meg ned fra bordet og bøyer meg over ansiktet hans, det er så spennende! Det sitrer i hele kroppen. Forsiktig forsiktig plasserer jeg et kyss på det ubarberte kinnet hans.

Opprømt gallopperer jeg ut på kjøkkenet, dette er så stort og flott at det bare må utbasuneres. Midt oppe i all hjertebanken forekom det meg at hendelsen kanskje var litt på kanten, så en liten omskrivning måtte til. Gledestrålende kunne jeg melde ; ”Mamma, Aage kyssa meg!”. 

Det ble helt stille på kjøkkenet. De to kvinnene så raskt på hverandre og Tone spratt opp og marsjerte inn i stua, mamma var ikke langt etter og jeg tusla stille bakerst. Det var da ikke denne reaksjonen jeg hadde forventa?

I stua lå Aage i de uskyldiges søvn, og situasjonen var raskt oppklart. Dette er mitt første minne av min fasinasjon for menn, og muligens min første forelskelse. Jeg var 5 år gammel.

Jehovas vitner
Mamma ble et Jehovas vitne på midten av 1950 tallet, lenge før jeg ble født. Jeg vokste opp som et Jehovas vitne, ble døpt da jeg var 15 og trakk meg stille ut da jeg var 28 år gammel.
 
Jeg skal forsøke meg på en kort presentasjon av Jehovas Vitner. Organisasjonens høyeste organ er Det Styrende Råd, bestående av rundt 15 menn lokalisert i USA. Alle trosspørsmål samt forretningsmessige avgjørelser blir avgjort her. Det som kommer av beslutninger og informasjon fra Det Styrende Råd er uimotsigbart, Rådet regnes som Jehovas talerør her på jorden. Endrede eller nye forståelser forklares med at Rådet, som omtales som ”den tro og kloke tjener”, har som oppgave å bringe rett informasjon i rett tid. Så når en ny forståelse presenteres – så kommer den i rett tid, den kunne ikke presenteres tidligere, vitnene var ikke modne for den nye forståelsen på et tidligere tidspunkt.

Selskapet Vakttårnet er det forretningsmessige organet. Selskapet utgir bøker og blader. I Norge har Selskapet en sentraladministrasjon i Ytre Enebakk. 
 
Hierarkiet i menighetene består av utnevnte Eldstebrødre på toppen, under dem finner vi menighetstjenere. Ellers finnes det et uformelt hierarki, hvor medlemmer plasseres etter hvor aktive de er og hvor gudfryktige de fremstår som.

Jehovas vitner tror at Jesus Kristus kom skjult tilbake i 1914 og at menneskene siden har levd i endetiden. Verden styres av Satan Djevelen, som gjør alt han kan for å friste mennesker over til sin side. Endetiden vil kulminere med Harmageddon, det endelige slaget hvor Jehova vil beseire Djevelen. I dette slaget vil alle onde mennesker, i hovedsak alle som ikke er Jehovas vitner, slaktes ned. Etter Harmageddon vil Jehova skape et paradis på jorden, hvor det ikke vil finnes verken sykdom, smerte, alderdom eller død. De døde vil gjenoppstå for å få sin dom, enten utslettelse eller mulighet til å leve evig i Paradiset. 

Jehovas vitner regnes gjerne som en totalitær religiøs organisasjon. Med totalitær menes her at de ønsker å ha en total kontroll over sine medlemmers gjøren og laden. Siden Djevelen styrer verden utenfor menigheten må all aktivitet, så langt det er mulig, skje innenfor menigheten. Barn skal helst ikke leke eller være sammen med ungdom utenfor menigheten - utover det de må som skoleelever. Voksne bør ikke ha ”verdslige” venner. En må være påpasselig og ikke høre på nedbrytende musikk eller lese litteratur som tar fokus vekk fra troen.

For å holde medlemmene i aktivitet så arrangeres det fem ukentlige møter fordelt på tre kvelder. Møtedeltagelse fordrer at en har forberedt seg til møtene i minst ett ukentlig familie- eller hjemmestudie. Det forventes også at en bruker et antall timer i forkynnelsen hver uke. Med jobb eller skolegang er det vanskelig å kunne gjøre stort annet enn trosgjøremål i tillegg. Påvirkning utenfra hindres effektivt ved dette.
 
