De er ikke i stand til å ta imot sånne som meg, jeg er jo ikke utenomjordisk men det føles ofte sånn. Det er bare det at jeg passer ikke inn i ett skjema, ikke inn i en boks og i den stolen de setter meg i sitter en person over meg som verdens største spørsmålstegn. Det er ikke bare vi som må lære oss verden og samfunnet, vi må også hjelpe de å lære. Kanskje en dag vil de forstå at denne friheten de gir ulike samfunn, er ufrihet for de som forlater de samfunnene. I møte med det store samfunn er verken vi eller samfunnet skikka til å takle det. Jeg er ikke innvandrer men likevel ikke integrert, jeg er en minoritet, så liten at jeg blir ubetydelig og nesten usynlig.  "Marianne"
1 Comment
For min del handla det lenge om å finne ut kva eg trur på. Og det er lettare tenkt enn gjort. Det har vore ein einsam og særeigen prosess. Det inneber sjølvsagt at ein oppdagar alt ein ikkje trur på. Sjølv har eg grubla og fundert, lest og møtt på indre motstand og djup frykt, men også trong til å sleppe fri. Men hjelpte alt dette, vart eg noko klokare av dette djupdykket? Vart eg meir meg sjølv? Tja. Eg veit ikkje. Når eg likevel fortel dette, er det jo fordi det for mange er ein del av identiteten: kva ein trur, kvar ein står i fellesskapet av truande. Somme av oss har dette med oss frå barndommen, somme av oss har aldri blitt heilt fortrulege med det vi har fått med oss. For somme av oss har det også vore ei bør.  Då eg forstod at eg aldri kan seie heilt klart kva eg trur på, at det går ikkje opp, sleppte noko taket. Det gjorde godt å bli kvitt ei slik indre tvangstrøye, eit absurd krav om å skulle velje side i eit slags ja eller nei til den store Gud. Før var dette så viktig, å ha eit klart svar. Kanskje fann eg ut at å vere seg sjølv er å ikkje måtte svare på spørsmål ut i frå premiss andre har skapt. Om nokon spør meg, vil eg seie at eg veit ikkje heilt kva eg trur på, men eg veit om mange ting eg ikkje trur på. Det mest overraskande for min eigen del er at konklusjonen ikkje lenger er så viktig. Det frigjerande har vore å stole på eigne erfaringar i staden for å leite etter ei stor sanning der ute. Det går an å stå der i den indre stormen og vere på sitt eige parti. Det undrar meg at det tok fleire år å komme fram til dette relativt enkle og tilforlatelege utgangspunktet. Men kanskje er Vårt Land-lesarane blant dei som lettast kan forstå det komplekse og sårbare i dette. No kjennest det som om eg har forlate eit støyande og kaotisk lokale. Det verka så dramatisk der inne. Eg vil hugse dette, så kan eg kanskje forstå andre. Mest sannsynleg vil slike indre drama likne på kvarandre, også om utgangspunktet er annleis. Kva skjer med oss når vi tenker at vår tru er så viktig at ho utløyser ei slags guddommeleg godkjenning eller ikkje, at vi deretter hamnar innanfor eller utanfor i eit kosmisk rekneskap? Å kunne legge bort spørsmålet om kva ein trur på, er ei lette. R. Dette er et kort essay om hvordan yoga og meditasjon hjelper meg til å bryte og endre uhensiktsmessig tankegods jeg har tilegnet meg etter å ha oppvokst i en konservativ og lukket menighet, men så forlatt høsten 2014 i en alder av 25 år.
Jeg gikk til et sted de solgte juletrær og kom til at jeg ikke ante noe om hvordan jeg skulle få det til å stå i stua, så det ble et plasttre i "byggesett". Så gikk jeg til en butikk som solgte julepynt, og sa at jeg trengte julepynt til et lite tre og hva som eventuelt ellers var vanlig å pynte med. At jeg ikke ante noe om hva jeg skulle ha. Damen så litt rart på meg, men hun foreslo nå en masse kuler og glitter og dingser og dangser, som jeg kjøpte. Kjøpte også lys til juletreet og en glitterstjerne til toppen. Vel hjemme så var juletreet ganske greit å sette sammen, for der lå det monteringsanvisning i pakken. Men så var det resten, da .... Hmmm.... ringte på hos naboen og fortalte at jeg ville bli veldig glad om hun kunne gi meg noen tips om hvordan en pynter et juletre. Og naboen stillte opp! Så ble det jul i stua! Nå er jo det å feire jul langt mer enn å pynte treet. Fortalte på jobb at jeg skulle feire jul for første gang, og fikk masse tips av dem når det gjaldt mat. Ellers så fant jeg vel ut av saker og ting sånn etterhvert. De første årene hadde jeg helt dilla, og hadde en masse pynt og stort juletre. Etter å ha vært gift endel år med en som helst ville ha juletreet fra 1.des. til påske, har jeg vel fått en skikkelig overdose jul, og gjør ikke lenger så mye ut av det. Min late natur bidrar vel også, det er så mye styr, liksom... Nå gjør jeg akkurat så mye ut av det som passer meg, og som hensynet til andre mennesker som skal være her i julen tilsier. Dvs. henger opp en advensstjerne i kjøkkenvinduet, og kjøper en julegruppe el.l. til salongbordet. God jul allesammen! "Ingunn" Jeg gikk ikke ut av mormonerkirken fordi det var kvelende å være kvinne der, selv om det virkelig var sånn.
Jeg ble født i Alta, 19 august i 1948. Da jeg var 6 uker ble jeg adoptert av et ektepar fra Ørsnes. De var medlemmer i Guds Menighet, som er en liten menighet som har funnet fotfeste blant annet i to bygder i Lofoten.
Nå har det gått ca 6 måneder siden jeg og min mann meldte oss ut av Jehovas vitner.
Og jeg begynner nå å bli godt vant til vår "nye tilværelse". Livet ble på en måte snudd opp ned. Først mye ned og så mye opp. |
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|
RSS Feed