|
Min historie begynner på tidlig 70 tall en gang. Det karismatiske tiår. Mine beste minner fra tiden før, er minner om varme dager med lek, sommer og sol. Ingenting var skremmende den gang, og slik ville det alltid være. Trodde jeg. Men ingenting varer evig. Etter hvert som jeg ble eldre ble livet mer komplisert. Jeg fulgte etter min mor inn i en menighet og en verden med frykt, tristhet og tomhet, der livet var frelse eller fortapelse, en illusjon om et evig liv hvis jeg bare fulgte Jesus. Tiden i de karismatiske menighetene huskes i bruddstykker. Tungetaler, syke mennesker som ble velsignet og demon utdrivelser. Alt dette blandet sammen med gladsang og historier om mennesker som ble frelst.  Denne gleden de viste ville jeg også oppnå, hvis jeg bare ble frelst. Trodde jeg. Men angsten for fortapelsen, angsten for evigheten ble isteden til en alvorlig og selvutslettende angst. Årene gikk. Alle rundt meg var syndige. Tenk at de ikke kunne forstå at de var på villspor. Fortapt. Samtidig ble min eldre bror psykisk syk, og behandlingen han fikk var omvendelse. Jeg kan huske to alvorlige menn som førte ham inn i stuen. Bak en låst dør ble demonen drevet ut. Da jeg ble 18 år tok jeg et oppgjør med religion. Trodde jeg. Ble gift, fikk barn og jobb. Men angsten hadde festet seg, marerittene var mørke. Hvis jeg bare prøver å glemme, ville alt bli bra. Trodde jeg. Min bror døde for 12 år siden. Jeg fant han i leiligheten, alene på sofaen. En stripe heroin og medikamenter var det som var igjen. Bibelen stod i hyllen. Han kom til himmelen sa de, og en viss trøst var det i det. Alt har en mening, trodde jeg. Dagen etter var jeg på jobb igjen. Mesterens mester i fortrenging. Livet gikk tilsynelatende sorgfullt videre. Tiden leger alle sår, eller fortiden innhenter deg. Mange minner er visket ut, både glade og triste. Har nok fortrengt det meste.  For ett år siden var jeg så utslitt av depresjon og angst at jeg ville avslutte alt. Depresjonen tok samtidig knekken på jobben min. Det ble mørkt. Nå ser jeg at alt blir langsomt lysere. Mine barn ser ikke ut til å være påvirket av mine vekslende humør. De skjønner ikke helt det lille jeg har fortalt dem. Heldigvis. Må vel ha vært igjennom det samme for og forstå det. Diagnose PTSD, påført av religion, er prisen jeg har betalt for en barndom i det "gladkristne" miljøet, et miljø som fremdeles lever i beste velgående. Bare litt mer listig og innpakket nå. Blir fysisk uvel når jeg ser politikere stå med foldede hender i disse menighetene. Dette er mennesker som skal styre dette landet. Religionsfrihet og ytringsfrihet heter det. Samme mennesker som også støtter omskjæring av barn i såkalte trygge omgivelser. Grusomt. I boken de tror på, står det: Det du gjør mot en av mine minste, gjør du også mot meg. Så allerede der slår vel deres lære tilbake. Så nå starter mitt liv. 47 år for sent. Livet er kun et glimt mellom to evigheter sies det. Og dette glimtet vil jeg leve levende. P. 
1 Comment
I fjortenårsalderen ble jeg lidenskapelig interessert i fotografering. Så oppslukt interessert som bare en tenåring kan bli. Min far oppmuntret min interesse og lånte meg sitt Baldakamera som han hadde kjøpt i 1942.
Jeg fyller tredve år førstkommende helg, og som vanlig er jeg tankefull når en bursdag nærmer seg. Kanskje blir det lettere å huske sin egen alder fra nå av. For ofte har jeg glemt hvor gammel jeg var når jeg var i tjueårene. Hvorfor er dette med alder så vanskelig?
Da jeg var 11 år slo jeg meg på hånden med en hammer og sa at jeg hadde falt ned fra et tre. Jeg ville ikke på søndagsmøtet.
Da jeg var 18 og ville trekke meg, fikk jeg beskjed om at jeg aldri ville få se småsøsknene mine om jeg gjorde det. Forestill deg å vokse opp i en verden fylt med ekstremer.
Forestill deg at du er et barn som begynner i barnehage eller skole og du vet at du er alene. Du må høre etter hva lærerne sier selv om de ikke forstår hva som er viktig her i livet. Jeg har skrevet dette brevet for å fortelle litt om hvordan jeg har det. Dere vil nok ikke lese det, det gikk jo ikke så bra sist jeg skrev til dere. Dere hengte dere opp i et ord, et feil uttrykk, og glemte å løfte blikket og se etter hva jeg forsøkte å formidle om mine valg i livet og den vanskelige veien ut fra Jehovas vitner.