Jehovas vitners syn på seksualitet
I Selskapets bøker og blader skrives det ganske mye om seksualitet, om hva som er akseptabelt og ikke. Det skrives ganske klart og rett frem. Seksualitet er en guds gave til mennesker, og den kan nytes, men kun innen ekteskapet. Og det er kun heteroseksualitet som er akseptabelt. Masturbasjon er en synd. Bladene gir også råd om hva ektepar kan foreta seg av seksuelle aktiviteter. 

På 1980 tallet kom det et såkalt spørsmål fra leserene om oralsex var akseptabelt innen ekteskapet. Først ble det vist til at dette var mot naturen og derved en synd. Noen måneder senere kom det en liten åpning for at dette kunne være en sak mellom ekteparet og Jehova, hvorpå det ennå noen måneder senere kom frem at, nei, dette måtte ikke forekomme. Dette er et eksempel på hvordan Det Styrende Råd kan komme med stadig nye forståelser.
 
Barndom og pubertet
Et barn som vokser opp i en slik totalitær organisasjon innprentes en dyp mistro til verden utenfor menigheten. Jeg bruker å si at en blir påført en dysfunksjon, en læres opp til ikke å kunne fungere sosialt i storsamfunnet. Mange ex vitner jeg har snakket med forteller om sosial tilbaketrukkenhet og sosial angst, en klarer aldri å se på seg selv som en del av verden der ute, selv om bruddet med organisasjonen er flere tiår gammelt.

Jeg har alltid oppfattet meg som annerledes, på flere områder. Fra tidlig barndom av ble jeg oppmuntret til å forkynne, når jeg da begynte på skolen gjorde jeg ikke stort annet. Jeg fortalte om Harmageddon i skoletimene, i friminutter, til lærere, elever og foreldre. Jeg fikk med brev hjem fra læreren om at jeg forstyrret undervisningen. Enkelte av klassekameratene fikk ikke lov til å være sammen med meg. Det at jeg opplevde sanksjoner styrket min oppfatning av at jeg gjorde det rette, ifølge menigheten var dette slik det skulle være, guds tjenere skulle oppleve forfølgelse. På sett og vis følte jeg meg hjemme i avvikerrollen. Jeg ble stolt av den, og viste den gjerne frem.

Da jeg var 8 år inngikk foreldrene mine en separasjon. Den umiddelbare effekten av dette var at faren for rusrelatert vold fra pappa opphørte. Jeg kan kun erindre ett tilfelle hvor han faktisk skadet meg, ved alle andre tilfeller var jeg lettere på foten enn ham. 
  
Den langsiktige effekten av separasjonen var at vi fikk svært dårlig råd, mamma nektet å gå sosialen, og andre muligheter måtte benyttes. Jeg hadde i hovedsak arvede klær, en venninne av mamma i Stockholm sendte avlagte klær fra sine sønner. Denne venninnen sydde klær selv, litt fine og litt sære klær. Vi kan si det var klær som tilhørte en høyere sosial klasse enn den jeg oppholdt meg i. Dette ble ennå en faktor som plasserte meg i avvikerrollen. 
 
Fra jeg var veldig liten responderte jeg på musikk, etter hvert begynte jeg å danse, noe mamma oppmuntret til. Jehovas vitner tillater dans, bare den er sømmelig. Det er nok ikke så mange små gutter i skolealder som forteller at de skal bli ballettdanser eller operasanger som voksne. Dette med dansen skal jeg komme tilbake til.

Noe av det jeg ser fra min barndom er at jeg hele tiden gikk inn i avvikerroller, etterhvert ble det ganske mange av dem. Min opplevelse er at om en først har brutt noen barrierer, og finner at det faktisk går an å eksistere som sær og spesiell, så tør en også å gå inn i nye uutforskede områder. Jeg tenker at alle mine avvikerroller under oppveksten også åpnet for at jeg med tiden kunne anerkjenne og akseptere det største avviket – nemlig min skeive seksualitet.
 
Jeg har allerede nevnt mitt første minne av fasinasjonen for menn. Det ble flere slike episoder, men jeg hadde lært at dette måtte holdes skjult. Barneårenes utprøving av seksualitet skjedde i all hovedsak med kamerater utenfor menigheten. Og det var så og si alltid gutter og menn jeg forelsket meg i. 
 

