|
Hei mamma og pappa. Jeg så nyhetssaken om Visjon Norge på lørdag. http://www.tv2.no/a/8938345/ Jeg synes det er et alvorlig overgrep og maktmisbruk mot barn og unge. Jeg tenker tilbake på min tid i menigheten og hvordan dere ukritisk involverte meg og lillesøster i et så usunt trosamfunn. Jeg ble bestukket til å komme på møte i Livets Kilde. Da jeg ble 17 hadde jeg en ubehagelig opplevelse i forbindelse med søvn. Dere var overbevist om at Satan plaget meg og at Gud ville frelse meg. Kunne det vært en annen forklaring? http://forskning.no/sovn-psykologi/2011/11/sovnparalyse-vanlig  Jeg tenker at det ville vært mye bedre om dere var mer forsiktig med å trekke meg inn i en sånn menighet. Før jeg ble "frelst" var det mye masing. Masingen fortsatte når jeg ble kristen. Det var detaljstyring ned til hvilken musikk jeg kunne høre på. Jeg utviklet meg ikke i henhold til mitt potensial. Satsing på bibelskole var viktigere enn formell utdanning. Jeg fikk slengt "vik fra meg satan" i trynet når jeg kom med mine egne reflekterte meninger. Etter at jeg sluttet i menigheten og la bort troen tok det meg mange år å bli helt ferdig med bla angsten for Helvete og Dommedag som jeg hadde utviklet i min tid i menigheten. Nå når jeg er far selv synes jeg det er vanskelig å forstå hvor dere var når jeg strevde. Hvorfor var det Gud som skulle få orden på livet mitt? Hvor var dere når jeg tvilte? Jeg mener det er naturlig å akseptere mine barn som de er. Jeg oppmuntrer dem til å tenke selv, velge selv og aksepterer at de har meninger som utfordrer meg.  Nå har jeg vanskelig for å slippe dere helt innpå meg. Ikke fordi jeg er redd eller er full av sår, bitterhet osv. Det er rett og slett fordi jeg deler så lite med dere. Mamma, når du er på besøk sitter du og offer deg bare det er bittelitt vold på tv. Og du tåler ikke at jeg kritiserer f. eks Jan Hanvold. Jeg kan ikke være helt meg selv. Pappa, vår relasjon er så skadeskutt og dårlig at jeg ikke ser meg tjent med å ha deg for nær. Jeg velger likevel ikke å bryte noen kontakt. Jeg vil være der når dere er syke, gamle og svake. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har det bra og trives med livet mitt. Fortiden er nettopp det, fortid. Jeg lever med blikket rettet fremover og nyter hver dag. Jeg er lykkelig og hel. Jeg har likevel behov for å få sagt ifra, og det gjør jeg nå. Det å være familiefar har nok lært meg mye, og jeg ser klart hvor usunt jeg har hatt det. Jeg ville ha tenkt meg om en god del ganger før jeg støttet eller så på en Tv kanal som bruker barn slik Visjon Norge gjør. R.
1 Comment
Jeg er fortsatt den lille dattera de, samme person, fortsatt bare lille meg. Men nå blir jeg behandlet som et avskum, jeg har mista deg. Jeg føler meg død for deg, for dere alle jeg hadde nært. For deg betyr jeg ikke mer enn troen du har. Du velger heller å behage Gud enn å vise at du elsker meg. Hvilken mor kan gi avkall på sitt barn, sin egen kjære datter? Slike valg er umenneskelig, et valg ingen fatter. Hvorfor lar du Gud bety mer enn meg, mamma? Hvordan kan du seg meg i øynene og virke helt kald når vi møtes? Å bli behandlet som død, vet du hvordan det føles? Hvorfor kan jeg ikke komme hjem og bare være meg selv? Føle meg velkommen til mine egne foreldres hjem. I dine øyne er alt dette mitt eget valg, min egoisme. For deg har jeg valgt å dø, bli borte fra alle mine nære. Det er du som plages med mye smerte og stort savn. Men når jeg savner deg er jeg ikke velkommen inn døra engang. Ikke kan jeg ringe bare for å prate med deg, mamma'n min. Kan ikke besøke deg, kan ikke gjøre noen ting. Jeg skal straffes fordi jeg ikke lenger har den samme troen som deg. Måten du behandler meg på er Guds straff til meg. Det er det du tror... Jeg vil bare komme hjem og la alt være normalt. Værsåsnill å forstå, jeg har ikke gjort noe galt. Men jeg vet at du aldri vil forstå eller prøve å komme meg nær. Ikke så lenge jeg befinner meg i verden, holder meg der. Hvordan klarer du å være så fast i troen at du overgir din egen kjære datter? Jeg savner dine gode ord, dine klemmer, din latter. Farvel min kjære mor. Jeg elsker deg mer en du fatter. "Stine"  Jeg fyller tredve år førstkommende helg, og som vanlig er jeg tankefull når en bursdag nærmer seg. Kanskje blir det lettere å huske sin egen alder fra nå av. For ofte har jeg glemt hvor gammel jeg var når jeg var i tjueårene. Hvorfor er dette med alder så vanskelig?
Håper alt står bra til med deg og familien. Jeg er fortsatt litt lei meg etter samtalen vi hadde, og føler behov for å få klarhet i hva som fikk deg til å gå på meg så tøft som du gjorde og at du ikke lenger ønsker å ha kontakt med oss. Etter å ha gått grundig i meg selv kan jeg ikke se at jeg har verken sagt eller gjort noe som skulle såre deg. Hvorfor er du så sint?
Kjære pappa.
Jeg skal tilgi deg for din kalde skulder for din hardhet i stemmen Jeg har skrevet dette brevet for å fortelle litt om hvordan jeg har det. Dere vil nok ikke lese det, det gikk jo ikke så bra sist jeg skrev til dere. Dere hengte dere opp i et ord, et feil uttrykk, og glemte å løfte blikket og se etter hva jeg forsøkte å formidle om mine valg i livet og den vanskelige veien ut fra Jehovas vitner.
Misforstå meg ikke, jeg vet at man som voksen, som mann, som pappa ikke har tid til å grave i fortiden, man skal bearbeide, komme over, tilgi og gå videre i livet. Var det ikke det du pleide å si? "Det er bare kvinner og homser som går og dveler", det var det du sa når jeg ville fortelle deg hvem jeg var og hva jeg ville gjøre med mitt liv.
Om du bare kunne holde om meg, trøste bort denne vonde tunge kalde steinen jeg bærer inne i mitt indre. Om du kunne tørket mine tårer, og nynnet meg til stillhet og deretter trygg søvn i dine armer.
|
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|
RSS Feed