Barneårene i Smiths venner var en forholdsvis fin, god og trygg tid. Vi hadde mye fritid til å leke med nabounger, kamerater og andre barn fra menigheten
Året må ha vært 1974. Spanias fascistvelde, med den aldrende diktatoren Francisco Franco i spissen, har nettopp henrettet 3 politiske motstandere, muligens baskere eller katalanere. Verden reagerer med avsky, og i Norge skal avstand mot diktaturet og volden markeres med at arbeidet legges ned i 5 minutter i hele landet klokken 12. Det er imidlertid en ung gutt som gruer seg til denne dagen og markeringen. Han går i 7. klasse på ungdomsskolen, han er 12-13 år gammel og er et Jehovas vitne.
Jeg ble født i Alta, 19 august i 1948. Da jeg var 6 uker ble jeg adoptert av et ektepar fra Ørsnes. De var medlemmer i Guds Menighet, som er en liten menighet som har funnet fotfeste blant annet i to bygder i Lofoten.
Foreldrene hans er Jehovas Vitner. De trodde, og tror fremdeles, at Harmageddon er rett rundt hjørnet. Da skal Gud gripe inn, fjerne alle de vonde menneskene, som da utgjør de aller fleste av oss, og så opprette et paradis på jorden. De mener at denne verdens gud er Satan, men gjennom Harmageddon vil Gud endelig få styre jorden igjen. Da vil det bli slutt på sult, krig, jordskjelv og alt det negative som er ved vår verden i dag.
Misforstå meg ikke, jeg vet at man som voksen, som mann, som pappa ikke har tid til å grave i fortiden, man skal bearbeide, komme over, tilgi og gå videre i livet. Var det ikke det du pleide å si? "Det er bare kvinner og homser som går og dveler", det var det du sa når jeg ville fortelle deg hvem jeg var og hva jeg ville gjøre med mitt liv.
Da jeg ankom salen ble jeg bedt om å sette meg på en stol, den eldste satte seg et stykke unna og borte ved veggen satt det en menighetstjener. Jeg forstod at dette var alvor. ” Det går et rykte om at du er homo” sa han. Gjennom lærebøker om bibelen, gjennom bladene og fra talerstolen var det ofte fokus på barneoppdragelse, og det ble vist til viktige skriftsteder i det gamle testamentet, der det klart sto om betydningen av å tukte barna fysisk for å få lydige barn, gode kristne barn. «Kesia» på 10 år var på besøk hos meg og min mann, som hun ofte var i helgene. Hun var vokst opp i Jehovas Vitner, hos mor og stefar. Hun hadde fått en god oppdragelse uten å være fra en fanatisk familie. De var milde og gode foreldre. Men de var tro mot Vattårnet og «den tro og kloke slave».
- Derfor, enhver som bekjenner at han er forent med meg, ovenfor menneskene, ham vil også jeg bekjenne at jeg er forent med ovenfor min Far, som er i himlene; men hver den som fornekter meg ovenfor menneskene, ham vil også jeg fornekte ovenfor min Far, som er i himlene. Tenk ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden; jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. For jeg er kommet for å skape splittelse - en mann mot sin far og en datter mot sin mor og en ung hustru mot sin svigermor. Ja, en manns fiender vil være personer i hans egen husstand. Den som nærer større hengivenhet for far eller mor enn for meg, er meg ikke verd; og den som nærer større hengivenhet for sønn eller datter enn for meg, er meg ikke verd. Og enhver som ikke tar sin torturpæl og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sin sjel, skal miste den, og den som mister sin sjel for min skyld, skal finne den. (Matteus 10;32-39) Jeg ønsker å rette et fokus på hvordan ekstreme religiøse miljøer kan påføre barn skader gjennom skremmende religiøse forestillinger og gjennom å hemme barnets naturlige sosiale og personlige utvikling pga ekstreme leveregler og grunnleggende skepsis til og manglende kontakt med resten av samfunnet.
Jeg vokste opp som Jehovas vitne, min mor ble med da jeg var ett år gammel. Min oppvekst var preget av en svært troende mor, som innprentet oss med at Harmageddon alltid var rett rundt hjørnet. Min far var ikke et vitne, og hadde heller ingen sympatier for Vakttårnets lære så han skulle selvfølgelig dø på dommens dag. Jeg ba hver kveld om at Jehova måtte spare han.
Det er en vakker høstdag. Jeg går gjennom parken og beundrer de vakre fargene på lønnetrærne. Jeg ser barna som leker i lekepapparatene lenger borte og mødrene som sitter på benkene rundt. Marie løper fra meg bort til de andre barna, hun virker trygg og glad. Med ett føler jeg meg så vanvittig lykkelig. Jeg har klart det! Jeg har kommet meg ut av sekten som holdt meg i sitt jerngrep i så mange år.
Jeg var deg, for lenge siden... Som 19-åring, november 2007, ba jeg min siste bønn; «Om du er ekte, så får du vise det. Jeg er ferdig med dette.»
- Og nå skal vi gjøre noe helt annet, sa frøken.
- Kan dere være så snille å legge bort o-fag bøkene, dere skal få lekse til torsdag på slutten av timen. Men nå tenkte jeg å høre med dere hva dere ønsker å bli når dere blir stor. Hvilken jobb dere kunne tenke dere å ha. |
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|
RSS Feed