Ettersom jeg gikk i en liten menighet med få jevnaldrende, som i tillegg bodde langt unna, måtte jeg ha lekekamerater utenfor menigheten. All menighetslitteratur advarte mot å omgås mennesker utenfor menigheten, dette gjaldt også barn. Det var ikke slik at dette var et absolutt forbud, men det lå som en sterk forventning i miljøet. Sterkt nok til at jeg gikk med en nær konstant dårlig samvittighet for å ha lekekamerater.

På Jehovas vitners sommerstevne, da jeg var 10 år, ble det fremført et skuespill som skulle vise ungdom hva dårlig omgang kunne føre til. Historien var banal nok, den viste to unge vitner som fikk tilbud om å være med på en verdslig fest. Den ene takket ja og den andre takket nei. Følgene av å takke ja var fyll og sex, og senere en innkalling til de eldste i menigheten med påfølgende sanksjoner. Det mer spesielle var at det var homoseksuell sex det var snakk om. Der satt jeg da, midt i salen, og måtte legge sterke bånd på meg selv for ikke å reise meg opp og rope; ”Det der er meg, det er meg dere viser.” Jeg var som en geleklump og fikk nesten ikke puste. Skyldfølelsen, skammen og angeren kom veltende over meg. Det var nettopp slike seksualiserte leker jeg var med på sammen med gutta på nabogårdene. Jeg tror dette var første gang jeg ble bevisst min skeivhet.
 
Frem til jeg var 15 fortsatte den utprøvende seksualiteten. Ei jevnaldrende jente i menigheten lærte meg å tungekysse, vi var også småkjærester en periode. Som 13 åring var jeg kjønnsmoden med tilhørende sterk libido. Jeg oppdaget da også onaniens gleder, noe som igjen ga sjelekvaler og dårlig samvittighet. Det var alltid menn jeg tenkte på under onaniens gang. Gjennom bønn forsøkte jeg å vende meg av med denne synden, uten at det hjalp stort. Det eneste jeg oppnådde var mer dårlig samvittighet og en ennå dårligere selvfølelse. 

I 5. klasse fikk vi en ny lærer og det gikk som det måtte gå, jeg forelsket meg. Han var single og litt sær, kledde seg litt alderdommelig for alderen. Kanskje var det meg selv jeg så. Jeg kunne helt klart ikke gi uttrykk for min forelskelse. 

Forelskelsen kom til uttrykk på en ikke helt grei måte. Jeg ble vanskelig, kom i sterk opposisjon, forstyrret undervisningen (forsåvidt ikke noe nytt), svarte frekt og var generelt ubehagelig. Det hele kulminerte etter en endt skoledag i 6. klasse. Læreren ba meg om å bli igjen. 
 
Jeg satt ved pulten min, et godt stykke bak i rommet. Læreren satt ved kateteret der fremme og skrev på et brev. Jeg satt spent som en stålfjær, denne dagen hadde jeg vært ekstremt lite samarbeidsvillig, og jeg var klar over det. Læreren reiste seg og nærmet seg pulten min, han satte seg på pulten med den ene skinka, og vendte seg halvt mot meg. Han så på meg mens han snakket om hvor uakseptabelt jeg hadde oppført meg og at han nå hadde skrevet et brev – som han leste opp, jeg kunne velge om jeg skulle ha det med hjem. Jeg turde ikke se opp, men smugtittet på låret hans som lå over pulten der han satt. Han hadde brune bukser i et grovt tweedstoff. Han spurte om det var noen spesiell grunn til at jeg oppførte meg dårlig. Jeg kunne ikke se opp, det var bare såvidt jeg klarte å holde tilbake altsammen, hvor flott jeg syntes han var og alt det jeg drømte om å gjøre sammen med ham. Enden på visa var at jeg lovet bot og bedring og brevet ble revet i biter, hvis jeg ikke husker feil så ble jeg også snillere. Ihvertfall litt.

Da jeg gikk i 7. klasse fikk jeg også min første vaskejobb, noe som gjorde meg noe mer uavhengig. Jeg kjøpte mine egne klær, begynte også å sy klær. Det var ingen som hadde høyere platåsko og større sleng i buksene enn meg. Husker du ABBAs høye støvler med sølvglitter på? Slike hadde jeg. Jeg sydde trekantede røde stoffbiter inn i sidesømmene nederst på ola buksene, noe som ga omtrent en meter med sleng.

Jeg nevnte at dans hadde en spesiell betydning for meg. Fra jeg var 10 år var det en stilltiende overenskomst hjemme om at jeg skulle ha stua for meg selv hver lørdag når Ti på Topp gikk i svensk radio. Husk at dette var før kassettspillere ble allemannseie. Det var parkett i stua og jeg kunne virkelig ta dansen helt ut. Senere fikk jeg eget rom med et stort strategisk plassert speil. Jeg utviklet ganske gode ferdigheter i det å danse. Etter hvert måtte jeg danse hver dag.

Jeg innså raskt at jeg ikke hadde særlig høy status i menighetshierarkiet. Ikke var jeg flink til å holde taler og ikke var jeg noen stor forkynner, min ungdommelige entusiasme fra de tidlige barneårene eksisterte ikke lenger. Nå var jeg ikke bare en avviker i verden der ute, men gikk inn i en avvikerrolle også i menigheten. Jeg hørte ikke hjemme noe sted,  det fantes ikke  rom for meg. Særlig mange kamerater hadde jeg ikke, utover skole og menighetsmøter bestod livet i stor grad av å lese bøker og å danse. Min holdning var da at noe måtte  jeg få  lov til å være flink til også. Jeg utviklet ganske mye selvfølelse gjennom dansen, dette var noe jeg mestret, noe jeg fikk til. Når jeg danset kunne jeg glemme all dårlig samvittighet, alt jeg ikke klarte i forhold til troen. Det var ikke mange andre som fikk se meg danse på denne tiden, dette var noe jeg gjorde for min egen del. Dansen forble like viktig for meg helt til jeg trakk meg tilbake fra Jehovas vitner. Da jeg senere begynte å studere på sosialhøyskolen og leste om forsvarsmekanismer slo det meg at dansen kunne være en form av sublimering. Alt det vanskelige, seksualiteten og annerledesheten, kunne få et utløp gjennom dans, for dans var mer akseptert enn skeiv seksualitet.

Jeg tror også at den opplevelsen av mestring som dansen ga meg gjorde at jeg fant egne evner også på andre områder. Jeg ble skoleflink, ihvertfall i noen fag. Dette skjedde nærmest over natta.

1975 var et merkeår for Jehovas vitner. Dette året ble etter finurlige utregninger sagt å være et siste mulige tidspunkt for endetidens slutt. Kort sagt, om Harmageddon ikke var kommet før, så ville denne seierens dag senest komme i løpet av 1975. Dette året var jeg 15 år, og dette året døpte jeg meg. Som et døpt vitne kunne jeg også utstøtes av menigheten. 

Et vitne som begår en alvorlig synd og ikke viser anger blir utstøtt av menighetens eldsteråd. Som utstøtt er en som en fremmed for menighetens medlemmer, de kan ikke hilse på deg, snakke med deg, spise sammen med deg. Det oppfordres også  til at utstøtte familiemedlemmer behandles på samme måte. Som utstøtt mister en alle venner og hele omgangskretsen, husk at Jehovas vitner advares mot å opparbeide seg noen omgangskrets utenfor menigheten. En mister også sannsynligvis kontakten med nær familie. Den absolutte hovedårsak til de fleste utstøtelser er nettopp seksualitet.

Min status i menigheten steg ikke synderlig ved dåpen. Og i de påfølgende årene var jeg fra tid til annen innkalt til samtaler med de eldste for å få råd og formaning vedrørende livsstilen min. Jeg hadde en bred kontakt med andre ungdommer i menigheter over det ganske land. Vi kunne gladelig kjøre 70 mil en helg for å komme på en fest. Jeg fikk et slags lederstempel, da jeg flyttet i egen leilighet var det festligheter hver helg. En eldste sa jeg var anti-autoritær, sjøl ville jeg kanskje sagt at jeg var autoritær. Under disse årene forelsket jeg meg stadig i jevnaldrende unge menn. Det hendte også at jeg gjorde noen forsiktige fremstøt, etterhvert skulle det vise seg at de ikke var forsiktige nok.

Da jeg var 21 år skaffet jeg meg en rasehund, og ble noe aktiv i hundemiljøet. Dette var naturligvis ikke ønskelig. Senere har jeg tenkt at dette var mine første famlende forsøk på å få venner utenfor menigheten. Og kanskje et ubevisst lite steg i en retning som skulle føre meg ut av Jehovas vitner.

En dag da jeg var rundt 24 år gammel ringte en av de eldste til meg på jobben og ba meg komme til en samtale på Rikets sal, menighetens forsamlingslokale, kvelden etter. Han ville ikke svare på mitt spørsmål om hva det gjaldt.  Tydeligvis skulle jeg mørne et døgns tid mens jeg tenkte på hva dette gjaldt. Denne metoden var jeg blitt utsatt for tidligere også.

Da jeg ankom salen ble jeg bedt om å sette meg på en stol, den eldste satte seg et stykke unna og borte ved veggen satt det en menighetstjener. Jeg forstod at dette var alvor. ” Det går et rykte om at du er homo” sa han.  Den satt. Ingen innledning. Jeg gikk i sjokk, snørr og tårer rant, og jeg kunne bare bekrefte og bekjenne. Han ba meg om å komme til et nytt møte, og om å tenke på om det var noe mer jeg ville fortelle. Med andre ord – om det var noen flere jeg kunne angi. Så var det over.

Senere har jeg lært noe om kriser, kriseforløp og de forskjellige fasene en går igjennom. På den tiden advarte Jehovas vitner sterkt mot å ta høyere utdanning, å studere kunne være grunnlag for en advarsel fra eldsterådet.  Dette betyr at ingen i eldsterådet hadde noen høyere utdanning, ingen hadde kunnskaper om kriser, ingen visste noe om hvordan de skulle håndtere mennesker som var i en krise. Og like fullt medførte deres oppgaver at de gang på gang påførte andre mennesker kriser.  
  
De skulle aldri i verden ha latt meg få gå ut til bilen og kjøre alene hjem.  Jeg var i fullstendig oppløsning og kunne ikke tenke klart. Alt jeg visste var at alt var ødelagt, livet ville aldri bli det kjente og trygge igjen, jeg ville miste alle vennene mine og bli helt alene her i verden. Egentlig kunne jeg bare gjøre slutt på alt, og en bil kan være et redskap for nettopp dette.  På en eller  annen måte kom jeg meg hjem.  I ettertid tror jeg det var tanken på de to hundene jeg hadde i bilen som holdt meg tilbake fra å gi full gass inn i første og beste trailer, eller å kjøre bilen på Glomma. 

---

    

den natten

hadde jeg en drøm

jeg ligger i en eng av fioler

med øyne som ikke kan lukkes

skyer drar over den mørke himmelen, månen er nesten full
øyet som ser alt stirrer ned på meg, jeg føler meg naken

jeg er naken

store flokker av fugler samler seg
øynene mine hakkes ut, det hindrer meg ikke i å se
nattens dyr kommer og forsyner seg

jeg kjenner det råtnende kjøttet slippe benene

og det er ingenting jeg kan gjøre 

  

På det neste møtet med de eldste hadde jeg bestemt meg for at jeg ville gjøre det som var nødvendig for å fortsatt kunne være et vitne. Vel så mye for mammas skyld som for min egen. Jeg angret min synd.  

De eldste spurte om jeg hadde musikk eller litteratur som kunne utgjøre dårlig påvirkning. Musikk av erklærte homoer som Elton John var  eksempelvis ikke særlig bra.  I min musikksamling fantes det mye verre eksempler enn Elton John, transvestitten Marilyn var nok hakket verre. De tilbød meg å være med hjem og hjelpe meg med å renske hyllene. Jeg sa jeg skulle klare det selv. En av de eldste sa at han ikke kunne forstå at det gikk an å ha dragning mot sitt eget kjønn.  Da tenkte jeg at; – da burde du kanskje ikke sitte her og dømme meg heller, for da forstår du jo ingenting.

Jeg hadde et sterkt ønske om ikke å bli utstøtt. Jeg innså at skeivheten var noe jeg måtte forholde meg til resten av livet, og at jeg måtte danse når de eldste spilte opp.  

Jehovas vitner er totalnektere, de nekter både militærtjeneste og siviltjeneste. Jeg hadde en dom for tvangsmessig avtjening av siviltjenesten på Dillingøy leir, straffen var på 16 måneder. Dillingøy leir er et mottak for sivilarbeidere og alle praktiske oppgaver ivaretas av vitner som soner dom.  Jeg hadde fått innkalling til soning.  Det er ikke vanskelig å  forestille seg hvilket helvete det ville være å sone 16 måneder som paria blant  folk som ikke kunne snakke med meg eller spise sammen med meg. Det var bare en  ting å gjøre. Jeg måtte vise anger. 

Under soninga ble jeg sammen med Sheree. Hun hadde den angloamerikanske holdningen, samme som Bill Clinton, at kun sex som innbærer penetrasjon kan defineres som sex.  Noe som betød at vi kunne ha ganske mye moro sammen, det var bare å bruke fantasien. Sheree ville gjerne ha muligheten til å kunne svare benektende om de eldste noengang skulle spørre om hun hadde hatt sex før ekteskap. På den andre siden ble hun ganske mutt om hun ikke fikk sin daglige orgasme. 

Det var i denne perioden jeg for første gang var i seng med en mann. 

Sheree flyttet til New York og forholdet var over. Jeg var ferdig med soningen og tilbake på jobb. Det var åpenbart for meg at jeg ikke kunne fortsette som et Jehovas vitne. Jeg var kommet til et stadium hvor dårlig samvittighet holdt på å kvele meg. Jeg var ikke i stand til å leve opp til noe som helst av det som ble krevet. I mine egne øyne var jeg bitte bitte liten, nesten borte, det var ingenting igjen av meg. Noe måtte gjøres. 

Jeg sluttet å gå på møtene og hadde ingen kontakt med noen av vitnene. Det gikk et par måneder. Så en søndag kom det to biler på veien opp til hytta jeg bodde i. De parkerte, og ut kom tre av de eldste. De kom fordi de var bekymret. Men jeg kunne fortelle dem at jeg ønsket en pause.  Ikke noe av det de sa kunne endre mitt valg. Etterhvert reiste de igjen.

Da jeg stod i vinduet og så bilene kjøre sin vei var det som om jeg lettet fra bakken. Jeg var lett som en fjær, kunne nesten fly. Den børen av dårlig samvittighet som jeg hadde hatt over skuldrene var borte. Jeg var fri til å kunne tenke hva jeg ville, ønske hva jeg ville og gjøre hva jeg ville. Helt utrolig. Det var som å se en helt ny sti foran seg, jeg visste ikke helt hvor den ville føre meg, men det var garantert til noe bedre enn der jeg hadde vært.

Hvordan diskusjonen gikk i eldsterådet den dagen vet jeg ikke. Men de besluttet tydeligvis at de ikke ville utstøte meg. Noe som betyr at jeg i dag, nærmere 20 år senere, kan hilse på og snakke med tidligere kamerater og kjente som fremdeles er vitner. I dag tror jeg knapt det er av noen interesse for Jehovas vitner å utstøte meg, jeg assosieres ikke lenger som tilhørende dem.

I de påfølgende årene ble jeg en del av homomiljøet, både på mitt hjemsted og på klubber i Oslo. Jeg oppsøkte fylkesavdelingen av LLH og engasjerte meg noe der. 

I mange år etter at jeg startet min ”pause” gikk jeg rundt og sa til både andre og meg selv at; jeg vil svært gjerne være et vitne – om jeg bare kunne klare det. Jeg reagerte introvert, fant feil ved meg selv, la all skyld og ansvar på meg selv. Dette er hva alle Jehovas vitner internaliserer. Siden alt som angår troen; leveregler og forventninger i miljøet, kommer fra Det styrende Råd  - guds talerør her på jorden, må dette budskapet være riktig. Jehovas vitner kaller da også sin tro for ”sannheten”. Det er umulig å stå opp mot noe som er så perfekt. Om noe ikke fungerer, hos et medlem eller i en menighet, så er det alltid individet som forfeiler målet og tar feil. Aldri Selskapet Vakttårnet. Det var definitivt meg det var noe galt med.
 
I 1993 satte jeg meg på skolebenken for å ta studiekompetansen. I 1998 var jeg ferdig med studiet på sosialhøgskolen. Disse studiene ga meg stadige aha opplevelser. Mye av barndommen min kom tilbake til meg, til tider ganske så påtrengende. I sosiologien hadde vi Zygmunt Baumanns ” Att tänka sociologiskt” som pensum. Dette er en bok alle Jehovas vitner burde lese. Når jeg leste hans utlegninger om makt og hvordan en går frem for å skape samhold i en gruppe, forstod jeg hvilke teknikker Selskapet Vakttårnet benytter seg av. Det var helt åpenbart; skape en ytre fiende, fortelle at her hos oss er du trygg. Isolere medlemmene fra verden utenfor. Oss og dem kategorier. Det totalitære aspekt. Det å se at Jehovas vitner bruker slike triks fikk meg til å forstå at det var ikke meg det var noe galt med, og i dag plasserer jeg ansvar og skyld der det hører hjemme. Senere har jeg tatt videreutdanninger innen sexologi og psykoser/schizofreni samt narrativ terapi.

Mamma
Mamma døde for noen få år siden. Helt siden jeg forstod min annerledeshet ved 10 års alder har jeg ikke vært i stand til å snakke med henne om dette, og forsåvidt ikke om særlig mye annet heller. Hun var en sterkt troende og gudfryktig kvinne. Det hendte jeg lekte med tanken på å spørre henne om hva hun ville ha valgt om valget stod mellom troen og barna hennes, jeg spurte aldri, men tror jeg vet hva svaret ville ha blitt.  
 
Hennes verdensbilde bestod i hovedsak av en lengsel etter Harmageddon og det påfølgende Paradiset. Hennes drøm om å bli ung igjen var viktig, hun hatet å bli gammel. Det at jeg trakk meg ut av Jehovas vitner må ha vært traumatisk for henne. Husk at hun trodde fullt og fast at jeg ville være fortapt, jeg ville dø i Harmageddon og ikke få oppleve Paradiset sammen med henne. 

Jeg ble aldri det stjerneeksemplaret av et vitne som hun sikkert ønsket seg. Å snakke med henne om skeiv seksualitet var helt uaktuelt. Som å strø salt i såret. Men likevel vet jeg at hun visste.  

Ikke lenge før hun døde fremførte hun en slags beklagelse, hun sa; ”Jeg vet ikke om det er noe jeg har gjort galt, ettersom det er blitt som det er blitt,  men om jeg har gjort noe galt – så ber jeg deg om å tilgi meg”.

Det var helt umulig for meg å respondere på det hun sa. Jeg måtte bare gå ut.

Hva jeg gjerne ville ha svart henne var at; ” Du skal ikke be om noen tilgivelse - jeg holder ikke deg ansvarlig. Du var svak og lot deg villede av en forførerisk religion som tilsynelatende ga deg det du var i behov av.  Hva du enn gjorde så var det ifølge de retningslinjer Selskapet Vaktårnet satte opp for deg, det er de som burde be om tilgivelse – ikke du.  Du har fått leve livet ditt slik du ønsker, nå må jeg få leve mitt liv.”


INTERMEZZO

Det slår i døren.
Regndråpene drypper fra frakken, lager små vanndammer på gulvet.
Stuen ligger i halvmørke, gyngestolen rugger svakt.
 
- Hvor har du vært hen 
 
Han hater halvmørke, slår på lyset.
 
- Hvorfor gjorde du dét?
- Det er mørkt
- Det er fremdeles dagen
- Du sparer ikke strøm på noen stakkars lyspærer, mamma
 
Øynene glipper mot lyset, hun ser mot vinduet, persiennene stenger for utsikten.
 
Hun strammer munnen, de giktbrudne hendene ligger i ro i fanget, mens gyngestolen gynger videre – svakt.

- Det er som om jeg ikke hadde noen familie

Hun rugger videre.
Regnet utenfor har gått over til sludd, det henger som spyttklyser på glasset i balkongdøren.

Han snur og går inn på gutteværelset.




Ø.